Jeg har sett en ny stjerne bli født i kinomørket her i Cannes – og hans navn er Michael Fassbender! I sideprogrammet Un Certain Regard kommer han fram på lerretet som en skinnende ridder på vegne av den djerve og krevende filmkunsten. 

Det er videokunstneren Steve McQueen som debuterer i registolen med Hunger, der Fassbinder fortolker Bobby Sands som døde under sultestreiken som fengslede IRA-medlemmer gjennomførte i Nord Irland i 1981. Jeg hadde ingen forventninger til denne filmen. Un Certain Regard er et program man fort får et ambivalent forhold til – her er det like stor sjanse for å bli utsatt for et uforløst makkverk som et mesterstykke. Men Hunger er en knalldebut av regissør McQueen. Jeg trodde det ikke var mer å vise på film med hensyn til sultestreiken fra 1981; Terry George har allerede dramatisert begivenhetene i Some Mothers Son. McQueen er ikke opptatt av de politiske implikasjonene, men snarere den psykiske tilstanden fangene befinner seg i. Siste delen av filmen viser med grufull intimitet hvordan kroppen til Bobby Sands kollapser under sultestreiken. Men McQueen henfaller aldri til sulte- eller martyrporno. Han rammer lidelsene inn i presise, og noen ganger merkverdige bilder, og minner oss hele tiden på at det er liv som her går tapt. I fjor ble Anton Corbijns Control den mest feirede debuten i Cannes – i år tegner Steve McQueen til å bli årets nykommer.

Fassbender framstår som en åpenbar kandidat til å vinne skuespillerprisen i Cannes. Men han får sterk konkurranse fra argentinske Martina Gusman og franske Mathieu Amalric. I Pablo Traperos Leonera leverer Gusman en feilfri rolletolkning som ung mor som føder sitt barn i fengsel. Trapero er kjent som en av profilene i den argentinske filmbølgen fra de siste 5-6 årene, og her er mange av særtrekkene fra disse filmene: En lavmælt realisme med fokus på enkeltindividers ensomhet og narsisisme, med en enkel og effektiv fortellerteknikk tilpasset lave budsjetter. Leonera er ingen livsbejaende affære, her er tristessen gjennomgående. Men Gusman er hypnotisk med sin nedtonede, men autorative spillestil. Hun har inntil nylig fungert som sin ektemann Traperos produsent. Men her står hun fram som en av den latinamerikanske filmens nye ledestjerner.

Norske kinogjengere ble for alvor kjent med Mathieu Amalric i Julian Schnabels Dykkerklokken og Sommerfuglen som fikk regiprisen under fjorårets festival. I Arnaud Desplechins Un Conte de Noël briljerer Amalric i en minst like kompleks rolle. Som tittelen indikerer er dette en julefortelling, men ikke av den varme og omfavnende sorten. Se for deg Jonathan Frantzens familie-psykodrama "Korrigeringer" – men med et langt mer slagferdig rollegalleri som rammer hverandre med kølsvarte vittigheter. Her møter vi moren (Catherine Denuive) som åpent tilgjennegir at hun ikke elsker alle barna sine; storesøsteren som vil betale lillebroren Amalric for at han skal holde seg unna familiehøytiden; og det psykotiske barnebarnet som hele tiden leter etter et vindu å hoppe ut av. Amalric er totalt uforutsigbar i rollen som sønnen fra helvete, og er i harmoni med filmen som helhet – i ene øyeblikket øm og rar, i det neste en vittig demon.

Etter disse tre blinkskuddene gikk jeg for å se tyrkeren Nuri Bilge Ceylans Üc Maymun ("Three Monkeys") som også vises i hovedprogrammet. Ceylan omtales ofte som "Tyrkias Antonioni", noe som ikke yter noen av dem full rettferdighet. Men han er så definitivt en slags viderefører av den filmtradisjonen som kan spores tilbake til Antonionis modernisme. Her er såkalte kontemplative tagninger som synes langdryge om man ikke ser nøyere etter, og rollefigurene fanges opp i øyeblikk som sjelden er dramatiske i noen tradisjonell forstand; de er mer som atmosfæriske pauser eller mellomspill, slik livet er. Men etter Stemninger (som gikk på norske kinoer) ble Üc Maymun en liten skuffelse. Det ytre relasjonsdramaet i filmen virker ikke overbevisende. En mann lar seg overtale av sin sjef til å sone en dom for ham, mot at sønnen får finansiert utdannelsen. Mens han sitter inne, dropper sønnen ut av skolen, kona innleder et forhold til sjefen og familien kollapser. Men vakre Hatice Aslan er rett og slett for elegant til å spille en hverdagssliter overbevisende. Og hvorfor hun i all verden innleder et forhold til ektemannens sjef – som er festivalens mest patetiske rollefigur så langt – forblir for meg en gåte.