Charlie Kaufman har flere ganger demonstrert at han er blant verdens mest interessante manusforfattere, men han har så langt overlatt til andre å adaptere historiene til lerretet. Adaptation, Being John Malkovich og ikke minst Eternal Sunshine of the spotless mind er blant mine absolutte favorittfilmer, mye fordi de nettopp har vært en perfekt sammensmelting av kreativiteten til regissør og manusforfatter. Det var derfor med en blanding av skepsis og forventning jeg inntok Salle du Soixiantième for å se Kaufmans første forsøk på å regissere eget manus.
Synecdoche, New York er Kaufmanns mest ambisiøse manus, og meget mulig hans beste. Plottet handler i all enkelhet om Caden (spilt av Philip Seymour Hofman) som sliter med å sjonglere alle kvinnene han omgås, og som samtidig leter etter prosjektet som kan virkeliggjøre visjonene og evnene han mener å inneha. Historien er innfløkt og omfattende, på sitt beste rørende, på sitt verste lite annet enn en showcase for Kaufmans tilsynelatende kaotiske hode. Men filmen tjener på å ha en solid og erfaren Hoffman i hovedrollen, og det er mye takket være hans store talent at filmen greier å opprettholde publikums interesse helt til siste bilde. Det hjelper selvsagt at navn som Samantha Morton, Emily Watson, Catherine Keener, Dianne Wiest, Michelle Williams og Jennifer Jason Leigh utgjør birollene.
Men hva med Kaufmans regiarbeid?
Merkelig nok er produksjonen kanskje den minst kreative blant samtlige nevnte titler. Visuelt er den ganske så rett frem, og spesielt musikkbruken er atskillig mer prosaisk enn de mer komplekse arbeidene i Eternal Sunshine eller Adaptation. Filmen mangler også den visuelle finessen som beriket og videreutviklet hans tidligere manus, og om man ser bort fra de mange krumspringene i historien, er derfor dette derfor i sum den mest klassiske Kaufman-filmen til dags dato. Regien bærer rett og slett i det store og hele preg av å være litt for lettvint, spesielt tydelig i de kvinnelige rollene som vi aldri kommer særlig under huden på. Det fremste visuelle fortrinnet er faktisk sminke og effektarbeidet, spesielt ettersom karakterene eldes. Foto og produksjonsdesign på sin side, er gjennomført, men kanskje litt kjedelig.
I sum er Synecdoche, New York en vellykket film, og fans vil ikke bli skuffet – filmen renner over av de kreative innfallene, nyvinningene og karakterene som gjorde oss til fans i første omgang. Samtidig er plottet komplisert nok til å holde samtalene gående i mange timer etterpå, noe som jeg tror i sin tur vil føre til en veldig todelt mottakelse blant både cinefile og kritikere.
Uansett er dette enda en bekreftelse på den merkverdige filmkunsterens talenter, og jeg gleder meg allerede til å se filmen på nytt.
