Cannes: Indianas heseblesende comeback

Cannes 2008.jpgCannes er sannsynligvis verdens mest schizofrene filmfestival. Arrangørene legger enorm prestisje i å hente frem filmer som ville fått liten eller ingen oppmerksomhet uten festivalen i ryggen. Samtidig er dette stedet hvor massive produksjoner som fjorårets DaVinci-koden eller årets Indiana Jones får den prestisjetunge Croisetten for seg selv med et samlet pressekorps for sine føtter.

Indiana eide Cannes-festivalen da han inntok byen sist søndag, og sørget for å virkelig sementere inntrykket av at dette er årets store film, i hvert fall hva angår hype. Selv stilte jeg og mine venner oss i kø to timer før filmen skulle begynne, og allerede da var de Armani-antrukne vaktene i tvil om vi faktisk ville komme inn. Men inn kom vi, og det til en sal som for anledningen hadde fått ekstra høytalerforsterkninger. Som svoren fan av den gamle trilogien, skal jeg ikke nekte for at det banket ekstra hardt i brystet da de akk så berømte første tonene til John Williams strømmet ut av høytalerne. Stemningen tatt i betraktning, var majoriteten av salen vel så engasjert.

indiana-jones-and-the-kingdom-of-the-crystal-skull-20080320053951265_640w.jpg
Tre dager senere har vi gjennomdiskutert, dissekert i stykker og kranglet om filmen det tok Spielberg, Lucas & Ford 19 år å få i land. Konsensusen er entydig blant den ganske så cinefile gjengen jeg vanker med her nede – Indiana Jones et le Royaume du Crâne du Cristal er like god som film nummer to, men ikke i nærheten av verken den første eller tredje. Med andre ord en solid actionfilm som nok gir publikum mer enn de forventer, uhyre gjennomført i samtlige ledd og uten et eneste hint av alderdom. Men filmen har sine problemer, og de er dessverre knyttet opp mot én eneste ting, nærmere bestemt person – George Lucas.

Helt siden ryktene om en fjerde Indy-film begynte å surre for over ti år siden, har ryktene om konflikter mellom Lucas, Steven Spielberg og Harrison Ford versert. Sistnevnte har til og med offentlig uttalt at han hadde store problemer med å samarbeide med førstnevnte. Årsaken lå i diskusjonen om hva Indy skulle møte av utfordringer i sitt nye eventyr. Men Lucas fikk siste ordet, og forfattet historien som danner grunnlaget for David Koepps endelige manus.

indiana-jones-and-the-kingdom-of-the-crystal-skull-0.jpg

Det store problemet med filmen blir da også denne historien. Ikke nødvendigvis Koepps manus – det er både vittig og spenstig, ja, det greier faktisk til tider å revitalisere seriens univers. Men selve historien er dessverre til tider både latterlig og fordummende, dessuten føles den veldig utdatert når den endelig får sin forløsning. Resultatet er at filmen aldri fanger deg fullstendig, rett og slett fordi banaliteten i de nevnte elementene altfor ofte henter deg ut av handlingen.

Bortsett fra dette riktignok ganske så viktige poenget, er det lite å utsette på Indy. Harrison Ford er fortsatt fremragende underholdende som professoren, mens Karen Allen bringer med seg alt det fansen hadde forventet. Shia LaBeouf er Hollywoods nye yndling, og det er ikke noe vanskeligere å forstå her enn det var i Transformers, selv om unggutten ikke later til å ha et spesielt stort register å spille på. Det kommer spesielt godt til syne i klippen, der Spielberg og Michael Kahn gang på gang redder hans mer krevende scener med raske klipp.

Så er kanskje ikke disse tre de mest interessante med filmen. Ray Winstone, Jon Hurt og ikke minst Cate Blanchett er tross alt skuespillere av et helt annet kaliber. Dessverre har de to første absolutt ingenting å spille på, og spesielt Winstone forblir anonym. Så hva med Blanchett som Indys nemesis?

indiana-jones-and-the-kingdom-of-the-crystal-skull-20080320053950171_640w.jpg

Hun er på sitt beste absurd, på sitt verste uforståelig, men aldri kjedelig. Faktisk er det en fryd å se skuespillergeniet ta på seg en slik rolle. Kudos også til Spielberg for å la henne gjøre det. Kanskje er hun ikke slem nok, hun er i hvert fall aldri direkte farlig, men Irina Spalko er uten tvil en av filmhistoriens mer merkverdige skurker.

Vel så interessant er det å se Janusz Kaminski oppfylle Spielbergs ønske om å gjenskape Douglas Slocombes foto fra den opprinnelige trilogien. Han lykkes selvsagt, men er en altfor sofistikert fotograf til å utelukkende kopiere en atskillig enklere kollega. Resultatet er noen fantastiske lyssettinger, kanskje spesielt i filmens fabelaktige første 20 minutter.

Indiana Jones er tilbake i det som uten tvil blir sommerens kassasuksess. Som redaktør Lismoen sa det senere på kvelden – det er campy, men det skal det vel være. Jeg legger til – dette ble vel egentlig akkurat slik vi hadde håpet det skulle bli!

Cannes: Indianas heseblesende comeback

Cannes 2008.jpgCannes er sannsynligvis verdens mest schizofrene filmfestival. Arrangørene legger enorm prestisje i å hente frem filmer som ville fått liten eller ingen oppmerksomhet uten festivalen i ryggen. Samtidig er dette stedet hvor massive produksjoner som fjorårets DaVinci-koden eller årets Indiana Jones får den prestisjetunge Croisetten for seg selv med et samlet pressekorps for sine føtter.

Indiana eide Cannes-festivalen da han inntok byen sist søndag, og sørget for å virkelig sementere inntrykket av at dette er årets store film, i hvert fall hva angår hype. Selv stilte jeg og mine venner oss i kø to timer før filmen skulle begynne, og allerede da var de Armani-antrukne vaktene i tvil om vi faktisk ville komme inn. Men inn kom vi, og det til en sal som for anledningen hadde fått ekstra høytalerforsterkninger. Som svoren fan av den gamle trilogien, skal jeg ikke nekte for at det banket ekstra hardt i brystet da de akk så berømte første tonene til John Williams strømmet ut av høytalerne. Stemningen tatt i betraktning, var majoriteten av salen vel så engasjert.

indiana-jones-and-the-kingdom-of-the-crystal-skull-20080320053951265_640w.jpg
Tre dager senere har vi gjennomdiskutert, dissekert i stykker og kranglet om filmen det tok Spielberg, Lucas & Ford 19 år å få i land. Konsensusen er entydig blant den ganske så cinefile gjengen jeg vanker med her nede – Indiana Jones et le Royaume du Crâne du Cristal er like god som film nummer to, men ikke i nærheten av verken den første eller tredje. Med andre ord en solid actionfilm som nok gir publikum mer enn de forventer, uhyre gjennomført i samtlige ledd og uten et eneste hint av alderdom. Men filmen har sine problemer, og de er dessverre knyttet opp mot én eneste ting, nærmere bestemt person – George Lucas.

Helt siden ryktene om en fjerde Indy-film begynte å surre for over ti år siden, har ryktene om konflikter mellom Lucas, Steven Spielberg og Harrison Ford versert. Sistnevnte har til og med offentlig uttalt at han hadde store problemer med å samarbeide med førstnevnte. Årsaken lå i diskusjonen om hva Indy skulle møte av utfordringer i sitt nye eventyr. Men Lucas fikk siste ordet, og forfattet historien som danner grunnlaget for David Koepps endelige manus.

indiana-jones-and-the-kingdom-of-the-crystal-skull-0.jpg

Det store problemet med filmen blir da også denne historien. Ikke nødvendigvis Koepps manus – det er både vittig og spenstig, ja, det greier faktisk til tider å revitalisere seriens univers. Men selve historien er dessverre til tider både latterlig og fordummende, dessuten føles den veldig utdatert når den endelig får sin forløsning. Resultatet er at filmen aldri fanger deg fullstendig, rett og slett fordi banaliteten i de nevnte elementene altfor ofte henter deg ut av handlingen.

Bortsett fra dette riktignok ganske så viktige poenget, er det lite å utsette på Indy. Harrison Ford er fortsatt fremragende underholdende som professoren, mens Karen Allen bringer med seg alt det fansen hadde forventet. Shia LaBeouf er Hollywoods nye yndling, og det er ikke noe vanskeligere å forstå her enn det var i Transformers, selv om unggutten ikke later til å ha et spesielt stort register å spille på. Det kommer spesielt godt til syne i klippen, der Spielberg og Michael Kahn gang på gang redder hans mer krevende scener med raske klipp.

Så er kanskje ikke disse tre de mest interessante med filmen. Ray Winstone, Jon Hurt og ikke minst Cate Blanchett er tross alt skuespillere av et helt annet kaliber. Dessverre har de to første absolutt ingenting å spille på, og spesielt Winstone forblir anonym. Så hva med Blanchett som Indys nemesis?

indiana-jones-and-the-kingdom-of-the-crystal-skull-20080320053950171_640w.jpg

Hun er på sitt beste absurd, på sitt verste uforståelig, men aldri kjedelig. Faktisk er det en fryd å se skuespillergeniet ta på seg en slik rolle. Kudos også til Spielberg for å la henne gjøre det. Kanskje er hun ikke slem nok, hun er i hvert fall aldri direkte farlig, men Irina Spalko er uten tvil en av filmhistoriens mer merkverdige skurker.

Vel så interessant er det å se Janusz Kaminski oppfylle Spielbergs ønske om å gjenskape Douglas Slocombes foto fra den opprinnelige trilogien. Han lykkes selvsagt, men er en altfor sofistikert fotograf til å utelukkende kopiere en atskillig enklere kollega. Resultatet er noen fantastiske lyssettinger, kanskje spesielt i filmens fabelaktige første 20 minutter.

Indiana Jones er tilbake i det som uten tvil blir sommerens kassasuksess. Som redaktør Lismoen sa det senere på kvelden – det er campy, men det skal det vel være. Jeg legger til – dette ble vel egentlig akkurat slik vi hadde håpet det skulle bli!

MENY