Nå har omsider kritikerkorpset i Cannes begynt å nærme seg noe som likner en konsensus om oddsen på Gullpalmen: Det er Clint Eastwood som scorer høyest på terningkastene med Changeling, selv om Per Haddals sekser i Aftenposten var i overkant entusiastisk. En annen film som har fått overstrømmende mottakelse er Terrence Davies Of Time and the City. Davies har lenge vært borte fra festivalenes rampelys, og sa ganske syrlig før festivalen at Cannes-deltakelsen minnet ham selv om at han fortsatt fantes. Of Time and the City er en medrivende og poetisk reise gjennom Davies hjemby Liverpool. Han veksler mellom det personlige, historiske og politiske, og får de skitne fordums smågatene i byen til å livne til. Davies har lagt til sitt eget rørende kommentarspor, i tillegg til en original bruk av musikk, og tittelen på hans gjennombruddsfilm fra 1988, Distant Voices, Still Lives, får her fornyet mening.
Clint Eastwood synes å være i sitt livs form som filmskaper. Han er en av svært få Hollywoodregissører som får filmene sine med i hovedprogrammet i Cannes, og som våger å stille i konkurranse. Changeling er en tematisk oppfølger til Mystic River, men handler om noe mer enn selve det menneskelige dramaet… Changeling bygger på en såkalt virkelig hendelse, en kidnapping av en liten gutt i Los Angeles i 1928. Men det er langt større emner Eastwood her behandler, som korrupsjonen innen det lokale maktapparatet i LA i denne perioden. Med like formsikre grep som i Chinatown og LA Confidential forvandler filmen seg til et nedslående nærportrett av en politisk kultur som råtnet på rot. Angelina Jolie avgir her en rolleprestasjon som kritikerne allerede sammenlikner med rollen i fjorårets kritikersuksess i Cannes, Mighty Heart, og enkelte mener sågar at dette er Eastwoods beste film.
Ingen Cannesfestival uten brødrene Dardenne i programmet. De har vunnet Gullpalmen to ganger tidligere, men deres siste forsøk, Le Silence de Lorna, vil neppe gi dem en tredje hovedpris. Det er riktignok ingen dårlig film. Her blir vi, som hovedrollen i filmen, utsatt for den samme effektive moralske tommeskruen vi kjenner fra deres foregående filmer. En albansk kvinne i Belgia inngår et skinnekteskap med en junkie, med forhåpninger om at hun skal bli belgisk statsborger når han dør av en overdose. Men når det skjer, inntreffer en moralsk oppvåkning i henne hun ikke hadde forutsett. Arta Dobroshi håndterer den kompliserte rollen som Lorna helt utmerket, og Dardennebrødrenes regi er stram og konsis. Likevel er resultatet av hovedpersonens moralske dilemma og valg på langt nær så virkningsfullt som for eksempel i Sønnen og Løftet.
Den politiske italienske filmen gjør et aldri så lite comeback i Cannes. Jeg har allerede skrevet om Matteo Garrones rystende portrett av den italienske mafiaens herjinger i Gamorrah. I hovedprogrammet deltar også Paolo Sorrentino med sitt fiksjonaliserte portrett av den kompromitterte italienske politikeren Guilo Andreotti. Il Divo er en reise gjennom det italienske politiske landskapet fra de siste 40 årene, der hovedpersonen framstår som et fryktløst og uhyre komplekst politisk monster. I Sanguepazzo – un histoire italienne vender regissør Marco Giordana tilbake til fascismen før og etter Annen verdenskrig. Som Federico Fellini antydet i Amarcord, er det noe grunnleggende infantilt ved italienernes dyrking av karismatiske lederskikkelser, og Giordana vil åpenbart fortelle noe om vår tid gjennom dette tilbakeblikket. Men han får ikke løftet kostymedramaet til å bli noe fordypende bilde på fascismens vesen, slik Bernardo Bertolucci nesten fikk til i Fascisten. Mellom alt det solide håndverket og Monica Belluchis forførende framtoning, var det vanskelig å merke noen nerve, en følelse av hva som sto på spill i Italia utover den ytre dramatikken.
Ved siden av disse store, voldsomme dramaene, er det godt å se filmer som utmerker seg med små virkemidler. Den tyske filmen Wolke 9 var en positiv overraskelse. Filmen handler enkelt og greit om en pensjonist som finner ut at hun har et uutforsket potensiale i forhold til sitt seksualliv. Hennes eskapader skildres med mye humor, og utroskapet mot ektemannen oppleves som trist, men nesten livsnødvendig.
En annen liten og lavmælt film er fillipineren Brillante Mendozas Serbis. Her møter vi en fillipinsk familie som forsøker å finne ut av sine interne konflikter samtidig som den driver en kino som viser gamle sexfilmer – og hvor lokale prostituerte selger sex. Alt i filmen, ikke minst de seksuelle handlingene, skildres som noe udramatisk og dagligdags, og kinolokalet blir et lite selvforsynt univers. Og som for å minne oss Cannesgjengere om at det finnes en verden utenfor kinomørket, lar Mendoza en geit storme inn i kinolokalet midtveis i filmen…
