Under pressekonferansen for jubileumsfilmen for Cannesfestivalens 60 år, To each his own cinema, stormet Roman Polanski rasende ut av presserommet. Han var fornærmet over hva han mente var banale spørsmål fra de frammøtte journalistene. Og når sant skal sies, så var ikke konferansen noe stolt øyeblikk for filmjournalistikken. I et historisk øyeblikk hadde festivalen fått samlet et tyvetalls prisvinnere i samme rom. Men det var sjelden spørsmålene hevet seg over det forutsigbare ¿ og noen ganger det totalt idioitiske.

Men inne i kinosalene har det i hvert fall vært tegn til intelligent liv.

I Paranoid Park viderefører Gus Van Sant stilen fra Elephant og Last Days med en tilsynelatende udramatisk nedtelling til en dramatisk hendelse. Vi møter nok en gang på en passiv og fremmedgjort tenåring som ikke synes å holde på med noe betydningsfullt. Når han for alvor opplever noe dramatisk, skildrer Van Zant det med distanse: Det som skjer gjør noe med gutten, men vi vet ikke hva og kan bare fornemme det.

Mens Van Sant i Elephant og Last Days kunne være nesten demonstrativ i sin nedtoning av de dramatiske innslagene (massakren i Elephant fant sted utenfor kamerabildet), utspiller handlingen seg innenfor billedruten denne gangen. Stilen er tilbakeholden, noe som kanskje vil overraske de som kjenner til fotograf Christopher Doyles tidligere filmer. Denne bloggen har gitt uttrykk for at Wong Kar Wais film i hovedprogrammet lider under fraværet av Doyle I Paranoid Park skaper han en besettende atmosfære med et utvasket og bevegelig videoformat som passer godt til hovedpersonens forvirrede, rastløse tilstand. Om Van Sant iblant irriterer med eksentriske kamerautsnitt og ¿forskjønnende¿ nærbilder av unge gutter, er det en dynamisk og nyansert uttrykksfullhet i kameraarbeidet du ikke ser ofte i filmer skutt på video.

Jeg var skeptisk til Michel Winterbottoms The Mighty Heart av en eneste grunn: Her skulle Angelina Jolie nok en gang spille en hardt prøvet heltinne på reise i ¿den tredje verden¿. Med Beyond Borders friskt i minne, der en sminket og vakker Jolie holdt et ekte utsultet afrikansk barn i sine armer, hadde jeg bange anelser. Men Winterbottom viser kløkt i sin første film med en stor Hollywoodstjerne. Her filmer han Jolie på en måte hun ikke er blitt filmet før ¿ på avstand, og hele tiden i kontrast til omgivelsene. The Mighty Heart er et dokudrama der Winterbottom viderefører fortellerformen fra Veien til Guantanamo. Filmen gjenskaper dramaet som utspilte seg i Pakistan da den amerikanske journalisten Daniel Pearl ble kidnappet der av jiddhaister i 2002. Utfallet i filmen er derfor gitt på forhånd. Det gir Winterbottom anledning til å fokusere på andre ting enn selve spenningen som leder til Pearls tragiske skjebne. Det tragiske dramaet er skildret med nyansert og dempet kontroll, selv om fortellerformen ikke er så overbevisende som i Veien til Guantanamo.

Ulrich Seidl er ikke den første filmskaper som gir inntrykk av at noe er råttent i Østerrike. I likhet med landsmannen Michal Haneke tegner han et bilde av et kaldt samfunn der vi blir konfrontert med ubehagelige eksistenser. Han gjør det ikke for å sjokkere, men muligens for å utfordre hva han nok mistenker for å være vår mangl på empati. For i sine beste stunder får han til å spørre oss selv om vi ikke er noen hyklere når vi reagerer med forargelse over den fornedrelsen han ynder å konfrontere oss med.
I Import Export tar han utgangspunkt i to menneskeskjebner på hver sin side av det moderne Europa. Olga forlater barn og familie i Ukraina for en bedre framtid i Østerrike. Paul drar motsatt vei for å unnslippe kreditorer og et stadig mer komplisert forhold til egen familie. Det ender ikke godt for noen av dem, og slutten på filmen er deprimerende. Seidl har tidligere fremhevet Hieronymus Bosch som en sterk innflytelse, enkelte kritikere sammenlikner ham med fotografen Diane Arbus. Selv om Seidl kan beskyldes for å mangle empati med sitt rollegalleri, så er det en tragisk storhet ved de voldsomme ødelandene han tegner for oss. Det finnes nesten ingen forsonende trekk, og det skaper enda mer distanse til filmen. Men det er en distanse Seidl ønsker at vi skal forholde oss til.

LES RAPPORTEN FRA DAG 1 & 2: CANNES 2007: Dag 1 & 2

LES RAPPORTEN FRA DAG 3 & 4: CANNES 2007: Dag 3 & 4