Filmfestivalen i Cannes begynner å finne formen. I går kveld spjæret det irske bandet U2 den røde løperen foran festivalpalasset i en spesiell utendørs minikonsert før visningen av deres konstertfilm U2 3D ¿ godt hjulpet av en vilt dansende og dritings Javier Bardem. Men Bardem hadde grunn til å ta en fest. Han har fått strålende kritikker etter sin rolle i Coenbrødrenes No Country for old men. På papiret virker Cormac McCarthys knusktørre og stoiske prosa som noe Coenbrødrene burde få noe ut av. No Country for old men er dessuten McCarthys mest ¿gotiske¿ roman, og burde harmonere med brødrenes eksentriske håndlag med skrudde og mørke strømninger (sist sett i The Ladykillers, som ble vist i Cannes i 2005). Som vanlig kan Coenbrødrene by på like mange briljante som uforløste scener. Det virker på meg som de bevisst legger litt grus i det ellers så velsmurte dramaturgiske maskineriet ¿ bare for å se hva som skjer. Og noen ganger treffer de blink, andre ganger ikke. Bardem er uansett en sann svir som representant for menneskelig ondskap, og flere kritikere sammenlikner rollen med Dennis Hoppers underlige mørkemann i Blue Velvet.

Michael Moore har gjort det igjen: Med sin retoriske begavelse og enøyde rettferdighetssans har han laget en underholdende og gnistrende dokumentar som tok Cannes med storm. Sicko tar for seg det amerikanske velferdssystemet og den darwinismen som har fått prege det. Med enkle virkemidler viser Moore hvordan tusenvis av mennesker dør eller dumpes som søppel fordi de ikke har råd til sykeforsikring. Som vanlig er det ikke plass til mange nyanser i Moores univers, men jeg savnet ikke nyansene så mye denne gangen. Moore har rettferdigheten helt og holdent på sin side denne gangen, og han vet det. Sicko er et lidenskapelig innlegg for medmenneskeligher og Moore spør hva det er som gjør at Amerika har så liten empati med de utslåtte og syke. Så får det ikke hjelpe at han mot slutten må ty til litt for mye showmanship og billige triks for å gi filmen den ekstra underholdningsverdi som den kommersielle kinofilmen gjerne krever.

Det var lang kø foran visningene til Anton Corbijns biografiske film om postpunk-ikonet Ian Curtis, den myteomspunnede låtskriveren og vokalisten i Joy Division. Og de fleste fans kunne nok puste lettet ut etter visningen: For det første unngår Corbijn de fleste fallgruver og klisjeer som følger med sjangeren; for det andre høres musikken i filmen overbevisende ut. Joy Division i filmen framstår som et samspilt band. Corbijn baserer filmen på boken til ekskona til Curtis. Det har gitt ham unik tilgang til det som ledet fram til Curtis¿ ¿mytiske¿ selvmord, men binder ham på andre måter. Hans fremste fortjeneste er at han styrer unna det martyriet som mange har omhyllet Curtis død med, og framstiller han som en ung, begavet mann som fikk alvorlige psykiske problemer av bieffektene fra en epilepsi-behandling ¿ og ikke som følge av noen ¿weltsmertz¿.

Festivalens første virkelige harde nøtt må være Andrei Zvyagintsevs The Banishment. Med sine 160 minutter og en dvelende, dunkel fortellerform, ga filmen mange festivaldeltakere en fristende mulighet til å ta igjen søvnunderskuddet. Men The Banishment er en film som det er verdt å følge hele veien, selv om den iblant er frustrerende. Som i Zvyagintsevs forrige film Tilbake er det den russiske mannens psyke som utforskes, og hans manglende evne til å kommunisere med Kvinnen. De dramaturgiske snarveiene ¿ for ikke å si blindveiene! ¿ utgjør en labyrint jeg aldri ble helt klok på. Men et nydelig, poetiske kamera som synes hodestups forelsket i Maria Bonnevie gjør denne filmen til et strev som bærer frukter. Mange kritikere i Cannes fremhever Bonnevie for denne fine rolletolkningen som det allerede lukter pris av. Ikke siden Ingmar Bergman rammet Liv Ullmanns ansikt inn i filmhistorien på 1960-tallet, har vi sett maken til uttrykksfullhet hos en ung nordisk skuespillerinne, mener Screen International.

Det var særlig to ¿comeback¿ det var stilt forventninger til på fredag: Barbet Schroeders The advocat of terror og Tom Kalins Savage Grace.
I The advocat of terror vender Schroeder tilbake til den typen dokumentar han innledet karrieren med på 1960- og 70-tallet: Nærstudier av diktatorer og mennesker som er formet av ¿ og ofte har profitert på ¿ historien og politikkens kastevinder. Her er det ¿djevelens advokat¿, Jaqcues Verges, som kanskje er mest kjent for å ha forsvart nazi-bøddelen Klaus Barbie, som blir utsatt for et nådesløst, men tankevekkende portrett. Og resultatet er like spennende, om ikke enda mer fascinerende, enn den mest besettende thriller.

Tom Kalin har tatt seg god tid etter debuten med Swoon for 15 år siden. Derfor oppleves Savage Grace som en liten skuffelse, selv om Kalins spesielle formsans, og skal vi si ¿gay sensibility¿, virker helstøpt. Julianne Moore gjør her nok en grenseoverskridende rolle som kan minne om den hun hadde i Todd Haynes retro-melodrama Far from Heaven. Men hun ligger enda noen hakk nærmere Joan Crawfords melodramatiske stiliserte skikkelser.

Mange av disse filmene er selvbevisste og stiliserte. Derfor var det befriende å se den smålåtne israelske filmen Tehilim. Den minner med sitt formspråk om den iranske ¿poetiske realismen¿, med underspill og små gester, og vokser sakte, men sikkert i løpet av sin halvannen time. Filmen viser hvordan en familie går inn i en krise når faren en dag forsvinner sporløst. Så smålåten og beskjeden er filmen at det ikke demret for meg før mot slutten hvor sympatisk og varm den er.

LES RAPPORTEN FRA DAG 1 & 2: CANNES 2007: Dag 1 & 2