Cahiers du Cinéma var lenge et av planetens viktigste filmtidskrifter -kanskje mest kjent for å ha fostret La Nouvelle Vague, videre å ha vært arnested for det vi i dag vel kan kalle den moderne filmkritikken. For et par dager siden gikk nyheten om at eier Le Monde ville selge magasinet verden rundt, og det tok ikke lang tid før en veldig aktuell debatt igjen ble vekket til live: Trenger vi filmmagasiner i en situasjon der blogger og andre nettsteder mer enn noen setter filmagendaen? Hvor filmanmeldelsen som form allerede forlengst har druknet i énstavelsesord og intetsigende terningkast?
Nei, er kanskje svaret, men Cahiers handler om så mye mer. Og derfor er det filmskribenter verden over nå debatterer det lille magasinets skjebne.
Per i dag har Cahiers 21,000 lesere, en stab på 9 fulltidsansatte og en serie frilansere. Bladet drives med et underskudd på anslagsvis 700,000 euro årlig, og er lite mer enn en utgift for eier Le Monde. Opp gjennom årene har det gjennomgått mange personlighetsforandringer. Kanskje mest markant var nevnte eiers ønske om mer kommersiell profil tilbake i 1998, med det resultat at bladet blant annet begynte å skrive om videospill. Leserne vendte avgjørelsen ryggen, og i 2003 tok Le Monde redaksjonell kontroll over bladet. Så i år uttalte mediegiganten at de ønsket å selge unna alle tidskrifter som gikk med tap.
Valget om å selge ut kan altså lett forklares som et ønske om å kvitte seg med en økonomisk byrde. Men samtidig kan man spørre seg om bladets symbolverdi ikke burde være viktigere enn pengene. Cahiers er på mange måter selve symbolet på cinephilia; på essensen i den lidenskapelige filminteressen. I hjemlandet Frankrike er derfor også magasinet uhyre viktig for forståelsen av filmen som det de så berømt refererer til som Le 7ième art. I europeisk sammenheng representerer det en viktig del av vår felles kulturhistorie, og det er således mer enn bare ord på papir som står på spill.
Men noen kommer til å kjøpe bladet, og det store spørsmålet er mest av alt hvem. Staben selv har publisert et brev her, der de gir tydelig uttrykk for hva de mener. Det er basert på oppfatningen om at det egentlig bare er to potensielle kjøpere – Les Inrockuptibles, som staben referer til, og dernest investor Thierry Wilhelm. Førstnevne er et fransk magasin for kunstkritikk, og en aktør som har gitt tydelig uttrykk for at de ønsker en totalforandring av Cahiers. De ønsker større fokus på dataspill, på fjernsyn (reality i særdeleshet) og andre mer kommersielt orienterte elementer. Wilhelm derimot, ønsker å beholde dagens stab og fortsette med alt slik det er i dag. Det innebærer blant annet at staben får fortsette sin storsatsing på å komplementere bladet med et skikkelig nettsted.
Hvem som til slutt får kjøpe det kulturhistoriske monumentet får tiden vise. Venneforeningen l’Avis des Amis du Cahiers; en sammenslutning av tidligere redaktører og journalister, har satt ned en egen komité som skal komme med sin anbefaling. Foreningen har rundt 130 medlemmer, flere blant Frankrikes mest berømte filmskapere. Men til syvende og sist handler vel avgjørelsen kun om én ting – penger. Da hjelper det lite at rådene kommer fra noen av filmhistoriens viktigste stemmer.
