Errol Morris er en av vår tids store dokumentarfilmskapere som har en hjemmeside det kan være verdt å følge. For ved siden av egne filmprosjekter bedriver han en særegen form for forskning på billedmedier som med jevne mellomrom resulterer i spennende og utfordrende lesning. Et sentralt tema Morris har vært opptatt av er såkalte re-enactments og bruken av dem, noe som kan oppfattes som svar på den kritikken han selv ble utsatt for da han anvendte denne fortellermåten i Standard Operating Procedure (du kan lese mer om den kritikken her: Strid om dokumentaren).

Dokudramaet som rekonstruksjon er blitt en smule uglesett blant filmregissører og kritikere, men Morris mener det har noe for seg nettopp fordi det ikke gir seg ut for å gjengi virkeligheten. Det kan isteden tilbakeføre vårt fokus til detaljer som har vært oversett eller misforstått. Helt siden gjennombruddsfilmen The Thin Blue Line (1988) har Morris anvendt rekonstruksjonen til nettopp å få oss til å revurdere hendelser. Filmskaperens utforskning av en spesiell drapssak i den filmen førte til at mannen som var dømt for drapet fikk sin sak gjenopptatt og ble frikjent.

Et av de mest interessante innleggene fra Morris (som i likhet med de andre også publiseres jevnlig på www.nytimes.com) handler om noe så tilsynelatende prosaisk som kontinuitetsfeil og måten vi oppfatter dem på. Gjennom intervjuer med psykologer som har forsket på folks oppfatninger av feil i filmer, tegner han et fascinerende bilde av forholdet mellom hva vi ser og hva vi tror vi ser på film:

“Since the late 19th century researchers have been aware of the phenomenon of saccades, the rapid movement of the eye, as we shift our attention from one thing to another. As a result, vision itself is discontinuous. We construct a “map of reality” from saccades much as a film editor puts together a scene from individual camera takes”

En interessant case study som Morris og en av forskerne fremhever er Luis Buñuels The Obscure object of desire der regissøren bevisst leker med våre forventninger om kontinuitet når han lar to skuespillerinner bytte på å spille den kvinnelige hovedrollen. Det ligger en ikke spesielt oppklarende historie bak Buñuels uortodokse valg, som Morris problematiserer, men den overordnede effekten av grepet er fascinerende:

«Regardless of Buñuel’s real intentions, it gives the movie a strange, disjointed character, as if his ultimate intention was to trap the viewer in an extended continuity error. When I watched it recently, I already knew that there were two actresses, so I was hyper-aware of the differences between them. It had the effect of driving me crazy. I preferred one actress to the other, and so I kept waiting for the preferred actress to reappear…»

På hjemmesiden til Morris er det med andre ord masse snadder for bildefetisjister og andre. Du finner hans twitterfeed her: http://twitter.com/errolmorris