Blodsbånd: filmen du skal se!

Son Norsk film er blitt publikumsmagnet. En titt på ukas Tallenes tale beviser dét. Men hvilke filmer er det som tiltrekker seg publikum? De norske suksessene de siste årene kjennetegnes av feel-good som Elling, sjangerfilmer som Fritt Vilt, familiefilmer som Olsenbanden Jr-serien eller filmer som Uro der velkjente navn pryder plakaten. Altså er publikum blitt vant med norsk film i all dens mangfoldighet, ja, man kan til og med påstå at vi har begynt å stole på at norsk film innebærer valuta for pengene.

For noen dager siden hadde Marius Holsts Blodsbånd premiere på norske kinoer. Jeg var tilstede på den første publikumvisningen på Vika kino i Oslo. Det var også regissøren og hovedrolleinnhaver Nazif Muarremi. Dessverre ble de møtt av halvfull sal. Etter endt visning var det tydelig at de oppmøte elsket filmen. Spontan applaus brøt ut ved første kreditt, og summingen var høylytt og engasjert på vei ut. Father Personlig ble jeg veldig grepet av filmen. Ikke bare fordi den er et gjennomført og presist stykke filmkunst, men mest fordi det endelig var en norsk film som kunne sies å være samfunnsrelevant. Det har jeg ikke sett på lenge, kanskje aldri. Kombinasjonen film av ypperste klasse og et sterkt budskap burde fenge alle. Men Blodsbånd er ingen sjangerfilm, den har heller ingen allment kjente hovedroller. Her har distributør Nordisk Film og produksjonsselskapet 4 1/2 en stor jobb foran seg. Få folk inn i kinosalene! Sørg for at de ikke går glipp av denne filmen! Ikke gjenta flausen med Reprise, der dere presterte å markedsføre et mesterverk av et samtidsdrama som komedie, og nå lanserer den i utlandet som en film med en un-Norwegian structure når vi virkelig burde fremme filmen som en helnorsk produksjon vi er stolte av. Blodsbånd er den 6. mest sette i Norge om dagen. Om filmen faller neste helg, bør dere være både skamfulle og flaue!

Blodsbånd: filmen du skal se!

Son Norsk film er blitt publikumsmagnet. En titt på ukas Tallenes tale beviser dét. Men hvilke filmer er det som tiltrekker seg publikum? De norske suksessene de siste årene kjennetegnes av feel-good som Elling, sjangerfilmer som Fritt Vilt, familiefilmer som Olsenbanden Jr-serien eller filmer som Uro der velkjente navn pryder plakaten. Altså er publikum blitt vant med norsk film i all dens mangfoldighet, ja, man kan til og med påstå at vi har begynt å stole på at norsk film innebærer valuta for pengene.

For noen dager siden hadde Marius Holsts Blodsbånd premiere på norske kinoer. Jeg var tilstede på den første publikumvisningen på Vika kino i Oslo. Det var også regissøren og hovedrolleinnhaver Nazif Muarremi. Dessverre ble de møtt av halvfull sal. Etter endt visning var det tydelig at de oppmøte elsket filmen. Spontan applaus brøt ut ved første kreditt, og summingen var høylytt og engasjert på vei ut. Father Personlig ble jeg veldig grepet av filmen. Ikke bare fordi den er et gjennomført og presist stykke filmkunst, men mest fordi det endelig var en norsk film som kunne sies å være samfunnsrelevant. Det har jeg ikke sett på lenge, kanskje aldri. Kombinasjonen film av ypperste klasse og et sterkt budskap burde fenge alle. Men Blodsbånd er ingen sjangerfilm, den har heller ingen allment kjente hovedroller. Her har distributør Nordisk Film og produksjonsselskapet 4 1/2 en stor jobb foran seg. Få folk inn i kinosalene! Sørg for at de ikke går glipp av denne filmen! Ikke gjenta flausen med Reprise, der dere presterte å markedsføre et mesterverk av et samtidsdrama som komedie, og nå lanserer den i utlandet som en film med en un-Norwegian structure når vi virkelig burde fremme filmen som en helnorsk produksjon vi er stolte av. Blodsbånd er den 6. mest sette i Norge om dagen. Om filmen faller neste helg, bør dere være både skamfulle og flaue!

MENY