De store verdensbyene har spilt en sentral rolle for verdensfilmen. Mange store filmskapere har hatt et kjærlighetsforhold til sine byer: Fellini og Roma, Ozu og Tokyo, Wenders og Berlin, Kaurismäki og Helsinki, de franske nybølgeregissørene og Paris. En bydel som Manhattan har en høyhusprofil de fleste kinogjengere har fått festet på netthinnen. Ikke bare gjennom Woody Allen, som lenge ikke gjorde opptak utenfor Manhattan, men også gjennom utallige filmer innen ulike sjangere. Det er også laget en praktfull billedbok og multimediaprosjekt om filmens New York, Celluloid Skyline, som handler om dette visuelle grepet byen har om vår bevissthet.
I sommer vil Cinemateket i Oslo feire filmens kjærlighetsforhold til verdens store metropoler. Her er de alle sammen, fra lokalpatriotenenes hyllest (Ozus Tokyo story, Fellinis Roma) til den utenforstående filmkunstners blikk (Coppolas Lost in Translation, Sucksdorfs Mitt hjem er Copacabana).
Men også andre typer reiser er med i Cinematekets reiseprogram – som den transsibirske jernbanen (Transsibir Ekspressen) og gresk mytologi rundt Middelhavet (Aldri på en søndag).
Her er det mange godbiter, men om jeg skulle anbefale noen av filmene som vises denne uken, vil det måtte bli Wim Wenders Hammet og Moufida Tlatli Palassets stillhet. Hammet er en strøken hyllest av filmbyen Los Angeles og film noir-sjangeren, selv om Wenders selv ikke er så begeistret for filmen (angivelig fordi han ble overkjørt av produsenten Francis Coppola). Men filmen har udiskutable kvaliteter. Palassets stillhet er en vakker og vond film om kvinneundertrykking i kjølvannet av det franske koloniveldets kollaps i 50-tallets Tunis.
Men aller først kan Cinemateket by på åpningsfest fredag 2.juli.
