Andrzej Wajdas Massakren i Katýn vises onsdag og torsdag denne uken på Cinemateket i Oslo. Det er en utmerket anledning til å bli bedre kjent med en av den europeiske etterkrigsfilmens aller største profiler.

Wajdas polske krigsdrama er både en personlig og kompleks utforsking av et nasjonalt traume. Wajda tar utgangspunkt i den sovjetrussiske massakren av tusenvis av polske yrkesoffiserer i Katýn-skogen i 1940, og det røykteppet myndighetene senere la over hendelsen. Polen har virkelig fått oppleve hvordan historien kan ramme en nasjon med grusom ironi, noe som kommer til uttrykk i filmens åpningssekvens: Det er 1939, og Tyskland har invadert Polen. Vi ser en gruppe polakker styrte over en bro på flukt fra de tyske styrkene, bare for å møte landsmenn som kommer løpende fra andre siden, på flukt fra sovjetrussiske invasjonsstyrker.

Wajda, som selv mistet faren i Katýn, viser hvordan polakkene ble utsatt for et dobbelt overgrep: Først ble de frarøvet selvstendigheten, og så ble de tvunget til å fornekte sannheten om massakren for å unngå ytterligere overgrep.

Massakren i Katýn kunne vært en gjenintroduksjon til en av den europeiske filmens store profiler på norske kinoer, men Wajdas film ble av enkelte kinodistributører ansett som ”for polsk”. Den ble likevel funnet verdig en Oscarnominasjon og var favoritt på mange kritikeres lister i Europa og USA. Filmen representerer også en inngang til kunnskap om en polsk identitet som i voksende grad er blitt en del av vår egen tilværelse gjennom arbeidsinnvandringen.

82-årige Wajda er den polske etterkrigstidens fremste kronikør, og har tidligere gitt oss uforglemmelige, ikoniske bilder fra avgjørende faser i moderne polsk historie – fra krigsårene og etterspillet (Kanal, Aske og Diamanter) til den gradvise løsrivelsen fra Sovjetunionen (Marmormannen, Jernmannen).