Robert Zemeckis Beowulf har fått mye oppmerksomhet både i norsk og internasjonal presse. Filmen markedføres som et banebrytende eksempel på bruk av ny teknologi både innen produksjon og fremvisning. Førstnevnte handler i all enkelhet om at regissøren har brukt skuespillere i samtlige roller, og deretter animert over ved hjelp av blant annet motion-capture. Resultatet skaper en viss likhet med skuespillerne (Angelina Jolie, Anthony Hopkins…) Sistnevnte fordi filmen vises i 3D i et rekordstort antall saler i Statene, hos oss i Oslo, Bergen, Kristiansand og Trondheim. Men etter å ha sett filmen i dette formatet på nevnte kino i dag, er det fristende å oppsummere både film og hype som stor ståhei for ingenting.
3D-teknologien impliserer fremdeles at du må ha på deg de teite brillene fra 80-tallets fornøyelsesparker. Riktignok er de nye utgavene spekket med ny teknologi, men dét later til å by på flere problemer enn fordeler per november 2007. Under dagens pressevisning måtte begge mine kollegaer skifte brillene sine en halvtime ut i filmen. De funket rett og slett ikke, noe som er kjipt om man skal betale en hundrelapp for å se filmen på kino i helga. Det må forøvrig legges til at brillene ikke er spesielt komfortable om man må ha de oppå sine egne briller, men distributørene planlegger kanskje å sponse linser på den delen av publikum attpå?

Vel på og riktig stilt inn, må det allikevel sies at brillene funker atskillig bedre enn sine forgjengere. De er store nok til å dekke hele synsfeltet, og dermed unngår man å få gjenskinn på sidene av lerretet. Pluss i margen! Produksjonsselskapet Warner Bros har også kommet frem til at det er best på få tekstingen øverst når man ser film i 3D, og det har de overraskende nok rett i. Det går heller ikke lang tid før man glemmer at man har de på.

Men ellers? -Hvordan oppleves 3D-effekten? Tja, egentlig ganske kjedelig, ihvertfall på dagens visning. Produsentene av Beowulf later til å tro at det fortsatt er spennende å få slengt ting i trynet, f.eks mennesker i slagscener eller blod som spruter. Det var morsomt tilbake i 1987, men selv da var det gøy i nøyaktig to sekunder og 31 tiendedeler. Jeg har tidligere skrevet om viktigheten av at 3D blir et verktøy på lik linje med surround-lyd, fargefilm eller CGI-animasjon. Først da vil teknologien få en reel funksjon utover det fornøyelsesparkpreget som Beowulf (og Familien Robinson fra tidligere i år) har, og først da vil publikum godta den som et varende element.

Men dette får vi sannsynligvis først oppleve når James Cameron kommer med sin Avatar i 2009, eller Spielberg & Jackson kickstarter sin TinTin-trilogi året etter. Zemeckis er kanskje en underholdende regissør, men han når disse tre til knærne når det gjelder forståelse av effektbruk. Dagens visning ble ihvertfall for meg en aldri så liten nedtur.

Så hvor feiler Zemeckis film?
Først og fremst fordi det er en syltynn film med lite forståelse for heltekvadet filmen er basert på, med kjipe karakterer og en til tider rett og slett stygg animasjon. Riktignok er visse nærbilder av karakterene imponerende, ja endog vakre, men oftest er de mer som om Madame Tussaud skulle lage voksdukker av skuespillerne. På toppen av det hele er disse merkelig mistilpasset miljøet filmen foregår i, og får dermed veldig preg av å vandre rundt i stillestående tablåer. Når filmen endelig avsluttes, sitter man igjen med følelsen av å ha sett en helt grei film der hverken animasjonsteknikken, 3D-effekten eller historien i seg selv er spesielt ekstravagant.

Beowulf vises i 3D på Colosseum kino i Oslo fra førstkommende fredag, samt i Trondheim, Kristiansand og Bergen..