¿On one occasion Antonioni asked me to write a piece of additional dialogue for Maria Schneider. Without reading it, she rolled it into a ball, popped it into her mouth, and ate it.»
Sånt kunne skje om man jobbet for Michelangelo Antonioni som manusforfatter på tampen av det svingende sekstitallet.
Det er i denne ukens TimeOut at manusforfatter Mark Peploe (The Little Buddha, The Sheltering sky) gjenoppfrisker minner fra samarbeidet med den italienske auteuren på The passenger (¿Yrke Reporter¿, med Jack Nicholson i hovedrollen).
Filmen ble til ¿under the golden period of italian Cinema¿, og Peploe samler her «the usual suspects¿ som var på høyden i denne epoken:
¿It was a golden period for Rome and Italian cinema. Apart from Antonioni, there were Rossellini, Fellini, Lattuada, Olmi, Petri, Zefirelli, de Sica, Ferreri, Risi, Leone, Visconti and Pasolini, all at work ¿ with Bellochio and Bertolucci just starting. People even had the luxury of championing one against the other. Tragically, the slow corruption of the state and its manipulation of terrorism and justice gradually strangled the life out of the city, until the murder of Pasolini and Aldo Moro buried it under a tombstone of lies.¿
Til tross for Peploes pessimistiske syn på italiensk politikk, er ikke dette noen klagesang på vegne av auteur-tradisjonen, men en utmerket hyllest til en stor filmskaper som har havnet i glemmeboka.
I går ville Billy Wilder fylt 100 år!
I den anledning skriver den tyske regissøren Volker Schlöndorff i Los Angeles Times om sitt vennskap med mannen bak klassikere som Sunset Boulevard og Some like it hot. Her drysser det underholdende anekdoter, gjerne av den lakoniske sorten, og de berører alt fra det å være i eksil i Hollywood fra Europa før og under annen verdenskrig til Wilders spesielle forhold til enkelte av skuespillerne han jobbet med (Audrey Hepburn, Jack Lemmon, m.fl)
Det første møtet mellom de to regissørene ble spesielt:
¿I still remember how proud I was the day I received a letter from him. He had seen «The Lost Honor of Katharina Blum» and he wrote, «… simply the best German picture since Fritz Lang’s ‘M.’ » I drafted one reply after another ¿ but, in the end, I was too embarrassed to send anything. Then, one day, I got a chiding call from Wilder’s agent: «He sent you a fan letter months ago, which you didn’t even seem to feel the need to reply to. Mr. Wilder is in Munich, staying in the Four Seasons Hotel. Come and apologize!»
