Så er vi i gang med enda en Amanda-debatt. Vel, en genuin debatt har det ennå ikke blitt. Som vanlig er det et mer eller mindre velfundert utspill i mediene som leder til spørsmålet: Hva vil vi med Amanda? Hvem skal den være for?
Tidligere har både Dag Alveberg og Axel Helstenius fyrt av kraftige salver mot arrangementet til VG og Rush Print ¿ førstnevnte for å gjøre Amanda til ren filmpris, sistnevnte for å få en egen manusforfatterpris. Når bransjen nå har fått gjennomslag for begge disse ønskemålene (Rush Print), er det selve beliggenheten og tidspunktet for arrangementet som kritiseres av Filmfondets Stein Slyngstad .
Uten å komme med alternativer eller ta det opp med fagrådet for festivalen (der han selv sitter), kommer han i sitt utspill med en påstand om at Amandaprisen i sin nåværende form ¿?ødelegger¿? for norske filmer. Begrunnelsen er at arrangementet forstyrrer lanseringen av de norske filmene på høstparten. Mange av oss kan være enige om at Amanda til tider har vært et harry show, og at det derfor kler den norske filmen dårlig. Men denne begrunnelsen fra Slyngstad er svak, for å si det mildt.
En debatt om Amanda vil alltid oppstå ¿ fordi det er en pris der noen får og noen ikke får, og fordi det er en pris med en uavklart identitet, presset mellom Haugesundfestivalens lokale (og noen vil si provinsielle) krav og bransjens selvfølelse. Men ønsker bransjen å ta debatten om Amandas videre skjebne nå? Tja. Nina Grünfeld og Aage Aaberge er i hvert fall klare for en ny runde, ifølge Aftenposten . Og anledningen kan synes gunstig nå når NRK har signalisert at tv-kanalen ikke lenger vil være med. I mellomtiden har andre utenfor bransjen begynt å forundre seg over hva alt bråket handler om, deriblant bloggerne i VG