Quentin Tarantinos Death Proof – som har premiere i morgen – har framprovosert ny debatt om filmvolden. Men det er isteden filmstudioenes underlige sensurpraksis, som promoterer filmvold og forbyr sex, som burde bekymre oss, mener Kjetil Lismoen.

Det er nærmest blitt et fast rituale: Hver gang det kommer en ny voldelig amerikansk actionfilm eller en mer raffinert voldscocktail fra kontinentet, utløser det debatt her hjemme. Denne gangen er det Quentin Tarantinos Death Proof som inngikk i en såkalt ”double bill” på amerikanske kinoer sammen med Robert Rodriguez’ Planet Terror.

Begge filmene er en hommage til søttitallets Grindhouse-filmer – noen slags exploitationfilmer der gjerne halvnakne kvinner ble lemlestet og ofret. Death Proof, som har premiere fredag denne uken, oppsummerer er stykke moderne kulturhistorie vi burde ha et mer avslappet forhold til. Men lenge før premieren har den hisset på seg kritikk for regissørens hang til å ofre kvinneblod.

Selv deltok jeg i en debatt i Radioselskapet på P2 der deltakerne, inkludert programlederen, var forundret og provosert over den nye tendensen i amerikansk film der sexy kvinner blir mishandlet. De ble ikke noe mindre provosert av en uttalelse fra Eli Roth, regissøren av horrorfilmen Hostel 2, som bråkjekt hevdet at de kvinnelige skuespillerne hans satte pris på å kle seg nakne og bli ofret. Heldigvis var programlederen klok nok til ikke å dvele ved sin irritasjon lenge, og snart sirklet vi rundt spørsmål som hadde noe mer for seg: Er det en ny generasjon som vokser opp med en helt annen smertegrense for vold? Er ikke dette et klassisk uttrykk for menns frykt for kvinners seksualitet. Og så videre.

Death Proof er en helt legitim utforsking av en lurvete epoke innen filmen. Det verste man kan si om filmen er at den er Tarantinos minst vellykkede så langt. Men Tarantino har for stor respekt for sine kvinnefigurer til å behandle dem som slakt, og er ute av stand til å gjenskape Grindhousefilmenes elendig filmhåndverk.

Men filmen gjenspeiler det paradokset som hjemsøker så mange amerikanske filmer: Man kan som filmskaper gjerne rendyrke et voldelig univers, men scener og bilder av seksuell art er tabubelagt.

Til å være en uredd og direkte filmskaper er Tarantino forbausende kysk hva angår sex-skildringer. Det har nok sin årsak i et sensurapparat som slår hardt ned på filmsex, men som har vist seg forbausende tolerant overfor ren vold. I den amerikansk dokumentarfilmen This film is not yet rated beskriver regissøren Kirby Dick hvordan dette fortoner seg i praksis. Han så seg lei av det han mener er den amerikanske filmsensurens irrasjonelle forskjellsbehandling av vold og sex. Ja, det kunne for ham se ut som det var enklere å slippe gjennom sensuren med scener som kobler vold og sex, enn rene sexscener. Han hyret privatdetektiv for å finne ut hvem som tar disse beslutningene bak lukkede dører og hvordan de eventuelt begrunner dem. Det ble ingen enkel oppgave. Filmstudioenes eget sensurapparat er skjermet fra innsyn og beslutningene kan sjelden etterprøves. Hva Kirby isteden avdekker er en grunnleggende misnøye hos amerikanske filmskapere som mener sensuren først og fremst tjener filmstudioene, på bekostning av filmer laget utenfor dette systemet, enten de er lokale independentfilmer eller utenlandske filmer.

Kirby viser hvorfor sexscener i amerikanske filmer er så like: Filmskaperne lærer seg å maskere og begrense bilder av sex på samme måten – noe som ifølge Kirby har ført til at de har mistet evnen til å skildre seksualitetens kompleksitet på film. Vi blir alle redusert til små barn av dette systemet, hevder Newsweeks filmkritiker David Ansen, og får støtte av filmskaper Allison Anders, som mener at sensursystemet er mer restriktivt i dag enn på 60- og 70-tallet i forhold til sex.

Den britisk-amerikanske filmkritikeren David Thomson går enda lenger i sin kritikk av filmstudioenes sensurpraksis. Han mener at filmstudioene gjennom Motion Picture Association of America (MPAA) har lobbet seg til en ordning der de kan selge voldsfilm til publikum så lenge de slår ned på sex. Han peker i The Independent ut den nylig avdøde lederen av MPAA, Jack Valenti, som den store strategen bak denne hestehandelen med politikerne i Washington. Valenti overtok lederjobben i MPAA i 1966 og reddet studiosystemet fra de største krisen i organisasjonens historie. Studiosjefene var i panikk fordi de ikke lenger forsto den amerikanske ungdommen, inntektene sviktet og den seksuelle revolusjonen ga inntrykk av at moralen var i fritt fall. Valenti hadde vært valgkampstrategen til president Lyndon Johnson og hadde tilgang til et unikt nettverk i Washington. Han gjorde sensurreglene mer fleksible og moderne. Men det hadde sin pris. For å kunne opprettholde selvsensuren og unngå rettssystemet, måtte MPPA tilby politikerne en gevinst, noe som kunne feie all tvil til side om filmindustriens moralske holdning. Den strenge sensuren av sex var svaret. ”Amerikanerne falt for hykleriet”, skriver Thomsen, og det er filmskaperne som har betalt prisen. Han siterer regissøren Phillip Kaufman (Tilværelsens uutholdelige letthet) som konstaterer at Valenti kunne tolerere at et kvinnebryst ble hugget av med et sverd, men det var ikke snakk om at en hånd fikk berøre det brystet!

Kanskje går Thomsen for langt når han spekulerer i om det er en sammenheng mellom alle skuddene som løsner i amerikanske skolegårder og dyrkingen av vold i amerikanske filmer. Det finnes det ingen håndfaste bevis for. Men behovet for å undertrykke seksuelle impulser og overdrive de voldelige, kan ikke, som Thomsen hevder, være spesielt sunt.

Samtidig er det kanskje naivt av Thomsen å forvente at en nasjon som bedriver en blodig okkupasjonskrig i Irak og er besatt av retten til å bære skyevåpen, ikke skal hjemsøkes av denne volden i filmene som lages – og kanskje på den måten bearbeide den.

For tiden forbereder den amerikanske kongressen en revidering av rapporten fra 2000 om markedsføring av voldelig film overfor barn. Det var etter Columbine-massakren at komiteen i Kongressen ble nedsatt og MPAA med et skrik unngikk at den amerikanske staten overtok sensurarbeidet. Denne gangen er det de nye horrorfilmenes ”ekstremvold” som bekymrer politikerne.
Man kan jo håpe på at høyere aldersgrenser for vold på film vil gjøre filmskaperne i stand til å fokusere på andre ting, som for eksempel en mer rasjonell holdning til sex. Men resultatet kan like gjerne bli en sterkere undertrykking av begge deler. Og da forsvinner jo en grunnleggende årsak til at vi i det hele tatt ser film: For å oppleve noe vi ikke kan oppleve i virkeligheten, og kanskje ta og føle på noen forbudte følelser i kinomørket.

Death proof har norsk kinopremiere i morgen fredag 16.juni
This film is not yet rated kommer snart på dvd.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i MORGENBLADET