Tidligere leder for manuslinja på filmskolen, Edvard Rønning, mener det er et større problem at norske regissører skriver manus selv enn at det som skrives er for dårlig. Han tar her til orde for å verne om manuskriptets autoritet.

– Det går ikke an å skrive en film – man må skrive et manus. Å beholde fortolkningsleddet mellom manusforfatter og regissør friskt er mitt hovedpoeng, sier Edvard Normann Rønning, som i åtte år har vært leder for manuslinja ved Den norske filmskolen på Lillehammer.

Det var i kjølvannet av Erlend Loes utspill om at norske manus er for dårlige (Rushprint nr 3), at Edvard Rønning (foto) kom med sin kritikk av hvordan manuskriptet anvendes i norsk film. Det er et større problem at norske regissører skriver manus selv enn at det som skrives er for dårlig, mente han (Rushprint nr 4). Han mener fortolkningsleddet mellom manusforfatter og regissør er viktig.

– Det går ikke an å si at ingen regissører kan skrive selv. Men en film er en fortolkning av et manus, som regissøren skal dikte videre på. Regissøren skal se og høre for publikum. Hvis regissøren skriver selv, skriver han filmen sin, ikke et manus. Da er det vanskelig å gå tilbake og tolke manuset. Hvis regissøren selv skriver kan det fort bli en avfilming av et manus, i stedet for en fortolkning av det. Da ser han ikke etter mulighetene, men hvordan han kan få laget filmen han selv har skrevet. Man stenger seg inne i universet i stedet for å åpne det. Man bør være en fortolker av et manus, ikke en misjonær for det. Fokus ligger da på feil sted, og man begrenser seg. Er man så inne i det første fiksjonsuniverset, er det vanskelig å ta det med videre, mener han.

Han mener en film taper på å ikke ha en egen manusforfatter.

– Et manus kan gjøres på hundre forskjellige måter. Og en setning som ”Han løper nedover en mørk gate” kan fortelles på en zilliard måter. Subjektive avgjørelser skal tas i samarbeid med fotograf, klipper og lyd, og regissøren skal være fortellersubjektet i filmen. Tar man bort motsigelsen mellom manuset og regissøren mister man et fortolkningsplan. Det er ut i fra dreieboken og i samarbeid med foto at regissøren skal skrive sin film. Det er viktigere å dyrke den stemmen i regissørene enn forfatterstemmen. Få har begge deler. I teater, for eksempel, er det sjelden at den som skriver også instruerer, mener Rønning.

Vil du lese hva andre aktører i bransjen mener om Rønnings utspill? Slå til på vårt abonnementstilbud nå før nyttår – for neste år øker prisen. Du får denne siste jubileumsutgaven med på kjøpet.
TEGN ABONNEMENT

Foto av Rønning: Sølve Skagen