Vi må ikke miste kvinnene!

Vi må ikke miste kvinnene!

Kvinnene trenger ikke nødvendigvis norsk film og tv-drama, men bransjen er helt avhengig av dem. Nå må bransjen begynne å handle for å gjøre seg mer attraktiv for kvinnene, mener Rushprints redaktør Kjetil Lismoen. Eller så risikerer vi å miste dem.

Iram Haqs «Hva vil folk si» er med på å redde kinoåret for norsk film (foto av Haq under opptak).

Det har vært en mildt sagt dramatisk høst. #metoo-kampanjen og #stilleforopptak har rullet ubønnhørlig i mediene og film- og tv-industrien opplever sin største kulturelle rystelse på flere tiår. Ikke minst har vi som skriver og synser om bransjen fått noe å tenke på. Jeg var blant de som for ti år siden opplevde den skjeve kjønnsbalansen som uholdbar, men trodde at praksisen med moderat kvotering hos Norsk filminstitutt og en større bevissthet i bransjen ville styrke kvinnenes stilling. Selv om det har skjedd en forbedring, ved at antall kvinner i sentrale fagfunksjoner på norske produksjoner i enkelte år har blitt høyere, så er tilbakefallene for mange.

Det skyldes ikke bare at menn fortsetter å velge menn, men at altfor mange talentfulle kvinner velger vekk filmbransjen. Det oppleves ikke som noe attraktivt sted å være for en moderne yrkeskvinne, utviklingsmulighetene er for dårlige. Og med den omdømmekatastrofen #metoo og #stilleforopptak har blitt, vil de fleste unge ambisiøse kvinner med talent innen film- og tv-skaping tenke seg nøye om før de velger å satse på en sånn karriere.

Derfor er det helt avgjørende at hele bransjen tar grunnleggende grep. Det nytter ikke lenger å tro, slik kulturministeren åpenbart gjør, at markedets usynlige hånd vil ordne opp i dette. De fleste kulturpolitikerne har lenge vurdert direkte kvotering som et ris bak speilet man bare tar fram unntaksvis, om ikke bransjen selv makter å gi nødvendige resultater. Er vi ikke der nå?

Men hva med filmkunsten, vil noen kanskje si, vil ikke den lide når filmskapere kvoteres inn bare på grunn av sitt kjønn. Jo, i utgangspunktet er heller ikke jeg tilhenger av slike radikale løsninger, men vi er kommet til et punkt der filmkunsten ikke lenger er det viktigste spørsmålet. Nå står det om bransjens framtid: Om kvinnene i tiden framover velger bort denne bransjen, vil den utarmes, både kreativt og økonomisk. Uten kvinnene som likestilte premissleverandører vil også filmkunsten lide.

Heldigvis er det lyspunkter som viser hvor viktig det kan være å spisse støtteordninger opp mot kvinnelige konstellasjoner. Hva vil folk si rundet nettopp 100 000 besøkende på kino, og er skapt av kvinnelig forfatter/regissør, produsent og hovedrollehaver. Men like viktig i denne konteksten: Filmen har mobilisert det kvinnelige kinopublikummet som ingen annen norsk film på svært lenge. Særlig de unge kvinnene slutter opp om filmen og opplever for første gang på lenge at en ny norsk film angår dem. Filmen er ikke bare et gjennombrudd for en klar og tydelig kvinneerfart fortelling i ny norsk kinofilm, men den gjenoppliver den såkalte mellomfilmen som sliter med å oppnå gjennomslag på kinoene. Det er altså kvinnene som sammen med familiefilmene redder kinoåret for norsk film.

Så spørsmålet handler ikke lenger bare om hvordan kvinnenes posisjon kan styrkes, men om hvordan bransjen skal rekruttere flere kvinnelige talenter i framtiden. Det handler om bransjens overlevelse. Kvinnene trenger ikke nødvendigvis norsk film- og tv-produksjon, men bransjen er helt avhengig av dem.

Det hersker i enkelte kretser en kunstnerromantisk forestilling om at man ikke skal behøve å lokke til seg nye talenter til filmbransjen, at de må velge det selv, nettopp fordi det er en så uvanlig og krevende bransje. Jeg har selv sagt til mine barn at de bare skal velge film- og tv-bransjen som karrierevei om de ikke kan la være. Det må nærmest være et kall fordi de personlige omkostningene kan være betydelige.

Samtidig har jeg måttet spørre meg selv: er det sånn jeg ønsker at denne bransjen skal være – et sted der kun ekstreme personligheter finner seg til rette?

Film- og tv-bransjen har nå en historisk mulighet til å innlemme kvinnene som likeverdige partnere i vår tids mest slagkraftige kulturuttrykk. Om den svikter denne oppgaven, tror jeg ikke historien vil være nådig i sin dom.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint. Kommentaren står på lederplass i desember/januar-utgaven som er rett rundt hjørnet.

Sorry, comments are closed for this post.

Vi må ikke miste kvinnene!

Vi må ikke miste kvinnene!

Kvinnene trenger ikke nødvendigvis norsk film og tv-drama, men bransjen er helt avhengig av dem. Nå må bransjen begynne å handle for å gjøre seg mer attraktiv for kvinnene, mener Rushprints redaktør Kjetil Lismoen. Eller så risikerer vi å miste dem.

Iram Haqs «Hva vil folk si» er med på å redde kinoåret for norsk film (foto av Haq under opptak).

Det har vært en mildt sagt dramatisk høst. #metoo-kampanjen og #stilleforopptak har rullet ubønnhørlig i mediene og film- og tv-industrien opplever sin største kulturelle rystelse på flere tiår. Ikke minst har vi som skriver og synser om bransjen fått noe å tenke på. Jeg var blant de som for ti år siden opplevde den skjeve kjønnsbalansen som uholdbar, men trodde at praksisen med moderat kvotering hos Norsk filminstitutt og en større bevissthet i bransjen ville styrke kvinnenes stilling. Selv om det har skjedd en forbedring, ved at antall kvinner i sentrale fagfunksjoner på norske produksjoner i enkelte år har blitt høyere, så er tilbakefallene for mange.

Det skyldes ikke bare at menn fortsetter å velge menn, men at altfor mange talentfulle kvinner velger vekk filmbransjen. Det oppleves ikke som noe attraktivt sted å være for en moderne yrkeskvinne, utviklingsmulighetene er for dårlige. Og med den omdømmekatastrofen #metoo og #stilleforopptak har blitt, vil de fleste unge ambisiøse kvinner med talent innen film- og tv-skaping tenke seg nøye om før de velger å satse på en sånn karriere.

Derfor er det helt avgjørende at hele bransjen tar grunnleggende grep. Det nytter ikke lenger å tro, slik kulturministeren åpenbart gjør, at markedets usynlige hånd vil ordne opp i dette. De fleste kulturpolitikerne har lenge vurdert direkte kvotering som et ris bak speilet man bare tar fram unntaksvis, om ikke bransjen selv makter å gi nødvendige resultater. Er vi ikke der nå?

Men hva med filmkunsten, vil noen kanskje si, vil ikke den lide når filmskapere kvoteres inn bare på grunn av sitt kjønn. Jo, i utgangspunktet er heller ikke jeg tilhenger av slike radikale løsninger, men vi er kommet til et punkt der filmkunsten ikke lenger er det viktigste spørsmålet. Nå står det om bransjens framtid: Om kvinnene i tiden framover velger bort denne bransjen, vil den utarmes, både kreativt og økonomisk. Uten kvinnene som likestilte premissleverandører vil også filmkunsten lide.

Heldigvis er det lyspunkter som viser hvor viktig det kan være å spisse støtteordninger opp mot kvinnelige konstellasjoner. Hva vil folk si rundet nettopp 100 000 besøkende på kino, og er skapt av kvinnelig forfatter/regissør, produsent og hovedrollehaver. Men like viktig i denne konteksten: Filmen har mobilisert det kvinnelige kinopublikummet som ingen annen norsk film på svært lenge. Særlig de unge kvinnene slutter opp om filmen og opplever for første gang på lenge at en ny norsk film angår dem. Filmen er ikke bare et gjennombrudd for en klar og tydelig kvinneerfart fortelling i ny norsk kinofilm, men den gjenoppliver den såkalte mellomfilmen som sliter med å oppnå gjennomslag på kinoene. Det er altså kvinnene som sammen med familiefilmene redder kinoåret for norsk film.

Så spørsmålet handler ikke lenger bare om hvordan kvinnenes posisjon kan styrkes, men om hvordan bransjen skal rekruttere flere kvinnelige talenter i framtiden. Det handler om bransjens overlevelse. Kvinnene trenger ikke nødvendigvis norsk film- og tv-produksjon, men bransjen er helt avhengig av dem.

Det hersker i enkelte kretser en kunstnerromantisk forestilling om at man ikke skal behøve å lokke til seg nye talenter til filmbransjen, at de må velge det selv, nettopp fordi det er en så uvanlig og krevende bransje. Jeg har selv sagt til mine barn at de bare skal velge film- og tv-bransjen som karrierevei om de ikke kan la være. Det må nærmest være et kall fordi de personlige omkostningene kan være betydelige.

Samtidig har jeg måttet spørre meg selv: er det sånn jeg ønsker at denne bransjen skal være – et sted der kun ekstreme personligheter finner seg til rette?

Film- og tv-bransjen har nå en historisk mulighet til å innlemme kvinnene som likeverdige partnere i vår tids mest slagkraftige kulturuttrykk. Om den svikter denne oppgaven, tror jeg ikke historien vil være nådig i sin dom.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint. Kommentaren står på lederplass i desember/januar-utgaven som er rett rundt hjørnet.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY