Da filmvolden gjenfant smerten

Chan-Wook Parks filmer har mange av de stilistiske og tematiske kjennetegnene til den første "koreanske filmbølgen” like etter årtusenskiftet: De er gjerne kompliserte sjangerhybrider der regissørens visuelle artisteri tilfører noe annerledes og grenseoverskridende. Filmenes univers er ofte gjennomsyret av en grunnleggende usikkerhet og paranoia – noe mange tilskriver den spesielle og ofte akutte sikkerhetssituasjonen i Sør-Korea.

Derfor er det også blitt hevdet at handlingen i Oldboy er basert på den uoppklarte bortføringen av den sørkoreanske filmskaperen Sang-ok Shin til Nord-Korea, og alle ryktene som ble virvlet opp i kjølvannet av den. Men det er i så fall den eneste forbindelsen filmen har til virkeligheten. I likhet med de to andre filmene i Parks "hevn-trilogi" (Sympathy for Mr. Vengeance, Sympathy for Lady Vengeance) har Oldboy få spor av den politiske orienteringen som kunne avleses i Parks første filmer, der særlig det eksplosive forholdet mellom de to landene på den koreanske halvøya ble berørt.

Oldboy er den lettest fordøyelige filmen i Parks trilogi, men den har, som Sympathy for Mr. Vengeance og Sympathy for Lady Vengeance, utløst debatt om forholdet mellom film og vold, særlig i USA. Som Quentin Tarantino er Park en så begavet suggestiv filmskaper at vi ofte ser mer vold mellom klippene enn hva som faktisk er tilfelle. Men i motsetning til Tarantino – som ga Oldboy prisen i Cannes som juryleder i 2003 – kan ikke Park knyttes til sin amerikanske kollegas credo om at "revenge is a dish best served cold". Parks voldelige univers er snarere skildret som et brennende inferno av smerte og blod, og når voldsutøvelsen er over;  sorg.

"Artsploitation" har noen kalt disse visuelt uovertrufne hevnfantasiene, der kommersiell sjangerfilm vi vanligvis forbinder med grovkornet action og vold, bærer kunstfilmens gevanter. Park bragte med sin "hevntrilogi" smerten tilbake til filmvolden. I en tid der vi har blitt altfor komfortable med å konsumere filmvold uten konsekvenser, verken for oss selv eller rollefigurene i filmene, kan Park med Sympathy for Mr. Vengeance og Sympathy for Lady Vengeance gi oss en kraftig kjølhaling. Her konfronteres vi med så ubehagelig vold at det er umulig å forholde seg likegyldig eller distansert til den. Rollefigurene utsetter hverandre for lemlestelse og tortur i sin higen etter hevn. Men de blir sittende igjen med en grunnleggende følelse av tap som knapt eksisterer i vestlige voldsscenarier på film.

I Parks siste film, Thirst, som har norsk kinopremiere om to uker, er det like vanskelig å identifisere filmens sjanger. I likhet med La den rette komme inn blir det reduktivt å bare omtale den som en ”vampyrfilm”, selv om det er det nærmeste den kommer en sjangertilknytning. Filmen skifter temperatur og stil like uanstrengt som hovedpersonen letter sine ofre for blod. Det som er nytt for Parks filmunivers denne gangen, er den gjennomgående melankolske stemningen. Park har basert filmen løselig på Emile Zolas roman Therese Raquin. Vi møter en katolsk prest som melder seg frivillig som forsøkskanin til et medisinsk eksperiment for å forebygge en dødelig sykdom. Han blir selv smittet av sykdommen og får overført blod fra en ukjent kilde som viser seg å være vampyr. Det er Sør-Koreas ledende mannlige filmskuespiller Song Kang-ho (The Host) som bærer filmens tema om skyld og forsoning på sine skuldre. Nok en gang har Park tilført den stiliserte voldsutøvelsen både smerte og mening. Filmen kombinerer det ypperste ved den koreanske filmen – den er både visuelt slående og rystende i sin uttrykkskraft, men samtidig empatisk og uforutsigbar.

Oldboy er ute på Blu-ray.
Thirst ble første gang vist under filmfestivalen i Cannes og har norsk premiere 5.mars.

Dette er en bearbeidet og utvidet versjon av en artikkel som opprinnelig sto på trykk i Morgenbladet.