Soft Documentary – en ny type norsk dokumentar?

I de siste årene har vi sett framveksten av en ny type dokumentar i norsk film, mener Gunnar Iversen, den myke dokumentaren.

Er det noe nytt som skjer i dagens norske dokumentarfilm? Er det en ny type filmer som blir produsert i dag, og er det et godt tegn? I de siste årene har man sett en stadig økende produksjon av det som langt på vei framstår som en ny type dokumentar i Norge. Dette er ikke filmer som følger de gamle tradisjonelle genrene, formene eller typene, som f.eks. portrettfilmen eller reiseskildringen. Det er heller ikke sosial- eller samfunnskritiske filmer som er ute etter å avsløre problematiske sider ved Norge eller i verden generelt. Snarere er det snakk om en type myk dokumentar, en soft documentary.

      Den nye myke dokumentaren kan ligne litt på feature-reportasjen, men er mer formbevisst og kreativ. Dens fremste kjennetegn er en lun humor, en spesiell sans for menneskelig variasjon, og et underfundig, men positivt og åpent blikk på mennesker. I motsetning til en hard documentary, som retorisk og ideologisk sett er ute etter å avsløre maktmisbruk, presentere Saker eller Hendelser som har stor betydning, eller skildre mennesker som blir eksempler på forskjellige ideer eller forestillinger om verden, er den myke dokumentaren et koselig sideblikk på menneskelig mangfold.

      Stadig flere norske dokumentarfilmer synes å ønske å beskrive og skildre mennesker på en naiv og morsom måte. Lun humor erstatter kritisk alvor. Filmene er ofte skildringer av helt vanlige mennesker, og synes å mangle et ønske om å borre seg ned under verdens sjarmerende og pussige overflate. Er ikke dette positivt, et tegn på en ny type mangfold i selve dokumentarfilmuttrykket, eller er det grunn til bekymring?

Mennesket i fokus
Mange dokumentargenrer har klare forbindelser til journalistikken, og det er nærliggende å sammenligne en myk dokumentar med den journalistiske genren som gjerne kalles en human interest story. En slik feature-artikkel er en tekst som skildrer en person med en hovedvekt på innlevelse i personens private liv og vedkommendes følelser. Et møte med en person skildres, og leseren skal få sympati med personen som skildres. Det er dermed ingen kritisk journalistisk genre, men snarere en type journalistikk der det viktige er en forsiktig nysgjerrighet på en persons dagligliv.

      En vanlig form er det som kan kalles bak kulissene-reportasjen, slike som vi f.eks. kan lese i lørdagsavisene eller se på talk shows som Skavlan, der kjente og offentlige personer vises fram som helt vanlige menneskee, med følelser og opplevelser akkurat som alle oss andre. Gjerne gjennom et overraskende og privat lys, som viser oss nye sider ved et kjent fjes fra nyhetsbildet eller showbusiness, blir det menneskelige løftet fram. Slike human interest stories karakteriseres gjerne som soft news, myke nyheter, til forskjell fra utenriksreportasjer eller dagsaktuelt nyhetsstoff.

      Slike fortellinger er også vanlige i en lang rekke fjernsynsprogram, og spesielt våre allmennkringkastere har dette som et viktig innslag i mange programtyper. I NRK kan man f.eks. i Puls til stadighet møte kjente mennesker som får en slags status som en type eksperter gjennom sitt eget levde liv. De har opplevd noe, et aspekt av deres liv lar seg bruke for å illustrere et spørsmål om vår helse, og personen snakker ut om dette. Andre program skildrer ukjente mennesker, men i et varmt og medmenneskelig lys. Norge rundt og Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er programformer som har samme grunnformel. Vi møter spesielle og interessante mennesker, og får sympati med deres valg av hobbyer eller levemåter.

      Alle media er fulle av dette i dag. Ikke minst er dette også et viktig aspekt i en lang lang rekke reality-konsepter, som søker etter følelsesladete øyeblikk, eller opplevelsen av at maskefallet avslører et menneskes indre. På godt eller på ondt. Intimitet er et sentralt stikkord i de fleste medier i dag, selv om det fremdeles er stor forskjell mellom myke og harde nyheter. Politikorrupsjon er harde nyheter, mens en statsråds vanskelige skilsmisse er en myk nyhet.

      I forsøket på å distansere seg fra journalistikken har dokumentaren historisk sett utviklet former så vel som retoriske strategier som legger vekt på andre aspekter enn det journalistiske. Dessuten har man stilistisk sett ønsket å eksperimentere mer, spesielt i takt med at mediebildet generelt har blitt stadig mer fylt av det myke stoffet. Stadig flere norske filmdokumentarer kan imidlertid sies å høre hjemme i den myke kategorien.

      Dessuten er en rekke tradisjonelle genrer blitt redefinert, og kjente folk skildres ofte ikke på grunn av sine spesielle evner eller posisjoner alene, men fordi kontrasten mellom privatpersonen og den offentlige figuren er så sterk og virkningsfull. I portrettdokumentaren er dette slående. Selv om vår interesse trigges av at de er kjente, er det andre sider ved personene som er viktigere i f.eks. Myggen (Thomas Robsahm, 1996) eller Oljeberget (Aslaug Holm, 2006). Her er selvsagt møtet med fotballesset eller statsministeren også helt sentralt, men det er deres menneskelige sider, det vanlige i dem, som er det viktigste.

      Selve opplevelsesaspektet blir viktigere i dokumentaren, på samme måte som opplevelse har erstattet opplysning i fjernsynets kunnskapsgenrer, og i den myke dokumentaren opplever vi noen minutter sammen med et interessant menneske. Dette kjennetegner andre norske dokumentarer, som enten er innenfor portrettgenren eller kan sies å ligne og bruke denne genren, f.eks. Loop (Sjur Paulsen, 2005), Jenter (Hanne Myren, 2007), Mann kvinne kaffe (Carl E. Johannessen, 2007), 99 % ærlig (Rune Denstad Langlo, 2008) eller Snøhulemannen (Fridtjof Kjæreng, 2010). De myke elementene blir viktige i disse filmene, som ikke er ute etter å forklare og opplyse, men som skal gi oss tilskuere et spennende møte med noen personer og dermed en interessant opplevelse.

      Det er det intet galt med dette. Ingen vil tilbake til de gamle autoritære formene. Disse filmene som her nevnes er svært ulike, og har alle meget interessante aspekter og mennesker, men spesielt i mange kortfilmer i dag rendyrkes det myke i enda større grad, og spørsmålet er: hva skjer? Hva skjer med dokumentarfilmen, og hva skjer med tilskuerposisjonen? Hvilken funksjon har dokumentaren i mediebildet og i våre liv dersom den blir for myk?

Myke dokumentarer
Sett i et historisk perspektiv er den myke dokumentaren noe nytt i norsk film, men selvsagt finnes det tendenser og eksempler i tidligere tiår. Likevel har det skjedd noe nytt i de siste ti-femten årene, og stadig flere filmer produseres i dag som betoner det myke og den rene opplevelsen. Mange av dagens norske dokumentarer er ikke ute etter å presentere en sak eller et spisset argument om verden, men lar i beste fall dette komme fram, på en indirekte og diskret måte, gjennom skildringen av møtet med mennesker.

    Dette er ikke nødvendigvis negativt. Få vil kritisere en regissør som Øyvind Sandberg for sine myke dokumentarer. I en lang rekke vakre kortfilmer, og med kinodokumentarene Å seile sin egen sjø (2002) og Kabal i hjerter (2006), framstår Sandberg som en virkelighetens vedlikeholdsarbeider, som lenge før NRK lanserte Der ingen skulle tru at nokon kunne bu viste oss verdien av tradisjonelle levemåter og menneskelig verdighet. I en tid med stadig økende tempo og rytme, en rastløs higen etter det nye og kule, viser Sandberg oss verdien av å roe ned og få et menneskelig blikk på verden og menneskene omkring oss. Samme kan sies om filmer som It’s hard to be a Rock’n Roller (Gunhild Asting, 2006) eller Solveig Melkeraaens kortfilmer, med Fabelaktige Fiff og Fam (2009) som kanskje beste eksempel.

    Den myke dokumentaren har åpenbare kvaliteter og positive sider. I et mediebilde som pendler mellom mengder av konkret informasjon og hard news på den ene siden, og intimkåte reality-konsepter på den andre, kan den myke dokumentaren finne en mellomposisjon med sin langt mer nyanserte og verdige presentasjon og skildring av enkeltmennesker. Naivitet er en sjelden egenskap i våre ironiske og kyniske tider, og kan være verd å løfte fram.

    Til tider kan imidlertid det myke blikket bli problematisk. Enkelhet, naivitet og fokus på menneskers hverdagsliv, kan redusere kompliserte samfunnsmessige og politisk-sosiale spørsmål til pussige møter med rare og sjarmerende figurer. Den myke dokumentaren kan raskt føre til en banalisering av dokumentarens forhold til den sosiale virkeligheten som skal skildres. Solveig Melkeraaens Norsk Statistikk (2007), et av hennes bidrag til fjernsynsserien De som bygger landet, er et godt eksempel på dette.

    Denne NRK-serien på seks episoder skildret norske arbeidsplasser og de som jobbet der. Produksjonsselskapet presenterte den som en ”portrettserie” og en ”humoristisk dokumentarserie” når den ble lansert på DVD. Serien hadde åpenbare kvaliteter, og utgangspunktet var at man skulle bort fra Griersons offertradisjon i skildringen av arbeidere, og snarere gi en hyllest til arbeiderne ”på gølvet”. Dette var sympatisk, men spesielt i kortfilmen om bedriften NorStat (Norsk Statistikk) var resultatet tvetydig og urovekkende.

    NorStat hadde da filmen ble laget 170 ansatte på sin avdeling på Lillehammer, men 120 ble byttet ut hvert år. Det er med andre ord ingen god arbeidsplass, der de ansatte ønsker å være så lenge som mulig. Det er snarere en radikalt avhumanisert arbeidsplass, der telefoniske markedsundersøkelser utføres på samlebåndet av ufaglærte og ofte tilfeldige og unge ansatte, som drives til sitt ytterste. En hard documentary ville ha brukt denne arbeidsplassen for å avsløre arbeidspress eller sette søkelys på det moderne arbeidslivet. Eller NortStat kunne brukes i en større kontekst for å si noe om det post-industrielle samfunnet, der arbeide ikke er frigjørende, men bare en plage. Ikke bare for de som jobber, men også for alle som blir oppringt. Det kunne også brukes for å si noe om utvikling av synet på arbeide generelt, eller nye behov for informasjon i informasjonssamfunnet.

      Norsk Statistikk er imidlertid ingenting av dette, ettersom seriens vinkel var på menneskene på arbeidsplassen, og ikke arbeidet eller bedriften i seg selv. Det er et godt eksempel på en soft documentary. Dermed ble vi presentert for en serie anekdoter, om den pratesyke, den usikre og den kjærlighetskranke arbeideren. Bedriften og arbeidet kunne i prinsippet vært byttet ut uten at mye hadde skjedd, arbeidsplassen var bare et påskudd for å komme nære noen hverdagsmennesker.

      Istdenfor å lage et kraftfullt bilde av endringene i det moderne norske samfunnet, og rapportere fra en rekke arbeidsplasser i et Norge som har gått fra å betone industrikultur til å vektlegge kulturindustri, ble vi i De som bygger landet presentert for et knippe lune, pussige øyeblikk. Skåret rett ut fra selve livet, og slett ikke helt uten kraft, som spesielt Spigerverket (Ingvil Giske, 2007) demonstrerte, men likefullt mest av alt små anekdoter. Det var en serie med myke dokumentarer. Humoristiske, snille, naive og lune hverdagsglimt, og ikke så mye mer enn det.

      Selv om utviklingen er interessant, og kanskje til og med litt bekymringsfull, spesielt om man ser nærmere på mange av de filmene som er blitt til under Norsk Filminstitutts satsning ”Nye veier til dokumentarfilm”, er det ofte overraskende kvaliteter ved mange av disse myke dokumentarene. En kortfilm jeg har blitt stadig mer begeistret for, til tross for sin mykhet, er Anita Renhoff Larsens Nok en dag (2009)

Tilfellet Nok en dag
Anita Rehoff Larsens Nok en dag ble produsert innenfor Filminstituttets satsning ”Nye veier til dokumentarfilm”, og kunne nyte av den frihet og ro en slik satsning ga regissøren og hennes medarbeidere. Dette har resultert i en interessant og vellaget film, som med et lett ironisk, men samtidig raust og forståelsesfullt blikk ser på livet i en helt vanlig boligblokk i en by i hverdags-Norge. Nok en dag er et gruppeportrett, som samtidig sier oss noe om livet i Norge i dag.

    Riktignok er Nok en dag egentlig ikke en skildring av menneskene i én og samme blokk, men personer fra fem forskjellige blokker i Oslo er satt sammen i en mosaikk av møter med vanlige mennesker. I en presis og nyansert rytme presenteres vi for en vev av hverdagsmennesker i sine hverdagslige omgivelser. Tone irriterer seg over bråket fra naboene under, og hun må flytte sengen inn på kjøkkenet for å få ro. Likevel tar hun igjen med eget bråk, og vandrer rundt med støvler inne eller spiller opera på full guffe. Odds dager går med til å legge kabal, og han forteller om naboene som ble funnet døde i leilighetene rundt ham. Og de hadde ligget lenge før de ble savnet. De gamle venninnene Randi og Else sitter på en benk utenfor huset og drikker kaffe og spiser julekake. Familien Javed beveger seg mellom sine to leiligheter i samme etasje, og avholder familiemøte om aktivitetene på 17. mai. Lars øver med sine venner og pusser støv av sine mange synthesizere.

    Nok en dag har en løs mosaikkstruktur, der vi utvungent beveger oss fra person til person. Filmen er et flettverk av hverdagsmøter, som samlet sett nærmest gir oss tilskuere et etnografisk blikk på det velkjente og nære. Gjennom møtene med menneskene i blokktilværelsen utforskes både en urban livsform, og samtidig settes det fokus på det nasjonale. 17. mai er viktig i filmen, og nasjonale symboler som flagg opptrer flere ganger, og selv om dette i følge regissøren var litt tilfeldig, bidrar det både til å gi filmen helhet og retning. På en forsiktig måte framheves det at filmen skildrer Norge. Det er et Norgesbilde, som både skildrer individuelle og kollektive prosesser, og konfrontasjoner mellom livsformer og kulturelle forskjeller. Vi gleder oss over at familien Javed karakteriserer seg selv som ”oss nordmenn”, når de diskuterer aktiviteter på nasjonaldagen, og Odds knappe monolog om døde naboer bidrar til å skape en bittersøt og litt melankolsk tone.

    Nok en dag er verken eksplisitt eller implisitt en sosial- eller samfunnskritisk film. Den bærer ikke bud om store Saker og Viktige Temaer. Det er en underfundig og humoristisk film, som med en lyrisk tone gir oss et knippe anekdotiske småhistorier. Det er definitivt en myk dokumentar.

      Overraskende dimensjoner ved hverdagen løftes imidlertid fram på en forsiktig og ettertenksom måte. Den viser oss det vi kjenner så godt, på en måte som gjør at det velkjente framstår som nytt, og det er denne underliggjørende effekten som  løfter filmen fra kun å være en serie tradisjonelle kosereportasjer. Den er verken rent observerende og realistisk eller kritisk og didaktisk, men noe annet. Det er også en film som har lite av samtidskulturens intimisering og kikkermentalitet over seg.

      Det er med en kombinasjon av distansert respekt og nærsynt begeistring regissøren nærmer seg sine steder og sine mennesker. I all sin nærhet har filmen en viktig distanse, som bidrar til å gi den en styrke og effekt. Ikke minst forblir Nok en dag hemmelighetsfull, selv i all sin tilsynelatende prosaiske hverdagsorientering, og det gir filmen en større styrke enn de fleste andre lignende nye myke dokumentarfilmer.

En etnografisk genre?
Kanskje utgjør mange av de nye norske myke dokumentarene en ny etnografisk genre? De har ofte en nærmest etnografisk nysgjerrighet, og et etnografisk kamerablikk på verden og på mennesker. De kan være naivt-ironiske, men også stiliserte formmessig sett, men fellesnevneren er forestillingen om at hverdagens små episoder og relasjoner skal undersøkes og løfts fram. Dette preger f.eks. skildringen av de unge jentene i Hanne Myrens Jenter, eller relasjonene mellom to gamle venninner i Solveig Melkeraaens Fabelaktige Fiff og Fam. Eller boligblokkas mennesker i Nok en dag.

    Den nye hverdagsetnografien har både positive og negative sider. Det positive er at man ikke lenger er overdidaktisk, og heller ikke ser at noe tema er for lite for en dokumentar. Gjort på en god måte kan hvilket tema som helst være interessant og spennende. Det negative er at det kan bli for smått, og for mykt og søtt. Heldigvis er det også andre dokumentarfilmer som lages i Norge i dag, som viderefører de sosial- og samfunnskritiske tradisjonene, så alt er ikke bare mykt.

    Mangfold er alltid en styrke i en filmkultur, og norsk dokumentarfilm står sterkere enn noensinne i dag. Ikke minst fordi den er så variert og mangfoldig. Som en symbolsk form sett i lys av dokumentarens tradisjonelle funksjon, er imidlertid den myke dokumentaren ikke entydig positiv. Samlet sett kan man lett si at norsk dokumentar er for myk, søt og koselig. Ser man på de filmene som nå lanseres fra ”Nye veier til dokumentarfilm”, kan det synes som om alvoret drukner i det koselige, og det betydelige erstattes med det hverdagslige. Sett hver for seg kan de imponere, men hva salgs samlet perspektiv gir de på vår felles verden?

      Mange av disse filmene er imponerende formmessig sett, men hvor mange utfordrer virkelig sine tilskuere? Og hva slags bilde av norsk dokumentarfilm gir de samlet sett? Det er sikkert ikke grunn til bekymring ennå, men all grunn til å være oppmerksom og kritisk. For mange myke dokumentarer gjør at vi fort sovner, og dokumentarens fremste hensikt er tross alt å få oss til å våkne.

Litteratur
Mer om fjernsynets faktagenrer, og om bevegelsen fra opplysning til opplevelse i NRK, i boken Populær vitenskap – Fjernsynet i kunnskapssamfunnet av Sara Brinch og Gunnar Iversen, som ble utgitt på Høyskoleforlaget i oktober. Mer om De som bygger landet-serien og andre aspekter ved nyere norsk dokumentar i mine artikler i Filmtidsskriftet Zs kortfilmnumre i de siste årene.

 

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere artikler her:

 

Reptiler, vaktbikkjer og politiske dyr

Margreth Olins stemme

Kritikersluggerens norske filmfavoritt

Myke menn og sjarmerende skurker

En norsk filmkanon?

Mitt liv med Erik Løchen

10 fortellinger om norsk film
Den norske filmens bølger
Den glemte fornyer
Den norske filmens mirakler

 

Legg igjen en kommentar

Soft Documentary – en ny type norsk dokumentar?

I de siste årene har vi sett framveksten av en ny type dokumentar i norsk film, mener Gunnar Iversen, den myke dokumentaren.

Er det noe nytt som skjer i dagens norske dokumentarfilm? Er det en ny type filmer som blir produsert i dag, og er det et godt tegn? I de siste årene har man sett en stadig økende produksjon av det som langt på vei framstår som en ny type dokumentar i Norge. Dette er ikke filmer som følger de gamle tradisjonelle genrene, formene eller typene, som f.eks. portrettfilmen eller reiseskildringen. Det er heller ikke sosial- eller samfunnskritiske filmer som er ute etter å avsløre problematiske sider ved Norge eller i verden generelt. Snarere er det snakk om en type myk dokumentar, en soft documentary.

      Den nye myke dokumentaren kan ligne litt på feature-reportasjen, men er mer formbevisst og kreativ. Dens fremste kjennetegn er en lun humor, en spesiell sans for menneskelig variasjon, og et underfundig, men positivt og åpent blikk på mennesker. I motsetning til en hard documentary, som retorisk og ideologisk sett er ute etter å avsløre maktmisbruk, presentere Saker eller Hendelser som har stor betydning, eller skildre mennesker som blir eksempler på forskjellige ideer eller forestillinger om verden, er den myke dokumentaren et koselig sideblikk på menneskelig mangfold.

      Stadig flere norske dokumentarfilmer synes å ønske å beskrive og skildre mennesker på en naiv og morsom måte. Lun humor erstatter kritisk alvor. Filmene er ofte skildringer av helt vanlige mennesker, og synes å mangle et ønske om å borre seg ned under verdens sjarmerende og pussige overflate. Er ikke dette positivt, et tegn på en ny type mangfold i selve dokumentarfilmuttrykket, eller er det grunn til bekymring?

Mennesket i fokus
Mange dokumentargenrer har klare forbindelser til journalistikken, og det er nærliggende å sammenligne en myk dokumentar med den journalistiske genren som gjerne kalles en human interest story. En slik feature-artikkel er en tekst som skildrer en person med en hovedvekt på innlevelse i personens private liv og vedkommendes følelser. Et møte med en person skildres, og leseren skal få sympati med personen som skildres. Det er dermed ingen kritisk journalistisk genre, men snarere en type journalistikk der det viktige er en forsiktig nysgjerrighet på en persons dagligliv.

      En vanlig form er det som kan kalles bak kulissene-reportasjen, slike som vi f.eks. kan lese i lørdagsavisene eller se på talk shows som Skavlan, der kjente og offentlige personer vises fram som helt vanlige menneskee, med følelser og opplevelser akkurat som alle oss andre. Gjerne gjennom et overraskende og privat lys, som viser oss nye sider ved et kjent fjes fra nyhetsbildet eller showbusiness, blir det menneskelige løftet fram. Slike human interest stories karakteriseres gjerne som soft news, myke nyheter, til forskjell fra utenriksreportasjer eller dagsaktuelt nyhetsstoff.

      Slike fortellinger er også vanlige i en lang rekke fjernsynsprogram, og spesielt våre allmennkringkastere har dette som et viktig innslag i mange programtyper. I NRK kan man f.eks. i Puls til stadighet møte kjente mennesker som får en slags status som en type eksperter gjennom sitt eget levde liv. De har opplevd noe, et aspekt av deres liv lar seg bruke for å illustrere et spørsmål om vår helse, og personen snakker ut om dette. Andre program skildrer ukjente mennesker, men i et varmt og medmenneskelig lys. Norge rundt og Der ingen skulle tru at nokon kunne bu er programformer som har samme grunnformel. Vi møter spesielle og interessante mennesker, og får sympati med deres valg av hobbyer eller levemåter.

      Alle media er fulle av dette i dag. Ikke minst er dette også et viktig aspekt i en lang lang rekke reality-konsepter, som søker etter følelsesladete øyeblikk, eller opplevelsen av at maskefallet avslører et menneskes indre. På godt eller på ondt. Intimitet er et sentralt stikkord i de fleste medier i dag, selv om det fremdeles er stor forskjell mellom myke og harde nyheter. Politikorrupsjon er harde nyheter, mens en statsråds vanskelige skilsmisse er en myk nyhet.

      I forsøket på å distansere seg fra journalistikken har dokumentaren historisk sett utviklet former så vel som retoriske strategier som legger vekt på andre aspekter enn det journalistiske. Dessuten har man stilistisk sett ønsket å eksperimentere mer, spesielt i takt med at mediebildet generelt har blitt stadig mer fylt av det myke stoffet. Stadig flere norske filmdokumentarer kan imidlertid sies å høre hjemme i den myke kategorien.

      Dessuten er en rekke tradisjonelle genrer blitt redefinert, og kjente folk skildres ofte ikke på grunn av sine spesielle evner eller posisjoner alene, men fordi kontrasten mellom privatpersonen og den offentlige figuren er så sterk og virkningsfull. I portrettdokumentaren er dette slående. Selv om vår interesse trigges av at de er kjente, er det andre sider ved personene som er viktigere i f.eks. Myggen (Thomas Robsahm, 1996) eller Oljeberget (Aslaug Holm, 2006). Her er selvsagt møtet med fotballesset eller statsministeren også helt sentralt, men det er deres menneskelige sider, det vanlige i dem, som er det viktigste.

      Selve opplevelsesaspektet blir viktigere i dokumentaren, på samme måte som opplevelse har erstattet opplysning i fjernsynets kunnskapsgenrer, og i den myke dokumentaren opplever vi noen minutter sammen med et interessant menneske. Dette kjennetegner andre norske dokumentarer, som enten er innenfor portrettgenren eller kan sies å ligne og bruke denne genren, f.eks. Loop (Sjur Paulsen, 2005), Jenter (Hanne Myren, 2007), Mann kvinne kaffe (Carl E. Johannessen, 2007), 99 % ærlig (Rune Denstad Langlo, 2008) eller Snøhulemannen (Fridtjof Kjæreng, 2010). De myke elementene blir viktige i disse filmene, som ikke er ute etter å forklare og opplyse, men som skal gi oss tilskuere et spennende møte med noen personer og dermed en interessant opplevelse.

      Det er det intet galt med dette. Ingen vil tilbake til de gamle autoritære formene. Disse filmene som her nevnes er svært ulike, og har alle meget interessante aspekter og mennesker, men spesielt i mange kortfilmer i dag rendyrkes det myke i enda større grad, og spørsmålet er: hva skjer? Hva skjer med dokumentarfilmen, og hva skjer med tilskuerposisjonen? Hvilken funksjon har dokumentaren i mediebildet og i våre liv dersom den blir for myk?

Myke dokumentarer
Sett i et historisk perspektiv er den myke dokumentaren noe nytt i norsk film, men selvsagt finnes det tendenser og eksempler i tidligere tiår. Likevel har det skjedd noe nytt i de siste ti-femten årene, og stadig flere filmer produseres i dag som betoner det myke og den rene opplevelsen. Mange av dagens norske dokumentarer er ikke ute etter å presentere en sak eller et spisset argument om verden, men lar i beste fall dette komme fram, på en indirekte og diskret måte, gjennom skildringen av møtet med mennesker.

    Dette er ikke nødvendigvis negativt. Få vil kritisere en regissør som Øyvind Sandberg for sine myke dokumentarer. I en lang rekke vakre kortfilmer, og med kinodokumentarene Å seile sin egen sjø (2002) og Kabal i hjerter (2006), framstår Sandberg som en virkelighetens vedlikeholdsarbeider, som lenge før NRK lanserte Der ingen skulle tru at nokon kunne bu viste oss verdien av tradisjonelle levemåter og menneskelig verdighet. I en tid med stadig økende tempo og rytme, en rastløs higen etter det nye og kule, viser Sandberg oss verdien av å roe ned og få et menneskelig blikk på verden og menneskene omkring oss. Samme kan sies om filmer som It’s hard to be a Rock’n Roller (Gunhild Asting, 2006) eller Solveig Melkeraaens kortfilmer, med Fabelaktige Fiff og Fam (2009) som kanskje beste eksempel.

    Den myke dokumentaren har åpenbare kvaliteter og positive sider. I et mediebilde som pendler mellom mengder av konkret informasjon og hard news på den ene siden, og intimkåte reality-konsepter på den andre, kan den myke dokumentaren finne en mellomposisjon med sin langt mer nyanserte og verdige presentasjon og skildring av enkeltmennesker. Naivitet er en sjelden egenskap i våre ironiske og kyniske tider, og kan være verd å løfte fram.

    Til tider kan imidlertid det myke blikket bli problematisk. Enkelhet, naivitet og fokus på menneskers hverdagsliv, kan redusere kompliserte samfunnsmessige og politisk-sosiale spørsmål til pussige møter med rare og sjarmerende figurer. Den myke dokumentaren kan raskt føre til en banalisering av dokumentarens forhold til den sosiale virkeligheten som skal skildres. Solveig Melkeraaens Norsk Statistikk (2007), et av hennes bidrag til fjernsynsserien De som bygger landet, er et godt eksempel på dette.

    Denne NRK-serien på seks episoder skildret norske arbeidsplasser og de som jobbet der. Produksjonsselskapet presenterte den som en ”portrettserie” og en ”humoristisk dokumentarserie” når den ble lansert på DVD. Serien hadde åpenbare kvaliteter, og utgangspunktet var at man skulle bort fra Griersons offertradisjon i skildringen av arbeidere, og snarere gi en hyllest til arbeiderne ”på gølvet”. Dette var sympatisk, men spesielt i kortfilmen om bedriften NorStat (Norsk Statistikk) var resultatet tvetydig og urovekkende.

    NorStat hadde da filmen ble laget 170 ansatte på sin avdeling på Lillehammer, men 120 ble byttet ut hvert år. Det er med andre ord ingen god arbeidsplass, der de ansatte ønsker å være så lenge som mulig. Det er snarere en radikalt avhumanisert arbeidsplass, der telefoniske markedsundersøkelser utføres på samlebåndet av ufaglærte og ofte tilfeldige og unge ansatte, som drives til sitt ytterste. En hard documentary ville ha brukt denne arbeidsplassen for å avsløre arbeidspress eller sette søkelys på det moderne arbeidslivet. Eller NortStat kunne brukes i en større kontekst for å si noe om det post-industrielle samfunnet, der arbeide ikke er frigjørende, men bare en plage. Ikke bare for de som jobber, men også for alle som blir oppringt. Det kunne også brukes for å si noe om utvikling av synet på arbeide generelt, eller nye behov for informasjon i informasjonssamfunnet.

      Norsk Statistikk er imidlertid ingenting av dette, ettersom seriens vinkel var på menneskene på arbeidsplassen, og ikke arbeidet eller bedriften i seg selv. Det er et godt eksempel på en soft documentary. Dermed ble vi presentert for en serie anekdoter, om den pratesyke, den usikre og den kjærlighetskranke arbeideren. Bedriften og arbeidet kunne i prinsippet vært byttet ut uten at mye hadde skjedd, arbeidsplassen var bare et påskudd for å komme nære noen hverdagsmennesker.

      Istdenfor å lage et kraftfullt bilde av endringene i det moderne norske samfunnet, og rapportere fra en rekke arbeidsplasser i et Norge som har gått fra å betone industrikultur til å vektlegge kulturindustri, ble vi i De som bygger landet presentert for et knippe lune, pussige øyeblikk. Skåret rett ut fra selve livet, og slett ikke helt uten kraft, som spesielt Spigerverket (Ingvil Giske, 2007) demonstrerte, men likefullt mest av alt små anekdoter. Det var en serie med myke dokumentarer. Humoristiske, snille, naive og lune hverdagsglimt, og ikke så mye mer enn det.

      Selv om utviklingen er interessant, og kanskje til og med litt bekymringsfull, spesielt om man ser nærmere på mange av de filmene som er blitt til under Norsk Filminstitutts satsning ”Nye veier til dokumentarfilm”, er det ofte overraskende kvaliteter ved mange av disse myke dokumentarene. En kortfilm jeg har blitt stadig mer begeistret for, til tross for sin mykhet, er Anita Renhoff Larsens Nok en dag (2009)

Tilfellet Nok en dag
Anita Rehoff Larsens Nok en dag ble produsert innenfor Filminstituttets satsning ”Nye veier til dokumentarfilm”, og kunne nyte av den frihet og ro en slik satsning ga regissøren og hennes medarbeidere. Dette har resultert i en interessant og vellaget film, som med et lett ironisk, men samtidig raust og forståelsesfullt blikk ser på livet i en helt vanlig boligblokk i en by i hverdags-Norge. Nok en dag er et gruppeportrett, som samtidig sier oss noe om livet i Norge i dag.

    Riktignok er Nok en dag egentlig ikke en skildring av menneskene i én og samme blokk, men personer fra fem forskjellige blokker i Oslo er satt sammen i en mosaikk av møter med vanlige mennesker. I en presis og nyansert rytme presenteres vi for en vev av hverdagsmennesker i sine hverdagslige omgivelser. Tone irriterer seg over bråket fra naboene under, og hun må flytte sengen inn på kjøkkenet for å få ro. Likevel tar hun igjen med eget bråk, og vandrer rundt med støvler inne eller spiller opera på full guffe. Odds dager går med til å legge kabal, og han forteller om naboene som ble funnet døde i leilighetene rundt ham. Og de hadde ligget lenge før de ble savnet. De gamle venninnene Randi og Else sitter på en benk utenfor huset og drikker kaffe og spiser julekake. Familien Javed beveger seg mellom sine to leiligheter i samme etasje, og avholder familiemøte om aktivitetene på 17. mai. Lars øver med sine venner og pusser støv av sine mange synthesizere.

    Nok en dag har en løs mosaikkstruktur, der vi utvungent beveger oss fra person til person. Filmen er et flettverk av hverdagsmøter, som samlet sett nærmest gir oss tilskuere et etnografisk blikk på det velkjente og nære. Gjennom møtene med menneskene i blokktilværelsen utforskes både en urban livsform, og samtidig settes det fokus på det nasjonale. 17. mai er viktig i filmen, og nasjonale symboler som flagg opptrer flere ganger, og selv om dette i følge regissøren var litt tilfeldig, bidrar det både til å gi filmen helhet og retning. På en forsiktig måte framheves det at filmen skildrer Norge. Det er et Norgesbilde, som både skildrer individuelle og kollektive prosesser, og konfrontasjoner mellom livsformer og kulturelle forskjeller. Vi gleder oss over at familien Javed karakteriserer seg selv som ”oss nordmenn”, når de diskuterer aktiviteter på nasjonaldagen, og Odds knappe monolog om døde naboer bidrar til å skape en bittersøt og litt melankolsk tone.

    Nok en dag er verken eksplisitt eller implisitt en sosial- eller samfunnskritisk film. Den bærer ikke bud om store Saker og Viktige Temaer. Det er en underfundig og humoristisk film, som med en lyrisk tone gir oss et knippe anekdotiske småhistorier. Det er definitivt en myk dokumentar.

      Overraskende dimensjoner ved hverdagen løftes imidlertid fram på en forsiktig og ettertenksom måte. Den viser oss det vi kjenner så godt, på en måte som gjør at det velkjente framstår som nytt, og det er denne underliggjørende effekten som  løfter filmen fra kun å være en serie tradisjonelle kosereportasjer. Den er verken rent observerende og realistisk eller kritisk og didaktisk, men noe annet. Det er også en film som har lite av samtidskulturens intimisering og kikkermentalitet over seg.

      Det er med en kombinasjon av distansert respekt og nærsynt begeistring regissøren nærmer seg sine steder og sine mennesker. I all sin nærhet har filmen en viktig distanse, som bidrar til å gi den en styrke og effekt. Ikke minst forblir Nok en dag hemmelighetsfull, selv i all sin tilsynelatende prosaiske hverdagsorientering, og det gir filmen en større styrke enn de fleste andre lignende nye myke dokumentarfilmer.

En etnografisk genre?
Kanskje utgjør mange av de nye norske myke dokumentarene en ny etnografisk genre? De har ofte en nærmest etnografisk nysgjerrighet, og et etnografisk kamerablikk på verden og på mennesker. De kan være naivt-ironiske, men også stiliserte formmessig sett, men fellesnevneren er forestillingen om at hverdagens små episoder og relasjoner skal undersøkes og løfts fram. Dette preger f.eks. skildringen av de unge jentene i Hanne Myrens Jenter, eller relasjonene mellom to gamle venninner i Solveig Melkeraaens Fabelaktige Fiff og Fam. Eller boligblokkas mennesker i Nok en dag.

    Den nye hverdagsetnografien har både positive og negative sider. Det positive er at man ikke lenger er overdidaktisk, og heller ikke ser at noe tema er for lite for en dokumentar. Gjort på en god måte kan hvilket tema som helst være interessant og spennende. Det negative er at det kan bli for smått, og for mykt og søtt. Heldigvis er det også andre dokumentarfilmer som lages i Norge i dag, som viderefører de sosial- og samfunnskritiske tradisjonene, så alt er ikke bare mykt.

    Mangfold er alltid en styrke i en filmkultur, og norsk dokumentarfilm står sterkere enn noensinne i dag. Ikke minst fordi den er så variert og mangfoldig. Som en symbolsk form sett i lys av dokumentarens tradisjonelle funksjon, er imidlertid den myke dokumentaren ikke entydig positiv. Samlet sett kan man lett si at norsk dokumentar er for myk, søt og koselig. Ser man på de filmene som nå lanseres fra ”Nye veier til dokumentarfilm”, kan det synes som om alvoret drukner i det koselige, og det betydelige erstattes med det hverdagslige. Sett hver for seg kan de imponere, men hva salgs samlet perspektiv gir de på vår felles verden?

      Mange av disse filmene er imponerende formmessig sett, men hvor mange utfordrer virkelig sine tilskuere? Og hva slags bilde av norsk dokumentarfilm gir de samlet sett? Det er sikkert ikke grunn til bekymring ennå, men all grunn til å være oppmerksom og kritisk. For mange myke dokumentarer gjør at vi fort sovner, og dokumentarens fremste hensikt er tross alt å få oss til å våkne.

Litteratur
Mer om fjernsynets faktagenrer, og om bevegelsen fra opplysning til opplevelse i NRK, i boken Populær vitenskap – Fjernsynet i kunnskapssamfunnet av Sara Brinch og Gunnar Iversen, som ble utgitt på Høyskoleforlaget i oktober. Mer om De som bygger landet-serien og andre aspekter ved nyere norsk dokumentar i mine artikler i Filmtidsskriftet Zs kortfilmnumre i de siste årene.

 

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere artikler her:

 

Reptiler, vaktbikkjer og politiske dyr

Margreth Olins stemme

Kritikersluggerens norske filmfavoritt

Myke menn og sjarmerende skurker

En norsk filmkanon?

Mitt liv med Erik Løchen

10 fortellinger om norsk film
Den norske filmens bølger
Den glemte fornyer
Den norske filmens mirakler

 

Legg igjen en kommentar

MENY