Det nye blikket i norsk dokumentarfilm

Det nye blikket i norsk dokumentarfilm

Bredden og variasjonen i uttrykk, temaer og motiver synes større enn noen gang tidligere i norsk dokumentarfilms historie, skriver Gunnar Iversen i sin oppsummering av filmene på Eurodok som starter neste uke. ”Filmene gir oss innblikk og utsyn til en verden som er større og mer dramatisk enn noensinne”.

Foto fra 69 minutter av 86 dager

Blod vaskes fra gulvet etter et bombeangrep i Irak. En liten jente forteller om hvordan det er å ha alvorlige epileptiske anfall. Barn leker med mors hår, før og etter at hun stråles for kreft. Den lille flyktningjenta Lean fabulerer for seg selv om at kattemelk ikke smaker godt. En hund sitter utenfor et stort kirkebygg. En barnesoldat forteller sin historie om krigens hverdagslighet. Lille Kayayo ser havet for første gang. En dement kvinne stirrer mot vinduet og de mønstrete gardinene. Dette er noen av de mange små gripende øyeblikkene i norsk dokumentarfilm i dag.

Dersom de norske bidragene til Eurodok 2017 brukes som en indikator på tilstanden i norsk dokumentarfilmproduksjon i dag, er første inntrykk at variasjonen i norsk dokumentarfilm er større enn noensinne tidligere, og at filmene synes å bli stadig mer internasjonale i sin orientering. Bredden og variasjonen i uttrykk, temaer og motiver er større enn noen gang tidligere i norsk dokumentarfilms historie, og norske dokumentarister utforsker hele verden for å fortelle viktige historier og skildre betydningsfulle hendelser og mennesker.

Norske dokumentarfilmskapere har dessuten blitt flinkere til å søke det nye blikket. De fokuserer på det overraskende uttrykket, nye vinkler og perspektiver, nye grep og nyanser som kan gi tilskuerne nye opplevelser og et mer sammensatt bilde av verden. Både med grundighet, kunnskap og vilje til å eksperimentere med filmmediet skaper de unike innblikk og utsyn over vår felles verden, med filmer som maner til både ettertanke og handling.

De ser det nære i det fjerne, men retter også blikket mot de mest hverdagslige sidene av våre liv, som vi gjenoppdager som om det var nytt. Det kan være et kirkebygg eller en skole, men det er samtidig også noe mer. Det er levd liv, opplevelser av tid og rom, alt fanget i et pregnant øyeblikk, en stemme eller en kamerabevegelse. Disse filmene griper tak i oss, og beveger oss.

De norske bidragene til Eurodok 2017 forteller om en bransje i utvikling. En utvikling mot mer internasjonale temaer, og mot en mer bevisst holdning til bilder og lyder. Mange nye norske dokumentarer forteller sterke historier, og gjør det tydelig at regel nummer én for en dokumentarist er å finne en god historie eller en ny vinkel som vrir og vender på det tilsynelatende velkjente. Mange norske dokumentarer i dag våger også å være enklere og mer nøkterne enn tidligere, de skjærer rett inn til beinet, unngår unødvendige ornamenter eller finurligheter, og holder vår oppmerksomhet med små og presise grep som åpner verden opp for oss, slik at vi ser og opplever den på nye måter eller fra nye sider.

Hinsides nyhetsoverskrifter

Tre av de internasjonale utsynene skapte de mest gripende øyeblikkene og de sterkeste scenene. Ikke gjennom sensasjonelle bilder, men gjennom å gi oss et nytt blikk. Torstein Grudes Mogadishu Soldier og Zaradasht Ahmeds Nowhere to Hide lot de sosiale aktørene i Somalia eller i Irak selv filme hva de opplevde rundt seg, og disse nøkterne hverdagsglimtene skapte helt andre bilder enn det vi er vant til fra media ellers.

Nowhere to Hide har allerede vunnet priser, og flere vil sikkert komme. Dette er ikke et knyttneveslag av en film, men snarere et langsomt strupetak. En film som langsomt klemmer til, til de blir vanskelig å puste. Den starter med bilder av en mann som vandrer i Diyala-ørkenen i Irak. Det er sykepleieren Nori Sharif, som har arbeidet i Jalawla i Irak i tretten år, men som nå er på flukt i eget land. Så tar regissør Zaradasht Ahmed oss tilbake tre år i tid, til desember 2011, og Nori begynner å fortelle sin historie med kamera som dagbok.

«Hva vil du jeg skal filme?», spør Nori i begynnelsen av Nowhere to Hide, og det han filmer er sin egen hverdag, sitt eget liv. Det er et godt liv, tross alt, i begynnelsen har han det han og familien trenger. Møtene med pasienter og andre er fulle av små tragiske og dramatiske øyeblikk, men han lever et godt liv. Riktignok har hans virke som sykepleier endret seg drastisk etter den amerikanske invasjonen i 2003, men alt ved Irak har endret seg. Frakturer og sår erstattes av mer alvorlige sår laget av bomber og snikskyttere, og selv om amerikanerne har trukket seg tilbake fortsetter krigen nesten som før. Ikke bare for alle de som er merket for livet, av sine skader og sår, men også fordi Al-Qaida er en ny og stadig mer alvorlig trussel i området.

I begynnelsen gir Nowhere to Hide oss en unik innsikt i hverdagslivet til Nori. Ikke bare pasientbesøkene, men også møter med andre han treffer på sine vandringer i området der han bor. Han danser med en gjetergutt, eller skildrer familielivet sitt. Så begynner det Nori filmer å endre tone. Mer vold enn tidligere preger både hans virke som sykepleier og livet til familien. Den lille byen de bor i er ikke lenger sikker. Selvmordsangrep rammer byen hardt, og man kan ikke stole på noen lenger. Fienden er usynlig, men hver dag ser man resultatene av angrep eller kidnappinger. Røykskyer fra en bilbombe, eller nye ofre med nye grusomme skader dukker opp.

Da våren 2013 kommer er Noris hverdagsliv blitt helt annerledes. Å høre skudd er blitt en del av hverdagen, og konfliktnivået i området øker ytterligere. Til slutt må Nori og familien forlate byen og sykehuset. De blir flyktninger i eget land, med krigen tett inn på seg, og med en usikker framtid. De bor i en flyktningeleir, nærmest på grensen til krigsområdet, men livet må likevel gå sin gang i skyggen av krigen.

Nowhere to Hide er en sterk videodagbok der Nori bærer vitnesbyrd om det han ser omkring seg, og han dokumenterer både de små og de store endringene i hans og familiens liv. De mange små historiene og mosaikken av små møter, tegner ikke bare et annet bilde av livet i Irak enn det vi vanligvis ser i nyhetsreportasjene på fjernsynet, men Noris film skildrer hvordan alt endres av krigen mot ISIS. Det er en reportasje fra innsiden, i dobbelt forstand ettersom Nori filmer sitt hverdagsliv, og det er en gripende tykk beskrivelse av det som ellers bare er en overskrift i avisen.

«Hvorfor filmer du bilen?», spør noen, når Nori filmer det utbrente vraket av en bil ødelagt av en bilbombe. «Jeg filme dette», svarer Nori, ikke fordi han er krigsreporter, men fordi dette er hans nabolag og nærområde. Han bærer vitnesbyrd på en nedtonet og forsiktig måte, som preges av en gripende verdighet. Han gir ikke bare bakgrunn til fjerne konflikter sett på avstand fra Norge, men retter kameraet og mikrofonen mot alt det som møter ham i hverdagslivet. Det er effektivt, det er gripende, og det er vondt å se. Nowhere to Hide unngår det sensasjonelle, men lukker ikke øynene for en stadig mer usikker og voldelig livssituasjon. Å se det vi egentlig kjenner til fra nyhetene, gjennom nye øyne, med Noris nærsynte blikk, gjør inntrykk. Det endrer vårt bilde av denne konflikten. Zaradasht Ahmeds film er beundringsverdig nøktern, men gjør dermed også desto sterkere inntrykk.

Torstein Grudes Mogadishu Soldier deler mange av strategiene til Ahmeds film. Også her ser vi en blodig internasjonal konflikt fra innsiden. I en røffere og råere form, med en rett-i-fleisen umiddelbarhet skildres hverdagsligheten ved en fredsoperasjon i en krigssone. På samme måte som i Nowhere to Hide skapes nye og mer utfyllende bilder, hinsides nyhetsoverskrifter og korte fjernsynsreportasjer. Der disse nyhetsgenrene bare skildrer de mest dramatiske høydepunktene, og de aller sterkeste historiene og bildene, går Mogadishu Soldier bakenfor dette utenfor-blikket, og skildrer den enkle, men hverdagslige frontopplevelsen på en nøktern, forsiktig og distansert måte.

Mogadishu Soldier skildrer kampene i Somalias hovedstad, mellom somaliske tropper og den radikale islamistiske gruppen Al-Shabaab. Torstein Grude og hans medarbeidere ga to soldater fra Burundi som oppholder seg i området som del av en fredsstyrke kameraer, og ba dem bare dokumentere det de så og opplevde. De filmet over en periode på ett år, og 523 kassetter med film var det materialet Grude hadde å klippe sammen til én halvannentime lang film. Det er blitt en sterk film som er vanskelig å glemme.

Vi kastes rett inn i soldathverdagen. Soldater og utstyr ankommer til flyplassen i Mogadishu, og soldatene begynner å filme det som foregår omkring dem. Det er den rå virkeligheten vi opplever, glimt av alle de lite sensasjonelle sidene ved denne konflikten som ellers klippes bort. Det betyr ikke at Mogadishu Soldier ikke er full av dramatikk og sterke scener. Det er døde kropper så å si over alt, og stadige skuddvekslinger, men det er snarere innsikten i hverdagslivet som gir de sterkeste opplevelsene.

Vi opplever krigen sett fra den menige soldatens synsvinkel. De to kameramennene filmer andre soldater, hvordan de hjelper sivilbefolkningen, veisperringer og piggtråd, livet bak vegger av sandsekker som består av alt det vanlige i livet: mobiltelefonsamtaler, tannpuss og venting. Men ikke bare dette. Også møtene med sivilbefolkningen, og spesielt de unge kvinnene som forsøker å flørte for å få kontakt med soldatene ved vanntanken, eller forhørene med en somalisk barnesoldat. Alle de små møtene med de sivile gjør størst inntrykk, og denne frontrapporten gir et nøkternt, men sterk bilde av hvordan det er å leve i selve krigssonen, mens krigen raser for fullt omkring de sivile.

Mogadishu Soldier har også en rekke små scener som gir oss et verdifullt og viktig korrektiv til det vanlige bildet av nyhetsrapportering ved fronten. Plutselig dukker journalist Jane Ferguson fra CNN opp og lager en reportasje. «Hun kommer til å tjene masse penger», sier en av soldatene, og vi blir ikke bare vitne til Fergusons korte gjestebesøk ved frontlinjen, men også hvordan FNs medierådgivere coacher intervjuobjekter på forhånd slik at de sier det som FN mener de skal si. «Du kan ikke si sannheten», sier medierådgiveren til soldaten som skal intervjues av CNN, og forteller så hva han skal si. Senere dukker en gjeng journalister opp, nærmest som krigsturister, og samme medierådgiver sørger for at det bildet de gir er i overensstemmelse med FNs holdning. Dette er verdifulle bilder som gir innsikt i hvordan mediebildene vi ellers opplever blir konstruert og formet.

Torstein Grudes film er enkel, nøktern og nedtonet, uten sensasjonalisme og unødig dramatikk, men den gjør dermed også desto sterkere inntrykk. En rapport fra innsiden, av og til kaotisk og uoversiktlig, og preget av skarpe kontraster, men samtidig gripende i sin nøkterne enkelhet. Det er rett og slett godt gjort.

«»69 minutter av 86 dager» har en forsiktig og ettertenksom rytme og et dvelende tempo, som gir oss en antydet fysisk fornemmelse av flyktningenes vandring som et annet uttrykk ikke ville maktet å fange inn»

Enkelhet preger også Egil Håskjold Larsens 69 minutter av 86 dager. Her er fraværet av forklaring og bakgrunn aksentuert, og vi følger en gruppe flyktninger i en tilsynelatende endeløs vandring fra togstasjon til togstasjon, fra telt til telt, fra land til land, inntil flyktningene kommer til Sverige og gjenforenes med familien i en varm velkomst. Alt er fanget inn av et glidende kamera som observerer det som skjer fra lav høyde, som et stumt vitne som bærer vitnesbyrd om alt det fysiske ved den utmattende turen.

Først er alt spørsmål. Hvor er vi? Hvem er disse menneskene? Hvorfor er stranden dekket av redningsvester? Kamera kommer nært inn på noen mennesker, vi er ved et fergeleie, og noen går ombord. Langsomt gjenkjenner vi noen av menneskene, fra sekvens til sekvens, mens de går og går, eller sover i busser eller i jernbanekupeer på den lange reisen gjennom Europa. Vi gjenkjenner brokker av språk, og vet at vi er i Hellas eller i Tyskland. Vi synker inn i bildene og denne verden av usikkerhet og rastløs bevegelse, på vei mot et ukjent mål.

Flyktningene blir bare ansikter og kropper i bevegelse, og vi kommer ikke tett inn på dem, men vi blir litt kjent med lille Lean. En liten jente med Frozen-ryggsekk, som leker, synger og pludrer på reisen. «Jeg vil at vi skal dra hjem», sier hun et sted, andre ganger forsøker hun å underholde seg selv med små rare historier. Kattemelk smaker ikke godt, sier hun pludrete og veslevoksent til seg selv.

Alt i Egil Håskjold Larsens film er glidende bevegelser: flytende kamerabevegelser og lange tagninger. 69 minutter av 86 dager har en forsiktig og ettertenksom rytme og et dvelende tempo, som gir oss en antydet fysisk fornemmelse av flyktningenes vandring som et annet uttrykk ikke ville maktet å fange inn. Bugge Wesseltoft og Audun Sandviks musikk, piano og cello, skaper en lydkulisse av forsiktig melankoli. Selv om filmen gir oss et nytt blikk, og forsøker å gå hinsides nyhetsoppslagene på en helt annet måte enn Nowhere to Hide og Mogadishu Soldier, er stiliseringen og distansen også noe som forhindrer innlevelse.

Filmen holder oss på avstand, slipper oss ikke inn i en livsverden, skaper en distanse som kanskje hindrer oss i overflatisk føleri, men som også lukker verden inne i bilder. 69 minutter av 86 dager er en imponerende og nyskapende film, men samtidig en film som er vanskelig fullt ut å like. Den etterlater mange spørsmål, og gir oss få svar, men den usikkerheten vi føler er kanskje ikke like produktiv som i filmene til Torstein Grude og Zaradasht Ahmed.

«Husker du meg?» er en elevfilm, men demonstrerer med all tydelighet at regissøren Ragnhild Nøst Bergem har et godt øye og en sikker sans for rytme og puls.

De små øyeblikkene

Mange norske dokumentarfilmer fra de senere årene har bestått av en perlesnor av små presise observasjoner. De er små mosaikker der det store bildet langsomt dannes av en rekke små øyeblikksbilder. Noen ganger blir dette vellykket, og gir oss unik innsikt i en livsverden, andre ganger blir det nesten banalt og likegyldig. To av de norske filmene ved Eurodok 2017 er minneverdige mosaikkbilder, som på en særegen og stillferdig måte skisserer større bilder av alle de små glimtene.

Ragnhild Nøst Bergems Husker du meg? er en film om mennesker som blir demente tidlig. De er i sin beste alder, men har allerede sunket inn i seg selv eller i barndommen. Vi møter to kvinner og en mann, og deres pårørende, i en respektfull skildring av dette stille og tilbaketrukne søvngjengerlivet. De tre er på institusjon, lever i sin egen verden, uten egentlig interesse for andre, men de er samtidig svært forskjellige. En er utadvendt og pludrete, en annen språkløs og innesluttet, en tredje snill og føyelig.

Husker du meg? er en film som gjør inntrykk. To ektefeller og en storesøster forteller i voice-over, vi ser også mange møter. Vi blir med når Finn Robin vandrer omkring og vil hjem til mor og far, eller når Siri stirrer på gardinet som om hun aldri har sett dette før. I en langsom rytme blir vi vitne til de mange møtene mellom pasienter og pleiere, eller møtene mellom de demente og deres pårørende. Møter preget av både verdighet og savn, nærhet og avstand. Glimt av en rolig melankolsk musikk skaper en ekstra rytme, som binder sammen de små øyeblikkene.

Husker du meg? er en elevfilm, men demonstrerer med all tydelighet at regissøren Ragnhild Nøst Bergem har et godt øye og en sikker sans for rytme og puls. Hun vet når kamera skal dvele, og når hun skal klippe. Hun lar det hele være enkelt, og viser også tydelig hvordan det enkle ofte er det aller beste. Husker du meg? er en av disse filmene som ved første øyekast synes å være som så mange andre filmer, og kanskje litt for enkel, men den synker langsomt inn i oss og opplevelsen blir værende igjen lenge etter at filmen er over. Når andre filmer er glemt dukker bildene av Siri og Finn Robin opp, og de lar seg ikke viske bort like lett som møtene i andre filmer.

«Mammas hår»: Små øyeblikk «som gir oss et nytt og overraskende blikk på noe velkjent, som plutselig blir som nytt igjen».

Mammas hår av unge Maja Arnekleiv er også enkel, men på en helt annen måte enn filmen til Ragnhild Nøst Bergem. I Mammas hår ser vi stop-motion bilder av en kvinne. Barna hennes leker med håret hennes, lager ulike frisyrer, klipper av håret. Så forstår vi at en cellegiftbehandling får morens hår til å falle av, men snart gror det tilbake igjen, og de leker seg med rare frisyrer og sminke.

Maja Arnekleivs film ble laget over en to års periode, mens moren Anita Killi gjennomgikk behandling, og resultatet er blitt en liten upretensiøs animert dokumentar som gir et lekent og fabulerende sideblikk på det som ellers bare behandles med lammende alvor. Uten ord, og med en montasje av stillbilder, blir selve tiden synlig på en slående måte. Mammas hår er kanskje en bagatell, en lek og et eksperiment, men dens morsomme mosaikk av små øyeblikk gir oss et nytt og overraskende blikk på noe velkjent, som plutselig blir som nytt igjen.

«Ad Astra lykkes på en overbevisende måte å vise oss den særegne skjønnheten som preger disse kirkebyggene, og selv betong gis til tider en uutholdelig letthet».

Opplevelser av rom

Tre korte dokumentarer ved årets Eurodok-festival er utforskninger av rom. På svært forskjellige måter skildrer de vår opplevelse av romlighet. Enten gjennom en skildring av modernistiske kirkebygg, av skolen som et rom for minner og opplevelser, eller av bilen som et møtested der mennesker fra ulike land møtes og forsøker å kommunisere. Filmmediet er uovertruffent i sin mulighet til å utforske det romlige, gjennom bilder og lyd, bevegelser og et stillestående kamera, musikk eller stillhet. På sitt beste kan film gjenskape en romlighet som også gir oss et nytt blikk på det velkjente.

Mest slående av disse tre korte dokumentarene er Paul Tunge og Egil Håskjold Larsens Ad Astra. Dette er en ordløs reise gjennom 14 kirker, kapell og krematorier. Felles har de en brutal funkis-arkitektur, en betong-modernisme som ofte avvises som stygg og unyansert, men Tunge og Håskjold Larsen får fram det vakre og majestetiske i disse kirkebyggene på en imponerende måte.

Ad Astra er en kompleks film som samtidig framstår med en enkel lyrisk tone. Det er det som man før i tiden kanskje ville kalle et «billeddikt». Kamera beveger seg rastløst fra bygning til bygning, fanger inn både eksteriører og interiører, sveipende store former og små detaljer. Rytmen er variert, og gjennom en kompleks vev av bilder, akkompagnert av Kim Hiorthøys elektronika, utforskes former, linjer, lysvirkninger, teksturer, flater og volum. Noen ganger er bygningenes massive former aksentuert. De fylles av en nesten uutholdelig tyngde, selv om de, som filmens tittel antyder, streber «til stjernene». Andre ganger oppløses eller oppheves selve det jordiske og fysiske rommet, som når et lysende vindu synes å sveve i et mørkt vakuum. Ad Astra lykkes på en overbevisende måte å vise oss den særegne skjønnheten som preger disse kirkebyggene, og selv betong gis til tider en uutholdelig letthet.

Noe av det som gjør at Ad Astra lykkes så overbevisende er ikke bare det presise kameraarbeidet, de rytmiske variasjonene og vekslingene, eller forholdet mellom det visuelle og det akustiske, men også at filmen stadig overrasker gjennom sine grep og samtidig antyder noen hemmeligheter som ikke avsløres eller forklares. Filmen er nesten uten mennesker. Bare en gang møter vi et menneske, en uteligger inne i en av kirkene, og hans blikk møter kameraets blikk i et kort sekund. Samtidig er filmens bilder fulle av dyr. Utallige hunder dukker opp i de stiliserte bildene, og også katter og hester får sin plass. Dette bidrar til å etablere en særegen stemning, som understrekes av overraskende klipp, vekslinger mellom naturlyder og musikk, og forskjellige bilderytmer. Det er fascinerende, modent og modig gjort, med en helt særegen fingerspissfølelse for det romlige.

Ikke bare opplever vi 14 forskjellige bygninger, men de ulike kirkene, kapellene og krematoriene forenes i filmen til én stor bygning. Bevegelser avslører konkrete flater, linjer og volum, men binder også bygningene sammen til et stort samlet abstrakt prosjekt, til tross for at disse bygningene er tegnet av ulike arkitekter. Ad Astra er en spennende liten film, imponerende presis og renskåret i uttrykket, og med en befriende hemmelighetsfullhet som kler temaet usedvanlig godt.

«Sundbys film har sjarm, og gir oss små minnesglimt som er både slående og pregnante».

Også Sunniva Sundbys Skolen er vellykket, men det er en mindre film, preget av mindre motstand og en litt pludrete og naiv tone. Her er utgangspunktet enklere. Alt er bygget opp omkring kontrasten mellom de døde rommene i en skole som ikke lenger er i bruk og de levende minnene til mennesker som engang var elever der. Som oftest ser vi bare de tomme rommene, med papir og løv i krokene, men hører de mange små og store historiene til de som engang gikk på skolen.

Stemmene forteller små historier med svært forskjellige temaer. Noen reflekterer over selve opplevelsen av skolens rom, at det var «veldig unaturlig stille» som en kvinnestemme innleder filmen med, mens andre reflekterer over opplevelser de hadde på skolen. Det er en mosaikk av små minner, om klein pubertet og aller første menstruasjon, om kjærester eller om vennskap. En ung mann snakker om hvordan han hadde med seg kosen sin på skolen i begynnelsen, og om hvordan det skapte både trygghet og opphav til pussige og morsomme episoder. I bildene ser vi også etter hvert noen mennesker gå omkring i de tomme, støvete rommene. En kvinne leter i et skap, kamera fanger inn en vegg der noen har skrevet «Elsker deg», og en ung mann legger seg ned på gulvet i det tomme rommet.

«Det er rart å rote sånn i minnet», sier en ung kvinne mot slutten av Skolen, og dette summerer opp filmen på en god måte. Sunniva Sundbys film roter i minnet, i de store og de små minnene, og bildene lades ofte med et sitrende nærvær gjennom orkestreringen av små lyder eller av Ola Fløttums musikk. Skolen roter forsiktig både i det fysiske skolerommet og i de tidligere elevens minne, og løfter fram både opplevelsen av rom og minnet som en slags krypt der barndommens opplevelser lever videre selv om det fysiske rommet kanskje snart helt vil forsvinne.

Sundbys film har sjarm, og gir oss små minnesglimt som er både slående og pregnante. En snakker om erting, en annen om pirringen ved å være nære jentegarderoben, og en tredje stemme forteller om jentenes ønsker om å få store pupper. De vil alle vokse opp, forlate dette rommet, men skolerommet vil kanskje aldri forlate dem.

«»Å møtes i en bil» har litt for lite utvikling til å bli riktig vellykket».

Elevfilmen Å møtes i en bil av Mali Galaaen Røsseth er ved første øyekast en original og pussig film, men den mangler noe av den dybde og kompleksitet som gjør at Ad Astra og Skolen lykkes i å bevege. Å møtes i en bil blir litt for enkel, og har litt for lite utvikling til å bli riktig vellykket. Den er også preget av en mosaikk av stemmer og møter med mennesker, men disse blir ikke brukt til noe mer enn det de er, flyktige og hastige møte, og filmens manglende resonans og dybde gjør at den lyder litt for hult og tynt.

Premisset er enkelt. En ung kvinne haiker i forskjellige land i Europa og når hun får sitte på i bilene plasseres kamera på dashbordet. Vi ser og hører det maskinen fanger inn. Som oftest er språket en barriere for virkelig samtale og kommunikasjon, og de snakker forbi hverandre mer enn med hverandre. Vi får se og høre småprat og vimsete hverdagssamtaler, med en rekke ulike sjåfører og medpassasjerer, men ofte haster regissøren videre til neste møte når det virkelig blir interessant. Den finske transen som er på vei til Tampere for å få en kjønnsoperasjon skulle vi gjerne blitt litt mer kjent med, og våget de to unge mennene å foreslå en sugejobb for henne som betaling for å sitte på, eller bare tøffet de seg for hverandre?

Å møtes i en bil utforsker bilen som et særegent kommunikativt rom, et rom også for møter og samtaler, men det som sies blir ikke interessant nok. Filmen blir for vimsete, premisset utvikles ikke som et springbrett for noe mer, det statiske kameraet gjør ikke rommet interessant nok, og den unge kvinnen klarer ikke å bidra med tilstrekkelig nærvær eller intensitet. Utgangspunktet og den sentrale ideen er god, men i motsetning til filmer som Ad Astra eller Skolen klarer ikke Å møtes i en bil å bruke rommet til noe virkelig produktivt. Det forblir for stumt og vimsete, uten større klangbunn, motstand, alvor, eller hemmeligheter.

«Kayayo» av Mari Bakke Riise – «en imponerende film på mange måter»

Portretter

En av de vanligste genrene i nyere norsk dokumentarfilm er portrettet. Det er en relativt ny genre, og fra å kun ha skildret Store Menn og offentlige figurer på samfunnsscenen, har fokus i de siste årene snarere vært rettet mot helt vanlige mennesker. Det er ikke de velkjente offentlige figurene som skildres, men snarere vanlige hverdagsmennesker, som får illustrere større temaer eller sette spørsmålstegn ved dyrkingen av kjendiskultur. De fleste av årets norske bidrag til Eurdok var portretter av helt vanlige mennesker, til og med barn, som på svært forskjellige måter gjorde et mulig for regissørene også å fortelle større historier.

Mest gripende og slående var utvilsomt Kayayo av Mari Bakke Riise. Dette var en imponerende film på mange måter, og definitivt en film som etterlater et varig inntrykk. I Kayayo møter vi åtte år gamle Bamunu. Hun er en «kayayo», en «jentebærer» eller en slags levende handlekurv, som arbeider i Ghanas hovedstad Accra. Familien bor på landsbygda, og Bamunu ble allerede seks år gammel sendt langt avgårde for å leve og jobbe for å skaffe penger. Først og fremst for at brødrene hennes kan få en utdannelse. Selv kan hun ikke lese, skrive eller regne. Til tross for sin unge alder er hennes liv allerede hardt fysisk arbeid fra tidlig morgen til sen kveld, når hun bærer varer hjem fra markedet for ulike kunder, som bruker enhver anledning til å prute og snyte.

Selv om det er vondt å se Bamunu jobbe på den måten hun gjør, og se at hun blir utnyttet av familien, av utakknemlige kunder som snyter henne for småpenger og av kvinnen som fungerer som «bank» og oppbevarer pengene for henne, klarer Mari Bakke Riise å fange inn Bamunus liv i større nyanser og med en sammensatt kompleksitet som gjør at hun ikke bare blir et offer. I filmens første del følger vi henne i hennes arbeid, men vi ser henne også med en venninne. Sammen vasker de tøy, tenker på framtiden og hva de helst ville gjøre, og sammen går de også til havet. I filmens andre del reiser Bamunu tilbake til familien på landsbygda. Det er et glimt av rørende gjensynsglede, og scener som der Bamunu lærer å sykle eller spør lillebroren hva han lærer på skolen er gripende i sin enkle menneskelighet.

Alt synes å ha blitt bare fryd og gammen, men så kommer filmens harde slag. Bamunu får en skyllebøtte av faren, som klager over at hun ikke har klart å tjene nok penger på de to årene hun jobbet som jentebærer langt hjemmefra. Og så sender han henne tilbake til storbyen for å tjene mer penger. Den lille jenta pakker sine få eiendeler, og setter seg på bussen igjen.

Kayayo gjør inntrykk. Ikke bare på grunn av Bamunus harde livssituasjon, og hvordan hun behandles av alle omkring henne, men også fordi hun skildres på en enkel, rett-på-sak og nøktern måte som er effektiv og skaper verdighet. Bamunu er ikke bare et offer, vi lærer henne litt å kjenne, og ser henne som et barn med mange sider. Musikken er kanskje litt i søteste laget, og sletter ut noen av filmens skarpe kanter, med Mari Bakke Riises film er imponerende i sin balansegang mellom det følelsesmessige og det nøktern. Det er en strålende liten film.

«»Thea» er en liten film, men dens stiliserte bildeside, orkestreringen av stemmer, lyder og rolig musikk, og detaljer fra Theas liv, gjør at filmen overbeviser som opplysningsfilm»

En annen liten jente er tolv år gamle Thea. Hun bor i Norge, i lille trygge Otta, med familien sin. Men Thea er ikke som alle andre barn. «Jeg er annerledes enn vennene mine», sier hun mot slutten av Halvor Nittebergs kortfilm Thea, og det er grensesnittet mellom å være som alle andre norske jenter, men samtidig å være helt annerledes som skaper spenningene i denne korte opplysningsfilmen.

Lille Thea har epilepsi, og får med jevne mellomrom så farlige krampeanfall at luftambulansen må hente henne og frakte henne til Oslo. Nitteberg skildrer Theas spesielle situasjon, og tryggheten ved å vite at luftambulansen alltid vil hjelpe henne, i monokrome stillbilder. Øystein Mamens presise stillbilder er koreografert til et lite og upretensiøst portrett som forklarer om epilepsi og bruker Thea som en måte å opplyse både unge og gamle om epileptikerens livssituasjon. Thea er en liten film, men dens stiliserte bildeside, orkestreringen av stemmer, lyder og rolig musikk, og detaljer fra Theas liv, gjør at filmen overbeviser som opplysningsfilm.

Når jeg hører fuglene

Når jeg hører fuglene synge av Trine Vallevik Håbjørg er en animert dokumentar som lar oss få møte fem barn som bor i flyktningeleiren Bahr i Nimba-provinsen Liberia. De har alle flyktet fra krigen i Elfenbenskysten, og dette gruppeportrettet skildrer både hverdagslivet i leiren og deres krigsopplevelser. Gjennom sin animerte enkle og abstraherende strek, og sterke farger, stiliserer Trine Vallevik Håbjørg i enda større grad enn Nitteberg reduserer uttrykket i Thea. Også Når jeg hører fuglene synge veksler mellom å skildre de fem unge som hvilke som helst barn og ungdommer, som drømmer om å bli fotballspillere og liker å sykle, men samtidig barn som har opplevd krigens mest grusomme sider. Stiliseringen gjennom det animerte uttrykket, og en lydside som lar krigen lyde, er full av kontraster, og skaper en effektiv formspenning som kler filmen og dens viktige tema godt.

Musikkjournalist André Løynings Kuk og kors – musikken som ikke ville dø er kanskje det mest konvensjonelle portrettet, men samtidig også det mest usikre og pregløse. Løynings film er en musikkdokumentar, en rockumentar av typen artistportrett, som går bak kulissene for å skildre artisten i helfigur. I denne undergenren av rockedokumentaren er skildringen av artisten i hverdagslivet langt borte fra konsertscenene ofte det mest viktige. Så også i Løynings film. Det har imidlertid en tendens til å bli filmer som taler kun til fans, for andre vil en subbende artist på kjøkkenet eller i stua bli banaliserende og uspennende. Man vil se artisten som kunstner eller performer, så å si større enn selve livet, ikke som hvilken som helst annen person.

Kuk og kors starter imidlertid dramatisk. Kjetil Nernes, vokalist, gitarist og primus motor i støyrockbandet Årabrot får diagnosen kreft på tungen. Det er en aggressiv svulst. Kanskje er hans siste tid kommet? Vi møter Kjetil og samboeren Karin i ulike sammenhenger, får en omvisning i det gamle misjonshuset i Djura i Sverige der de bor, og får også en skildring av deres bryllup. I filmens andre halvdel er vi med Kjetil, Karin og Årabrot på turné på USAs vestkyst, ett år etter at han kom ut fra sykehuset etter at kreftbehandlingen var ferdig.

«»Kuk og kors» taler til tilhengerne, som sikkert vil fryde seg over denne lange hjemme hos-reportasjen».

Kuk og kors er en film som ikke riktig finner rytmen. Kjetil Nernes er snakkesalig og åpenhjertig, men ikke særlig interessant. Hans musikk er mer spennende enn hans hverdagsliv, og Løyning klarer ikke å utnytte kontrasten mellom det skramlende og høylytte musikalske uttrykket til Årabrot og den milde hverdagsfiguren som snakker om tørr munn og klager på at noen har kjørt bilen sin inn på plenen hans. Å komme bak kulissene gir oss lite ekstra, hverken innsikt i hvordan det musikalske uttrykket blir til og vokser fram i studio, eller hvordan den alvorlige sykdommen påvirker Årabrot.

Kuk og kors taler til tilhengerne, som sikkert vil fryde seg over denne lange hjemme hos-reportasjen. Løynings film er imidlertid for ufokusert, urytmisk og pregløs. Den blander litt av alt, i håp om at denne blandingen vil fenge, men det blir for mye av det meste. Eller ikke nok av noe. Kuk og kors illustrerer hvordan et portrett ikke bare er avhengig av en god historie og et godt subjekt, men at måten man former portrettet på er helt avgjørende for den kunstneriske og dokumentariske kvaliteten.

«Anniken Hoels «Dødsårsak: ukjent» er skremmende vellykket».

Gravende journalistikk

To filmer skilte seg ut gjennom å skildre journalistiske reiser som tok tilskuerne med på svimlende ferder gjennom mange land. Både Dødsårsak: ukjent av Anniken Hoel og The Magnitsky Act – Behind the Scenes av Andrei Nekrasov er filmer der regissørene bruker seg selv som utgangspunkt. De er både personlige vitnesbyrd, der den personlige integriteten til regissøren er helt avgjørende, og samtidig filmer som graver for å finne sannheten. Hoel og Nekrasov er moderne elegante møkkagravere, som avslører sammenhenger mellom penger og forbrytelser. Filmene har også til felles at de bruker dramatiserte illustrasjonsbilder, som enten skildrer regissørens egne drømmer og minner, eller forsøker å rekonstruere en forbrytelse.

Anniken Hoels film er skremmende vellykket. Dødsårsak: ukjent tar utgangspunkt i regissørens søsters tragiske dødsfall. Hennes ti år eldre søster Renate lider av schizofreni, får en lang rekke medisiner for å lindre de psykotiske anfallene, men dør plutselig av hjertestans bare 35 år gammel. Dødsårsaken er ukjent, og dette klarer ikke Anniken å slippe, så hun forsøker å finne ut hva som kan ha skjedd med søsteren. Kan det være bivirkninger ved Zyprexa eller andre piller legen har skrevet ut til henne som er årsaken til dødsfallet?

Første del av Hoels film skildrer jakten på sannheten om søsterens død. Det viser seg å være mange lignende dødsfall, unge mennesker som har samme diagnose og som får samme medisiner, i mange land, men hva er sammenhengen her? Allerede på dette tidspunktet i filmen blir den tragiske skjebnen til søsteren Renate et springbrett for en svimlende reise i en grådighetskultur og et kynisk system som ikke bryr seg om enkeltmenneskers liv, og som underrapporterer bivirkninger og farer ved medisinering. Hvorfor spør ikke psykiateren som behandlet søsteren om bivirkninger? Hvorfor er lovverket for psykiatriske pasienter annerledes enn for andre pasienter, også i Norge?

Disse spørsmålene er bare begynnelsen på Anniken Hoels reise. Det er i filmens andre del at det hele tar av og konturene av et korrupt og kynisk system tar form. I den andre delen av Dødsårsak: ukjent reiser Hoel både til USA og til EU-parlamentet for å se nærmere på de usunne koblingene mellom legemiddelprodusenter, de som godkjenner bruken av dem, og de som selger vidundermidlene til leger og psykiatere. Det er et nettverk som Hoel beundringsverdig nøster opp, og hennes avsløringer av aggressiv markedsføring av medikamenter som har store bivirkninger, men som gir enorm profitt for de store selskapene er skremmende og viktig.

Dødsårsak: ukjent er både en personlig reise og et stykke journalistisk gravearbeid som gjør et sterkt inntrykk. Hoel er emosjonell, både trist og sint, men også nøktern. Filmen veksler mellom anskuelsesundervisning og personlig vitnesbyrd. Hun får tilgang til papirer som er lekket ut, og prøver å lete etter de ansvarlige. Selv om noen av de kyniske maktpersonene avsløres for oss, er det snarere de nyttige idiotene som gjør sterkest inntrykk. En høytstående byråkrat av en EU-kontrollør benytter anledningen når han intervjues av Hoel til å skryte av framtidens medisiner og forskning, med en skremmende mangel på takt og bakkekontakt.

Selv om Anniken Hoel stiller mange spørsmål i sin film, og får mange vage, men skremmende svar, er det aller viktigste spørsmålet likevel: Hvor mye er et menneskeliv verd? Hun overlater til oss tilskuere å svare, men hennes journalistiske gravearbeid er viktig og overbevisende. Dødsårsak: ukjent er en film som fortjener et stort publikum, og som man kan håpe kan bidra til endringer av både lovverk og praksiser. Det fortjener Renate og alle andre som døde fordi noen ønsket å tjene store og raske penger.

Foto fra «The Magnitsky Act – Behind the Scenes».

Andrei Nekrasovs The Magnitsky Act er allerede velkjent, selv om ikke så mange har sett filmen ennå, og jeg har tidligere skrevet mer utfyllende om filmen her. I Nekrasovs film handler det også om store og raske penger. Den versjonen som vises på Eurodok 2017 i Oslo har en litt annerledes slutt enn den versjonen jeg skrev om for et drøyt halvår siden. Ikke de aller siste bildene, de er de samme, en utopisk dramatisering av slik det egentlig skulle vært i denne saken, men rett før det kan Nekrasov vise hvordan hans motstander William «Bill» Browder energisk forsøker å stoppe filmen. For å unngå at slike svertekampanjer, ikke minst på nettet, blir mer enn en illeluktende ulmebrann, er det viktig at The Magnitsky Act blir vist og får et større publikum.

Både Anniken Hoel og Andrei Nekrasov er tvilere som ikke slutter å stille spørsmål, som ser på dokumenter og pengespor, aner større sammenhenger og som avkrever svar. De er heltene i skremmende journalistiske reiser som starter med små spørsmål og ender med svimlende svar. I The Magnitsky Act er det turbokapitalisme og korrupsjon som er i fokus, og menneskerettighetsspørsmålet knyttet til Russland og Magnitsky blir en tåkeleggingsoperasjon som skjuler skatteforbrytelser. I begge filmene er manipulasjon av media et tema, og dette knyttes til behovet for kildekritikk og bevisføring. Dette gjør filmene til viktige dokumentarer som stiller spørsmål der andre bare bøyer unna. Det viktigste ved denne typen dokumentarfilm er uansett at vi lærer at vi må fortsette å stille spørsmål, og aldri ta noe for gitt.

Innblikk og utsyn

Dersom vi bruker de norske bidragene til Eurodok 2017 som en temperaturmåler på norsk dokumentarfilm i dag, er det liten tvil om at det står bra til med denne bransjen. Norsk dokumentarfilm er mer variert og har større bredde i både temaer og formuttrykk enn noen gang tidligere. Filmene er formsikre, forteller gode og viktige historier, og retter seg både til tilskuernes hjerter og hjerner. De er relevante, de oppfordrer oss til å stille spørsmål, og de gir oss innblikk og utsyn til en verden som er større og mer dramatisk enn noensinne.

Mange av dokumentarene fra det siste året våger å være enkle, og det tror jeg er et godt tegn for framtiden. Det enkle uttrykket er ofte det beste, men det er stor forskjell på det enkle og det banale. Selv de filmene som skildrer det mest hverdagslige behøver å finne en balanse, slik at hverdagsligheten ikke banaliserer mennesker og viktige temaer.

Det internasjonale preget ved norske dokumentaristers arbeid er mer slående enn tidligere. Filmer som Nowhere to Hide og Mogadishu Soldier gir oss verdifulle innsidereportasjer i videodagbokform som går hinsides nyhetsoppslagene, og filmer som Kayayo og Husker du meg? er gripende møter med mennesker som gjør et sterkt og varig inntrykk. Utsynet over verden blir her også et unikt innblikk i livsvilkår og sosiale sammenhenger.

Andre filmer er mer opptatt av det nære og det formelle, som Ad Astra, Skolen eller 69 minutter av 86 dager, men på svært forskjellige måter leder også disse filmene oss til viktige og verdifulle sider ved vår felles virkelighet. Alle disse filmene gir oss et nytt blikk, som gjør at vi kan se verden på nytt, som for aller første gang, og dermed også stille nye spørsmål, avkreve nye svar og oppfordre til nye handlinger. Alt for å bidra til å gjøre verden til et litt bedre sted enn før.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Det nye blikket i norsk dokumentarfilm

Det nye blikket i norsk dokumentarfilm

Bredden og variasjonen i uttrykk, temaer og motiver synes større enn noen gang tidligere i norsk dokumentarfilms historie, skriver Gunnar Iversen i sin oppsummering av filmene på Eurodok som starter neste uke. ”Filmene gir oss innblikk og utsyn til en verden som er større og mer dramatisk enn noensinne”.

Foto fra 69 minutter av 86 dager

Blod vaskes fra gulvet etter et bombeangrep i Irak. En liten jente forteller om hvordan det er å ha alvorlige epileptiske anfall. Barn leker med mors hår, før og etter at hun stråles for kreft. Den lille flyktningjenta Lean fabulerer for seg selv om at kattemelk ikke smaker godt. En hund sitter utenfor et stort kirkebygg. En barnesoldat forteller sin historie om krigens hverdagslighet. Lille Kayayo ser havet for første gang. En dement kvinne stirrer mot vinduet og de mønstrete gardinene. Dette er noen av de mange små gripende øyeblikkene i norsk dokumentarfilm i dag.

Dersom de norske bidragene til Eurodok 2017 brukes som en indikator på tilstanden i norsk dokumentarfilmproduksjon i dag, er første inntrykk at variasjonen i norsk dokumentarfilm er større enn noensinne tidligere, og at filmene synes å bli stadig mer internasjonale i sin orientering. Bredden og variasjonen i uttrykk, temaer og motiver er større enn noen gang tidligere i norsk dokumentarfilms historie, og norske dokumentarister utforsker hele verden for å fortelle viktige historier og skildre betydningsfulle hendelser og mennesker.

Norske dokumentarfilmskapere har dessuten blitt flinkere til å søke det nye blikket. De fokuserer på det overraskende uttrykket, nye vinkler og perspektiver, nye grep og nyanser som kan gi tilskuerne nye opplevelser og et mer sammensatt bilde av verden. Både med grundighet, kunnskap og vilje til å eksperimentere med filmmediet skaper de unike innblikk og utsyn over vår felles verden, med filmer som maner til både ettertanke og handling.

De ser det nære i det fjerne, men retter også blikket mot de mest hverdagslige sidene av våre liv, som vi gjenoppdager som om det var nytt. Det kan være et kirkebygg eller en skole, men det er samtidig også noe mer. Det er levd liv, opplevelser av tid og rom, alt fanget i et pregnant øyeblikk, en stemme eller en kamerabevegelse. Disse filmene griper tak i oss, og beveger oss.

De norske bidragene til Eurodok 2017 forteller om en bransje i utvikling. En utvikling mot mer internasjonale temaer, og mot en mer bevisst holdning til bilder og lyder. Mange nye norske dokumentarer forteller sterke historier, og gjør det tydelig at regel nummer én for en dokumentarist er å finne en god historie eller en ny vinkel som vrir og vender på det tilsynelatende velkjente. Mange norske dokumentarer i dag våger også å være enklere og mer nøkterne enn tidligere, de skjærer rett inn til beinet, unngår unødvendige ornamenter eller finurligheter, og holder vår oppmerksomhet med små og presise grep som åpner verden opp for oss, slik at vi ser og opplever den på nye måter eller fra nye sider.

Hinsides nyhetsoverskrifter

Tre av de internasjonale utsynene skapte de mest gripende øyeblikkene og de sterkeste scenene. Ikke gjennom sensasjonelle bilder, men gjennom å gi oss et nytt blikk. Torstein Grudes Mogadishu Soldier og Zaradasht Ahmeds Nowhere to Hide lot de sosiale aktørene i Somalia eller i Irak selv filme hva de opplevde rundt seg, og disse nøkterne hverdagsglimtene skapte helt andre bilder enn det vi er vant til fra media ellers.

Nowhere to Hide har allerede vunnet priser, og flere vil sikkert komme. Dette er ikke et knyttneveslag av en film, men snarere et langsomt strupetak. En film som langsomt klemmer til, til de blir vanskelig å puste. Den starter med bilder av en mann som vandrer i Diyala-ørkenen i Irak. Det er sykepleieren Nori Sharif, som har arbeidet i Jalawla i Irak i tretten år, men som nå er på flukt i eget land. Så tar regissør Zaradasht Ahmed oss tilbake tre år i tid, til desember 2011, og Nori begynner å fortelle sin historie med kamera som dagbok.

«Hva vil du jeg skal filme?», spør Nori i begynnelsen av Nowhere to Hide, og det han filmer er sin egen hverdag, sitt eget liv. Det er et godt liv, tross alt, i begynnelsen har han det han og familien trenger. Møtene med pasienter og andre er fulle av små tragiske og dramatiske øyeblikk, men han lever et godt liv. Riktignok har hans virke som sykepleier endret seg drastisk etter den amerikanske invasjonen i 2003, men alt ved Irak har endret seg. Frakturer og sår erstattes av mer alvorlige sår laget av bomber og snikskyttere, og selv om amerikanerne har trukket seg tilbake fortsetter krigen nesten som før. Ikke bare for alle de som er merket for livet, av sine skader og sår, men også fordi Al-Qaida er en ny og stadig mer alvorlig trussel i området.

I begynnelsen gir Nowhere to Hide oss en unik innsikt i hverdagslivet til Nori. Ikke bare pasientbesøkene, men også møter med andre han treffer på sine vandringer i området der han bor. Han danser med en gjetergutt, eller skildrer familielivet sitt. Så begynner det Nori filmer å endre tone. Mer vold enn tidligere preger både hans virke som sykepleier og livet til familien. Den lille byen de bor i er ikke lenger sikker. Selvmordsangrep rammer byen hardt, og man kan ikke stole på noen lenger. Fienden er usynlig, men hver dag ser man resultatene av angrep eller kidnappinger. Røykskyer fra en bilbombe, eller nye ofre med nye grusomme skader dukker opp.

Da våren 2013 kommer er Noris hverdagsliv blitt helt annerledes. Å høre skudd er blitt en del av hverdagen, og konfliktnivået i området øker ytterligere. Til slutt må Nori og familien forlate byen og sykehuset. De blir flyktninger i eget land, med krigen tett inn på seg, og med en usikker framtid. De bor i en flyktningeleir, nærmest på grensen til krigsområdet, men livet må likevel gå sin gang i skyggen av krigen.

Nowhere to Hide er en sterk videodagbok der Nori bærer vitnesbyrd om det han ser omkring seg, og han dokumenterer både de små og de store endringene i hans og familiens liv. De mange små historiene og mosaikken av små møter, tegner ikke bare et annet bilde av livet i Irak enn det vi vanligvis ser i nyhetsreportasjene på fjernsynet, men Noris film skildrer hvordan alt endres av krigen mot ISIS. Det er en reportasje fra innsiden, i dobbelt forstand ettersom Nori filmer sitt hverdagsliv, og det er en gripende tykk beskrivelse av det som ellers bare er en overskrift i avisen.

«Hvorfor filmer du bilen?», spør noen, når Nori filmer det utbrente vraket av en bil ødelagt av en bilbombe. «Jeg filme dette», svarer Nori, ikke fordi han er krigsreporter, men fordi dette er hans nabolag og nærområde. Han bærer vitnesbyrd på en nedtonet og forsiktig måte, som preges av en gripende verdighet. Han gir ikke bare bakgrunn til fjerne konflikter sett på avstand fra Norge, men retter kameraet og mikrofonen mot alt det som møter ham i hverdagslivet. Det er effektivt, det er gripende, og det er vondt å se. Nowhere to Hide unngår det sensasjonelle, men lukker ikke øynene for en stadig mer usikker og voldelig livssituasjon. Å se det vi egentlig kjenner til fra nyhetene, gjennom nye øyne, med Noris nærsynte blikk, gjør inntrykk. Det endrer vårt bilde av denne konflikten. Zaradasht Ahmeds film er beundringsverdig nøktern, men gjør dermed også desto sterkere inntrykk.

Torstein Grudes Mogadishu Soldier deler mange av strategiene til Ahmeds film. Også her ser vi en blodig internasjonal konflikt fra innsiden. I en røffere og råere form, med en rett-i-fleisen umiddelbarhet skildres hverdagsligheten ved en fredsoperasjon i en krigssone. På samme måte som i Nowhere to Hide skapes nye og mer utfyllende bilder, hinsides nyhetsoverskrifter og korte fjernsynsreportasjer. Der disse nyhetsgenrene bare skildrer de mest dramatiske høydepunktene, og de aller sterkeste historiene og bildene, går Mogadishu Soldier bakenfor dette utenfor-blikket, og skildrer den enkle, men hverdagslige frontopplevelsen på en nøktern, forsiktig og distansert måte.

Mogadishu Soldier skildrer kampene i Somalias hovedstad, mellom somaliske tropper og den radikale islamistiske gruppen Al-Shabaab. Torstein Grude og hans medarbeidere ga to soldater fra Burundi som oppholder seg i området som del av en fredsstyrke kameraer, og ba dem bare dokumentere det de så og opplevde. De filmet over en periode på ett år, og 523 kassetter med film var det materialet Grude hadde å klippe sammen til én halvannentime lang film. Det er blitt en sterk film som er vanskelig å glemme.

Vi kastes rett inn i soldathverdagen. Soldater og utstyr ankommer til flyplassen i Mogadishu, og soldatene begynner å filme det som foregår omkring dem. Det er den rå virkeligheten vi opplever, glimt av alle de lite sensasjonelle sidene ved denne konflikten som ellers klippes bort. Det betyr ikke at Mogadishu Soldier ikke er full av dramatikk og sterke scener. Det er døde kropper så å si over alt, og stadige skuddvekslinger, men det er snarere innsikten i hverdagslivet som gir de sterkeste opplevelsene.

Vi opplever krigen sett fra den menige soldatens synsvinkel. De to kameramennene filmer andre soldater, hvordan de hjelper sivilbefolkningen, veisperringer og piggtråd, livet bak vegger av sandsekker som består av alt det vanlige i livet: mobiltelefonsamtaler, tannpuss og venting. Men ikke bare dette. Også møtene med sivilbefolkningen, og spesielt de unge kvinnene som forsøker å flørte for å få kontakt med soldatene ved vanntanken, eller forhørene med en somalisk barnesoldat. Alle de små møtene med de sivile gjør størst inntrykk, og denne frontrapporten gir et nøkternt, men sterk bilde av hvordan det er å leve i selve krigssonen, mens krigen raser for fullt omkring de sivile.

Mogadishu Soldier har også en rekke små scener som gir oss et verdifullt og viktig korrektiv til det vanlige bildet av nyhetsrapportering ved fronten. Plutselig dukker journalist Jane Ferguson fra CNN opp og lager en reportasje. «Hun kommer til å tjene masse penger», sier en av soldatene, og vi blir ikke bare vitne til Fergusons korte gjestebesøk ved frontlinjen, men også hvordan FNs medierådgivere coacher intervjuobjekter på forhånd slik at de sier det som FN mener de skal si. «Du kan ikke si sannheten», sier medierådgiveren til soldaten som skal intervjues av CNN, og forteller så hva han skal si. Senere dukker en gjeng journalister opp, nærmest som krigsturister, og samme medierådgiver sørger for at det bildet de gir er i overensstemmelse med FNs holdning. Dette er verdifulle bilder som gir innsikt i hvordan mediebildene vi ellers opplever blir konstruert og formet.

Torstein Grudes film er enkel, nøktern og nedtonet, uten sensasjonalisme og unødig dramatikk, men den gjør dermed også desto sterkere inntrykk. En rapport fra innsiden, av og til kaotisk og uoversiktlig, og preget av skarpe kontraster, men samtidig gripende i sin nøkterne enkelhet. Det er rett og slett godt gjort.

«»69 minutter av 86 dager» har en forsiktig og ettertenksom rytme og et dvelende tempo, som gir oss en antydet fysisk fornemmelse av flyktningenes vandring som et annet uttrykk ikke ville maktet å fange inn»

Enkelhet preger også Egil Håskjold Larsens 69 minutter av 86 dager. Her er fraværet av forklaring og bakgrunn aksentuert, og vi følger en gruppe flyktninger i en tilsynelatende endeløs vandring fra togstasjon til togstasjon, fra telt til telt, fra land til land, inntil flyktningene kommer til Sverige og gjenforenes med familien i en varm velkomst. Alt er fanget inn av et glidende kamera som observerer det som skjer fra lav høyde, som et stumt vitne som bærer vitnesbyrd om alt det fysiske ved den utmattende turen.

Først er alt spørsmål. Hvor er vi? Hvem er disse menneskene? Hvorfor er stranden dekket av redningsvester? Kamera kommer nært inn på noen mennesker, vi er ved et fergeleie, og noen går ombord. Langsomt gjenkjenner vi noen av menneskene, fra sekvens til sekvens, mens de går og går, eller sover i busser eller i jernbanekupeer på den lange reisen gjennom Europa. Vi gjenkjenner brokker av språk, og vet at vi er i Hellas eller i Tyskland. Vi synker inn i bildene og denne verden av usikkerhet og rastløs bevegelse, på vei mot et ukjent mål.

Flyktningene blir bare ansikter og kropper i bevegelse, og vi kommer ikke tett inn på dem, men vi blir litt kjent med lille Lean. En liten jente med Frozen-ryggsekk, som leker, synger og pludrer på reisen. «Jeg vil at vi skal dra hjem», sier hun et sted, andre ganger forsøker hun å underholde seg selv med små rare historier. Kattemelk smaker ikke godt, sier hun pludrete og veslevoksent til seg selv.

Alt i Egil Håskjold Larsens film er glidende bevegelser: flytende kamerabevegelser og lange tagninger. 69 minutter av 86 dager har en forsiktig og ettertenksom rytme og et dvelende tempo, som gir oss en antydet fysisk fornemmelse av flyktningenes vandring som et annet uttrykk ikke ville maktet å fange inn. Bugge Wesseltoft og Audun Sandviks musikk, piano og cello, skaper en lydkulisse av forsiktig melankoli. Selv om filmen gir oss et nytt blikk, og forsøker å gå hinsides nyhetsoppslagene på en helt annet måte enn Nowhere to Hide og Mogadishu Soldier, er stiliseringen og distansen også noe som forhindrer innlevelse.

Filmen holder oss på avstand, slipper oss ikke inn i en livsverden, skaper en distanse som kanskje hindrer oss i overflatisk føleri, men som også lukker verden inne i bilder. 69 minutter av 86 dager er en imponerende og nyskapende film, men samtidig en film som er vanskelig fullt ut å like. Den etterlater mange spørsmål, og gir oss få svar, men den usikkerheten vi føler er kanskje ikke like produktiv som i filmene til Torstein Grude og Zaradasht Ahmed.

«Husker du meg?» er en elevfilm, men demonstrerer med all tydelighet at regissøren Ragnhild Nøst Bergem har et godt øye og en sikker sans for rytme og puls.

De små øyeblikkene

Mange norske dokumentarfilmer fra de senere årene har bestått av en perlesnor av små presise observasjoner. De er små mosaikker der det store bildet langsomt dannes av en rekke små øyeblikksbilder. Noen ganger blir dette vellykket, og gir oss unik innsikt i en livsverden, andre ganger blir det nesten banalt og likegyldig. To av de norske filmene ved Eurodok 2017 er minneverdige mosaikkbilder, som på en særegen og stillferdig måte skisserer større bilder av alle de små glimtene.

Ragnhild Nøst Bergems Husker du meg? er en film om mennesker som blir demente tidlig. De er i sin beste alder, men har allerede sunket inn i seg selv eller i barndommen. Vi møter to kvinner og en mann, og deres pårørende, i en respektfull skildring av dette stille og tilbaketrukne søvngjengerlivet. De tre er på institusjon, lever i sin egen verden, uten egentlig interesse for andre, men de er samtidig svært forskjellige. En er utadvendt og pludrete, en annen språkløs og innesluttet, en tredje snill og føyelig.

Husker du meg? er en film som gjør inntrykk. To ektefeller og en storesøster forteller i voice-over, vi ser også mange møter. Vi blir med når Finn Robin vandrer omkring og vil hjem til mor og far, eller når Siri stirrer på gardinet som om hun aldri har sett dette før. I en langsom rytme blir vi vitne til de mange møtene mellom pasienter og pleiere, eller møtene mellom de demente og deres pårørende. Møter preget av både verdighet og savn, nærhet og avstand. Glimt av en rolig melankolsk musikk skaper en ekstra rytme, som binder sammen de små øyeblikkene.

Husker du meg? er en elevfilm, men demonstrerer med all tydelighet at regissøren Ragnhild Nøst Bergem har et godt øye og en sikker sans for rytme og puls. Hun vet når kamera skal dvele, og når hun skal klippe. Hun lar det hele være enkelt, og viser også tydelig hvordan det enkle ofte er det aller beste. Husker du meg? er en av disse filmene som ved første øyekast synes å være som så mange andre filmer, og kanskje litt for enkel, men den synker langsomt inn i oss og opplevelsen blir værende igjen lenge etter at filmen er over. Når andre filmer er glemt dukker bildene av Siri og Finn Robin opp, og de lar seg ikke viske bort like lett som møtene i andre filmer.

«Mammas hår»: Små øyeblikk «som gir oss et nytt og overraskende blikk på noe velkjent, som plutselig blir som nytt igjen».

Mammas hår av unge Maja Arnekleiv er også enkel, men på en helt annen måte enn filmen til Ragnhild Nøst Bergem. I Mammas hår ser vi stop-motion bilder av en kvinne. Barna hennes leker med håret hennes, lager ulike frisyrer, klipper av håret. Så forstår vi at en cellegiftbehandling får morens hår til å falle av, men snart gror det tilbake igjen, og de leker seg med rare frisyrer og sminke.

Maja Arnekleivs film ble laget over en to års periode, mens moren Anita Killi gjennomgikk behandling, og resultatet er blitt en liten upretensiøs animert dokumentar som gir et lekent og fabulerende sideblikk på det som ellers bare behandles med lammende alvor. Uten ord, og med en montasje av stillbilder, blir selve tiden synlig på en slående måte. Mammas hår er kanskje en bagatell, en lek og et eksperiment, men dens morsomme mosaikk av små øyeblikk gir oss et nytt og overraskende blikk på noe velkjent, som plutselig blir som nytt igjen.

«Ad Astra lykkes på en overbevisende måte å vise oss den særegne skjønnheten som preger disse kirkebyggene, og selv betong gis til tider en uutholdelig letthet».

Opplevelser av rom

Tre korte dokumentarer ved årets Eurodok-festival er utforskninger av rom. På svært forskjellige måter skildrer de vår opplevelse av romlighet. Enten gjennom en skildring av modernistiske kirkebygg, av skolen som et rom for minner og opplevelser, eller av bilen som et møtested der mennesker fra ulike land møtes og forsøker å kommunisere. Filmmediet er uovertruffent i sin mulighet til å utforske det romlige, gjennom bilder og lyd, bevegelser og et stillestående kamera, musikk eller stillhet. På sitt beste kan film gjenskape en romlighet som også gir oss et nytt blikk på det velkjente.

Mest slående av disse tre korte dokumentarene er Paul Tunge og Egil Håskjold Larsens Ad Astra. Dette er en ordløs reise gjennom 14 kirker, kapell og krematorier. Felles har de en brutal funkis-arkitektur, en betong-modernisme som ofte avvises som stygg og unyansert, men Tunge og Håskjold Larsen får fram det vakre og majestetiske i disse kirkebyggene på en imponerende måte.

Ad Astra er en kompleks film som samtidig framstår med en enkel lyrisk tone. Det er det som man før i tiden kanskje ville kalle et «billeddikt». Kamera beveger seg rastløst fra bygning til bygning, fanger inn både eksteriører og interiører, sveipende store former og små detaljer. Rytmen er variert, og gjennom en kompleks vev av bilder, akkompagnert av Kim Hiorthøys elektronika, utforskes former, linjer, lysvirkninger, teksturer, flater og volum. Noen ganger er bygningenes massive former aksentuert. De fylles av en nesten uutholdelig tyngde, selv om de, som filmens tittel antyder, streber «til stjernene». Andre ganger oppløses eller oppheves selve det jordiske og fysiske rommet, som når et lysende vindu synes å sveve i et mørkt vakuum. Ad Astra lykkes på en overbevisende måte å vise oss den særegne skjønnheten som preger disse kirkebyggene, og selv betong gis til tider en uutholdelig letthet.

Noe av det som gjør at Ad Astra lykkes så overbevisende er ikke bare det presise kameraarbeidet, de rytmiske variasjonene og vekslingene, eller forholdet mellom det visuelle og det akustiske, men også at filmen stadig overrasker gjennom sine grep og samtidig antyder noen hemmeligheter som ikke avsløres eller forklares. Filmen er nesten uten mennesker. Bare en gang møter vi et menneske, en uteligger inne i en av kirkene, og hans blikk møter kameraets blikk i et kort sekund. Samtidig er filmens bilder fulle av dyr. Utallige hunder dukker opp i de stiliserte bildene, og også katter og hester får sin plass. Dette bidrar til å etablere en særegen stemning, som understrekes av overraskende klipp, vekslinger mellom naturlyder og musikk, og forskjellige bilderytmer. Det er fascinerende, modent og modig gjort, med en helt særegen fingerspissfølelse for det romlige.

Ikke bare opplever vi 14 forskjellige bygninger, men de ulike kirkene, kapellene og krematoriene forenes i filmen til én stor bygning. Bevegelser avslører konkrete flater, linjer og volum, men binder også bygningene sammen til et stort samlet abstrakt prosjekt, til tross for at disse bygningene er tegnet av ulike arkitekter. Ad Astra er en spennende liten film, imponerende presis og renskåret i uttrykket, og med en befriende hemmelighetsfullhet som kler temaet usedvanlig godt.

«Sundbys film har sjarm, og gir oss små minnesglimt som er både slående og pregnante».

Også Sunniva Sundbys Skolen er vellykket, men det er en mindre film, preget av mindre motstand og en litt pludrete og naiv tone. Her er utgangspunktet enklere. Alt er bygget opp omkring kontrasten mellom de døde rommene i en skole som ikke lenger er i bruk og de levende minnene til mennesker som engang var elever der. Som oftest ser vi bare de tomme rommene, med papir og løv i krokene, men hører de mange små og store historiene til de som engang gikk på skolen.

Stemmene forteller små historier med svært forskjellige temaer. Noen reflekterer over selve opplevelsen av skolens rom, at det var «veldig unaturlig stille» som en kvinnestemme innleder filmen med, mens andre reflekterer over opplevelser de hadde på skolen. Det er en mosaikk av små minner, om klein pubertet og aller første menstruasjon, om kjærester eller om vennskap. En ung mann snakker om hvordan han hadde med seg kosen sin på skolen i begynnelsen, og om hvordan det skapte både trygghet og opphav til pussige og morsomme episoder. I bildene ser vi også etter hvert noen mennesker gå omkring i de tomme, støvete rommene. En kvinne leter i et skap, kamera fanger inn en vegg der noen har skrevet «Elsker deg», og en ung mann legger seg ned på gulvet i det tomme rommet.

«Det er rart å rote sånn i minnet», sier en ung kvinne mot slutten av Skolen, og dette summerer opp filmen på en god måte. Sunniva Sundbys film roter i minnet, i de store og de små minnene, og bildene lades ofte med et sitrende nærvær gjennom orkestreringen av små lyder eller av Ola Fløttums musikk. Skolen roter forsiktig både i det fysiske skolerommet og i de tidligere elevens minne, og løfter fram både opplevelsen av rom og minnet som en slags krypt der barndommens opplevelser lever videre selv om det fysiske rommet kanskje snart helt vil forsvinne.

Sundbys film har sjarm, og gir oss små minnesglimt som er både slående og pregnante. En snakker om erting, en annen om pirringen ved å være nære jentegarderoben, og en tredje stemme forteller om jentenes ønsker om å få store pupper. De vil alle vokse opp, forlate dette rommet, men skolerommet vil kanskje aldri forlate dem.

«»Å møtes i en bil» har litt for lite utvikling til å bli riktig vellykket».

Elevfilmen Å møtes i en bil av Mali Galaaen Røsseth er ved første øyekast en original og pussig film, men den mangler noe av den dybde og kompleksitet som gjør at Ad Astra og Skolen lykkes i å bevege. Å møtes i en bil blir litt for enkel, og har litt for lite utvikling til å bli riktig vellykket. Den er også preget av en mosaikk av stemmer og møter med mennesker, men disse blir ikke brukt til noe mer enn det de er, flyktige og hastige møte, og filmens manglende resonans og dybde gjør at den lyder litt for hult og tynt.

Premisset er enkelt. En ung kvinne haiker i forskjellige land i Europa og når hun får sitte på i bilene plasseres kamera på dashbordet. Vi ser og hører det maskinen fanger inn. Som oftest er språket en barriere for virkelig samtale og kommunikasjon, og de snakker forbi hverandre mer enn med hverandre. Vi får se og høre småprat og vimsete hverdagssamtaler, med en rekke ulike sjåfører og medpassasjerer, men ofte haster regissøren videre til neste møte når det virkelig blir interessant. Den finske transen som er på vei til Tampere for å få en kjønnsoperasjon skulle vi gjerne blitt litt mer kjent med, og våget de to unge mennene å foreslå en sugejobb for henne som betaling for å sitte på, eller bare tøffet de seg for hverandre?

Å møtes i en bil utforsker bilen som et særegent kommunikativt rom, et rom også for møter og samtaler, men det som sies blir ikke interessant nok. Filmen blir for vimsete, premisset utvikles ikke som et springbrett for noe mer, det statiske kameraet gjør ikke rommet interessant nok, og den unge kvinnen klarer ikke å bidra med tilstrekkelig nærvær eller intensitet. Utgangspunktet og den sentrale ideen er god, men i motsetning til filmer som Ad Astra eller Skolen klarer ikke Å møtes i en bil å bruke rommet til noe virkelig produktivt. Det forblir for stumt og vimsete, uten større klangbunn, motstand, alvor, eller hemmeligheter.

«Kayayo» av Mari Bakke Riise – «en imponerende film på mange måter»

Portretter

En av de vanligste genrene i nyere norsk dokumentarfilm er portrettet. Det er en relativt ny genre, og fra å kun ha skildret Store Menn og offentlige figurer på samfunnsscenen, har fokus i de siste årene snarere vært rettet mot helt vanlige mennesker. Det er ikke de velkjente offentlige figurene som skildres, men snarere vanlige hverdagsmennesker, som får illustrere større temaer eller sette spørsmålstegn ved dyrkingen av kjendiskultur. De fleste av årets norske bidrag til Eurdok var portretter av helt vanlige mennesker, til og med barn, som på svært forskjellige måter gjorde et mulig for regissørene også å fortelle større historier.

Mest gripende og slående var utvilsomt Kayayo av Mari Bakke Riise. Dette var en imponerende film på mange måter, og definitivt en film som etterlater et varig inntrykk. I Kayayo møter vi åtte år gamle Bamunu. Hun er en «kayayo», en «jentebærer» eller en slags levende handlekurv, som arbeider i Ghanas hovedstad Accra. Familien bor på landsbygda, og Bamunu ble allerede seks år gammel sendt langt avgårde for å leve og jobbe for å skaffe penger. Først og fremst for at brødrene hennes kan få en utdannelse. Selv kan hun ikke lese, skrive eller regne. Til tross for sin unge alder er hennes liv allerede hardt fysisk arbeid fra tidlig morgen til sen kveld, når hun bærer varer hjem fra markedet for ulike kunder, som bruker enhver anledning til å prute og snyte.

Selv om det er vondt å se Bamunu jobbe på den måten hun gjør, og se at hun blir utnyttet av familien, av utakknemlige kunder som snyter henne for småpenger og av kvinnen som fungerer som «bank» og oppbevarer pengene for henne, klarer Mari Bakke Riise å fange inn Bamunus liv i større nyanser og med en sammensatt kompleksitet som gjør at hun ikke bare blir et offer. I filmens første del følger vi henne i hennes arbeid, men vi ser henne også med en venninne. Sammen vasker de tøy, tenker på framtiden og hva de helst ville gjøre, og sammen går de også til havet. I filmens andre del reiser Bamunu tilbake til familien på landsbygda. Det er et glimt av rørende gjensynsglede, og scener som der Bamunu lærer å sykle eller spør lillebroren hva han lærer på skolen er gripende i sin enkle menneskelighet.

Alt synes å ha blitt bare fryd og gammen, men så kommer filmens harde slag. Bamunu får en skyllebøtte av faren, som klager over at hun ikke har klart å tjene nok penger på de to årene hun jobbet som jentebærer langt hjemmefra. Og så sender han henne tilbake til storbyen for å tjene mer penger. Den lille jenta pakker sine få eiendeler, og setter seg på bussen igjen.

Kayayo gjør inntrykk. Ikke bare på grunn av Bamunus harde livssituasjon, og hvordan hun behandles av alle omkring henne, men også fordi hun skildres på en enkel, rett-på-sak og nøktern måte som er effektiv og skaper verdighet. Bamunu er ikke bare et offer, vi lærer henne litt å kjenne, og ser henne som et barn med mange sider. Musikken er kanskje litt i søteste laget, og sletter ut noen av filmens skarpe kanter, med Mari Bakke Riises film er imponerende i sin balansegang mellom det følelsesmessige og det nøktern. Det er en strålende liten film.

«»Thea» er en liten film, men dens stiliserte bildeside, orkestreringen av stemmer, lyder og rolig musikk, og detaljer fra Theas liv, gjør at filmen overbeviser som opplysningsfilm»

En annen liten jente er tolv år gamle Thea. Hun bor i Norge, i lille trygge Otta, med familien sin. Men Thea er ikke som alle andre barn. «Jeg er annerledes enn vennene mine», sier hun mot slutten av Halvor Nittebergs kortfilm Thea, og det er grensesnittet mellom å være som alle andre norske jenter, men samtidig å være helt annerledes som skaper spenningene i denne korte opplysningsfilmen.

Lille Thea har epilepsi, og får med jevne mellomrom så farlige krampeanfall at luftambulansen må hente henne og frakte henne til Oslo. Nitteberg skildrer Theas spesielle situasjon, og tryggheten ved å vite at luftambulansen alltid vil hjelpe henne, i monokrome stillbilder. Øystein Mamens presise stillbilder er koreografert til et lite og upretensiøst portrett som forklarer om epilepsi og bruker Thea som en måte å opplyse både unge og gamle om epileptikerens livssituasjon. Thea er en liten film, men dens stiliserte bildeside, orkestreringen av stemmer, lyder og rolig musikk, og detaljer fra Theas liv, gjør at filmen overbeviser som opplysningsfilm.

Når jeg hører fuglene

Når jeg hører fuglene synge av Trine Vallevik Håbjørg er en animert dokumentar som lar oss få møte fem barn som bor i flyktningeleiren Bahr i Nimba-provinsen Liberia. De har alle flyktet fra krigen i Elfenbenskysten, og dette gruppeportrettet skildrer både hverdagslivet i leiren og deres krigsopplevelser. Gjennom sin animerte enkle og abstraherende strek, og sterke farger, stiliserer Trine Vallevik Håbjørg i enda større grad enn Nitteberg reduserer uttrykket i Thea. Også Når jeg hører fuglene synge veksler mellom å skildre de fem unge som hvilke som helst barn og ungdommer, som drømmer om å bli fotballspillere og liker å sykle, men samtidig barn som har opplevd krigens mest grusomme sider. Stiliseringen gjennom det animerte uttrykket, og en lydside som lar krigen lyde, er full av kontraster, og skaper en effektiv formspenning som kler filmen og dens viktige tema godt.

Musikkjournalist André Løynings Kuk og kors – musikken som ikke ville dø er kanskje det mest konvensjonelle portrettet, men samtidig også det mest usikre og pregløse. Løynings film er en musikkdokumentar, en rockumentar av typen artistportrett, som går bak kulissene for å skildre artisten i helfigur. I denne undergenren av rockedokumentaren er skildringen av artisten i hverdagslivet langt borte fra konsertscenene ofte det mest viktige. Så også i Løynings film. Det har imidlertid en tendens til å bli filmer som taler kun til fans, for andre vil en subbende artist på kjøkkenet eller i stua bli banaliserende og uspennende. Man vil se artisten som kunstner eller performer, så å si større enn selve livet, ikke som hvilken som helst annen person.

Kuk og kors starter imidlertid dramatisk. Kjetil Nernes, vokalist, gitarist og primus motor i støyrockbandet Årabrot får diagnosen kreft på tungen. Det er en aggressiv svulst. Kanskje er hans siste tid kommet? Vi møter Kjetil og samboeren Karin i ulike sammenhenger, får en omvisning i det gamle misjonshuset i Djura i Sverige der de bor, og får også en skildring av deres bryllup. I filmens andre halvdel er vi med Kjetil, Karin og Årabrot på turné på USAs vestkyst, ett år etter at han kom ut fra sykehuset etter at kreftbehandlingen var ferdig.

«»Kuk og kors» taler til tilhengerne, som sikkert vil fryde seg over denne lange hjemme hos-reportasjen».

Kuk og kors er en film som ikke riktig finner rytmen. Kjetil Nernes er snakkesalig og åpenhjertig, men ikke særlig interessant. Hans musikk er mer spennende enn hans hverdagsliv, og Løyning klarer ikke å utnytte kontrasten mellom det skramlende og høylytte musikalske uttrykket til Årabrot og den milde hverdagsfiguren som snakker om tørr munn og klager på at noen har kjørt bilen sin inn på plenen hans. Å komme bak kulissene gir oss lite ekstra, hverken innsikt i hvordan det musikalske uttrykket blir til og vokser fram i studio, eller hvordan den alvorlige sykdommen påvirker Årabrot.

Kuk og kors taler til tilhengerne, som sikkert vil fryde seg over denne lange hjemme hos-reportasjen. Løynings film er imidlertid for ufokusert, urytmisk og pregløs. Den blander litt av alt, i håp om at denne blandingen vil fenge, men det blir for mye av det meste. Eller ikke nok av noe. Kuk og kors illustrerer hvordan et portrett ikke bare er avhengig av en god historie og et godt subjekt, men at måten man former portrettet på er helt avgjørende for den kunstneriske og dokumentariske kvaliteten.

«Anniken Hoels «Dødsårsak: ukjent» er skremmende vellykket».

Gravende journalistikk

To filmer skilte seg ut gjennom å skildre journalistiske reiser som tok tilskuerne med på svimlende ferder gjennom mange land. Både Dødsårsak: ukjent av Anniken Hoel og The Magnitsky Act – Behind the Scenes av Andrei Nekrasov er filmer der regissørene bruker seg selv som utgangspunkt. De er både personlige vitnesbyrd, der den personlige integriteten til regissøren er helt avgjørende, og samtidig filmer som graver for å finne sannheten. Hoel og Nekrasov er moderne elegante møkkagravere, som avslører sammenhenger mellom penger og forbrytelser. Filmene har også til felles at de bruker dramatiserte illustrasjonsbilder, som enten skildrer regissørens egne drømmer og minner, eller forsøker å rekonstruere en forbrytelse.

Anniken Hoels film er skremmende vellykket. Dødsårsak: ukjent tar utgangspunkt i regissørens søsters tragiske dødsfall. Hennes ti år eldre søster Renate lider av schizofreni, får en lang rekke medisiner for å lindre de psykotiske anfallene, men dør plutselig av hjertestans bare 35 år gammel. Dødsårsaken er ukjent, og dette klarer ikke Anniken å slippe, så hun forsøker å finne ut hva som kan ha skjedd med søsteren. Kan det være bivirkninger ved Zyprexa eller andre piller legen har skrevet ut til henne som er årsaken til dødsfallet?

Første del av Hoels film skildrer jakten på sannheten om søsterens død. Det viser seg å være mange lignende dødsfall, unge mennesker som har samme diagnose og som får samme medisiner, i mange land, men hva er sammenhengen her? Allerede på dette tidspunktet i filmen blir den tragiske skjebnen til søsteren Renate et springbrett for en svimlende reise i en grådighetskultur og et kynisk system som ikke bryr seg om enkeltmenneskers liv, og som underrapporterer bivirkninger og farer ved medisinering. Hvorfor spør ikke psykiateren som behandlet søsteren om bivirkninger? Hvorfor er lovverket for psykiatriske pasienter annerledes enn for andre pasienter, også i Norge?

Disse spørsmålene er bare begynnelsen på Anniken Hoels reise. Det er i filmens andre del at det hele tar av og konturene av et korrupt og kynisk system tar form. I den andre delen av Dødsårsak: ukjent reiser Hoel både til USA og til EU-parlamentet for å se nærmere på de usunne koblingene mellom legemiddelprodusenter, de som godkjenner bruken av dem, og de som selger vidundermidlene til leger og psykiatere. Det er et nettverk som Hoel beundringsverdig nøster opp, og hennes avsløringer av aggressiv markedsføring av medikamenter som har store bivirkninger, men som gir enorm profitt for de store selskapene er skremmende og viktig.

Dødsårsak: ukjent er både en personlig reise og et stykke journalistisk gravearbeid som gjør et sterkt inntrykk. Hoel er emosjonell, både trist og sint, men også nøktern. Filmen veksler mellom anskuelsesundervisning og personlig vitnesbyrd. Hun får tilgang til papirer som er lekket ut, og prøver å lete etter de ansvarlige. Selv om noen av de kyniske maktpersonene avsløres for oss, er det snarere de nyttige idiotene som gjør sterkest inntrykk. En høytstående byråkrat av en EU-kontrollør benytter anledningen når han intervjues av Hoel til å skryte av framtidens medisiner og forskning, med en skremmende mangel på takt og bakkekontakt.

Selv om Anniken Hoel stiller mange spørsmål i sin film, og får mange vage, men skremmende svar, er det aller viktigste spørsmålet likevel: Hvor mye er et menneskeliv verd? Hun overlater til oss tilskuere å svare, men hennes journalistiske gravearbeid er viktig og overbevisende. Dødsårsak: ukjent er en film som fortjener et stort publikum, og som man kan håpe kan bidra til endringer av både lovverk og praksiser. Det fortjener Renate og alle andre som døde fordi noen ønsket å tjene store og raske penger.

Foto fra «The Magnitsky Act – Behind the Scenes».

Andrei Nekrasovs The Magnitsky Act er allerede velkjent, selv om ikke så mange har sett filmen ennå, og jeg har tidligere skrevet mer utfyllende om filmen her. I Nekrasovs film handler det også om store og raske penger. Den versjonen som vises på Eurodok 2017 i Oslo har en litt annerledes slutt enn den versjonen jeg skrev om for et drøyt halvår siden. Ikke de aller siste bildene, de er de samme, en utopisk dramatisering av slik det egentlig skulle vært i denne saken, men rett før det kan Nekrasov vise hvordan hans motstander William «Bill» Browder energisk forsøker å stoppe filmen. For å unngå at slike svertekampanjer, ikke minst på nettet, blir mer enn en illeluktende ulmebrann, er det viktig at The Magnitsky Act blir vist og får et større publikum.

Både Anniken Hoel og Andrei Nekrasov er tvilere som ikke slutter å stille spørsmål, som ser på dokumenter og pengespor, aner større sammenhenger og som avkrever svar. De er heltene i skremmende journalistiske reiser som starter med små spørsmål og ender med svimlende svar. I The Magnitsky Act er det turbokapitalisme og korrupsjon som er i fokus, og menneskerettighetsspørsmålet knyttet til Russland og Magnitsky blir en tåkeleggingsoperasjon som skjuler skatteforbrytelser. I begge filmene er manipulasjon av media et tema, og dette knyttes til behovet for kildekritikk og bevisføring. Dette gjør filmene til viktige dokumentarer som stiller spørsmål der andre bare bøyer unna. Det viktigste ved denne typen dokumentarfilm er uansett at vi lærer at vi må fortsette å stille spørsmål, og aldri ta noe for gitt.

Innblikk og utsyn

Dersom vi bruker de norske bidragene til Eurodok 2017 som en temperaturmåler på norsk dokumentarfilm i dag, er det liten tvil om at det står bra til med denne bransjen. Norsk dokumentarfilm er mer variert og har større bredde i både temaer og formuttrykk enn noen gang tidligere. Filmene er formsikre, forteller gode og viktige historier, og retter seg både til tilskuernes hjerter og hjerner. De er relevante, de oppfordrer oss til å stille spørsmål, og de gir oss innblikk og utsyn til en verden som er større og mer dramatisk enn noensinne.

Mange av dokumentarene fra det siste året våger å være enkle, og det tror jeg er et godt tegn for framtiden. Det enkle uttrykket er ofte det beste, men det er stor forskjell på det enkle og det banale. Selv de filmene som skildrer det mest hverdagslige behøver å finne en balanse, slik at hverdagsligheten ikke banaliserer mennesker og viktige temaer.

Det internasjonale preget ved norske dokumentaristers arbeid er mer slående enn tidligere. Filmer som Nowhere to Hide og Mogadishu Soldier gir oss verdifulle innsidereportasjer i videodagbokform som går hinsides nyhetsoppslagene, og filmer som Kayayo og Husker du meg? er gripende møter med mennesker som gjør et sterkt og varig inntrykk. Utsynet over verden blir her også et unikt innblikk i livsvilkår og sosiale sammenhenger.

Andre filmer er mer opptatt av det nære og det formelle, som Ad Astra, Skolen eller 69 minutter av 86 dager, men på svært forskjellige måter leder også disse filmene oss til viktige og verdifulle sider ved vår felles virkelighet. Alle disse filmene gir oss et nytt blikk, som gjør at vi kan se verden på nytt, som for aller første gang, og dermed også stille nye spørsmål, avkreve nye svar og oppfordre til nye handlinger. Alt for å bidra til å gjøre verden til et litt bedre sted enn før.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY