Westernfilmen er blitt erklært død en lang rekke ganger, men innflytelsen er likevel vedvarende. HBO-serien Westworld er et godt eksempel på hvor sterkt grep westernmytologien fortsatt har om særlig amerikanernes bevissthet, og hvordan det er mulig å utforske den på nye måter.

Men det er først og fremst på kino at klassiske western-panoramaer imiteres og dyrkes. Den rene og forutsigbare imitasjonen, som i den nye versjonen av De syv uovervinnelige (som er en remake av Kurozawas klassiker De syv samuraier), vil alltid dukke opp, virker det som, så lenge actionstjerner får lyst til å leke seg med revolvere og ri på hest.

Mer interessant blir det når filmkunstnere med et mer bevisst forhold til sjangeren spiller på denne mytologien for å fortelle noe nytt. De siste par ukene har det vært premiere på to slike filmer på norske kinoer, David Mackenzies Hell or High Water og Gabriel Mascaros Neon Bull.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at de har sitt utspring i amerikansk og brasiliansk filmkultur. Det er ingen andre land der forestillingen om at det finnes noe opprinnelig og utemmet utenfor maktsentraene er så levende i populærkulturen. Mens midtvesten ofte har fått denne rollen i amerikansk film, er det nordområdene som gjerne skildres som Brasils ”ville vesten”. Jeg glemmer aldri opplevelsen av å se Glauber Rochas klassiker Antonio das Mortes (1969) der han kunne framvise en mytologi som var enda mektigere enn den vi kjente fra amerikanske westernfilmer. Rocha var selv fra nord og skildret i likhet med Neon Bull-regissør Mascaro landarbeiderne og underklassens kamp for tilværelsen i disse områdene. Men de har forskjellig syn på skjebnen til denne underklassen.

Den nordøstlige delen av Brasil har tradisjonelt vært et område der machokulturen står sterkt og arbeidslivet kan være brutalt. Gabriel Mascaro rokker ikke ved dette bildet i Neon Bull, men utfordrer likevel våre forestillinger om hva denne tilværelsen innebærer.

Han leker med slike fordommer allerede i åpningsscenen, når kamera panorerer traust og langsomt langs en innhegning der rautende okser står trengt sammen. Vi ser Iremar (Juliano Cazarré), det nærmeste vi kommer en hovedperson, som driver oksene ut på en slags tyrefekterarena. Men de slipper unna med å bli slengt i bakken etter halen, i et lokalt rodeo-rituale.

Iremar reiser rundt på slike arenaer sammen med sin vesle ”familie”: Galega (Maeve Jinkings), en eksotisk danser og sjåfør, hennes datter Cacá (Aline Santana) og et par løsarbeidere. De bor i lastebilen som også frakter oksene mellom arenaene. De blir sett ned på, fordi de lever under primitive forhold og lukter oksemøkk, men framstår med en naturlig verdighet. Vi følger dem på deres reise, i helt hverdagslige situasjoner, og gradvis ser vi hvordan dette fellesskapet er skrudd sammen. Iremar er kanskje en macho kvegmann på dagen, men om kvelden sitter han ved symaskinen og lager fantasifulle drakter til Galegas dansenumre, mens hun reparerer lastebilen.

Det er laget mange filmer fra den omreisende underholdningsverdenen med utstøtte utøvere som skaper sin egen familie, fra Freaks til Boogie Nights. Men Neon Bull har enda en dimensjon, og det er dyreverdenen. Mens oksene lever side om side med menneskene, har hestene en opphøyd posisjon i denne kulturen. I poetiske, drømmeaktige sekvenser ser vi Galega utføre et dansenummer med hestehode og hover, og når hun elsker med en løsarbeider skjer det blant oksene i måneskinnet. Her er en nærhet mellom dyr og mennesker vi sjelden ser på film, og som Mascaro og filmfotograf Diego Garcia innlemmer i sitt særegne visuelle uttrykk (Garcias unike avtrykk kan også ses i en annen kinoaktuell film, Sovende soldater).

Mascaro startet som dokumentarist og dyrker her en poetisk naturalisme som er i harmoni med de hverdagslige ritualene og kroppsbevegelsene. Den erotiske spenningen i filmen holdes i stramme tøyler gjennom et tilbakeholdent kamera – i sexscenene er det en avstand til det som skjer, men uten at det oppleves som mindre erotisk, snarere tvert imot. Filmens erotiske klimaks, som varer i nesten ti minutter, er så vakkert lyssatt og filmet at scenen burde fått en egen pris.

Disse forhøyede øyeblikkene veies opp mot det trivielle, som Mascaro aldri slipper av syne. Den brasilianske besettelsen rundt skjønnhetspleie finner vi også her, fra Iremars raffinerte forhold til dufter til løsarbeidernes forfengelighet. Noe holder på å skje med den brasilianske machomannen, er det som om Mascaro sier, men vi vet ikke helt hva det innebærer.

Ved å ta utgangspunkt i marginale skikkelser makter han likevel å si noe betydningsfullt om de dramatiske endringene det brasilianske samfunnet gjennomgår. Slik kinesiske Zhang Ke Jia i Touch of Sin skildrer den episke kinesiske overgangen til markedsøkonomi, viser Mascaro fram et enormt område som kommersialiseres i rasende fart. Han demoniserer ikke utviklingen, men viser hvordan menneskene er identiteter i endring. Iremar er fattig, men anser seg for å være et opplyst menneske med en plan. På den måten forfekter han den optimismen som lenge trakk millioner av brasilianere opp fra fattigdom, men som i det siste har fått noen skudd for baugen.

Hvorfor gidder noen å rane en bank i vår (digitale) tidsalder, spør et tilfeldig vitne til et ran i vest-Texas. Du får ikke brukt pengene før de tar deg uansett. Men de to ranerne i denne moderne westernhybriden er ikke som andre ranere. De er brødre, drevet av raseri overfor banken som når som helst kan ta over familiegården. De følger en nøye uttenkt plan når de farer gjennom ressurssvake forblåste småbyer og plukker med seg ett bestemt beløp fra hver bank. De vet, like godt som oss, at dette vil ende ille. Regissør David Mackenzies skjebnetunge panoramaer og Nick Caves dystre musikk gir oss følelsen av noe uavvendelig og voldelig, men kanskje ikke på den måten vi tror.

Vi befinner oss i et område av Texas der jobbene er borte og familiebåndene skjøre. De mest synlige reklameskiltene langs veiene er bankenes tilbud om å refinansiere gjeld. Tanner (Chris Pine) og Toby (Ben Foster) har opplevd at familiens fundament er revet vekk, etter at moren døde, men de er gjenforent i dette siste toktet. Her ligger western-referansene løst, med Jeff Bridges som en stoisk Texas Ranger som tar opp jakten på brødrene. Med seg har han den yngre kollegaen Alberto, som med sin meksikansk-indianske opprinnelse er gjenstand for den snart pensjonerte grinebiterens rasistiske sarkasme.

Mackenzie spiller effektivt på westernmytologien med slående panoreringer gjennom det vidstrakte, ikoniske landskapet, men avviker fra den på noen avgjørende måter. Flertallet av rollefigurene går riktignok i cowboyhatt og har alltid skytevåpen i nærheten (også vanlig sivile, dette er tross alt Texas). Men nyansene trer gradvis fram. Filmens fremste styrke er hvordan vi får sympati med både politi og røver. Den har derfor mer til felles med Bonnie & Clyde enn noen klassisk westernfilm. Den turbulente relasjonen brødrene imellom og politimennenes kjekling speiler hverandre effektivt, helt til Mackenzie høyner innsatsen med en voldsom avslutning som likevel makter å runde av på en nyansert måte.

Jeff Bridges er som forventet god, men noen ganger vel stoisk og sturende. Da nærmer han seg karikaturen, med sine gretne grynt under cowboyhatten. Men rollen sniker seg innpå oss, helt til filmskaperne for alvor tar av ham hatten og fillerister cowboyposituren. Chris Pine og Ben Foster utfyller hverandre dynamisk som brødre av ulikt temperament. Foster leverer her en råsterk, vital tolkning av en mann som har mistet alt håp om forsoning med den amerikanske drømmen. Men det er glimtet i øyet som redder ham fra ende opp som enda en voldelig amerikansk mørkemann. Når han prøver å sjekke opp en ansatt på et kasino, gjør han det mest filmens kanskje beste replikk: ”Under dine siste dager på gamlehjemmet vil du tenke på meg og fnise”.

Denne teksten er basert på tidligere anmeldelser av filmene som er publisert i Aftenposten.