Tyven, tyven skal du hedre

Tyven, tyven skal du hedre

Jon Inge Faldalen er imponert over Guldbagge-vinner Malin Levanons fortolkning av en langer i kinoaktuelle Flukten. «Hun tvinger tilskueren til å dele sin avhengighet og abstinenser, og opplevelsen av å brenne alt i begge ender. Hadde filmen vært amerikansk, ville hun blitt Oscar-nominert».

Rus er veldig godt. Derfor må man være veldig forsiktig.

Den dirrende diagnostiske debutfilmen Fluktens gripende tone henvender seg til tilskueren som en nålespiss, og sprøyter sterkt vanedannende stoff i pulserende strømmer, som fikserer pupillene på troverdig gatesmarte og campingfølsomme scener fra det svenske rusmiljøets parallellverdener.

Brødsmuler før moral

Vi følger «tjackpundaren» «Minna» (Malin Levanon) fra liten til stor løgn i Stockholm sentrum, og fra vondt til veldig mye verre i Tyresö, der samfunnets uønskede grunnelementer er samlet i «folk er folk»-hemmets skranglete campingvogner. Filmen er hyllet for sine troverdige skildringer, og en kvinnelig ekslanger fortalte nylig Dagsavisen  at «det var sånn det var». Flere rusavhengige amatørskuespillere gestalter da også ulike roller i filmen.

Den realistiske fortellingen er en rammende skildring av samfunnsrandsonens daglige runddans mellom rusmidler og rusmål. Filmen viser slik sosialt engasjement med mye på hjertet, og er på sitt beste en nødvendig og viktig historie. Men den tidvis forutsigbare fortellingen gir færre forslag til svar enn man skulle ønske seg utfra regissørens uttalte ambisjon om å lage en samtidsdiagnose som springbrett for debatt. Som thriller minner den særlig i sine «skurker» om den strålende Pusher-trilogien, men som politisk brekkstang er den verken en Mods-trilogi eller en Lilja-4-Ever. Den lykkes kanskje sterkest med hva regissør Peter Grönlund beskriver til Dagsavisen som «universell tematikk som ensomhet, samhold og lojalitet».

Situasjon Stockholm

Regissør og tidligere sosialarbeider Grönlund, som tidligere har laget kortfilmen Bröderna Jaukka (2010) og samarbeidet med Levanon i kortfilmene Jonny Heiskanen (2009) og Gläntan (2011), instruerer med en intensitet som minner om både de sosialrealistiske skildringene til Dardenne-brødrene og de drivende kriminaldramaene til Jacques Audiard.

På svensk heter filmen Tjuvheder, og det er nødtyven «Minna»s heder og ære som settes i og står på spill. Blant mange sterke ikke-profesjonelle skuespillere (som Jan Mattssons slikkende, spyttende og fresende amfetaminlanger «Christer Korsbäck», en særs skremmede fyr, som åpner mer enn ei glipe inn til den dokumentariske virkeligheten), er det den profesjonelle Guldbagge-vinneren Levanon (som brøt en treårig rekke av amatørskuespillere som vinnere av den svenske prisen) som «Minna» som bærer bildene, og trass ulike finter vekk fra de håndholdte kamerautsnittenes fjerne og nære linser, får hun aldri ristet riggen av ryggen.

Hennes blikk og ord, trukne tann og stramme overleppe, krumme nakke og hodekast, og måtene hun drar og dytter kroppen sin i stressede, kantete gester, med hendene ut og inn av jakkelommene (et briljant kostyme som omklamrer karakteren), gir et driv man sjelden ser hos nordiske skuespillere. Hun tvinger tilskueren til å dele sin avhengighet og abstinenser, og opplevelsen av å brenne alt i begge ender. Hadde filmen vært amerikansk, ville hun blitt Oscar-nominert.

Flukten 2 - versjon 2

Ransakelige veier

Når rusen legger seg, er det ingen hvile å få i fluktstolen. På «campingen» lever «Minna» et insolvent skyggeliv i dyp gjeld, under nåletynne æreskodekser, der tystnåden ikke finnes innenfor den privatiserte lovens langerarmer. Flakkende varme finner hun stort sett i det skjøre vennskapet med «Katja» (Lo Kauppi) og en viss fortrolighet med campingboss «Boris» (Tomasz Neuman). Ulikt den lange flukten i Middelhavet (på kino tidligere i år), er den rusavhengiges flukt kortere geografisk, men like fullt som internt fordreven estetiskpolitisk flyktning.

De rusavhengiges veier er ransakelige.

Som debutfilm betraktet er Flukten så skarp og skinnende at man skulle tro den var bøffa. Den er usentimental og uromantisk i sin skilding av narkomane som like fine og fæle som folk flest. Jeg tror dette er den friskeste åren du finner i kinomørket i sommer.

2 kommentarer til Tyven, tyven skal du hedre

  1. Imponerende dramaturgi hvor de to jentene utfyller hverandre når historiene om narkomane skal fortelles. Et imponerende manus og jeg ser den for andre i neste uke.
    tore severin von Oksen O`Netland

  2. Ikke en spesielt god film…

    Karakter -og miljøskildringen er eminent, men filmen har en nesten total mangel på særpreget formspråk
    og er dramaturgisk sett svært forutsigbar. Det er en “bruksfilm” -og egentlig ikke noe kunstverk. Med små forandringer, kunne den gått for å være en svært godt dokumentarfilm. Det får meg til å tenke på den karakterdrevne samfunnskommenterende spillefilmens krise; dokumentaren tar seg av virkeligheten og
    tv-dramaene av de nære relasjonshistoriene.

Legg igjen en kommentar

Tyven, tyven skal du hedre

Tyven, tyven skal du hedre

Jon Inge Faldalen er imponert over Guldbagge-vinner Malin Levanons fortolkning av en langer i kinoaktuelle Flukten. «Hun tvinger tilskueren til å dele sin avhengighet og abstinenser, og opplevelsen av å brenne alt i begge ender. Hadde filmen vært amerikansk, ville hun blitt Oscar-nominert».

Rus er veldig godt. Derfor må man være veldig forsiktig.

Den dirrende diagnostiske debutfilmen Fluktens gripende tone henvender seg til tilskueren som en nålespiss, og sprøyter sterkt vanedannende stoff i pulserende strømmer, som fikserer pupillene på troverdig gatesmarte og campingfølsomme scener fra det svenske rusmiljøets parallellverdener.

Brødsmuler før moral

Vi følger «tjackpundaren» «Minna» (Malin Levanon) fra liten til stor løgn i Stockholm sentrum, og fra vondt til veldig mye verre i Tyresö, der samfunnets uønskede grunnelementer er samlet i «folk er folk»-hemmets skranglete campingvogner. Filmen er hyllet for sine troverdige skildringer, og en kvinnelig ekslanger fortalte nylig Dagsavisen  at «det var sånn det var». Flere rusavhengige amatørskuespillere gestalter da også ulike roller i filmen.

Den realistiske fortellingen er en rammende skildring av samfunnsrandsonens daglige runddans mellom rusmidler og rusmål. Filmen viser slik sosialt engasjement med mye på hjertet, og er på sitt beste en nødvendig og viktig historie. Men den tidvis forutsigbare fortellingen gir færre forslag til svar enn man skulle ønske seg utfra regissørens uttalte ambisjon om å lage en samtidsdiagnose som springbrett for debatt. Som thriller minner den særlig i sine «skurker» om den strålende Pusher-trilogien, men som politisk brekkstang er den verken en Mods-trilogi eller en Lilja-4-Ever. Den lykkes kanskje sterkest med hva regissør Peter Grönlund beskriver til Dagsavisen som «universell tematikk som ensomhet, samhold og lojalitet».

Situasjon Stockholm

Regissør og tidligere sosialarbeider Grönlund, som tidligere har laget kortfilmen Bröderna Jaukka (2010) og samarbeidet med Levanon i kortfilmene Jonny Heiskanen (2009) og Gläntan (2011), instruerer med en intensitet som minner om både de sosialrealistiske skildringene til Dardenne-brødrene og de drivende kriminaldramaene til Jacques Audiard.

På svensk heter filmen Tjuvheder, og det er nødtyven «Minna»s heder og ære som settes i og står på spill. Blant mange sterke ikke-profesjonelle skuespillere (som Jan Mattssons slikkende, spyttende og fresende amfetaminlanger «Christer Korsbäck», en særs skremmede fyr, som åpner mer enn ei glipe inn til den dokumentariske virkeligheten), er det den profesjonelle Guldbagge-vinneren Levanon (som brøt en treårig rekke av amatørskuespillere som vinnere av den svenske prisen) som «Minna» som bærer bildene, og trass ulike finter vekk fra de håndholdte kamerautsnittenes fjerne og nære linser, får hun aldri ristet riggen av ryggen.

Hennes blikk og ord, trukne tann og stramme overleppe, krumme nakke og hodekast, og måtene hun drar og dytter kroppen sin i stressede, kantete gester, med hendene ut og inn av jakkelommene (et briljant kostyme som omklamrer karakteren), gir et driv man sjelden ser hos nordiske skuespillere. Hun tvinger tilskueren til å dele sin avhengighet og abstinenser, og opplevelsen av å brenne alt i begge ender. Hadde filmen vært amerikansk, ville hun blitt Oscar-nominert.

Flukten 2 - versjon 2

Ransakelige veier

Når rusen legger seg, er det ingen hvile å få i fluktstolen. På «campingen» lever «Minna» et insolvent skyggeliv i dyp gjeld, under nåletynne æreskodekser, der tystnåden ikke finnes innenfor den privatiserte lovens langerarmer. Flakkende varme finner hun stort sett i det skjøre vennskapet med «Katja» (Lo Kauppi) og en viss fortrolighet med campingboss «Boris» (Tomasz Neuman). Ulikt den lange flukten i Middelhavet (på kino tidligere i år), er den rusavhengiges flukt kortere geografisk, men like fullt som internt fordreven estetiskpolitisk flyktning.

De rusavhengiges veier er ransakelige.

Som debutfilm betraktet er Flukten så skarp og skinnende at man skulle tro den var bøffa. Den er usentimental og uromantisk i sin skilding av narkomane som like fine og fæle som folk flest. Jeg tror dette er den friskeste åren du finner i kinomørket i sommer.

2 Responses to Tyven, tyven skal du hedre

  1. Imponerende dramaturgi hvor de to jentene utfyller hverandre når historiene om narkomane skal fortelles. Et imponerende manus og jeg ser den for andre i neste uke.
    tore severin von Oksen O`Netland

  2. Ikke en spesielt god film…

    Karakter -og miljøskildringen er eminent, men filmen har en nesten total mangel på særpreget formspråk
    og er dramaturgisk sett svært forutsigbar. Det er en “bruksfilm” -og egentlig ikke noe kunstverk. Med små forandringer, kunne den gått for å være en svært godt dokumentarfilm. Det får meg til å tenke på den karakterdrevne samfunnskommenterende spillefilmens krise; dokumentaren tar seg av virkeligheten og
    tv-dramaene av de nære relasjonshistoriene.

Legg igjen en kommentar

MENY