Solskinnsfilmer fra en svunnen tid

Solskinnsfilmer fra en svunnen tid

NRKs presentasjon av Per Høsts «Let us look to Norway» og andre «turistfilmer» skjemmes av slurv og unøyaktighet – men viser samtidig vei til et fascinerende og lite kjent kapittel i norsk filmhistorie, mener Gunnar Iversen.

Foto: Per Høst var en pioner i norsk opplysningsfilm og en kjent skikkelse for etterkrigstidens norske kinopublikum. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Gamle norske filmer er sjelden kost på fjernsynet. Filmarven vår ligger på is, på hyllene i Nasjonalbibliotekets arkiv i Mo i Rana, og verken NRK eller TV2, eller Nasjonalbiblioteket selv for den del, synes å ha vilje eller evne til å formidle vår mangfoldige filmarv på en ordentlig måte. Bare i små drypp en gang i blant. En DVD en sjelden gang, en håndfull filmer på filmarkivet.no, en sjelden fjernsynssending av én enkeltfilm, men ingen større eller samlet formidlingsplan eller formidlingsinnsats.

En gang iblant blir man imidlertid overrasket over de få dryppene som kommer, til og med uvanlige drypp på uvanlige steder. De øyeblikkene da eldre norsk film plutselig blir tilgjengelig for alle, til og med uten at man må betale noe ekstra for det. I slutten av juli fikk jeg en tilfeldig kveld se en kort turistfilm om Nordmøre av Carsten E. Munch fra 1959 på NRK. Det var et slikt uvanlig øyeblikk da en usynlig del av vår filmarv plutselig blir synlig og tilgjengelig igjen.

Så viser det seg at den er en del av en bortgjemt liten serie opplysningsfilmer fra 1940- til 1970-tallet som ble vist på NRK1 og NRK2 hele sommeren. Noen av filmene ligger til og med ute på nettet. Det er bare å klikke seg inn når som helst. Flere av filmene lå imidlertid ute på nettet bare en kort periode, for så å forsvinne, som for eksempel tre av Per Høsts filmer. Forsøker man å spore dem opp kommer man bare til en død lenke.

Trolig var det rettighetsspørsmål som plutselig kom opp. Her hadde NRK åpenbart sovet i timen. Resultatet var at antallet filmer på nettet endret seg drastisk, i to omganger. Først var det 12 filmer på nettet, så var det plutselig bare 8 filmer, og når dette skrives er det bare 6 som er tilgjengelige. Klikk inn før de siste forsvinner igjenOm de ikke allerede er borte.

 

Slurvete presentasjon

Bakgrunnen for serien er prosaisk, og det handler vel mest om å finne billig pausefyll i sendeskjemaet, og ikke et genuint ønske om formidling av filmarven. For noen år siden overtok NRK en rekke filmer fra det som i dag er turismeavdelingen i Innovasjon Norge, men som tidligere først var Landslaget for Reiselivet i Norge og senere Norges Turistråd. Filmene er laget for ulike oppdragsgivere, og av ulike firmaer og regissører, men de har alle det til felles at det er filmer om hvor fint det er å reise i vårt langstrakte land. At de plutselig dukker opp på fjernsynet, og at noen ennå ligger ute på nettet, er uansett en liten positiv overraskelse.

Riktignok ble filmene vist uten noen som helst kontekst. Verken når de ble vist på tv, eller på nettet. Opplysningene som finnes på nettet er dessuten ikke bare sparsomme, diffuse eller mangelfulle. De er også ofte feilaktige eller misvisende. To av filmene som på nettet defineres som «norsk turistfilm» er laget av legendariske British Transport Films under veteranen Edgar Anstey, og selv om de er laget for The Bergen Line, som har finansiert produksjonene, er de svært engelske i form og tone. Holiday in Norway (Ronald Craigen, 1955) presenteres bare som «norsk turistfilm fra 1960-tallet». Det krever imidlertid ikke lang tid, og bare et par tastetrykk, for å få informasjon om denne filmen på nettet, så det er svakt av NRK ikke å bry seg mer om detaljene her. Heller ikke A Dream of Norway (Ronald Craigen, 1960) er en «norsk turistfilm», men snarere en «engelsk film om Norge som turistland».

Hva er en turistfilm? NRKs vignett gir liten eller ingen kontekst.

Også når det gjelder de norske filmene er det mye å sette fingeren på. Årstall er ikke bare diffuse, men rent av feilaktige i flere av tilfellene. Originaltitler er feilskrevne, som man ser dersom man klikker seg inn for å se filmene, og av og til oversetter man selv de engelske titlene, selv om det finnes gode norske originaltitler man kan bruke.

Slikt grums og de mange unøyaktighetene er selvsagt litt irriterende, spesielt for en filmhistoriker, men det skygger ikke for gleden ved at en håndfull opplysningsfilmer fra etterkrigstiden plutselig ble tilgjengelig på fjernsynet og på nett. Det muliggjør både en liten filmhistorisk reise – en slående og morsom reise til en svunnen tid og en annen mentalitet. Eller kanskje har ikke så mye endret seg likevel? Uansett, la oss se litt nærmere på disse filmene, og bakgrunnen for deres produksjon.

Solskinnsfilmer

Turistfilm har blitt produsert siden mellomkrigstiden her i landet, kanskje til og med enda tidligere. Ofte var disse filmene først og fremst laget for et stort utenlandsk publikum på skoler eller ved spesielle arrangementer, men samtidig ble de gjerne vist på kino for publikum her hjemme i Norge. De ble kanskje sett av flere nordmenn på norske kinoer, enten i form av kortfilmprogram eller som forfilmer, enn av utenlandske tilskuere. Dermed fikk disse filmene en dobbel funksjon: På den ene siden var de reklame for Norge beregnet på et stort internasjonalt publikum, og på den andre siden var de en del av vårt eget samfunns identitetsarbeid. De bidro til å forme våre bilder av oss selv, og de bidro til våre tanker om hva «Norge» er og bør være.

Turistfilmen er en undergenre av opplysnings- og informasjonsfilmen, men samtidig helt på grensen til ren reklame. De aller fleste opplysnings- og informasjonsfilmer var imidlertid mer eller mindre tydelige reklamefilmer i etterkrigstiden, så grensene er flytende og uklare. Forskjellen var at man ikke reklamerte for et produkt i vanlig forstand, selv om man selvsagt ønsket at utlendinger umiddelbart etter visningen skulle kjøpe en billett til Norge, eller at nordmenn skulle feriere i sitt eget land. Informasjonsfilmen reklamerte for en holdning og en mentalitet like mye som et produkt, men samtidig bidro disse filmene til å definere hva Norge skulle være, gjennom å løfte fram spesielle holdninger, egenskaper, landskap eller elementer ved Norge og nordmenns liv. De skapte et bilde og en forestilling om Norge, både for utlandet og for våre egne øyne og ører.

Turistfilmen er selvskrytet og solskinnets filmgenre. Turistfilmens credo er løftet om lykke. Det løfter fram et landskap og fokuserer på drømmer om glede i solskinn både vinter og sommer. Et interessant trekk ved mange av de filmene som NRK valgte å vise i sommer, og som trolig er det nærmeste man kan komme et helt tilfeldig utvalg filmer innenfor genren, er badelivet. I film etter film bades det i solskinnets Sommer-Norge, som for å vise at Norge ikke er et kaldt land om sommeren. I Mathis Kværnes Trøndelag – from the border to the Atlantic, trolig fra 1960-tallet, får vi se badelivet i Trøndelag tre ganger, og i Per Høsts Sol over polarsirkelen fra 1963 bades det på mange steder i Nord-Norge. Også i Carsten E. Munchs film Nordmøre – som det stiger frem er badeliv viktig. Selvsagt er det et lystig badeliv både i Nord- og i Midt-Norge om sommeren, men det viktige i denne sammenhengen er hvordan badelivet blir et emblematisk motiv i arbeidet med å overtale publikum om det gode livet og den vakre naturen i Norge.

Per Høst sto bak flere av turistfilmene vist på NRK i sommer. Foto: Nasjonalbiblioteket.
Per Høst sto bak flere av turistfilmene vist på NRK i sommer. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Turistfilmen balanserer på stram line mellom det pittoreske og det moderne. Et slående trekk ved disse filmene er hvordan de alltid legger vekt på Norge som et moderne land. Ikke bare for å lokke turister eller utenlandske investorer til landet, men også for å overbevise både hjemlige og utenlandske tilskuere om at Norge ikke er en bakevje. I de tidligste filmene er det viktig å vise at Norge er gjenoppbygget etter krigen, og ikke lenger en ruin, og man løfter alltid fram aspekter ved norsk industri og bysamfunn for å vise solskinnssiden av vårt land.

Her er det en interessant utvikling å spore i det tilfeldige utvalget filmer NRK har vist. Den eldste av filmene, Per Høsts Let us look at Norway er mest opptatt av å gi fakta og informasjon om det norske samfunnet, og om næringsliv og industri, mens de yngre filmene først og fremst fokuserer på natur og landskap. Tonen går også fra høystemt patos på 1940- og 1950-tallet til lun humor og ironi helt i begynnelsen av 1970-tallet, som for å ta noe av brodden av reklamepreget i en tid hvor fokus på reklamens budskap er mer tydelig og blir kritisert.

Sammenligner man de norske filmene med de engelskproduserte, er det også tydelig at filmene laget av British Transport Films legger større vekt på å filme mennesker enn de norske filmene. I de engelske filmene kommer man tettere inn på mennesker, både turister og nordmenn, mens de norske filmene er mer distanserte og abstrakte. De er mer interesserte i landskap og natur, og personene blir figurer i landskapet. Unntaket er Per Høsts Sol over polarsirkelen (We discovered North Norway), som helt og holdent er bygget opp omkring Per Høst selv og hans barn på reise i Nord-Norge. Dette er imidlertid en uvanlig film, ikke bare i dette utvalget av turistfilmer, men også i norsk informasjonsfilms historie, gjennom å være så personlig på dette tidspunktet i filmhistorien.

Selv om det er stor forskjell på disse filmene, har de mye til felles. Ikke minst er deres funksjon den samme. Disse filmene utøver en tydelig definisjonsmakt, som det så fint heter, og de bidro i sin tid til å forme bilder og forestillinger om Norge. Arvid Skauges opplysningsfilm for NSB, I was there fra 1970, ble riktignok først og fremst laget for å vise utenlandske tilskuere hvor lett det var å ferdes i Norge, med ulike transportmiddel. Samtidig ble filmen umiddelbart etter at den var ferdig inkludert i Statens Filmsentrals katalog, og ble leid ut til skoler over hele landet. Slik fikk filmen også en viktig funksjon i Norge, og bidro til å definere hva «Norge» var i utallige klasserom i en årrekke.

Norge kan oppleves på mange måter, og vårt land rommer så mangt, men turistfilmen viser bare noen få utvalgte sider av nasjonen og landet. Her er det pent og vakkert. Her møtes tradisjon og modernitet på en slående måte. Og her skinner alltid solen. Det er ikke engang antydning til regnvær noen gang i noen av disse filmene. Det er også alltid sommer, for å vise fram solskinnet bedre. En slik solskinnsfilm, som var meget viktig for norsk dokumentarfilm og for turistfilmen her i landet, er Let us look at Norway.

 

Se på Norge

Filmen Let us look at Norway har en helt spesiell plass i historien til norsk turist- og opplysningsfilm. På NRKs nettsider presenteres den bare som «Turistfilm fra 1950-årene», men filmen er faktisk litt eldre enn det. Den ble laget i 1947, av Per Høst, og innledet ikke bare turistfilmens historie i etterkrigstiden i Norge, men skulle også få en helt spesiell betydning for norsk dokumentarfilm.

Etter krigen var mange opptatt av arbeidet med å skape positive bilder av Norge i utlandet. Selv om propaganda var i ferd med å bli et skjellsord, hadde krigen medført ny oppmerksomhet om betydningen av propaganda og reklame. Bladet Filmjournalen skrev om dette i en lederartikkel tidlig på vinteren i 1946. Lederskribenten var blitt inspirert av å ha sett Per Høsts foredragsfilm Det Norske Amerika. I lederen kunne man lese: «Etter å ha sett den glimrende fargefilmen som Per Høst har tatt fra norske strøk i Amerika, fikk vi den idéen at her må Norge gjennom norske ’filmbrev’ kunne lage en virkelig god kontakt med sine utvandrede nordmenn.»

Per Høst selv hadde oppholdt seg i USA under krigen, og uvitenheten om Norge i USA gjorde et sterkt inntrykk på ham. Samtidig hadde han forstått betydningen av film i opplysningsarbeidet som informasjonssoldat med film som spesialområde i krigsårene. Våren 1946 tok han kontakt med en rekke sentrale institusjoner i Norge som han håpet ville støtte produksjon og distribusjon av film om Norge for utlandet. Han la fram en produksjonsplan for en serie kortfilmer for Utenriksdepartementets Pressetjeneste, Eksportrådet og Landslaget for Reiselivet i Norge. Disse tre institusjonene opprettet en filmkomité som skulle skape grunnlaget for produksjon av opplysnings- og turistfilm om Norge for utlandet.

Utenriksdepartementets Pressetjeneste ville samarbeide med Per Høst, Jan Wikborg og Bredo Lind, men selv om filmkomitéen gjorde det meste de kunne var Utenriksdepartementet generelt lite interessert i å finansiere film. I departementets arkiv ligger det et brev fra Pressetjenesten hvor en av statsrådens sekretærer har skrevet «nei» to ganger i margen med blyant. Det står også at statsråden er orientert om saken, men at den «legges bort foreløpig».

Per Høst var ikke en tålmodig og avventende mann. Når han hadde fått en idé ønsket han å realisere den så fort som mulig. Da det ikke lyktes ham å få offentlig støtte satte han isteden i gang med produksjonen selv. Året før, i 1945, hadde Høst vendt tilbake til Norge, og han hadde etablert filmselskapet Norsk Kulturfilm sammen med den yngre filmentusiasten Jan Wikborg. Senere skulle den nevnte filmkomitéen bidra med noen midler til klipping av filmen, men i hovedsak ble Let us look at Norway og tre andre kortfilmer finansiert av Per Høst for produksjonsselskapet Norsk Kulturfilm.

I første omgang produserte Norsk Kulturfilm fire kortfilmer. Foruten Let us look at Norway, som fikk norsk tittel Norge idag, regisserte Høst to andre filmer. I tillegg regisserte Jan Wikborg én kortfilm om Sørlandet. Disse filmene viste fram ulike sider av vårt land, og var alle impresjonistiske reiseskildringer som presenterte landskap og byer, og fortalte om industri og levekår gjennom en serie spredte reiseinntrykk. Filmene var ikke bare de første turistfilmene laget etter krigen, men var helt spesielle ettersom de var laget i 16mm på Kodachrome fargefilm. Høst og Wikborg var pionerer både når det gjaldt format og farger, og skulle i flere år nærmest være alene om å lage fargefilm på 16mm her i landet.

Codachrome 16mm fargefilm. Foto; Flickr/LeoLondon
Kodachrome 16mm fargefilm. Foto; Flickr/LeoLondon

 Let us look at Norway skulle i mange år spille en viktig rolle både i utlandet og i Norge. Sammen med de tre andre filmene Høst og Wikborg produserte i 1947 utgjorde den grunnstammen i det filmmaterialet de norske informasjonskontorene i utlandet hadde til å reklamere for Norge gjennom film. I USA ble filmen populær, og de norske informasjonskontorene i Washington og New York skal i tillegg til sin utleievirksomhet ha solgt mer enn 200 kopier av filmen.

I Norge ble filmen distribuert av Norsk Kulturfilm. Sammen med fire andre kortfilmer av Høst og Wikborg inngikk den i kortfilmprogrammet Norge i farger som fra senhøsten 1947 ble vist på kinoer over hele Norge. Samtidig begynte Høst et arbeid for å vise at 16 mm var et format som også egnet seg for kinovisning i Oslo. 16. oktober 1947 inviterte Norsk Kulturfilm pressen og representanter fra Oslo Kinematografer til en pressevisning av et knippe fargefilmer i 16mm på Klingenberg kino, med Let us look at Norway som fremste film på programmet. Den overbeviste både pressen og den legendariske kinosjefen Kristoffer Aamot, som lenge hadde ønsket å satse sterkere på dokumentar- og opplysningsfilm, om at 16 mm var et kinoformat, og at dokumentarfilm hørte hjemme på kino.

Kristoffer Aamot - kinosjef i Oslo og viktig for norsk filmformidling. Foto: Wikimedia Commons.
Kristoffer Aamot – kinosjef i Oslo og viktig for norsk filmformidling. Foto: Wikimedia Commons.

Aamot hadde samme år forsiktig begynt produksjonen av korte Oslo-filmer, og hadde samme holdning som Høst og Wikborg. Da Aamot 19. januar 1948 startet sin egen kulturfilmkino, ved å gjøre om Scala Kino til en kino som utelukkende viste dokumentarfilm, var det på bakgrunn av framstøtet til Per Høst og Norsk Kulturfilm. Første program på den nye kulturkinoen besto av Let us look at Norway, samt filmene På lofotfiske (Per Høst, 1947) og Sommer og sol over Sørlandet (Jan Wikborg, 1947).

På denne måten spilte Let us look at Norway en viktig rolle for dokumentarfilmen i Norge. Den viste at 16mm var et fullgodt kinoformat, og viste fram mulighetene til fargefilmen. Den startet også turistfilmgenren i etterkrigstiden, og den ble en stor suksess også på norske kinoer. I tillegg kom filmen i distribusjon hos Statens Filmsentral fra 1953, og ble vist i mange skoler over hele landet i en årrekke.

At denne filmen, som har hatt så stor betydning for norsk dokumentarfilm og filmkultur plutselig blir vist på fjernsyn, og en stund også var tilgjengelig på nettet, er en stor gledelig overraskelse. Det er imidlertid både trist og vemodig at filmen i så stor grad er glemt at den bare er blitt til «en turistfilm fra 1950-årene». Dere som har lest dette vet heldigvis bedre enn NRK.

 

Fra distanse til nærhet

Turistfilmene som NRK har vist i sommer spenner så vidt jeg kan se fra 1947 til 1970. Selv om disse filmene har mye til felles, og viser hvor stabile enkelte motiver og dramaturgiske grep er innenfor denne genren, er det også en slående utvikling å spore. Filmene illustrerer tydelig hvordan genren går gjennom en forandring, ikke minst som følge av utviklingen av det norske samfunnet og av filmbransjen, selv om mye forblir det samme.

Disse filmene låner sin struktur av reiseskildringen. Reisen strukturer en serie ulike reiseinntrykk, av byer og tettsteder, natur og dyreliv, industri og ferieliv. Filmene hører til den type impresjonistiske reiseskildringer franske kritikere på 1940-tallet gjerne kalte cinéma papillon – film-sommerfugler. Som sommerfugler flyr filmskaperne fra sted til sted, i stadige og hastige oppbrudd, og i en nervøst oppdrevet rytme, som om de flyr fra blomst til blomst. Filmene er dermed episodiske og løse i formen, gjerne med ulike avstikkere fra hovedruten, men holdes sammen av selve reisen.

I de tidligste filmene er den som reiser anonym og usynlig. Filmene domineres på lydsiden av en kommentatorstemme som forklarer og forteller, og stemmen er det lim som holder de spredte reiseinntrykkene sammen. Stemmen er alltid mannlig og bestemt, med et vell av kunnskap om landet, og med en naturlig autoritet gjennom intonasjon, stemmeleie og ordvalg. I Mathis Kværnes filmer Trøndelag – from the border to the Atlantic og Sportsman’s El Dorado in South Norway, begge trolig fra 1960-tallet, er det enten en rød bil eller to sportsfiskere som er gjennomgangsfigurer.

Figurer er riktig ord her, for noen personlighet får ikke de reisende, verken når vi bare har tilgang til den reisende som stemme eller når bilen eller sportsfiskerne holder reiseskildringen sammen. De er anonyme og ansiktsløse. Turistfilmen er en distansert og avmålt genre, som i liten grad slipper oss inn på mennesker. Dette forsterkes av at lydsiden i tillegg til kommentatorstemmen helt domineres av musikk. Noen ganger bombastisk og noen ganger lystig, men alltid de samme strykere, i en anonym og «usynlig» musikalsk understrekende lydkulisse. Ingen synkronlyd, bortsett fra et kort øyeblikk i Per Høsts Sol over polarsirkelen (We discovered North Norway) fra 1963.

I løpet av 1960-tallet endres ikke bare vilkårene for norsk kortfilmproduksjon, men opplysningsfilmen blir også mer personlig. Gjennom kommentatorstemmen eller bildene begynner norske filmskapere å bli mer personlige, eller å lage en humoristisk eller ironisk vri på reklamebudskapet. Per Høsts Sol over polarsirkelen spiller her en viktig rolle. Selv om andre hadde arbeidet med å utvide og åpne opplysningsfilmen mot mer personlige, ironiske, engasjerte eller politisk uttrykk, som Carsten E. Munch eller regissørene i ABC-Film, med Erik Løchen og Erik Borge i spissen, er Per Høsts film viktig.

 

 

Sol over polarsirkelen ble produsert på oppdrag av NSB, og den skildrer en reise med Nordlandsbanen til Bodø, og så en biltur fra Bodø til Harstad. På dette tidspunktet var Høst så kjent for kinopublikum at han kan bruke «jeg» på lydsporet uten noen problemer. Han er ingen anonym og allvitende forteller, men en virkelig person. Vi ser han også i bildet, sammen med sine barn, og en av døtrene nevnes ved fornavn flere ganger i løpet av reisen som skildres. I tillegg til å holde filmen sammen, og samle de spredte reiseinntrykkene med sine mange avstikkere, skaper dette en helt annen inngang til reisen. Det er en personlig reise. Høst og hans barn nærmest garanterer for hvor flott turen er, og hvor mye spennende man kan se og oppleve på veien. At barna løftes fram er også viktig fra et turistperspektiv. Å reise med NSB er så lett og behagelig at man kan reise med tre barn uten noen problemer.

Det personlige gjør også at filmens mange sidespor, hvor reisen stopper opp for å vise fram ulike severdigheter, får et annet uttrykk. Den blir ikke like distansert, og får ikke samme karakter av katalog og turistbrosjyre som mange andre filmer, men skildrer reisen på en mer menneskelig og personlig måte. Avstikkerne har også en karakter som delvis er anekdotiske og delvis eksotiske. De skaper dermed liv og rytme, og gir framstillingen av jernbanereisen en helt annen karakter enn i tidligere filmer. Blant annet møter Høst og hans barn en gruppe glasiologer fra Cambridge, samt et knippe «polarprinsesser» fra ulike land på en utflukt til en isbre. Riktignok får disse ikke navn eller egentlig personlighet, men i Sol over polarsirkelen kommer vi nærmere mennesker enn i de fleste tidligere opplysningsfilmer.

Selskapet Centralfilms I was there fra 1970 går i en litt annen retning. Her blir humor og ironi en avledningsmanøver, som nærmest bidrar til det Roland Barthes en gang kalte en vaksineringseffekt. Vi humrer og ler, og glemmer at dette er en film som reklamerer for jernbanereiser og for Norges land. Mest tydelig er dette i filmens begynnelse, der kommentatorstemmen leser opp noe fra en brosjyre om moderne tog, kommer av seg fordi det som vi ser er gamle tog, før et moderne tog dukker opp, til kommentatorens store lettelse. Det moderne er det egentlige NSB.

Helt innledningsvis leker filmen med selve genren, gjør litt narr av retorikken i reklamebudskapet, men kun for å forsterke selve reklamebudskapet, fordi det får tilskuerne til å være mindre kritiske. Kommentatorstemmen, som er en stand in for en britisk turist, fleiper også med forestillingene om Norge. Haugesund har en «fishy atmosphere», men dette er ikke negativt ment – det sies fordi man kan kjøpe fersk fisk på brygga. Fisk blir et av flere små ledemotiv i filmen, som både skal være lett gjenkjennelig emblem for Norge, og samtidig en ironisk lek med forestillingene om landet vårt. Det samme gjelder små humoristiske kommentarer om troll eller om Prekestolen på Vestlandet.

Også senere leker I was there med konvensjonene i genren. Når den reisende i filmen, som bare er en stemme, men som er en mer personlig stemme enn i de fleste filmer av samme type, kommer til Oslo, får vi først se Rådhuset. Kommentatoren forklarer at dette er Rådhuset. Så klippes det til et bilde av Akershus Festning, men stemmen sier nå bare ironisk: «…and that’s a castle». På denne måten løfter filmen fram det vignettaktige og postkortaktige preget i genren, som består av en serie spredte og svært forskjellige reiseinntrykk, og gjør litt narr av genren på en lun og diskret måte.

Også i Mathis Kværnes filmer brukes humor eller overraskende bilder for å skape en mindre reklametung tiltale. I Sportsman’s El Dorado in South Norway brytes det mer alvorlige og opplysningspregede opp med humor. Fiskerne i denne filmen får ikke bare den ene flotte fisken etter den andre på sin fisketur, men setter også fast fiskekroken i en stor bjerk, som en effektiv komisk avveksling i mellom alvor og reklame.

I Trøndelag – from the border to the Atlantic forteller kommentatoren kort om de svenske karolinernes dødsmarsj i Trøndelag og den tragiske historien om Armfeldts hær i 1719, da tusener av svenske soldater frøs ihjel, men dette alvorlige øyeblikket avløses raskt på en humoristisk måte. Kamera viser en trane, som kommentatoren refererer til som «denne generalen», som er en general som reiser til Afrika om vinteren, og agerer litt smartere enn svenskene. Vitsen er kanskje litt usmakelig i sin patriotisme, men typisk for utviklingen i genren. En slik uærbødig og slentrende vits ville vært umulig tidligere i turistfilmgenren. En danskekonge får for øvrig også et lite nasjonalistisk spark i denne filmen.

På denne måten illustrerer disse turistfilmene utviklingen innenfor genren. Fra det distanserte og avmålte i de tidligste filmene, som for eksempel Let us look at Norway, med sin offisielle oppramsing av fakta om steder, til den mer personlige, humoristiske eller selvironiske tonen i filmer som Sol over polarsirkelen eller I was there. Her ser man tydelig utviklingen fra distanse til nærhet i løpet av 1960-årene.

 

Naturen og moderniteten

Helt avgjørende i norsk opplysningsfilm i etterkrigstiden er hvordan bildet av Norge består av en særegen legering av vill og uberørt natur og avansert internasjonal modernitet. Dette er også viktig i turistfilmen, helt fra Per Høsts Let us look at Norway. Man kan si at dette har sine røtter enda lenger tilbake, for eksempel i de mange såkalte Norges-filmene som ble laget på 1920- og 1930-tallet, der også natur og industri skildres som to sider ved en og samme nasjon. I turistfilmen i etterkrigstiden får dette en spesielt avgjørende rolle.

Turistfilmene løfter fram Norges landskap og natur, besøker mindre pittoreske byer, og er som oftest innom fisketorget i Bergen og severdighetene i Oslo sentrum, og det moderne ved Norge er helt sentralt både for skildringen av nasjonen og for å få fram reklamebudskapet om turistlandet. Først og fremst er det lett å reise i Norge. Det er ikke vanskelig å ferdes i landet. Transport har en moderne utvungen letthet, uansett om det er via NSBs linjenett, veinettet for bilen eller havet som Hurtigruta eller småbåtene benytter. Bildet av et tilbakestående, tradisjonelt og umoderne land må motbevises for enhver pris.

Dette gjøres ofte gjennom at også industrilandet løftes fram, ikke som en kontrast til den vakre og uberørte naturen, men som en integrert del av landets egenart, og en forutsetning for turismens behagelige letthet. I Mathis Kværnes Trøndelag – fra svenskegrensen til kysten er det landskapet og naturen som er viktigst, med dyreliv, jakt og fiske som attraksjoner, men dette skildres mot en moderne bakgrunn. Det redegjøres dermed også for gruvedrift og utvinning av svovelkis, og Namsos’ industri løftes fram i stemme og i bilder. Vi ser til og med badelivet med moderne industribygninger i bakgrunnen.

I samme film nevnes også smelteverket i Meråker. I kommentatorstemmens framstilling er det viktig at Meråker er et lite tettsted; «a village». Dette tettstedet er imidlertid knyttet til et stort globalt nettverk, og er langt fra noen tilbakestående bakevje. Råstoffet som behandles og foredles i smelteverket kommer fra India og Afrika, og det ferdige produktet eksporteres til Europa og USA. Meråker er knyttet til hele verden, en del av et globalt internasjonalt system. Meråker er en virkelig en «global village», for å bruke Marshall McLuhans forslitte uttrykk, et moderne nettverkssamfunn.

 

Industri er positivt ladet i turistfilm - her jernbanevogner tilhørende Meråker smelteverk. Foto: Trond Presterud/Jernbanemuseet.
Industri er positivt ladet i turistfilm – her jernbanevogner tilhørende Meråker smelteverk. Foto: Trond Presterud/Jernbanemuseet.

Det moderne ved Norge gjentas i andre filmer. Ikke minst i noen av Per Høsts filmer. I Let us look at Norway fortelles det stolt om nordmenns bruk av «modern science and technique», og i Sol over polarsirkelen er vi kort innom det «dynamiske industrisamfunnet» Mosjøen, der Høst kort redegjør for aluminiumsproduksjonen. Opplysningsfilmen for øvrig fra samme tid er også lignende optimistiske progresjonsrapporter som bringer bud om bedre og moderne tider.

Et framskritts- og velstandsoptimistisk høydepunkt nås kanskje i Fjorden (Erik Løchen, 1963), fra samme år som Sol over polarsirkelen. Her presenteres Vestlandet som en samfunnsmessig harmoni av fruktdyrking og aluminiumsproduksjon. Det gamle og det nye, natur og industriell modernitet, finnes side ved side i balanse og samspill. Fjorden ble i 1965 valgt til beste undervisningsfilm av Europarådets undervisningsfilmkomité, og vist til skolebarn over hele Europa, så det er ingen perifer liten film. Også dette er en film som fungerte som turistpropaganda for Norge. Sol over polarsirkelen har samme tone, og noen motforestillinger omkring noen form for industriell virksomhet er det ingen spor av i turistfilmen. Det ville skape en uro som er fremmed for denne solskinnsgenren.

Det utvalget av turistfilmer som NRK har vist i sommer, skiller seg kanskje bare fra flertallet i genren på én måte. Ettersom en stor andel av filmene var enten laget av Per Høst, vår fremste naturfilmer, eller Mathis Kværne, som jobbet for Høst, legger disse filmene mer vekt på dyreliv, planter, blomster, fugler og detaljer i naturlandskapet enn det som var vanlig i denne genren.

Mathis Kværne var tegner, naturfotograf og forfatter. NRK viste to av hans oppdragsfilmer, som i skrivende stund fremdeles ligger ute på nettet, og han tegnet for øvrig også fortekstplakatene til alle de tre filmene av Høst som NRK viste. Hans turistfilmer har samme struktur og tonefall som Per Høsts filmer. Reisen strukturerer de ulike episodene, men samtidig bruker Kværne enhver anledning til å understreke naturens tilgjengelighet og attraksjoner gjennom bilder av dyr, fugler, fisk eller blomster. Disse bildene er en attraksjon i seg selv, og gir den som ser og hører informasjon om fuglelivet, eller mulighetene for jakt og fiske på Sørlandet eller i Trøndelag, men de fungerer også som et effektivt retorisk grep i skildringen av Norge som et turistland. De har også en slentrende tone på kommentarsiden, som Kværne trolig lærte av Høst.

Ikke bare er Norge et lett land å reise i, med moderne transportmidler og et vel utbygget vei- og jernbanenett, men det er også lett å finne uberørt natur. Natur og modernitet møtes på en ubesværet måte, og naturen garanterer for Norge som et særegen opplevelse, gjennom at naturen finnes så lett tilgjengelig. Naturen understreker dermed også den moderne turismens letthet. Det er bare å stoppe bilen så kan man kikke på et rikt fugleliv, eller man kan fange fisk og dra på elgjakt, og man kan ta en avstikker til fuglefjellet i Røst. Naturen er en attraksjon i seg selv, en del av Norges egenart som nasjon, og en attraksjon på turistens behagelige reise gjennom landet.

Interessant nok spiller ikke dyr og fugler samme rolle i de utenlandske turistfilmene om Norge. Her er man mer interessert i storslagne fossefall og landskap, samt menneskene i landskapet. Som gode nordmenn retter Høst og Kværne linsene mot detaljene i naturen i stedet, og løfter fram det rike plante- eller fuglelivet.

 

To overraskelser

Å se gamle filmer kan av og til føre til noen overraskelser, som enten synliggjør historien, fortiden og utviklingen på en slående måte, eller kan gi noen merkelige og overraskende filmhistoriske aha-opplevelser. Jeg hadde to slike merkelige opplevelser da jeg så disse turistfilmene fra en svunnen tid.

Historien og filmhistorien kan av og til gi oss noen viktige perspektiver på vår egen samtid. I Per Høsts Let us look at Norway forklarer kommentatoren om sin samtid, som er vår tids fortid. Dette blir aller mest åpenbart i det øyeblikket stemmen forklarer om kraftforsyningen og fossefallenes «hvite kull». «Ettersom Norge verken har kull eller olje,» sier kommentatorstemmen nøkternt, og forklarer hvor viktig vannkraften er for nasjonen Norge. Å høre dette i dag minner oss om det vi selvsagt vet, men ikke tenker så mye på, nemlig at oljenasjonen Norge er svært ung. Det som er en selvfølgelighet i dag blir plutselig tydelig som noe tidsbundet og historisk, og vi får et nytt perspektiv både på fortid og samtid. Kanskje også på framtiden, en gang er den siste oljen er pumpet opp.

Også filmhistorien kan plutselig få et nytt og overraskende perspektiv. Mot slutten av Mathis Kværnes Trøndelag-film stusset jeg over den glidende pastorale strykermusikken som ledsaget bilder av landskap og natur og Trondheim by. Denne musikken hadde jeg da hørt før? I en film? Så slo det ned som et lyn fra klar himmel. Det er samme musikk som Erik Løchen bruker i noen av scenene på vidda i Jakten (1959). Hvordan kan dette ha seg?

Opprinnelig var det Gunnar Sønstevold som skulle skrive musikken til Jakten. Han var ikke bare den mest produktive og profilerte filmkomponisten i Norge, men også med i produksjonskollektivet ABC-Film A/S som gjennom datterselskapet Studio ABC produserte Jakten. Han og Løchen var også nære venner, ikke minst fordi de begge var musikere, og Sønstevold skrev opprinnelig musikk til Jakten. Løchen mente imidlertid at Sønstevolds sitrende og mollstemt ekspressive musikk var for dramatisk og følelsesmettet. Den passet ikke hans ønske om en Brecht-inspirert kjølige veksling mellom innlevelse og reflektert ironisk distanse hos tilskueren. Så Løchen sa at han ikke kunne bruke musikken til Sønstevold. Dette ble en knekk i Sønstevolds liv, og han brøt da også opp fra Norge i 1960 for å studere komposisjon i Wien i noen år.

Istedenfor å bruke Sønstevolds originalmusikk tok Løchen, til forferdelse for alle i produksjonskollektivet ABC-Film, isteden i bruk helt anonym stemnings- og effektmusikk fra selskapet Chappell Music Library. De hadde blant annet spesialisert seg på plater med musikk som skulle kunne brukes til alle mulige filmer og fjernsynsprogram. Man betalte lisens for å bruke musikken, som kunne brukes til alle stemninger. Selskapet eksisterer faktisk fremdeles, og det gjør deres «music library service» også. Løchen ville at musikken skulle være ironisk og «påklistret», og ikke inntrengende og affektladet.

Samme glidende «påske-vær»-aktige musikk finnes dermed både i Erik Løchens Jakten og i Mathis Kværnes film om Trøndelag som turiststed. Å høre denne musikken i en annen film enn i Jakten er som å oppleve en merkelig musikalsk og filmhistorisk overtoning, der to svært ulike filmer smelter sammen i et fascinerende dobbeltbilde.

Turistfilmene som NRK har vist er bilder fra en svunnen tid. De er vitnesbyrd om fortidens holdninger og mentaliteter, og kan ikke bare gi oss tilgang til fortidens bilder og forestillinger, men også noen overraskelser. Andre vil kanskje oppleve andre overraskelser enn jeg, og bli tatt med på andre reiser tilbake til fortiden.

*

Har noen flere opplysninger om disse filmene, eller om Arvid Skauge og Mathis Kværne, så bidra med kommentarer. Lite er dokumentert om turist- eller opplysningsfilm, og de som lagde disse filmene, så her er det mange hull å fylle.

*

Mer om Per Høst, reiseskildringer på film, norsk dokumentarfilms historie og norsk opplysningsfilm i Gunnar Iversens bok Naturen og eventyret – dokumentarfilmskaperen Per Høst (Nasjonalbiblioteket, 2014) og boken Virkelighetsbilder – Norsk dokumentarfilm gjennom hundre år (Universitetsforlaget, 2001/2006) skrevet sammen med Sara Brinch, samt kapitlet «Opplysning til folket – informasjonsfilmen og kinoene» i Eva Bakøy og Tore Helseths antologi Den andre norske filmhistorien (Universitetsforlaget, 2011). Iversen skrev en artikkel om Jan Wikborg i Rushprint 2/1997. Mer om kortfilm, ABC-Film og musikken i Jakten i Iversens bok om Erik Løchen: Framtidsdrøm og filmlek – Erik Løchens filmproduksjon og filmestetikk (Stockholms universitet, 1992).

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

Legg igjen en kommentar

Solskinnsfilmer fra en svunnen tid

Solskinnsfilmer fra en svunnen tid

NRKs presentasjon av Per Høsts «Let us look to Norway» og andre «turistfilmer» skjemmes av slurv og unøyaktighet – men viser samtidig vei til et fascinerende og lite kjent kapittel i norsk filmhistorie, mener Gunnar Iversen.

Foto: Per Høst var en pioner i norsk opplysningsfilm og en kjent skikkelse for etterkrigstidens norske kinopublikum. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Gamle norske filmer er sjelden kost på fjernsynet. Filmarven vår ligger på is, på hyllene i Nasjonalbibliotekets arkiv i Mo i Rana, og verken NRK eller TV2, eller Nasjonalbiblioteket selv for den del, synes å ha vilje eller evne til å formidle vår mangfoldige filmarv på en ordentlig måte. Bare i små drypp en gang i blant. En DVD en sjelden gang, en håndfull filmer på filmarkivet.no, en sjelden fjernsynssending av én enkeltfilm, men ingen større eller samlet formidlingsplan eller formidlingsinnsats.

En gang iblant blir man imidlertid overrasket over de få dryppene som kommer, til og med uvanlige drypp på uvanlige steder. De øyeblikkene da eldre norsk film plutselig blir tilgjengelig for alle, til og med uten at man må betale noe ekstra for det. I slutten av juli fikk jeg en tilfeldig kveld se en kort turistfilm om Nordmøre av Carsten E. Munch fra 1959 på NRK. Det var et slikt uvanlig øyeblikk da en usynlig del av vår filmarv plutselig blir synlig og tilgjengelig igjen.

Så viser det seg at den er en del av en bortgjemt liten serie opplysningsfilmer fra 1940- til 1970-tallet som ble vist på NRK1 og NRK2 hele sommeren. Noen av filmene ligger til og med ute på nettet. Det er bare å klikke seg inn når som helst. Flere av filmene lå imidlertid ute på nettet bare en kort periode, for så å forsvinne, som for eksempel tre av Per Høsts filmer. Forsøker man å spore dem opp kommer man bare til en død lenke.

Trolig var det rettighetsspørsmål som plutselig kom opp. Her hadde NRK åpenbart sovet i timen. Resultatet var at antallet filmer på nettet endret seg drastisk, i to omganger. Først var det 12 filmer på nettet, så var det plutselig bare 8 filmer, og når dette skrives er det bare 6 som er tilgjengelige. Klikk inn før de siste forsvinner igjenOm de ikke allerede er borte.

 

Slurvete presentasjon

Bakgrunnen for serien er prosaisk, og det handler vel mest om å finne billig pausefyll i sendeskjemaet, og ikke et genuint ønske om formidling av filmarven. For noen år siden overtok NRK en rekke filmer fra det som i dag er turismeavdelingen i Innovasjon Norge, men som tidligere først var Landslaget for Reiselivet i Norge og senere Norges Turistråd. Filmene er laget for ulike oppdragsgivere, og av ulike firmaer og regissører, men de har alle det til felles at det er filmer om hvor fint det er å reise i vårt langstrakte land. At de plutselig dukker opp på fjernsynet, og at noen ennå ligger ute på nettet, er uansett en liten positiv overraskelse.

Riktignok ble filmene vist uten noen som helst kontekst. Verken når de ble vist på tv, eller på nettet. Opplysningene som finnes på nettet er dessuten ikke bare sparsomme, diffuse eller mangelfulle. De er også ofte feilaktige eller misvisende. To av filmene som på nettet defineres som «norsk turistfilm» er laget av legendariske British Transport Films under veteranen Edgar Anstey, og selv om de er laget for The Bergen Line, som har finansiert produksjonene, er de svært engelske i form og tone. Holiday in Norway (Ronald Craigen, 1955) presenteres bare som «norsk turistfilm fra 1960-tallet». Det krever imidlertid ikke lang tid, og bare et par tastetrykk, for å få informasjon om denne filmen på nettet, så det er svakt av NRK ikke å bry seg mer om detaljene her. Heller ikke A Dream of Norway (Ronald Craigen, 1960) er en «norsk turistfilm», men snarere en «engelsk film om Norge som turistland».

Hva er en turistfilm? NRKs vignett gir liten eller ingen kontekst.

Også når det gjelder de norske filmene er det mye å sette fingeren på. Årstall er ikke bare diffuse, men rent av feilaktige i flere av tilfellene. Originaltitler er feilskrevne, som man ser dersom man klikker seg inn for å se filmene, og av og til oversetter man selv de engelske titlene, selv om det finnes gode norske originaltitler man kan bruke.

Slikt grums og de mange unøyaktighetene er selvsagt litt irriterende, spesielt for en filmhistoriker, men det skygger ikke for gleden ved at en håndfull opplysningsfilmer fra etterkrigstiden plutselig ble tilgjengelig på fjernsynet og på nett. Det muliggjør både en liten filmhistorisk reise – en slående og morsom reise til en svunnen tid og en annen mentalitet. Eller kanskje har ikke så mye endret seg likevel? Uansett, la oss se litt nærmere på disse filmene, og bakgrunnen for deres produksjon.

Solskinnsfilmer

Turistfilm har blitt produsert siden mellomkrigstiden her i landet, kanskje til og med enda tidligere. Ofte var disse filmene først og fremst laget for et stort utenlandsk publikum på skoler eller ved spesielle arrangementer, men samtidig ble de gjerne vist på kino for publikum her hjemme i Norge. De ble kanskje sett av flere nordmenn på norske kinoer, enten i form av kortfilmprogram eller som forfilmer, enn av utenlandske tilskuere. Dermed fikk disse filmene en dobbel funksjon: På den ene siden var de reklame for Norge beregnet på et stort internasjonalt publikum, og på den andre siden var de en del av vårt eget samfunns identitetsarbeid. De bidro til å forme våre bilder av oss selv, og de bidro til våre tanker om hva «Norge» er og bør være.

Turistfilmen er en undergenre av opplysnings- og informasjonsfilmen, men samtidig helt på grensen til ren reklame. De aller fleste opplysnings- og informasjonsfilmer var imidlertid mer eller mindre tydelige reklamefilmer i etterkrigstiden, så grensene er flytende og uklare. Forskjellen var at man ikke reklamerte for et produkt i vanlig forstand, selv om man selvsagt ønsket at utlendinger umiddelbart etter visningen skulle kjøpe en billett til Norge, eller at nordmenn skulle feriere i sitt eget land. Informasjonsfilmen reklamerte for en holdning og en mentalitet like mye som et produkt, men samtidig bidro disse filmene til å definere hva Norge skulle være, gjennom å løfte fram spesielle holdninger, egenskaper, landskap eller elementer ved Norge og nordmenns liv. De skapte et bilde og en forestilling om Norge, både for utlandet og for våre egne øyne og ører.

Turistfilmen er selvskrytet og solskinnets filmgenre. Turistfilmens credo er løftet om lykke. Det løfter fram et landskap og fokuserer på drømmer om glede i solskinn både vinter og sommer. Et interessant trekk ved mange av de filmene som NRK valgte å vise i sommer, og som trolig er det nærmeste man kan komme et helt tilfeldig utvalg filmer innenfor genren, er badelivet. I film etter film bades det i solskinnets Sommer-Norge, som for å vise at Norge ikke er et kaldt land om sommeren. I Mathis Kværnes Trøndelag – from the border to the Atlantic, trolig fra 1960-tallet, får vi se badelivet i Trøndelag tre ganger, og i Per Høsts Sol over polarsirkelen fra 1963 bades det på mange steder i Nord-Norge. Også i Carsten E. Munchs film Nordmøre – som det stiger frem er badeliv viktig. Selvsagt er det et lystig badeliv både i Nord- og i Midt-Norge om sommeren, men det viktige i denne sammenhengen er hvordan badelivet blir et emblematisk motiv i arbeidet med å overtale publikum om det gode livet og den vakre naturen i Norge.

Per Høst sto bak flere av turistfilmene vist på NRK i sommer. Foto: Nasjonalbiblioteket.
Per Høst sto bak flere av turistfilmene vist på NRK i sommer. Foto: Nasjonalbiblioteket.

Turistfilmen balanserer på stram line mellom det pittoreske og det moderne. Et slående trekk ved disse filmene er hvordan de alltid legger vekt på Norge som et moderne land. Ikke bare for å lokke turister eller utenlandske investorer til landet, men også for å overbevise både hjemlige og utenlandske tilskuere om at Norge ikke er en bakevje. I de tidligste filmene er det viktig å vise at Norge er gjenoppbygget etter krigen, og ikke lenger en ruin, og man løfter alltid fram aspekter ved norsk industri og bysamfunn for å vise solskinnssiden av vårt land.

Her er det en interessant utvikling å spore i det tilfeldige utvalget filmer NRK har vist. Den eldste av filmene, Per Høsts Let us look at Norway er mest opptatt av å gi fakta og informasjon om det norske samfunnet, og om næringsliv og industri, mens de yngre filmene først og fremst fokuserer på natur og landskap. Tonen går også fra høystemt patos på 1940- og 1950-tallet til lun humor og ironi helt i begynnelsen av 1970-tallet, som for å ta noe av brodden av reklamepreget i en tid hvor fokus på reklamens budskap er mer tydelig og blir kritisert.

Sammenligner man de norske filmene med de engelskproduserte, er det også tydelig at filmene laget av British Transport Films legger større vekt på å filme mennesker enn de norske filmene. I de engelske filmene kommer man tettere inn på mennesker, både turister og nordmenn, mens de norske filmene er mer distanserte og abstrakte. De er mer interesserte i landskap og natur, og personene blir figurer i landskapet. Unntaket er Per Høsts Sol over polarsirkelen (We discovered North Norway), som helt og holdent er bygget opp omkring Per Høst selv og hans barn på reise i Nord-Norge. Dette er imidlertid en uvanlig film, ikke bare i dette utvalget av turistfilmer, men også i norsk informasjonsfilms historie, gjennom å være så personlig på dette tidspunktet i filmhistorien.

Selv om det er stor forskjell på disse filmene, har de mye til felles. Ikke minst er deres funksjon den samme. Disse filmene utøver en tydelig definisjonsmakt, som det så fint heter, og de bidro i sin tid til å forme bilder og forestillinger om Norge. Arvid Skauges opplysningsfilm for NSB, I was there fra 1970, ble riktignok først og fremst laget for å vise utenlandske tilskuere hvor lett det var å ferdes i Norge, med ulike transportmiddel. Samtidig ble filmen umiddelbart etter at den var ferdig inkludert i Statens Filmsentrals katalog, og ble leid ut til skoler over hele landet. Slik fikk filmen også en viktig funksjon i Norge, og bidro til å definere hva «Norge» var i utallige klasserom i en årrekke.

Norge kan oppleves på mange måter, og vårt land rommer så mangt, men turistfilmen viser bare noen få utvalgte sider av nasjonen og landet. Her er det pent og vakkert. Her møtes tradisjon og modernitet på en slående måte. Og her skinner alltid solen. Det er ikke engang antydning til regnvær noen gang i noen av disse filmene. Det er også alltid sommer, for å vise fram solskinnet bedre. En slik solskinnsfilm, som var meget viktig for norsk dokumentarfilm og for turistfilmen her i landet, er Let us look at Norway.

 

Se på Norge

Filmen Let us look at Norway har en helt spesiell plass i historien til norsk turist- og opplysningsfilm. På NRKs nettsider presenteres den bare som «Turistfilm fra 1950-årene», men filmen er faktisk litt eldre enn det. Den ble laget i 1947, av Per Høst, og innledet ikke bare turistfilmens historie i etterkrigstiden i Norge, men skulle også få en helt spesiell betydning for norsk dokumentarfilm.

Etter krigen var mange opptatt av arbeidet med å skape positive bilder av Norge i utlandet. Selv om propaganda var i ferd med å bli et skjellsord, hadde krigen medført ny oppmerksomhet om betydningen av propaganda og reklame. Bladet Filmjournalen skrev om dette i en lederartikkel tidlig på vinteren i 1946. Lederskribenten var blitt inspirert av å ha sett Per Høsts foredragsfilm Det Norske Amerika. I lederen kunne man lese: «Etter å ha sett den glimrende fargefilmen som Per Høst har tatt fra norske strøk i Amerika, fikk vi den idéen at her må Norge gjennom norske ’filmbrev’ kunne lage en virkelig god kontakt med sine utvandrede nordmenn.»

Per Høst selv hadde oppholdt seg i USA under krigen, og uvitenheten om Norge i USA gjorde et sterkt inntrykk på ham. Samtidig hadde han forstått betydningen av film i opplysningsarbeidet som informasjonssoldat med film som spesialområde i krigsårene. Våren 1946 tok han kontakt med en rekke sentrale institusjoner i Norge som han håpet ville støtte produksjon og distribusjon av film om Norge for utlandet. Han la fram en produksjonsplan for en serie kortfilmer for Utenriksdepartementets Pressetjeneste, Eksportrådet og Landslaget for Reiselivet i Norge. Disse tre institusjonene opprettet en filmkomité som skulle skape grunnlaget for produksjon av opplysnings- og turistfilm om Norge for utlandet.

Utenriksdepartementets Pressetjeneste ville samarbeide med Per Høst, Jan Wikborg og Bredo Lind, men selv om filmkomitéen gjorde det meste de kunne var Utenriksdepartementet generelt lite interessert i å finansiere film. I departementets arkiv ligger det et brev fra Pressetjenesten hvor en av statsrådens sekretærer har skrevet «nei» to ganger i margen med blyant. Det står også at statsråden er orientert om saken, men at den «legges bort foreløpig».

Per Høst var ikke en tålmodig og avventende mann. Når han hadde fått en idé ønsket han å realisere den så fort som mulig. Da det ikke lyktes ham å få offentlig støtte satte han isteden i gang med produksjonen selv. Året før, i 1945, hadde Høst vendt tilbake til Norge, og han hadde etablert filmselskapet Norsk Kulturfilm sammen med den yngre filmentusiasten Jan Wikborg. Senere skulle den nevnte filmkomitéen bidra med noen midler til klipping av filmen, men i hovedsak ble Let us look at Norway og tre andre kortfilmer finansiert av Per Høst for produksjonsselskapet Norsk Kulturfilm.

I første omgang produserte Norsk Kulturfilm fire kortfilmer. Foruten Let us look at Norway, som fikk norsk tittel Norge idag, regisserte Høst to andre filmer. I tillegg regisserte Jan Wikborg én kortfilm om Sørlandet. Disse filmene viste fram ulike sider av vårt land, og var alle impresjonistiske reiseskildringer som presenterte landskap og byer, og fortalte om industri og levekår gjennom en serie spredte reiseinntrykk. Filmene var ikke bare de første turistfilmene laget etter krigen, men var helt spesielle ettersom de var laget i 16mm på Kodachrome fargefilm. Høst og Wikborg var pionerer både når det gjaldt format og farger, og skulle i flere år nærmest være alene om å lage fargefilm på 16mm her i landet.

Codachrome 16mm fargefilm. Foto; Flickr/LeoLondon
Kodachrome 16mm fargefilm. Foto; Flickr/LeoLondon

 Let us look at Norway skulle i mange år spille en viktig rolle både i utlandet og i Norge. Sammen med de tre andre filmene Høst og Wikborg produserte i 1947 utgjorde den grunnstammen i det filmmaterialet de norske informasjonskontorene i utlandet hadde til å reklamere for Norge gjennom film. I USA ble filmen populær, og de norske informasjonskontorene i Washington og New York skal i tillegg til sin utleievirksomhet ha solgt mer enn 200 kopier av filmen.

I Norge ble filmen distribuert av Norsk Kulturfilm. Sammen med fire andre kortfilmer av Høst og Wikborg inngikk den i kortfilmprogrammet Norge i farger som fra senhøsten 1947 ble vist på kinoer over hele Norge. Samtidig begynte Høst et arbeid for å vise at 16 mm var et format som også egnet seg for kinovisning i Oslo. 16. oktober 1947 inviterte Norsk Kulturfilm pressen og representanter fra Oslo Kinematografer til en pressevisning av et knippe fargefilmer i 16mm på Klingenberg kino, med Let us look at Norway som fremste film på programmet. Den overbeviste både pressen og den legendariske kinosjefen Kristoffer Aamot, som lenge hadde ønsket å satse sterkere på dokumentar- og opplysningsfilm, om at 16 mm var et kinoformat, og at dokumentarfilm hørte hjemme på kino.

Kristoffer Aamot - kinosjef i Oslo og viktig for norsk filmformidling. Foto: Wikimedia Commons.
Kristoffer Aamot – kinosjef i Oslo og viktig for norsk filmformidling. Foto: Wikimedia Commons.

Aamot hadde samme år forsiktig begynt produksjonen av korte Oslo-filmer, og hadde samme holdning som Høst og Wikborg. Da Aamot 19. januar 1948 startet sin egen kulturfilmkino, ved å gjøre om Scala Kino til en kino som utelukkende viste dokumentarfilm, var det på bakgrunn av framstøtet til Per Høst og Norsk Kulturfilm. Første program på den nye kulturkinoen besto av Let us look at Norway, samt filmene På lofotfiske (Per Høst, 1947) og Sommer og sol over Sørlandet (Jan Wikborg, 1947).

På denne måten spilte Let us look at Norway en viktig rolle for dokumentarfilmen i Norge. Den viste at 16mm var et fullgodt kinoformat, og viste fram mulighetene til fargefilmen. Den startet også turistfilmgenren i etterkrigstiden, og den ble en stor suksess også på norske kinoer. I tillegg kom filmen i distribusjon hos Statens Filmsentral fra 1953, og ble vist i mange skoler over hele landet i en årrekke.

At denne filmen, som har hatt så stor betydning for norsk dokumentarfilm og filmkultur plutselig blir vist på fjernsyn, og en stund også var tilgjengelig på nettet, er en stor gledelig overraskelse. Det er imidlertid både trist og vemodig at filmen i så stor grad er glemt at den bare er blitt til «en turistfilm fra 1950-årene». Dere som har lest dette vet heldigvis bedre enn NRK.

 

Fra distanse til nærhet

Turistfilmene som NRK har vist i sommer spenner så vidt jeg kan se fra 1947 til 1970. Selv om disse filmene har mye til felles, og viser hvor stabile enkelte motiver og dramaturgiske grep er innenfor denne genren, er det også en slående utvikling å spore. Filmene illustrerer tydelig hvordan genren går gjennom en forandring, ikke minst som følge av utviklingen av det norske samfunnet og av filmbransjen, selv om mye forblir det samme.

Disse filmene låner sin struktur av reiseskildringen. Reisen strukturer en serie ulike reiseinntrykk, av byer og tettsteder, natur og dyreliv, industri og ferieliv. Filmene hører til den type impresjonistiske reiseskildringer franske kritikere på 1940-tallet gjerne kalte cinéma papillon – film-sommerfugler. Som sommerfugler flyr filmskaperne fra sted til sted, i stadige og hastige oppbrudd, og i en nervøst oppdrevet rytme, som om de flyr fra blomst til blomst. Filmene er dermed episodiske og løse i formen, gjerne med ulike avstikkere fra hovedruten, men holdes sammen av selve reisen.

I de tidligste filmene er den som reiser anonym og usynlig. Filmene domineres på lydsiden av en kommentatorstemme som forklarer og forteller, og stemmen er det lim som holder de spredte reiseinntrykkene sammen. Stemmen er alltid mannlig og bestemt, med et vell av kunnskap om landet, og med en naturlig autoritet gjennom intonasjon, stemmeleie og ordvalg. I Mathis Kværnes filmer Trøndelag – from the border to the Atlantic og Sportsman’s El Dorado in South Norway, begge trolig fra 1960-tallet, er det enten en rød bil eller to sportsfiskere som er gjennomgangsfigurer.

Figurer er riktig ord her, for noen personlighet får ikke de reisende, verken når vi bare har tilgang til den reisende som stemme eller når bilen eller sportsfiskerne holder reiseskildringen sammen. De er anonyme og ansiktsløse. Turistfilmen er en distansert og avmålt genre, som i liten grad slipper oss inn på mennesker. Dette forsterkes av at lydsiden i tillegg til kommentatorstemmen helt domineres av musikk. Noen ganger bombastisk og noen ganger lystig, men alltid de samme strykere, i en anonym og «usynlig» musikalsk understrekende lydkulisse. Ingen synkronlyd, bortsett fra et kort øyeblikk i Per Høsts Sol over polarsirkelen (We discovered North Norway) fra 1963.

I løpet av 1960-tallet endres ikke bare vilkårene for norsk kortfilmproduksjon, men opplysningsfilmen blir også mer personlig. Gjennom kommentatorstemmen eller bildene begynner norske filmskapere å bli mer personlige, eller å lage en humoristisk eller ironisk vri på reklamebudskapet. Per Høsts Sol over polarsirkelen spiller her en viktig rolle. Selv om andre hadde arbeidet med å utvide og åpne opplysningsfilmen mot mer personlige, ironiske, engasjerte eller politisk uttrykk, som Carsten E. Munch eller regissørene i ABC-Film, med Erik Løchen og Erik Borge i spissen, er Per Høsts film viktig.

 

 

Sol over polarsirkelen ble produsert på oppdrag av NSB, og den skildrer en reise med Nordlandsbanen til Bodø, og så en biltur fra Bodø til Harstad. På dette tidspunktet var Høst så kjent for kinopublikum at han kan bruke «jeg» på lydsporet uten noen problemer. Han er ingen anonym og allvitende forteller, men en virkelig person. Vi ser han også i bildet, sammen med sine barn, og en av døtrene nevnes ved fornavn flere ganger i løpet av reisen som skildres. I tillegg til å holde filmen sammen, og samle de spredte reiseinntrykkene med sine mange avstikkere, skaper dette en helt annen inngang til reisen. Det er en personlig reise. Høst og hans barn nærmest garanterer for hvor flott turen er, og hvor mye spennende man kan se og oppleve på veien. At barna løftes fram er også viktig fra et turistperspektiv. Å reise med NSB er så lett og behagelig at man kan reise med tre barn uten noen problemer.

Det personlige gjør også at filmens mange sidespor, hvor reisen stopper opp for å vise fram ulike severdigheter, får et annet uttrykk. Den blir ikke like distansert, og får ikke samme karakter av katalog og turistbrosjyre som mange andre filmer, men skildrer reisen på en mer menneskelig og personlig måte. Avstikkerne har også en karakter som delvis er anekdotiske og delvis eksotiske. De skaper dermed liv og rytme, og gir framstillingen av jernbanereisen en helt annen karakter enn i tidligere filmer. Blant annet møter Høst og hans barn en gruppe glasiologer fra Cambridge, samt et knippe «polarprinsesser» fra ulike land på en utflukt til en isbre. Riktignok får disse ikke navn eller egentlig personlighet, men i Sol over polarsirkelen kommer vi nærmere mennesker enn i de fleste tidligere opplysningsfilmer.

Selskapet Centralfilms I was there fra 1970 går i en litt annen retning. Her blir humor og ironi en avledningsmanøver, som nærmest bidrar til det Roland Barthes en gang kalte en vaksineringseffekt. Vi humrer og ler, og glemmer at dette er en film som reklamerer for jernbanereiser og for Norges land. Mest tydelig er dette i filmens begynnelse, der kommentatorstemmen leser opp noe fra en brosjyre om moderne tog, kommer av seg fordi det som vi ser er gamle tog, før et moderne tog dukker opp, til kommentatorens store lettelse. Det moderne er det egentlige NSB.

Helt innledningsvis leker filmen med selve genren, gjør litt narr av retorikken i reklamebudskapet, men kun for å forsterke selve reklamebudskapet, fordi det får tilskuerne til å være mindre kritiske. Kommentatorstemmen, som er en stand in for en britisk turist, fleiper også med forestillingene om Norge. Haugesund har en «fishy atmosphere», men dette er ikke negativt ment – det sies fordi man kan kjøpe fersk fisk på brygga. Fisk blir et av flere små ledemotiv i filmen, som både skal være lett gjenkjennelig emblem for Norge, og samtidig en ironisk lek med forestillingene om landet vårt. Det samme gjelder små humoristiske kommentarer om troll eller om Prekestolen på Vestlandet.

Også senere leker I was there med konvensjonene i genren. Når den reisende i filmen, som bare er en stemme, men som er en mer personlig stemme enn i de fleste filmer av samme type, kommer til Oslo, får vi først se Rådhuset. Kommentatoren forklarer at dette er Rådhuset. Så klippes det til et bilde av Akershus Festning, men stemmen sier nå bare ironisk: «…and that’s a castle». På denne måten løfter filmen fram det vignettaktige og postkortaktige preget i genren, som består av en serie spredte og svært forskjellige reiseinntrykk, og gjør litt narr av genren på en lun og diskret måte.

Også i Mathis Kværnes filmer brukes humor eller overraskende bilder for å skape en mindre reklametung tiltale. I Sportsman’s El Dorado in South Norway brytes det mer alvorlige og opplysningspregede opp med humor. Fiskerne i denne filmen får ikke bare den ene flotte fisken etter den andre på sin fisketur, men setter også fast fiskekroken i en stor bjerk, som en effektiv komisk avveksling i mellom alvor og reklame.

I Trøndelag – from the border to the Atlantic forteller kommentatoren kort om de svenske karolinernes dødsmarsj i Trøndelag og den tragiske historien om Armfeldts hær i 1719, da tusener av svenske soldater frøs ihjel, men dette alvorlige øyeblikket avløses raskt på en humoristisk måte. Kamera viser en trane, som kommentatoren refererer til som «denne generalen», som er en general som reiser til Afrika om vinteren, og agerer litt smartere enn svenskene. Vitsen er kanskje litt usmakelig i sin patriotisme, men typisk for utviklingen i genren. En slik uærbødig og slentrende vits ville vært umulig tidligere i turistfilmgenren. En danskekonge får for øvrig også et lite nasjonalistisk spark i denne filmen.

På denne måten illustrerer disse turistfilmene utviklingen innenfor genren. Fra det distanserte og avmålte i de tidligste filmene, som for eksempel Let us look at Norway, med sin offisielle oppramsing av fakta om steder, til den mer personlige, humoristiske eller selvironiske tonen i filmer som Sol over polarsirkelen eller I was there. Her ser man tydelig utviklingen fra distanse til nærhet i løpet av 1960-årene.

 

Naturen og moderniteten

Helt avgjørende i norsk opplysningsfilm i etterkrigstiden er hvordan bildet av Norge består av en særegen legering av vill og uberørt natur og avansert internasjonal modernitet. Dette er også viktig i turistfilmen, helt fra Per Høsts Let us look at Norway. Man kan si at dette har sine røtter enda lenger tilbake, for eksempel i de mange såkalte Norges-filmene som ble laget på 1920- og 1930-tallet, der også natur og industri skildres som to sider ved en og samme nasjon. I turistfilmen i etterkrigstiden får dette en spesielt avgjørende rolle.

Turistfilmene løfter fram Norges landskap og natur, besøker mindre pittoreske byer, og er som oftest innom fisketorget i Bergen og severdighetene i Oslo sentrum, og det moderne ved Norge er helt sentralt både for skildringen av nasjonen og for å få fram reklamebudskapet om turistlandet. Først og fremst er det lett å reise i Norge. Det er ikke vanskelig å ferdes i landet. Transport har en moderne utvungen letthet, uansett om det er via NSBs linjenett, veinettet for bilen eller havet som Hurtigruta eller småbåtene benytter. Bildet av et tilbakestående, tradisjonelt og umoderne land må motbevises for enhver pris.

Dette gjøres ofte gjennom at også industrilandet løftes fram, ikke som en kontrast til den vakre og uberørte naturen, men som en integrert del av landets egenart, og en forutsetning for turismens behagelige letthet. I Mathis Kværnes Trøndelag – fra svenskegrensen til kysten er det landskapet og naturen som er viktigst, med dyreliv, jakt og fiske som attraksjoner, men dette skildres mot en moderne bakgrunn. Det redegjøres dermed også for gruvedrift og utvinning av svovelkis, og Namsos’ industri løftes fram i stemme og i bilder. Vi ser til og med badelivet med moderne industribygninger i bakgrunnen.

I samme film nevnes også smelteverket i Meråker. I kommentatorstemmens framstilling er det viktig at Meråker er et lite tettsted; «a village». Dette tettstedet er imidlertid knyttet til et stort globalt nettverk, og er langt fra noen tilbakestående bakevje. Råstoffet som behandles og foredles i smelteverket kommer fra India og Afrika, og det ferdige produktet eksporteres til Europa og USA. Meråker er knyttet til hele verden, en del av et globalt internasjonalt system. Meråker er en virkelig en «global village», for å bruke Marshall McLuhans forslitte uttrykk, et moderne nettverkssamfunn.

 

Industri er positivt ladet i turistfilm - her jernbanevogner tilhørende Meråker smelteverk. Foto: Trond Presterud/Jernbanemuseet.
Industri er positivt ladet i turistfilm – her jernbanevogner tilhørende Meråker smelteverk. Foto: Trond Presterud/Jernbanemuseet.

Det moderne ved Norge gjentas i andre filmer. Ikke minst i noen av Per Høsts filmer. I Let us look at Norway fortelles det stolt om nordmenns bruk av «modern science and technique», og i Sol over polarsirkelen er vi kort innom det «dynamiske industrisamfunnet» Mosjøen, der Høst kort redegjør for aluminiumsproduksjonen. Opplysningsfilmen for øvrig fra samme tid er også lignende optimistiske progresjonsrapporter som bringer bud om bedre og moderne tider.

Et framskritts- og velstandsoptimistisk høydepunkt nås kanskje i Fjorden (Erik Løchen, 1963), fra samme år som Sol over polarsirkelen. Her presenteres Vestlandet som en samfunnsmessig harmoni av fruktdyrking og aluminiumsproduksjon. Det gamle og det nye, natur og industriell modernitet, finnes side ved side i balanse og samspill. Fjorden ble i 1965 valgt til beste undervisningsfilm av Europarådets undervisningsfilmkomité, og vist til skolebarn over hele Europa, så det er ingen perifer liten film. Også dette er en film som fungerte som turistpropaganda for Norge. Sol over polarsirkelen har samme tone, og noen motforestillinger omkring noen form for industriell virksomhet er det ingen spor av i turistfilmen. Det ville skape en uro som er fremmed for denne solskinnsgenren.

Det utvalget av turistfilmer som NRK har vist i sommer, skiller seg kanskje bare fra flertallet i genren på én måte. Ettersom en stor andel av filmene var enten laget av Per Høst, vår fremste naturfilmer, eller Mathis Kværne, som jobbet for Høst, legger disse filmene mer vekt på dyreliv, planter, blomster, fugler og detaljer i naturlandskapet enn det som var vanlig i denne genren.

Mathis Kværne var tegner, naturfotograf og forfatter. NRK viste to av hans oppdragsfilmer, som i skrivende stund fremdeles ligger ute på nettet, og han tegnet for øvrig også fortekstplakatene til alle de tre filmene av Høst som NRK viste. Hans turistfilmer har samme struktur og tonefall som Per Høsts filmer. Reisen strukturerer de ulike episodene, men samtidig bruker Kværne enhver anledning til å understreke naturens tilgjengelighet og attraksjoner gjennom bilder av dyr, fugler, fisk eller blomster. Disse bildene er en attraksjon i seg selv, og gir den som ser og hører informasjon om fuglelivet, eller mulighetene for jakt og fiske på Sørlandet eller i Trøndelag, men de fungerer også som et effektivt retorisk grep i skildringen av Norge som et turistland. De har også en slentrende tone på kommentarsiden, som Kværne trolig lærte av Høst.

Ikke bare er Norge et lett land å reise i, med moderne transportmidler og et vel utbygget vei- og jernbanenett, men det er også lett å finne uberørt natur. Natur og modernitet møtes på en ubesværet måte, og naturen garanterer for Norge som et særegen opplevelse, gjennom at naturen finnes så lett tilgjengelig. Naturen understreker dermed også den moderne turismens letthet. Det er bare å stoppe bilen så kan man kikke på et rikt fugleliv, eller man kan fange fisk og dra på elgjakt, og man kan ta en avstikker til fuglefjellet i Røst. Naturen er en attraksjon i seg selv, en del av Norges egenart som nasjon, og en attraksjon på turistens behagelige reise gjennom landet.

Interessant nok spiller ikke dyr og fugler samme rolle i de utenlandske turistfilmene om Norge. Her er man mer interessert i storslagne fossefall og landskap, samt menneskene i landskapet. Som gode nordmenn retter Høst og Kværne linsene mot detaljene i naturen i stedet, og løfter fram det rike plante- eller fuglelivet.

 

To overraskelser

Å se gamle filmer kan av og til føre til noen overraskelser, som enten synliggjør historien, fortiden og utviklingen på en slående måte, eller kan gi noen merkelige og overraskende filmhistoriske aha-opplevelser. Jeg hadde to slike merkelige opplevelser da jeg så disse turistfilmene fra en svunnen tid.

Historien og filmhistorien kan av og til gi oss noen viktige perspektiver på vår egen samtid. I Per Høsts Let us look at Norway forklarer kommentatoren om sin samtid, som er vår tids fortid. Dette blir aller mest åpenbart i det øyeblikket stemmen forklarer om kraftforsyningen og fossefallenes «hvite kull». «Ettersom Norge verken har kull eller olje,» sier kommentatorstemmen nøkternt, og forklarer hvor viktig vannkraften er for nasjonen Norge. Å høre dette i dag minner oss om det vi selvsagt vet, men ikke tenker så mye på, nemlig at oljenasjonen Norge er svært ung. Det som er en selvfølgelighet i dag blir plutselig tydelig som noe tidsbundet og historisk, og vi får et nytt perspektiv både på fortid og samtid. Kanskje også på framtiden, en gang er den siste oljen er pumpet opp.

Også filmhistorien kan plutselig få et nytt og overraskende perspektiv. Mot slutten av Mathis Kværnes Trøndelag-film stusset jeg over den glidende pastorale strykermusikken som ledsaget bilder av landskap og natur og Trondheim by. Denne musikken hadde jeg da hørt før? I en film? Så slo det ned som et lyn fra klar himmel. Det er samme musikk som Erik Løchen bruker i noen av scenene på vidda i Jakten (1959). Hvordan kan dette ha seg?

Opprinnelig var det Gunnar Sønstevold som skulle skrive musikken til Jakten. Han var ikke bare den mest produktive og profilerte filmkomponisten i Norge, men også med i produksjonskollektivet ABC-Film A/S som gjennom datterselskapet Studio ABC produserte Jakten. Han og Løchen var også nære venner, ikke minst fordi de begge var musikere, og Sønstevold skrev opprinnelig musikk til Jakten. Løchen mente imidlertid at Sønstevolds sitrende og mollstemt ekspressive musikk var for dramatisk og følelsesmettet. Den passet ikke hans ønske om en Brecht-inspirert kjølige veksling mellom innlevelse og reflektert ironisk distanse hos tilskueren. Så Løchen sa at han ikke kunne bruke musikken til Sønstevold. Dette ble en knekk i Sønstevolds liv, og han brøt da også opp fra Norge i 1960 for å studere komposisjon i Wien i noen år.

Istedenfor å bruke Sønstevolds originalmusikk tok Løchen, til forferdelse for alle i produksjonskollektivet ABC-Film, isteden i bruk helt anonym stemnings- og effektmusikk fra selskapet Chappell Music Library. De hadde blant annet spesialisert seg på plater med musikk som skulle kunne brukes til alle mulige filmer og fjernsynsprogram. Man betalte lisens for å bruke musikken, som kunne brukes til alle stemninger. Selskapet eksisterer faktisk fremdeles, og det gjør deres «music library service» også. Løchen ville at musikken skulle være ironisk og «påklistret», og ikke inntrengende og affektladet.

Samme glidende «påske-vær»-aktige musikk finnes dermed både i Erik Løchens Jakten og i Mathis Kværnes film om Trøndelag som turiststed. Å høre denne musikken i en annen film enn i Jakten er som å oppleve en merkelig musikalsk og filmhistorisk overtoning, der to svært ulike filmer smelter sammen i et fascinerende dobbeltbilde.

Turistfilmene som NRK har vist er bilder fra en svunnen tid. De er vitnesbyrd om fortidens holdninger og mentaliteter, og kan ikke bare gi oss tilgang til fortidens bilder og forestillinger, men også noen overraskelser. Andre vil kanskje oppleve andre overraskelser enn jeg, og bli tatt med på andre reiser tilbake til fortiden.

*

Har noen flere opplysninger om disse filmene, eller om Arvid Skauge og Mathis Kværne, så bidra med kommentarer. Lite er dokumentert om turist- eller opplysningsfilm, og de som lagde disse filmene, så her er det mange hull å fylle.

*

Mer om Per Høst, reiseskildringer på film, norsk dokumentarfilms historie og norsk opplysningsfilm i Gunnar Iversens bok Naturen og eventyret – dokumentarfilmskaperen Per Høst (Nasjonalbiblioteket, 2014) og boken Virkelighetsbilder – Norsk dokumentarfilm gjennom hundre år (Universitetsforlaget, 2001/2006) skrevet sammen med Sara Brinch, samt kapitlet «Opplysning til folket – informasjonsfilmen og kinoene» i Eva Bakøy og Tore Helseths antologi Den andre norske filmhistorien (Universitetsforlaget, 2011). Iversen skrev en artikkel om Jan Wikborg i Rushprint 2/1997. Mer om kortfilm, ABC-Film og musikken i Jakten i Iversens bok om Erik Løchen: Framtidsdrøm og filmlek – Erik Løchens filmproduksjon og filmestetikk (Stockholms universitet, 1992).

Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han skriver fast for Rushprint.no. Du kan lese hans tidligere innlegg her.

Legg igjen en kommentar

MENY