Fra høsten 2010 fram til sommeren 2011 gjennomgikk norske kinoer den mest omfattende teknologiske endringen siden lydfilmen. Heldigvis var det ikke så mange som la merke til det.

Arbeidet med digitaliseringen av norske kinoer har pågått lenge. Trondheim Kino gjorde sine første spede forsøk i 2000 og siden 2004 har det foregått et seriøst og målretta samarbeid mellom kinoer, distributører og Film&Kino for å få til en løsning for Norge. Når Norge nå er det første landet i verden som heldigitaliserer er det altså et resultat av et ganske langsiktig arbeid. Film&Kinos kritikere hevder likevel at Norge er for tidlig ute, mens Film&Kino fryktet å komme for sent.

For Film&Kino har det helt klart vært viktigst å finne en avtale som sørget for å få med alle norske kinoer. Det var nok ikke en enkel oppgave. Av 200 norske kinosentre er det knappe 20 som tjener penger. Dermed er det klart at for de aller fleste norske kinoene er det vanskelig å finne rundt de en million kronene som hver eneste kinosal koster å digitalisere. For kinoene er det heller ingen betydelige besparinger å regne med i digitaliseringen, eventuelle reduksjoner i driftskostnader vil bli spist av et større investeringebehov siden utstyret har kortere levetid.

SPLEISELAGET
Det er likevel enorme besparinger forbundet med digitaliseringen; globalt regner hollywoodstudioene med å redusere distribusjonskostnadene fra rundt 2 milliarder dollar årlig til knappe 0,5 milliarder. De store norske distributørene regner med årlige besparelser på 10-20 millioner norske kroner. Enhver norsk løsning måtte også få ta del i denne innsparingen. Løsningen ble også et spleiselag der distributørene tok den største andelen. Rundt 40% av totalsummen på 400 millioner skal komme fra distributørene, 100 millioner kommer direkte fra Film&Kino. Kinoene selv betaler de siste ca. 140 millionene, som er ca 300.000 pr. sal. Film&Kino har garantert for lånene, som skal nedbetales over seks år.

Pengene fra distributørene hentes inn gjennom en såkalt Virtual Print Fee (VPF) som er en modell brukt i mange land. En avgift pr. oppsetting av digital film går inn til Film&Kino som har garantert for lånene til digitaliseringen. Film&Kino fikk på plass slike avtaler med alle de store amerikanske studioene, bortsett fra Sony, i 2009. Våren 2010 kom avtalen med Sony på plass og på høsten kom Film&Kino omsider til enighet med de norske uavhengige distributørene.

Med finansieringen i orden var det bare leveringsproblemer fra leverandørene av digitale projektorer som sørget for sand i systemet. Likevel bør man ikke undervurdere at det var betydelige faktorer som kunne ført til at hele prosjektet strandet før finansieringen var på plass. Det var helt avgjørende for Film&Kinos forhandlinger at de kunne snakke på vegne av alle norske kinoer. Hadde organisasjonen vært senere i gang er det ikke sikkert det ville vært like lett.

UTFORDRINGENE
For det første kom det tydelig fram i mitt arbeide med masteroppgaven at om digitalkino ikke nødvendigvis fører til noen samlet vekst i kinobesøket, er det helt klart en stor konkuransefordel. Dersom de kommunale kinoene, spesielt i Oslo-området, ikke hadde vært i gang med å digitalisere ville det gitt et betydelig initiativ til de private kinoene for å digitalisere på egenhånd. Dersom flere private kinoer var digitale ville det ikke bare ført til at Film&Kino representerte færre kinoer, men det ville ikke minst ført til at det ville være vanskelig å bruke offentlige penger. Dersom Film&Kino skulle brukt 100 millioner kroner på de offentlige kinoene på et vis som ville kompensere for en konkuransefordel er det ikke sikkert at EU ville sett på det med blide øyne.

Det kunne også vært vanskelig å få til en nasjonal ordning om de store kommunale kinoene ikke hadde ventet på Film&Kino. Trondheim Kino sier at de ville hatt en stor grad av digitalisering pr. i dag på et rent forretningsmessig grunnlag også uten Film&Kinos initiativ. Dersom f.eks Oslo, Bergen og Trondheim allerede hadde stor grad av digitalisering ville det neppe hindret bruken av offentlige midler, men det kunne fått følger for VPF-avtalene. De tre store byene utgjør rundt 40% av det samla norske kinomarkedet. Dersom de allerede var klare for å motta digital film uten VPF-støtte fra Hollywood er det ikke sikkert studioene ville være med i et spleiselag for å digitalisere resten. Det er også mulig at utålmodige norske kinoer kunne gått til Arts Alliance Ltd. i England. Arts Alliance administrere VPF for Hollywood i de fleste europeiske land, og blant annet en gruppe mindre danske kinoer forsøkte å få til en avtale om digitalisering og VPF med dem.

KOMPROMISSET

VPF-avtalen mellom Film&Kino og de norske uavhengige distributørene kom på plass på overtid og i aller siste liten. Resultatet av en flere måneder lang konflikt ble et kompromiss som ingen av partene synes er særlig godt.

VPF på alle oppsetninger forandrer distributørenes arbeid. De analoge filmkopiene var kostbare i framstilling, og det var dermed ønskelig å få vist hver kopi så mange ganger og så mange steder som mulig. Med VPF vil det derimot være en vurdering for distributøren om filmen kommer til å spille inn mer enn 2000 kroner på en oppsetning. Om det er tvil vil det ofte være naturlig for distributøren og stoppe videre distribusjon av filmen.

Dette er årsaken til at VPF stopper ved 90 oppsetninger. Dersom det skulle betales VPF på de 110 minste kinoene i Norge er det ikke sikkert de ville fått film i det hele tatt. De aller fleste filmer tjener likvel mindre enn 2000 kroner pr. oppsetning lenge før oppsetning nr 90. Det var derfor enighet om at det trengtes en eller annen form for oppsetningsstøtte. I Film&Kinos opprinnelige forslag var denne støtten begrenset til de 40 første oppsetningene. Etter oppsetning nr. 40 falt hele støtten bort. I den avtalen som ble inngått ble det derimot gitt en mulighet for å søke om en utvide oppsetningstøtte. Denne støtteordningen skal omfatte kvalitetsfilm, barnefilm, norsk film og nordisk film.

Dette er det kompromisset alle er misfornøyde med. Film&Kino opplever nå at de må ta en større andel av den totale summen enn opprinnelig avtalt. I tillegg er den nye støtteordningen vanskelig å budsjettere. De norske uavhengige distributørene på sin side er glade for den utvidete støtteordningen, men er fortsatt grunnleggende misfornøyde med avtalen. De uttrykker at de gjerne bidrar til digitaliseringen, men frykter at med den eksisterende avtalen vil favorisere de amerikanske byråene. Byråforeningens leder, Guttom Petterson, frykter at med den eksisterende avtalen vil de norske byråene betale 60% av den totale VPFen samtidig som det er de amerikanske byråene som har de store innsparingene. Like før sommeren begynte også en misnøye med denne løsningen å spre seg blant de mindre kinoene. Da hadde flere av de større norske byråene begynt å stoppe filmer de fryktet tap på. Dette gjelder først og fremst filmer som distributørene ikke får utvidet oppsetningsstøtte på, som dermed stoppes når de nærmer seg 40 oppsetninger.

Et av de norske distributørenes krav for å godta avtalen i oktober i fjor var at avtalen skulle reforhandles etter et år med digitale kinoer, det vil si juni 2012. Blant distributørene virker det som det er en del skepsis om hvor reel denne forhandlingsrunden blir, ikke minst fordi det ikke er noen slik klausul i avtalen med de amerikanske studioene. De kan derimot få mye drahjelp av de mindre kinoene om de fortsatt er misfornøyde med situasjonen. Film&Kino kan nok leve lenger med misfornøyde distributører enn de kan med misfornøyde medlemmer.

Det kan godt hende at Film&Kino kunne fått til avtaler som ville fått de amerikanske studioene til å ta en større del av kostnadene, og gitt bedre arbeidsforhold for både norske kinoer og distributører. Likevel er det viktigere at vi også etter digitaliseringen har beholdt en desentralisert kinostruktur. Når Hollywood nå varsler at de kutter ut nye VPF-avtaler og faser ut analog film kanskje så tidlig som 2013, var vinduet for å heldigitalisere Norge enda mindre enn noen trodde på forhånd.

Marius Øfsti har skrevet masteroppgave om digitaliseringen av norske kinoer.