Federico Fellinis 8 1/2, der regissøren svinger pisken i sin manesje, har vært mange filmskaperes våte drøm. På lørdag vises filmen i Cinematekets Fellini-serie. Har den tålt tidens tann?
Federico Fellinis 8 1/2, der regissøren svinger pisken i sin manesje, har vært mange filmskaperes våte drøm. På lørdag vises filmen i Cinematekets Fellini-serie. Har den tålt tidens tann?
8 1/2 er den av Fellinis filmer som filmskapere setter høyest og som iblant har fått slippe til på øverste hylle i filmhistorikernes kanon. I filmen spiller Marcello Mastroianni filmregissøren Guido, som i likhet med Fellini har en stor filmsuksess bak seg, men ingen nye ideer. Men i motsetning til sitt alter ego i filmen forvandler Fellini denne idétørken til en banebrytende utforskning av filmskapingens muligheter. I et desperat forsøk på å bevise at han fortsatt har storslagne ideer, får Guido bygget et gigantisk filmsett som skal forestille et romskip, og det kan virke som han har valgt science fiction-sjangeren for å bevise at han er moderne og fremtidsrettet – men uten å ha noen som helst anelse om hvordan han skal gripe det fatt. Han forsøker etter hvert å unngå produsenten og alle de som har interesse av å få filmen ferdig, deriblant hans hustru og elskerinne, og søker tilflukt i minnene og fantasiene fra barndommen. Han underkaster seg en «psykoanalytisk» reise tilbake i tid der alle de elementene vi kjenner fra Fellinis filmfrise med jevne mellomrom dukker opp. Her møter vi førkrigstiden og italienernes usunne dyrking av autoriteter, kirken som en kjærlighetsløs og pompøs institusjon, kvinnen som grotesk demon og som forløsende kraft.


Senere skulle Fellini bli mer direkte i sin skildring av barndommen, som i nevnte Amarcord (1973). I den filmen er nostalgien bare tilsynelatende sukret, og avdekker bak den medgjørlige masken en grunnleggende kritikk av den italienske mentaliteten i førkrigstiden under Mussolini. Her er det de italienske massenes behov for å la seg forføre av en lederskikkelse som Fellini avkler på en ganske besk måte. Det er noe infantilt ved den italienske nasjonalkarakteren som tillot denne dyrkingen, hevdet Fellini senere, og ser man på dagens situasjon i Italia er det fristende å gi ham rett.7. og fredag 8. april arrangerer Cinemateket mini-seminar om Fellini, i samarbeid med Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo og Istituto Italiano di Cultura. Seminaret kombinerer filmvisninger og foredrag og er åpent for alle interesserte. Gjesteforelesere er Fellini-ekspertene Helge Rønning fra UiO, Finn Skårderud (forfatter av boka ”Federico Fellini”) og italienske Nicola Dusi.
Federico Fellinis 8 1/2, der regissøren svinger pisken i sin manesje, har vært mange filmskaperes våte drøm. På lørdag vises filmen i Cinematekets Fellini-serie. Har den tålt tidens tann?
8 1/2 er den av Fellinis filmer som filmskapere setter høyest og som iblant har fått slippe til på øverste hylle i filmhistorikernes kanon. I filmen spiller Marcello Mastroianni filmregissøren Guido, som i likhet med Fellini har en stor filmsuksess bak seg, men ingen nye ideer. Men i motsetning til sitt alter ego i filmen forvandler Fellini denne idétørken til en banebrytende utforskning av filmskapingens muligheter. I et desperat forsøk på å bevise at han fortsatt har storslagne ideer, får Guido bygget et gigantisk filmsett som skal forestille et romskip, og det kan virke som han har valgt science fiction-sjangeren for å bevise at han er moderne og fremtidsrettet – men uten å ha noen som helst anelse om hvordan han skal gripe det fatt. Han forsøker etter hvert å unngå produsenten og alle de som har interesse av å få filmen ferdig, deriblant hans hustru og elskerinne, og søker tilflukt i minnene og fantasiene fra barndommen. Han underkaster seg en «psykoanalytisk» reise tilbake i tid der alle de elementene vi kjenner fra Fellinis filmfrise med jevne mellomrom dukker opp. Her møter vi førkrigstiden og italienernes usunne dyrking av autoriteter, kirken som en kjærlighetsløs og pompøs institusjon, kvinnen som grotesk demon og som forløsende kraft.


Senere skulle Fellini bli mer direkte i sin skildring av barndommen, som i nevnte Amarcord (1973). I den filmen er nostalgien bare tilsynelatende sukret, og avdekker bak den medgjørlige masken en grunnleggende kritikk av den italienske mentaliteten i førkrigstiden under Mussolini. Her er det de italienske massenes behov for å la seg forføre av en lederskikkelse som Fellini avkler på en ganske besk måte. Det er noe infantilt ved den italienske nasjonalkarakteren som tillot denne dyrkingen, hevdet Fellini senere, og ser man på dagens situasjon i Italia er det fristende å gi ham rett.7. og fredag 8. april arrangerer Cinemateket mini-seminar om Fellini, i samarbeid med Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo og Istituto Italiano di Cultura. Seminaret kombinerer filmvisninger og foredrag og er åpent for alle interesserte. Gjesteforelesere er Fellini-ekspertene Helge Rønning fra UiO, Finn Skårderud (forfatter av boka ”Federico Fellini”) og italienske Nicola Dusi.
Legg igjen en kommentar