– Det begynte med en uvilje mot å lage en portrettfilm om Michael Krohn

– Det begynte med en uvilje mot å lage en portrettfilm om Michael Krohn

– Det er få norske artister som har klart å formulere et så treffsikkert politisk budskap, som fortsatt er spot on 30 år etter, sier Tommy Gulliksen om «Når knoklene blir til gele», der publikum får innblikk i hovedpersonen Michael Krohns føringer underveis. Nå skal filmen ut på Norges-turné.

Den erfarne dokumentarfilmskaperen har tidligere vunnet både Gullruten og Nymphes d’Or på tv-festivalen i Monte Carlo for En liten øy i verden, den første filmen i hans trilogi om 22. juli. Med bakgrunn fra Dokument 2 har han også blant annet laget dokumentar om den såkalte Kongo-saken, og senere filmer om en ung islamist (Edderkoppen), om straffedømte på vei ut i samfunnet etter lengre tid i fengsel (Veien til frihet) og om en ungdomskriminell som prøver å bli rappestjerne (Gategutt).

Nå er han aktuell med en dokumentar om sangeren og låtskriveren i rockebandet Raga Rockers.

Christer Falck hadde et oppreisningsprosjekt for Michael Krohn for et par år siden, med tribute-konserter og en boksutgivelse med nyinnspilte coverversjoner av hele diskografien hans. Christer tenkte at det hadde vært bra med en dokumentarfilm i tillegg, og kontaktet meg om det, forteller Gulliksen.

– Jeg var litt skeptisk til ideen, og spurte om Michael Krohn selv var interessert. Christers svar var mnja, han kan bli det!

Krohn er nemlig kjent for å være både kompromissløs og lite villig til å gi intervjuer. Gulliksen forteller at det følgelig var to nokså motvillige menn som møttes på en slags «blind date» gjennom matchmakeren Falck.

– Etter hvert dro Christer, og Michael og jeg fant litt tonen gjennom begge å ha bli tvunget inn i noe. Og fordi han bor på Lambertseter, hvor jeg kommer fra. Så vi bestemte oss for å ta et møte til.

Da gjorde Gulliksen det klart for Raga-sjefen at han ikke hadde tenkt å lage noen tradisjonell musikkdokumentar.

– Jeg sa at jeg neppe var personen å gå til for å få laget en sånn Lydverket Spesial, eller en fanboy-dokumentar. Jeg ville lage en film som handler om noe allmenngyldig, og som dermed har appell utover tilhengerskaren hans, sier Gulliksen, som ikke er noen dedikert fan av Krohn og Raga Rockers selv (men understreker at han alltid har likt de største hitene).

– Det er viktig å stille seg spørsmål om hvorfor man skal lage film i dag om en artist som hadde sin storhetstid på åttitallet, og til dels sytti- og nittitallet. For meg handlet det om utenforskap og skaperkraft. Jeg syntes Michael Krohn var en veldig fascinerende person, som fikk meg til å reflektere rundt hvem som blir de mest interessante kunstnerne. Hvordan får noen det blikket? Jeg kom til at man på et vis må ha stått utenfor for å få det utenfra-blikket, som jeg også er veldig opptatt av som dokumentarfilmskaper, sier Gulliksen.

– Når du lager film om en musiker er det lett å fylle filmen din med mye fet musikk, men egentlig snylter du bare på noen andres verk.

Ba om vetorett

Han forstod tidlig at Når knoklene blir til gele, som filmen heter (etter en av Krohns mest kjente låter), ville være utfordrende både å få finansiert og distribuert. Han søkte seg derfor inn i Filminstituttets Nye Veier-ordning.

– Filmen kunne ikke ha vært laget uten den ordningen, sier filmskaperen.

I Nye Veier det legges vekt på at filmskaperne skal utfordre seg selv i prosessen.

– Jeg er veldig glad i å lage observerende «følge-dokumentarer», som skildrer virkeligheten mens den utspiller seg. Men uansett hva vi ville fulgt av tribute-konserter for Michael eller lignende i dag, så ville det bare ha vært en dårlig erstatning for å ha fått være med på en Raga Rockers-turné på åttitallet. Eller på hans første gjennombrudd eller største nedturer. Siden det er noe svært interessant ved ham som menneske, ville jeg heller intervjue ham i et helt atskilt univers. Dermed ble det et slags dogme for filmen at den ikke skulle eksistere i konkret tid og rom. Et annet var at det skulle være en enkildesdokumentar. Ingen andre skulle snakke om Michael enn ham selv!

Selv om Gulliksens film er fundert i intervjuer med Krohn gjort gjennom to år, er den ingen konvensjonell «talking head»-basert musikkdokumentar. Isteden fokuserer den i stor grad på hovedpersonens reaksjon på å være gjenstand for en portrettdokumentar.

Filmen starter med at Krohn signerer kontrakten om å medvirke i filmen, hvor han ber om å få det han kaller «vetorett». Underveis får vi jevnlig bevitne Krohn mens han ser på opptakene av seg selv, og prosessen der han og Gulliksen diskuterer dette materialet.

– Dette aspektet var ikke der fra starten av. Men alle sa til meg hele tiden at han kommer til å trekke seg, så jeg visste at jeg måtte ha en veldig spesiell metode. Michael måtte få se og kontrollere underveis. Det ble en slags sikkerhetsfunksjon for i det hele tatt å få laget filmen, hvor jeg kunne vise til opptak av at han har sett og godkjent materiale, sier Gulliksen.

– Dessuten synes jeg at noe av det mest fascinerende ved å lage dokumentarfilm er å sitte i klipperommet og ha visning for de involverte. Jeg har laget alt fra dokumentarer hvor hovedpersonen blir avslørt som skurk, til nære beretninger om folk som utleverer svært sårbare prosesser i livene sine. Når du ser filmen sammen med disse menneskene, får du en voldsom ansvarsfølelse som filmskaper. Du må kunne se dem i øynene, som på en måte er det ultimate etiske kompasset. Jeg tenkte at om jeg tok inn et slikt element i dokumentaren om Michael, så ville det være med på å gi et helhetlig inntrykk av ham. Også om hvorfor han har gjort det så vanskelig for seg selv.

– Om man har med vanskelige karakterer å gjøre, tar man en mengde bevisste og ubevisste hensyn, som ikke publikum får vite om. (regissør Gulliksen til venstre).

Vil ikke snylte på musikken

Vil du si at dette er mest din eller mest Michael Krohns film?

– Det blir uansett mest min og publikums film. Jo mer han kontrollerer og styrer og det tilsynelatende blir hans film, jo mer innblikk får vi i ham. Men vi er ikke ferdige før Michael får sett en endelig versjon – og vi har filmet det, sier Gulliksen.

– Jeg synes ofte at hensyn er det verste med dokumentarfilm, fortsetter han lattermildt.

– Det er jo også det viktigste, men samtidig er alle hensynene dokumentarens største svakhet i forhold til å skildre sannhet. Om man har med vanskelige karakterer å gjøre, tar man en mengde bevisste og ubevisste hensyn, som ikke publikum får vite om. Da kan en fiksjonsfilm være mer sannferdig, selv om den ikke har samme rot i virkeligheten. Jeg har tatt noen hensyn i denne filmen, men de skal publikum få se – og bedømme, sier filmskaperen.

I filmen benytter Gulliksen seg dessuten av en del animasjonssekvenser, som er laget av selskapet Mikrofilm. Disse innslagene tar gjerne utgangspunkt i typografi knyttet til låttekstene, eller i figurer skapt av Krohn selv (som også er aktiv som kunstmaler).

Hvilke muligheter ga animasjon deg?

– Animasjon har den spesielle egenskapen nettopp å opphøye tid og rom. Det føltes derfor som et naturlig grep, som ville utvide et ellers litt begrenset og statisk univers, hvor jeg bare satt og snakket med Michael. Gjennom animasjon kunne vi dessuten lage små musikkvideoer med basis i hans eget visuelle uttrykk, som tillot oss å bruke nokså lange strekk av Michaels musikk, sier Gulliksen.

– Det handler om å løfte musikken hans, istedenfor å snylte på den. Når du lager film om en musiker er det lett å fylle filmen din med mye fet musikk, men egentlig snylter du bare på noen andres verk. Vi ønsket at filmen skulle få være en film, med et selvstendig kunstnerisk uttrykk.

– Gjennom animasjon kunne vi dessuten lage små musikkvideoer med basis i hans eget visuelle uttrykk,

 Myter og betydninger

Du sa at det er en film om skaperkraft – men handler det også om kunstnermyten, om den lidende kunstneren?

– Jeg tror en del klisjeer og myter er vanskelige å avlive, fordi de til en viss grad stemmer. Det er ikke til å komme fra at Michael skriver de beste låtene når han ikke har det så bra. Men det var også viktig for meg å ikke romantisere det. Michaels barndom og oppvekst har formet hans syn på seg selv og hans plass i samfunnet – samtidig som han hadde et talent til å sette ord på det som treffer oss, sier Gulliksen, som understreker at han ville lage en positiv film.

– Det handler ikke om at du skal leve et miserabelt liv for å framprovosere skaperkraft, men at du kan bruke skaperkraft til å redde et miserabelt liv. Michael Krohns skaperkraft har ikke gitt ham så mye ære, berømmelse og penger som det kunne ha gjort, men som han sier selv, så har det gitt ham et verdig liv, sier Gulliksen. Som synes det er fascinerende at Krohn aldri har byttet inn noe av all «kredden» han sitter på i kommersiell suksess, ved for eksempel å være med i Hver gang vi møtes eller lignende programmer.

Hvilken betydning vil du si at Michael Krohn har hatt som artist?

– Han hadde jo en helt sentral posisjon i pønken, uten at han egentlig var pønker. Som stilikon har han vist at du ikke trenger å være outrert for å være kul. Og ikke minst har han hatt avgjørende betydning for at musikk kan låte fett på norsk – som også har hatt mye å si for norsk hip hop. Dessuten er det få norske populærartister som har klart å formulere et så treffsikkert politisk budskap, som fortsatt er spot on 30 år etter.

Gulliksen har foreløpig ikke gjort noen avtaler med tv-kanaler eller andre distribusjonskanaler.

– Det er helt bevisst. Vi har lyst til å prøve ut det å turnere med filmen på kinoer og kulturhus, kanskje også med Michael, hvor vi gjør det til eventer. Ut fra de andre Nye Veier-filmene, ser jeg jo at det er vanskelig å lansere smykker i havet av popkorn. Da må du heller lage et knapphetsgode av det, hvor folk rundt om i landet kun har en sjanse til å se filmen, sier han.

– Det er ikke nødvendigvis kinopublikummet det er noe i veien med, men man må tenke nytt. Når vi står så fritt, kan vi også ta noen sjanser i lanseringen. Musikkbransjen fikk jo knekken først, og der har man hatt to læresetninger: Det ene er å satse på streaming, det andre er at artistene må turnere. Med Michaels fanskare tror jeg vi har et ganske godt grunnfjell å bygge på.

 

– Som stilikon har han vist at du ikke trenger å være outrert for å være kul.

Legg igjen en kommentar

– Det begynte med en uvilje mot å lage en portrettfilm om Michael Krohn

– Det begynte med en uvilje mot å lage en portrettfilm om Michael Krohn

– Det er få norske artister som har klart å formulere et så treffsikkert politisk budskap, som fortsatt er spot on 30 år etter, sier Tommy Gulliksen om «Når knoklene blir til gele», der publikum får innblikk i hovedpersonen Michael Krohns føringer underveis. Nå skal filmen ut på Norges-turné.

Den erfarne dokumentarfilmskaperen har tidligere vunnet både Gullruten og Nymphes d’Or på tv-festivalen i Monte Carlo for En liten øy i verden, den første filmen i hans trilogi om 22. juli. Med bakgrunn fra Dokument 2 har han også blant annet laget dokumentar om den såkalte Kongo-saken, og senere filmer om en ung islamist (Edderkoppen), om straffedømte på vei ut i samfunnet etter lengre tid i fengsel (Veien til frihet) og om en ungdomskriminell som prøver å bli rappestjerne (Gategutt).

Nå er han aktuell med en dokumentar om sangeren og låtskriveren i rockebandet Raga Rockers.

Christer Falck hadde et oppreisningsprosjekt for Michael Krohn for et par år siden, med tribute-konserter og en boksutgivelse med nyinnspilte coverversjoner av hele diskografien hans. Christer tenkte at det hadde vært bra med en dokumentarfilm i tillegg, og kontaktet meg om det, forteller Gulliksen.

– Jeg var litt skeptisk til ideen, og spurte om Michael Krohn selv var interessert. Christers svar var mnja, han kan bli det!

Krohn er nemlig kjent for å være både kompromissløs og lite villig til å gi intervjuer. Gulliksen forteller at det følgelig var to nokså motvillige menn som møttes på en slags «blind date» gjennom matchmakeren Falck.

– Etter hvert dro Christer, og Michael og jeg fant litt tonen gjennom begge å ha bli tvunget inn i noe. Og fordi han bor på Lambertseter, hvor jeg kommer fra. Så vi bestemte oss for å ta et møte til.

Da gjorde Gulliksen det klart for Raga-sjefen at han ikke hadde tenkt å lage noen tradisjonell musikkdokumentar.

– Jeg sa at jeg neppe var personen å gå til for å få laget en sånn Lydverket Spesial, eller en fanboy-dokumentar. Jeg ville lage en film som handler om noe allmenngyldig, og som dermed har appell utover tilhengerskaren hans, sier Gulliksen, som ikke er noen dedikert fan av Krohn og Raga Rockers selv (men understreker at han alltid har likt de største hitene).

– Det er viktig å stille seg spørsmål om hvorfor man skal lage film i dag om en artist som hadde sin storhetstid på åttitallet, og til dels sytti- og nittitallet. For meg handlet det om utenforskap og skaperkraft. Jeg syntes Michael Krohn var en veldig fascinerende person, som fikk meg til å reflektere rundt hvem som blir de mest interessante kunstnerne. Hvordan får noen det blikket? Jeg kom til at man på et vis må ha stått utenfor for å få det utenfra-blikket, som jeg også er veldig opptatt av som dokumentarfilmskaper, sier Gulliksen.

– Når du lager film om en musiker er det lett å fylle filmen din med mye fet musikk, men egentlig snylter du bare på noen andres verk.

Ba om vetorett

Han forstod tidlig at Når knoklene blir til gele, som filmen heter (etter en av Krohns mest kjente låter), ville være utfordrende både å få finansiert og distribuert. Han søkte seg derfor inn i Filminstituttets Nye Veier-ordning.

– Filmen kunne ikke ha vært laget uten den ordningen, sier filmskaperen.

I Nye Veier det legges vekt på at filmskaperne skal utfordre seg selv i prosessen.

– Jeg er veldig glad i å lage observerende «følge-dokumentarer», som skildrer virkeligheten mens den utspiller seg. Men uansett hva vi ville fulgt av tribute-konserter for Michael eller lignende i dag, så ville det bare ha vært en dårlig erstatning for å ha fått være med på en Raga Rockers-turné på åttitallet. Eller på hans første gjennombrudd eller største nedturer. Siden det er noe svært interessant ved ham som menneske, ville jeg heller intervjue ham i et helt atskilt univers. Dermed ble det et slags dogme for filmen at den ikke skulle eksistere i konkret tid og rom. Et annet var at det skulle være en enkildesdokumentar. Ingen andre skulle snakke om Michael enn ham selv!

Selv om Gulliksens film er fundert i intervjuer med Krohn gjort gjennom to år, er den ingen konvensjonell «talking head»-basert musikkdokumentar. Isteden fokuserer den i stor grad på hovedpersonens reaksjon på å være gjenstand for en portrettdokumentar.

Filmen starter med at Krohn signerer kontrakten om å medvirke i filmen, hvor han ber om å få det han kaller «vetorett». Underveis får vi jevnlig bevitne Krohn mens han ser på opptakene av seg selv, og prosessen der han og Gulliksen diskuterer dette materialet.

– Dette aspektet var ikke der fra starten av. Men alle sa til meg hele tiden at han kommer til å trekke seg, så jeg visste at jeg måtte ha en veldig spesiell metode. Michael måtte få se og kontrollere underveis. Det ble en slags sikkerhetsfunksjon for i det hele tatt å få laget filmen, hvor jeg kunne vise til opptak av at han har sett og godkjent materiale, sier Gulliksen.

– Dessuten synes jeg at noe av det mest fascinerende ved å lage dokumentarfilm er å sitte i klipperommet og ha visning for de involverte. Jeg har laget alt fra dokumentarer hvor hovedpersonen blir avslørt som skurk, til nære beretninger om folk som utleverer svært sårbare prosesser i livene sine. Når du ser filmen sammen med disse menneskene, får du en voldsom ansvarsfølelse som filmskaper. Du må kunne se dem i øynene, som på en måte er det ultimate etiske kompasset. Jeg tenkte at om jeg tok inn et slikt element i dokumentaren om Michael, så ville det være med på å gi et helhetlig inntrykk av ham. Også om hvorfor han har gjort det så vanskelig for seg selv.

– Om man har med vanskelige karakterer å gjøre, tar man en mengde bevisste og ubevisste hensyn, som ikke publikum får vite om. (regissør Gulliksen til venstre).

Vil ikke snylte på musikken

Vil du si at dette er mest din eller mest Michael Krohns film?

– Det blir uansett mest min og publikums film. Jo mer han kontrollerer og styrer og det tilsynelatende blir hans film, jo mer innblikk får vi i ham. Men vi er ikke ferdige før Michael får sett en endelig versjon – og vi har filmet det, sier Gulliksen.

– Jeg synes ofte at hensyn er det verste med dokumentarfilm, fortsetter han lattermildt.

– Det er jo også det viktigste, men samtidig er alle hensynene dokumentarens største svakhet i forhold til å skildre sannhet. Om man har med vanskelige karakterer å gjøre, tar man en mengde bevisste og ubevisste hensyn, som ikke publikum får vite om. Da kan en fiksjonsfilm være mer sannferdig, selv om den ikke har samme rot i virkeligheten. Jeg har tatt noen hensyn i denne filmen, men de skal publikum få se – og bedømme, sier filmskaperen.

I filmen benytter Gulliksen seg dessuten av en del animasjonssekvenser, som er laget av selskapet Mikrofilm. Disse innslagene tar gjerne utgangspunkt i typografi knyttet til låttekstene, eller i figurer skapt av Krohn selv (som også er aktiv som kunstmaler).

Hvilke muligheter ga animasjon deg?

– Animasjon har den spesielle egenskapen nettopp å opphøye tid og rom. Det føltes derfor som et naturlig grep, som ville utvide et ellers litt begrenset og statisk univers, hvor jeg bare satt og snakket med Michael. Gjennom animasjon kunne vi dessuten lage små musikkvideoer med basis i hans eget visuelle uttrykk, som tillot oss å bruke nokså lange strekk av Michaels musikk, sier Gulliksen.

– Det handler om å løfte musikken hans, istedenfor å snylte på den. Når du lager film om en musiker er det lett å fylle filmen din med mye fet musikk, men egentlig snylter du bare på noen andres verk. Vi ønsket at filmen skulle få være en film, med et selvstendig kunstnerisk uttrykk.

– Gjennom animasjon kunne vi dessuten lage små musikkvideoer med basis i hans eget visuelle uttrykk,

 Myter og betydninger

Du sa at det er en film om skaperkraft – men handler det også om kunstnermyten, om den lidende kunstneren?

– Jeg tror en del klisjeer og myter er vanskelige å avlive, fordi de til en viss grad stemmer. Det er ikke til å komme fra at Michael skriver de beste låtene når han ikke har det så bra. Men det var også viktig for meg å ikke romantisere det. Michaels barndom og oppvekst har formet hans syn på seg selv og hans plass i samfunnet – samtidig som han hadde et talent til å sette ord på det som treffer oss, sier Gulliksen, som understreker at han ville lage en positiv film.

– Det handler ikke om at du skal leve et miserabelt liv for å framprovosere skaperkraft, men at du kan bruke skaperkraft til å redde et miserabelt liv. Michael Krohns skaperkraft har ikke gitt ham så mye ære, berømmelse og penger som det kunne ha gjort, men som han sier selv, så har det gitt ham et verdig liv, sier Gulliksen. Som synes det er fascinerende at Krohn aldri har byttet inn noe av all «kredden» han sitter på i kommersiell suksess, ved for eksempel å være med i Hver gang vi møtes eller lignende programmer.

Hvilken betydning vil du si at Michael Krohn har hatt som artist?

– Han hadde jo en helt sentral posisjon i pønken, uten at han egentlig var pønker. Som stilikon har han vist at du ikke trenger å være outrert for å være kul. Og ikke minst har han hatt avgjørende betydning for at musikk kan låte fett på norsk – som også har hatt mye å si for norsk hip hop. Dessuten er det få norske populærartister som har klart å formulere et så treffsikkert politisk budskap, som fortsatt er spot on 30 år etter.

Gulliksen har foreløpig ikke gjort noen avtaler med tv-kanaler eller andre distribusjonskanaler.

– Det er helt bevisst. Vi har lyst til å prøve ut det å turnere med filmen på kinoer og kulturhus, kanskje også med Michael, hvor vi gjør det til eventer. Ut fra de andre Nye Veier-filmene, ser jeg jo at det er vanskelig å lansere smykker i havet av popkorn. Da må du heller lage et knapphetsgode av det, hvor folk rundt om i landet kun har en sjanse til å se filmen, sier han.

– Det er ikke nødvendigvis kinopublikummet det er noe i veien med, men man må tenke nytt. Når vi står så fritt, kan vi også ta noen sjanser i lanseringen. Musikkbransjen fikk jo knekken først, og der har man hatt to læresetninger: Det ene er å satse på streaming, det andre er at artistene må turnere. Med Michaels fanskare tror jeg vi har et ganske godt grunnfjell å bygge på.

 

– Som stilikon har han vist at du ikke trenger å være outrert for å være kul.

Legg igjen en kommentar

MENY