En filmskole som er seg selv nok

En filmskole som er seg selv nok

Det Finn Gjerdrum etterlyser i sitt innlegg er debatt. I stedet for bare å fokusere på egne suksesser, er det ikke også lurt å se på hva som ikke fungerer så godt? Igor Devold ser her nærmere på hva han mener er Den norske filmskolens største svakhet: motviljen mot å samarbeide med andre fagmiljøer.

Etter Finn Gjerdrum sitt innlegg (”Den norske filmskolen trenger en ny dekan”) har det kommet flere motsvar, både fra Høgskolens rektor Kathrine Skretting, studieleder, de ansatte og produsentkullet ved Den norske filmskolen. I regionavisen Gubrandsdølen Dagningen har også enkelte tidligere ansatte og studenter støttet opp om Gjerdrum.

De ansatte ved Filmskolen peker i sitt svar på at skolen har oppnådd mange gode resultater og har fornøyde studenter. Det er bra. Et godt pedagogisk opplegg er viktig. At enkelte studenter er misfornøyde vil uansett være umulig å unngå helt (selv om det neppe bør være et mål).

Samtidig er det spesielt at en åremålsstilling nesten ikke blir utlyst noen steder, og skolens rektor langt på vei bekrefter ovenfor Rushprint at de går stillere i dørene enn vanlig fordi de håper på at sittende dekan skal søke på nytt. Det til tross for at bransjestyrets medlem Silje Hopeland Eik uttaler til GD at ”jeg som sitter i skolens styre skulle ønske vi hadde hatt mer å si når det gjelder utformingen utlysningen og ansettelsesprosessen”. Ja, for det strider vel litt imot ideen om åremål, det å gå stille i dørene når åremål nettopp har til hensikt å skape mulighet for utskiftninger.

HiL er et kraftsentrum for filmutdanning i Norge. Ved siden av Filmskolen er det også et treårig TV-studie på HiL, i dag kalt Den norske TV-skolen. Her er noen av Norges beste dokumentarregissører utdannet. HiL har også en egen utdanning innen Film- og Fjernsynsvitenskap (FFV). Debatten om Filmskolens fremtid og ansettelse av ny dekan er så viktig, fordi det angår alle disse tre studietilbudene.

Jeg arbeidet som veileder og studieleder ved dokumentarregi på det som i dag er omdøpt til Den norske TV-skolen fra 2009 til 2014. Jeg var også student ved den samme utdanningen 2000-2002. Jeg har observert utviklingen til filmfagene som helhet ved HiL også i de årene etter at jeg jobbet der.

De faglige ansatte ved Filmskolen tror det skyldes misunnelse at det nå settes spørsmålstegn ved Filmskolens valg, men det er nok neppe så enkelt. Norge trenger en Filmvitenskapelig- og praktisk håndverksorientert TV-utdanning. TV-utdanningen har gjennom mange år hatt et godt søkergrunnlag og filmene fra TV-dokumentarlinjen har vært representert på festivaler og studentene får jobb i TV-bransjen eller nye fremvoksende nett-TV miljøer etter endt utdanning: Ingrid Gjessing Linhave, Solveig Melkeraaen, Kim Strømstad, Lars Erik Steffensen, Karen Winther, Håvard Bustnes, Charlotte Røhder Tvedt, Synnøve Macody Lund, Hilde Skofteland, Geir Kreken med flere har blitt uteksaminert fra TV-skolen ved HiL.

Filmvitenskapen gir oss et akademisk og analytisk blikk på det vi holder på med. At det er bred støtte for det i bransjen, viser den massive oppslutningen rundt den nedleggingstruede Film- og Fjernsynsvitenskapen som fag ved HiL rett før sommeren, med over 1200 likes på Facebook på kort tid og med støtte fra mange viktige aktører i film- og TV-bransjen (Bent Hamer, Stefan Jarl, Liv Ullmann, Malte Wadman, Eskil Vogt, Dag Johan Haugerud, Jan Erik Holst, Finn Gjerdrum, Aage Aaberge, Izer Aliu, Arild Andresen, Ståle Stein Berg, Espen Klouman Høiner m.fl.).

Det var interessante å merke seg at ingen i dagens Filmskole-ledelse og svært få blant de ansatte åpent ga sin støtte til viktigheten av å opprettholde Filmvitenskap. Hvorfor er det slik?

Film- og Fjernsynsvitenskap holder i dag til i brakker på parkeringsplassen nedenfor Høgskolens flotte bygg. Dit ble de nærmes ”tvangsflyttet” da Filmskolen først ønsket at Filmvitenskap og de praktiske TV-fagene skulle ”skille” seg fordi TV-fagene skulle slå seg sammen med Filmskolen.

Så ombestemte Filmskolen seg og ønsket likevel ikke å samarbeide med noen andre filmmiljøer ved HiL. Jeg husker veldig tydelig at sittende dekan ved Filmskolen i et såkalt samarbeidsmøte uttalte at han ikke hadde noen interesse av å samarbeide med andre fagmiljøer ved HiL.

Det eneste som kom ut av prosessen som skulle skape ”robuste filmfaglige miljøer ved HiL”, var at administrasjonen overtok hele femte etasje fra Film og Fjernsynsvitenskap som ble flyttet ned til de nevnte brakkene. Dermed ble filmmiljøene ved HiL splittet i tre fakulteter.

Et annet resultat var at det ble svært vanskelig å drive videre masteren på dokumentarfilmlinjen ved TV-skolen. Linjen hadde et tett samarbeid med Film- og Fjernsynsvitenskap, dette samarbeidet ble mye vanskeligere når fagene havnet i ulike fakulteter, slik at masteren etter et par år ble nedlagt. Videre har Filmskolen opprettet sin egen dokumentarutdanning slik at det i dag er to dokumentarutdanninger ved HiL. For meg virker dette dårlig koordinert, og her har også HiL sin overordnede ledelse et ansvar.

Hvordan har vi havnet i en situasjonen der Filmskolen dikterer HiL sin visjon for Film- og Fjernsynsvitenskap og TV-fagene?

At en så tung aktør som Den norske filmskolen får stor innflytelse på rektor ved HiL er ikke helt unaturlig. HiL hadde i de årene jeg var studieleder en utfordrende økonomi. Med store studenttall og liten grunnbevilgning vil naturlig nok Filmskolen med sin bunnsolide finansiering og derav gode økonomi kunne påvirke mange beslutninger.

Om Filmskolen skulle forsøke å realisere det uuttalte målet om å flytte til Oslo, ville det ikke bare være et prestisjetap for HiL, men også et stort økonomisk tap (den nye masterutdanningen til Filmskolen er allerede lagt til Oslo). Dermed er det nok ikke lett å motsette seg det en dekan ved Filmskolen måtte ønske seg. Rektor er jo også valgt av de fagansatte ved Høgskolen (slik var det i hvert fall under min tid som ansatt) og har de siste årene ikke kommet fra det filmfaglige miljøet. Dermed blir det naturlig for rektor, som er fra et annet felt, å støtte seg på en dekan med filmfaglig bakgrunn.

Åtte år med den sittende dekanen har gitt mange faglige suksesser ved Filmskolen. Det har blitt laget mange gode filmer, studentundersøkelser tyder på mange fornøyde studenter. Det er flott! Jeg mener det er rom for å beholde denne faglige utviklingen og satsingen til Filmskolen, men samtidig se på mulighetene for samarbeid med de andre avdelingene ved HiL. Det burde ikke være en motsetning der. Det finnes mange synergieffekter ved å kunne samarbeide. Mange av de har jo vært luftet tidligere, som filmvitenskapens viktighet for historiefortellere, for deres refleksjonsnivå, ikke bare for regissørene – det åpner for samarbeid mellom filmstudenter og mulighet for professorer å dele sin kunnskap i gjesteforelesninger hos hverandre. Et samarbeid gir ikke minst mulighet for faglig utveksling de fagansatte imellom. Det er faktisk viktig i et lite land med et lite filmmiljø som Norge. Bør vi ikke heller forsøke å spille hverandre gode, enn å bare fokusere på hvor gode vi er og dårlige de er?

Det Gjerdrum etterlyser i sitt innlegg er debatt. I stedet for bare å fokusere på egne suksesser, er det ikke også lurt å se på hva som ikke fungerer så bra? Hva kan man bli bedre på?

Høgskolen i Lillehammer er og burde være den viktigste utdanningsinstitusjonen innen film og TV i Norge. En filmfaglig institusjon som er tuftet på tre ulike men samtidig faglig nært beslektede tradisjoner: Filmskolen, TV-skolen og Film- og Fjernsynsvitenskapen. Disse institusjonene burde etter min mening være samlet i ett fakultet eller i ett institutt. Filmskolen må gjerne beholde pengene sine, men faglige synergier vil komme alle til gode. For å få det til, trenger man en ledelse ved Filmskolen som er åpen for samarbeid. Gjerne sterke ledere, men de må ha som uttalt mål å samarbeide og søke felles løsninger.

At HiL valgte å ikke legge ut stillingen i flere kanaler er etter min mening kritikkverdig. Her har faktisk HiL et ansvar. Forskerforbundet (som organiserer mange av HiLs fagansatte) skriver på sine nettsider at stillingsannonser bør offentliggjøres i aviser og at det er vanlig å annonsere i fagtidsskrifter. Det er faktisk ikke Gjerdrum sitt ansvar.

Jeg etterspør fortsatt en visjon for filmutdanningene ved HiL som helhet. Det er satt ned et utvalg som skal se på Film- og Fjernsynsvitenskapens fremtid, men jeg mener det bør gjøres en bredere vurdering og som ser alle filmfagene under ett.

Jeg håper også at det i ansettelsesprosessen vil være mer enn én bransjerepresentant, slik det var ved siste ansettelsesrunde av dekan ved Filmskolen, og at også andre filmfaglige miljøer ved HiL vil være representert i ansettelsesprosessen. Det blir for lite med bare én filmfaglig representant ved ansettelsen av en ny dekan ved Den norske filmskolen.

Til slutt: om du som leser dette kunne tenke deg å søke på stillingen, for å bygge videre på de suksesser sittende dekan og Filmskolens ansatte har oppnådd, ikke la deg skremme. Jeg vil anbefale deg å søke! For HiL er en fantastisk arbeidsplass med stor takhøyde og mange faglig sterke og engasjerte ansatte.

Kanskje er det til og med på tide med en kvinnelig dekan ved Filmskolen?

P.S: Det hadde vært flott med en utlysningstekst på engelsk også.

Leiv Igor Devold

Masterutdannet i regi fra den polske filmskolen i Lodz, regissør av kinodokumentaren Den tilfeldige rockestjernen om Kaizers Orchestra.

En filmskole som er seg selv nok

En filmskole som er seg selv nok

Det Finn Gjerdrum etterlyser i sitt innlegg er debatt. I stedet for bare å fokusere på egne suksesser, er det ikke også lurt å se på hva som ikke fungerer så godt? Igor Devold ser her nærmere på hva han mener er Den norske filmskolens største svakhet: motviljen mot å samarbeide med andre fagmiljøer.

Etter Finn Gjerdrum sitt innlegg (”Den norske filmskolen trenger en ny dekan”) har det kommet flere motsvar, både fra Høgskolens rektor Kathrine Skretting, studieleder, de ansatte og produsentkullet ved Den norske filmskolen. I regionavisen Gubrandsdølen Dagningen har også enkelte tidligere ansatte og studenter støttet opp om Gjerdrum.

De ansatte ved Filmskolen peker i sitt svar på at skolen har oppnådd mange gode resultater og har fornøyde studenter. Det er bra. Et godt pedagogisk opplegg er viktig. At enkelte studenter er misfornøyde vil uansett være umulig å unngå helt (selv om det neppe bør være et mål).

Samtidig er det spesielt at en åremålsstilling nesten ikke blir utlyst noen steder, og skolens rektor langt på vei bekrefter ovenfor Rushprint at de går stillere i dørene enn vanlig fordi de håper på at sittende dekan skal søke på nytt. Det til tross for at bransjestyrets medlem Silje Hopeland Eik uttaler til GD at ”jeg som sitter i skolens styre skulle ønske vi hadde hatt mer å si når det gjelder utformingen utlysningen og ansettelsesprosessen”. Ja, for det strider vel litt imot ideen om åremål, det å gå stille i dørene når åremål nettopp har til hensikt å skape mulighet for utskiftninger.

HiL er et kraftsentrum for filmutdanning i Norge. Ved siden av Filmskolen er det også et treårig TV-studie på HiL, i dag kalt Den norske TV-skolen. Her er noen av Norges beste dokumentarregissører utdannet. HiL har også en egen utdanning innen Film- og Fjernsynsvitenskap (FFV). Debatten om Filmskolens fremtid og ansettelse av ny dekan er så viktig, fordi det angår alle disse tre studietilbudene.

Jeg arbeidet som veileder og studieleder ved dokumentarregi på det som i dag er omdøpt til Den norske TV-skolen fra 2009 til 2014. Jeg var også student ved den samme utdanningen 2000-2002. Jeg har observert utviklingen til filmfagene som helhet ved HiL også i de årene etter at jeg jobbet der.

De faglige ansatte ved Filmskolen tror det skyldes misunnelse at det nå settes spørsmålstegn ved Filmskolens valg, men det er nok neppe så enkelt. Norge trenger en Filmvitenskapelig- og praktisk håndverksorientert TV-utdanning. TV-utdanningen har gjennom mange år hatt et godt søkergrunnlag og filmene fra TV-dokumentarlinjen har vært representert på festivaler og studentene får jobb i TV-bransjen eller nye fremvoksende nett-TV miljøer etter endt utdanning: Ingrid Gjessing Linhave, Solveig Melkeraaen, Kim Strømstad, Lars Erik Steffensen, Karen Winther, Håvard Bustnes, Charlotte Røhder Tvedt, Synnøve Macody Lund, Hilde Skofteland, Geir Kreken med flere har blitt uteksaminert fra TV-skolen ved HiL.

Filmvitenskapen gir oss et akademisk og analytisk blikk på det vi holder på med. At det er bred støtte for det i bransjen, viser den massive oppslutningen rundt den nedleggingstruede Film- og Fjernsynsvitenskapen som fag ved HiL rett før sommeren, med over 1200 likes på Facebook på kort tid og med støtte fra mange viktige aktører i film- og TV-bransjen (Bent Hamer, Stefan Jarl, Liv Ullmann, Malte Wadman, Eskil Vogt, Dag Johan Haugerud, Jan Erik Holst, Finn Gjerdrum, Aage Aaberge, Izer Aliu, Arild Andresen, Ståle Stein Berg, Espen Klouman Høiner m.fl.).

Det var interessante å merke seg at ingen i dagens Filmskole-ledelse og svært få blant de ansatte åpent ga sin støtte til viktigheten av å opprettholde Filmvitenskap. Hvorfor er det slik?

Film- og Fjernsynsvitenskap holder i dag til i brakker på parkeringsplassen nedenfor Høgskolens flotte bygg. Dit ble de nærmes ”tvangsflyttet” da Filmskolen først ønsket at Filmvitenskap og de praktiske TV-fagene skulle ”skille” seg fordi TV-fagene skulle slå seg sammen med Filmskolen.

Så ombestemte Filmskolen seg og ønsket likevel ikke å samarbeide med noen andre filmmiljøer ved HiL. Jeg husker veldig tydelig at sittende dekan ved Filmskolen i et såkalt samarbeidsmøte uttalte at han ikke hadde noen interesse av å samarbeide med andre fagmiljøer ved HiL.

Det eneste som kom ut av prosessen som skulle skape ”robuste filmfaglige miljøer ved HiL”, var at administrasjonen overtok hele femte etasje fra Film og Fjernsynsvitenskap som ble flyttet ned til de nevnte brakkene. Dermed ble filmmiljøene ved HiL splittet i tre fakulteter.

Et annet resultat var at det ble svært vanskelig å drive videre masteren på dokumentarfilmlinjen ved TV-skolen. Linjen hadde et tett samarbeid med Film- og Fjernsynsvitenskap, dette samarbeidet ble mye vanskeligere når fagene havnet i ulike fakulteter, slik at masteren etter et par år ble nedlagt. Videre har Filmskolen opprettet sin egen dokumentarutdanning slik at det i dag er to dokumentarutdanninger ved HiL. For meg virker dette dårlig koordinert, og her har også HiL sin overordnede ledelse et ansvar.

Hvordan har vi havnet i en situasjonen der Filmskolen dikterer HiL sin visjon for Film- og Fjernsynsvitenskap og TV-fagene?

At en så tung aktør som Den norske filmskolen får stor innflytelse på rektor ved HiL er ikke helt unaturlig. HiL hadde i de årene jeg var studieleder en utfordrende økonomi. Med store studenttall og liten grunnbevilgning vil naturlig nok Filmskolen med sin bunnsolide finansiering og derav gode økonomi kunne påvirke mange beslutninger.

Om Filmskolen skulle forsøke å realisere det uuttalte målet om å flytte til Oslo, ville det ikke bare være et prestisjetap for HiL, men også et stort økonomisk tap (den nye masterutdanningen til Filmskolen er allerede lagt til Oslo). Dermed er det nok ikke lett å motsette seg det en dekan ved Filmskolen måtte ønske seg. Rektor er jo også valgt av de fagansatte ved Høgskolen (slik var det i hvert fall under min tid som ansatt) og har de siste årene ikke kommet fra det filmfaglige miljøet. Dermed blir det naturlig for rektor, som er fra et annet felt, å støtte seg på en dekan med filmfaglig bakgrunn.

Åtte år med den sittende dekanen har gitt mange faglige suksesser ved Filmskolen. Det har blitt laget mange gode filmer, studentundersøkelser tyder på mange fornøyde studenter. Det er flott! Jeg mener det er rom for å beholde denne faglige utviklingen og satsingen til Filmskolen, men samtidig se på mulighetene for samarbeid med de andre avdelingene ved HiL. Det burde ikke være en motsetning der. Det finnes mange synergieffekter ved å kunne samarbeide. Mange av de har jo vært luftet tidligere, som filmvitenskapens viktighet for historiefortellere, for deres refleksjonsnivå, ikke bare for regissørene – det åpner for samarbeid mellom filmstudenter og mulighet for professorer å dele sin kunnskap i gjesteforelesninger hos hverandre. Et samarbeid gir ikke minst mulighet for faglig utveksling de fagansatte imellom. Det er faktisk viktig i et lite land med et lite filmmiljø som Norge. Bør vi ikke heller forsøke å spille hverandre gode, enn å bare fokusere på hvor gode vi er og dårlige de er?

Det Gjerdrum etterlyser i sitt innlegg er debatt. I stedet for bare å fokusere på egne suksesser, er det ikke også lurt å se på hva som ikke fungerer så bra? Hva kan man bli bedre på?

Høgskolen i Lillehammer er og burde være den viktigste utdanningsinstitusjonen innen film og TV i Norge. En filmfaglig institusjon som er tuftet på tre ulike men samtidig faglig nært beslektede tradisjoner: Filmskolen, TV-skolen og Film- og Fjernsynsvitenskapen. Disse institusjonene burde etter min mening være samlet i ett fakultet eller i ett institutt. Filmskolen må gjerne beholde pengene sine, men faglige synergier vil komme alle til gode. For å få det til, trenger man en ledelse ved Filmskolen som er åpen for samarbeid. Gjerne sterke ledere, men de må ha som uttalt mål å samarbeide og søke felles løsninger.

At HiL valgte å ikke legge ut stillingen i flere kanaler er etter min mening kritikkverdig. Her har faktisk HiL et ansvar. Forskerforbundet (som organiserer mange av HiLs fagansatte) skriver på sine nettsider at stillingsannonser bør offentliggjøres i aviser og at det er vanlig å annonsere i fagtidsskrifter. Det er faktisk ikke Gjerdrum sitt ansvar.

Jeg etterspør fortsatt en visjon for filmutdanningene ved HiL som helhet. Det er satt ned et utvalg som skal se på Film- og Fjernsynsvitenskapens fremtid, men jeg mener det bør gjøres en bredere vurdering og som ser alle filmfagene under ett.

Jeg håper også at det i ansettelsesprosessen vil være mer enn én bransjerepresentant, slik det var ved siste ansettelsesrunde av dekan ved Filmskolen, og at også andre filmfaglige miljøer ved HiL vil være representert i ansettelsesprosessen. Det blir for lite med bare én filmfaglig representant ved ansettelsen av en ny dekan ved Den norske filmskolen.

Til slutt: om du som leser dette kunne tenke deg å søke på stillingen, for å bygge videre på de suksesser sittende dekan og Filmskolens ansatte har oppnådd, ikke la deg skremme. Jeg vil anbefale deg å søke! For HiL er en fantastisk arbeidsplass med stor takhøyde og mange faglig sterke og engasjerte ansatte.

Kanskje er det til og med på tide med en kvinnelig dekan ved Filmskolen?

P.S: Det hadde vært flott med en utlysningstekst på engelsk også.

Leiv Igor Devold

Masterutdannet i regi fra den polske filmskolen i Lodz, regissør av kinodokumentaren Den tilfeldige rockestjernen om Kaizers Orchestra.

MENY