First we take Berlin, then we take Manhattan

First we take Berlin, then we take Manhattan

– Jeg vet ikke om jeg er så sta, en veldig god venn av meg beskrev meg en gang som seig, det kjenner jeg meg mer igjen i, forteller Ole Giæver som torsdag denne uken åpner Oslo Pix med «Fra Balkongen». Nå står en film om verdensrommet for tur.

Ole Giæver er en sjelden fugl i den norske filmfaunaen. Han tillater seg å filosofere på film. Mot naturen og Fra balkongen er mer essays enn tradisjonell story- eller karakterdrevet handling, nærmest en slags videodagbøker. Personlig har jeg sansen for slike filmer i en tid der kvalitet telles i antall solgte billetter. Og internasjonale festivaler lar seg begeistre, eksempelvis er Ole Giæver blitt en favoritt på Berlinfestivalen, der han i år var invitert for tredje gang på rad med Fra Balkongen. Berlin er blitt et springbrett for Ole Giæver, som ikke mangler ambisjoner – først erobrer han Berlin, så tar han resten av verden. Neste stopp er den nye festivalen i hovedstaden, Oslo Pix, som han åpner på torsdag denne uken.

Du skriver, regisserer og spiller selv, ofte sammen med din kone og barn. Du må vel regnes som en «auteur» i den klassiske betydningen av begrepet?

– Jeg kommer nok alltid til å skrive mine egne filmer, regiarbeidet og visjonen begynner allerede når jeg får ideen til en film. Det er utenkelig for meg at jeg ikke skal følge prosjektene mine tett gjennom alle fasene av produksjonen. Jeg har spilt selv i de to siste filmene, det har gitt meg mange verdifulle oppdagelser og erfaringer jeg kan dra nytte av som regissør. I neste prosjekt skal jeg bare være bak kamera, og det føles helt riktig nå.

– Om jeg regnes som en auteur er ikke noe viktig for meg, jeg vil tro godt over halvparten av filmregissørene i Norge er auteurer i den klassiske betydningen av begrepet. Selv kaller jeg meg filmregissør.

Er du ikke redd for å bli for privat når du spiller hovedrollen selv?

– Med Mot Naturen var jeg aldri redd for at det skulle bli privat, fordi det er en fiksjon med et oppdiktet narrativ og fiktive karakterer. Ambivalensen lå mer i det at publikum kanskje ville tro at det handlet om meg. I Fra Balkongen er jeg tross alt meg selv, men det er ikke en film som graver i mitt eller familiens privatliv. Det er kanskje én scene i filmen som jeg tror man kan oppleve som privat, men det var helt nødvendig å ha den med, fordi den på en sårbar, komisk og klein måte sier noe om hvem man er når man ikke har noe filter.

Hvilken scene er det?

– I løpet av det året vi gjorde opptak til filmen, hadde jeg ofte med meg et hjemmevideokamera i tilfelle det skulle dukke opp noe som var verdt å filme. Jeg var på en jobbreise og befant meg en kveld alene på et stusselig hotellrom i Stockholm og hadde behov for å lufte ut noe frustrasjon, men det var ingen å snakke med, så da tok jeg opp kameraet og snakket til det. Jeg filmet ganske lenge og glemte etterhvert av at dette kanskje skulle vises til noen, derfor åpner jeg meg på en mer privat måte.

– Da jeg så opptaket igjen i klippen et halvt år senere rødmet jeg så mye som jeg tror jeg aldri har gjort før. Det første jeg tenkte var at det der går ikke an å vise, men når jeg fikk det litt på avstand opplevde jeg at det nettopp derfor var noe interessant der likevel, noe basalt menneskelig som ble avslørt.

Kan man si at ditt prosjekt er å bore så dypt i det private at du kommer inn til det allmenne?

– Jeg synes ikke «privat» er det riktige ordet i så fall. At det er privat er ikke noe premiss for at det skal oppleves som allment. Alle filmene mine er personlige, men jeg vil ikke si at noen av de er spesielt private. Det viktige for meg er å søke etter nye innsikter og sannheter om hva det er å være menneske. Jeg ønsker å treffe noe universelt, og det kan bare gjøres gjennom det spesifikke, ikke nødvendigvis private. Jeg vil heller si at prosjektet mitt er å bore så dypt ned i enkeltmennesket at jeg treffer noe som er sant for oss alle.

– Jeg ønsker at «Fra Balkongen» skal være en film som inviterer publikum til å gjenkjenne og reflektere over sitt eget liv (Foto: Carsten Aniksdal)

Er du påvirket av Knausgård og den nye bekjennelseslitteraturen?

– Jeg leser en del norsk litteratur, og i likhet med kunstformer som musikk, film og teater inspirerer og påvirker også litteraturen meg. Men jeg synes ikke debatten i fjor høst om virkelighetslitteratur ledet til noen ny innsikt. Ingunn Økland begynte debatten med å hevde at litteraturen er på villspor, men det var som om debatten selv kom på villspor, det kom i alle fall ikke noe særlig nyttig ut av den. At forfattere og kunstnere bruker av seg selv og sitt eget liv, er ikke noen ny oppdagelse. Kunsten går sine egne veier i sin søken etter det som er relevant, sant og sublimt. Innsiktsfulle og sanne erkjennelser kan vi finne både i fiksjonen og i virkeligheten.

Selvransakelse virker å være et viktig tema for deg? Både i Fjellet og Mot Naturen, og også i novellefilmen Sommerhuset, handler det om mennesker som søker bakover for å løse knuter i fortiden?

– Jeg vil heller si at det handler om mennesker som har med seg noe fra fortiden som de må ta et oppgjør med for å løse knuter i nåtiden.

Naturen spiller en viktig rolle i filmene dine, både i Fjellet og Mot Naturen, og også i kortfilmen Tommy?

– Naturen er et veldig egnet sted for karakterer med indre konflikter, fordi det er så vanskelig å vende oppmerksomheten bort fra seg selv. Nietzsche har sagt noe sånt som at hvis du stirrer lenge inn i avgrunnen, så vil avgrunnen begynne å stirre tilbake på deg. Sånn opplever jeg naturen noen ganger, at hvis jeg er der lenge nok, så begynner naturen å stirre tilbake på meg, og jeg blir tvunget til selvkonfrontasjon. Dette er i alle fall mye av grunnen til at jeg valgte naturen som hovedlokasjon for Fjellet og Mot Naturen.

– I Tommy er det ikke seg selv Anders Baasmo Christiansen er redd for å bli konfrontert med, men Bjørn Sundquist. Jeg tenkte først å plassere dem i en heis og at Sundquist skulle trykke på nødstoppen, men jeg innså at både komikken og det ubehagelige ble forsterket når Baasmo faktisk har muligheten til å rømme. Det er den sosiale kontrakten som låser Baasmo fast, ikke lokasjonen.

Fjellet og Mot Naturen utspiller seg i ødemarken, mens Fra Balkongen er lagt til byen. Beskriver det en bevegelse tilbake til samfunnet? At du utvider horisonten?

– Ja, det kan man si. Jeg er opptatt av menneskets kamp for å finne tilhørighet i friksjonen mellom det kulturelle og det rurale, mellom selvopplevelsen og det sosiale. Med Fra Balkongen åpner jeg mulighetene, eller horisonten om du vil, til å dra veksler mellom samfunn og natur, alenetilværelsen og det sosiale.

Du filosoferer over ditt eget liv og tilværelsen, filmen er på en måte et essay mer enn en tradisjonell fortelling. Men du serverer ikke de store sannhetene, du holder deg til enkle og iblant ganske naive observasjoner?

– Jeg ønsker at Fra Balkongen skal være en film som inviterer publikum til å gjenkjenne og reflektere over sitt eget liv, det er ikke en film der jeg skal servere en masse sannheter jeg har resonnert meg frem til, det tror jeg lett kunne blitt ganske pretensiøst. At observasjonene er enkle å forstå er til dels en nødvendighet for publikums deltakelse og innlevelse i filmen. I en bok kan du lese den samme setningen om igjen flere ganger og du kan selv bestemme tempo og pauser, slik er det ikke med film, der jeg som filmskaper definerer tempo og rytme og hvordan den tekstlige informasjonen skal balanseres opp mot lyd og bilde.

– Jeg er mer opptatt av å skape rom i filmmediets audiovisualitet som åpner opp for egne tanker og følelser, at det fins noe i de rommene publikum kjenner seg igjen i og opplever som sant på en mer intuitiv måte. Sannhetene bør helst oppstå i møtet mellom filmen og publikum. Jeg og klipper Frida Eggum Michaelsen brukte mye tid på å finne den riktige balansen mellom observasjoner som er enkle og allmenne og betraktninger som er mer utforskende og lekne.

Alle dine tre langfilmer er blitt invitert til Berlinfestivalen, det må være en stor anerkjennelse?

– Ja, det er det, og jeg er veldig glad og takknemlig for at alle filmene mine har blitt så godt mottatt der.

Er Berlin en «stepping stone» for internasjonal lansering? «First we take Berlin, then we take Manhattan», for å vri på Leonard Cohen?

– Ja, absolutt. Med både Mot Naturen og Fra Balkongen nå sist opplevde vi stor interesse fra utenlandske distributører. Vi er allerede i samtaler med flere land, og har fått invitasjoner fra mange festivaler. Jeg har selv stor glede av å se filmer fra ulike deler av verden, og synes det er gøy å reise til andre land for å se hvordan de tar i mot filmene mine der.

– På Lillehammer er det en veldig konvensjonell og dogmatisk måte å tenke filmproduksjon på (Giæver på balkongen med fotograf Øystein Mamen)

Etter at du fikk gjentatte avslag på søknad om støtte til Fjellet, så laget du den likevel? Har du masse penger eller er du bare veldig sta?

– Jeg søkte aldri om forhåndsstøtte til å lage Fjellet. Derimot søkte jeg gjentatte ganger til et annet prosjekt med tittelen Mot Å. Jeg var innom tre ulike konsulenter på NFI uten å få støtte, og det var etter det tredje avslaget at det gikk en liten faen i meg og jeg bestemte meg for å lage en film jeg ikke trengte finansiering fra NFI for å kunne realisere. Jeg tok opp et lite personlig lån for å finansiere innspillingen av Fjellet, og da filmen nesten var ferdig klippet søkte 4 ½, som jeg etterhvert co-produserte filmen sammen med, NFI om penger til å ferdigstille etterarbeidet. Det fikk vi, og da tilbakebetalte jeg lånet.

– Jeg tror det er viktig å omgjøre alle negative opplevelser og kanalisere energien inn mot noe konstruktivt. Jeg vet ikke om jeg er så sta, en veldig god venn av meg beskrev meg en gang som seig, det kjenner jeg meg mer igjen i.

Du er utdannet ved Nordland Kunst- og Filmfagskole i Lofoten og Konstfack i Stockholm. Kom du ikke inn på Filmskolen i Lillehammer eller valgte du den bort?

– Jeg søkte én gang, men kom ikke inn. Jeg hadde ikke artium den gang, noe som var et krav, men filmene jeg lagde da var heller ikke noe å rope så veldig høyt hurra for, så jeg skal ikke påstå at det var grunnen. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg ikke begynte der, måten regiutdannelsen er lagt opp på i Lillehammer ville nok ikke passet meg. Jeg har ikke lest fagplanen, så jeg bør kanskje være forsiktig med å felle en dom over utdannelsen, men jeg har vært på visitt noen ganger de siste årene, og det jeg observerer er en veldig konvensjonell og dogmatisk måte å tenke filmproduksjon på, som jeg opplever som lite stimulerende for regissører som ønsker en mer personlig tilnærming til det å lage film.

Jaws var din første, store filmopplevelse da du var syv år gammel; hva er dine største filmopplevelser i dag? Har du noen favorittregissør?

– Foreldrene mine har stort sett oppdratt meg godt, men at de lot meg se Haisommer som syvåring var kanskje ikke så bra, ha ha. Det var også en stor opplevelse å se Terminator 2 på kino som 15-åring. Noen filmer treffer godt på grunn av hvem og hvor du er i livet når du ser filmen. Jeg har ofte blitt skuffet når jeg ser igjen filmer jeg husker som sterke opplevelser.

Min siste store filmopplevelse var Manchester by the Sea. Jeg så den som matiné etter å ha sovet dårlig natta før, jeg hadde ikke noe å forsvare meg med, tårene bare rant og rant. Jeg har i grunnen ikke én favorittregissør, hvis jeg skulle ha satt opp en topp-20 liste av filmer, så tror jeg det vil være filmer av 20 ulike regissører.

Noen norske på topp 20-lista?

Kjærlighetens kjøtere av Hans Petter Moland.

– Dere kan absolutt forvente noe helt annet i min neste film

Du bruker Mer Film som produsent, de distribuerer også filmene dine. Det er blitt en fast forbindelse?

– Jeg og Maria Ekerhovd har et unikt samarbeid, hun ser meg både som menneske og regissør. Hun forstår hva jeg vil og støtter hundre prosent opp om det, samtidig som hun er en uvurderlig god leser av manusene mine og en jeg kan sparre med i utviklingsfasen. Når Øistein Refseth kom inn som distribusjonsprodusent i Mer Film ble vi et trekløver. Øistein er dønn ærlig og har god teft, et menneske det er lurt å lytte til. At vi tre sammen kan følge en film fra den spede ideens fødsel til premiere noen år senere gjør at vi kan ivareta prosjektets kjerne gjennom alle fasene og tydeliggjøre både for hverandre og publikum hva filmen ønsker å formidle og kommunisere.

Kinoene domineres av kostbare publikumsfilmer, både i Norge og internasjonalt. Hva slags fremtid ser du for den kunstnerisk ærgjerrige filmen? Kommer den smale filmen til å forsvinne fra kinodistribusjonen?

– Jeg er ikke så glad i å bruke ordet smal om kunstnerisk ambisiøse filmer, mange av de filmene som blir betegnet som smale er egentlig veldig tilgjengelige og hadde fortjent et større publikum. Men det er vi som filmskapere som er ansvarlige for gjøre filmene våre relevante. Margreth Olin er en filmskaper som er veldig flink til å aktualisere og skape en diskurs rundt filmene sine, den siste dokumentaren hennes, Mannen fra Snåsa, ble sett av fem ganger så mange mennesker som den mer kommersielle komedien Jakten på Berlusconi.

– Vi trenger den kunstnerisk utfordrende filmen like mye som vi trenger spennende og innovative kommersielle prosjekter, det har alltid vært en inspirerende og utfordrende dialektikk mellom den kunstneriske og den kommersielle filmen. Jeg har ingen tro på at den kunstnerisk ambisiøse filmen kommer til å forsvinne fra kinoene, men politiske føringer og beslutninger kan kanskje føre til at det blir færre av dem.

Både Mot Naturen og Fra Balkongen drives fram av din personlige, indre monolog. Har du funnet din stil? Kan vi forvente et lignende opplegg i din neste film?

– Jeg er ikke så interessert i å finne frem til eller definere en gjennomgående stil, det får være opp til andre å dra sammenlikninger mellom filmene mine. Jeg ønsker snarere å utforske noe nytt for hver film jeg lager. Men det er absolutt noen opplagte paralleller mellom Mot Naturen og Fra Balkongen gjennom bruken av voice-over og at jeg plasserer meg selv og familien min foran kamera. Men det er også tydelige forskjeller, den ene er en ren fiksjonsfilm med et klassisk narrativ, den andre leker med ulike genre og uttrykk og har et narrativ, eller kanskje mer presist en struktur, som baserer seg på filmens tematikk. Dere kan absolutt forvente noe helt annet i min neste film, en historie med to sterke kvinnelige hovedkarakterer der handlingen er lagt til det ytre rom.

Hvilket ytre rom, helt konkret?

– Verdensrommet.

First we take Berlin, then we take Manhattan

First we take Berlin, then we take Manhattan

– Jeg vet ikke om jeg er så sta, en veldig god venn av meg beskrev meg en gang som seig, det kjenner jeg meg mer igjen i, forteller Ole Giæver som torsdag denne uken åpner Oslo Pix med «Fra Balkongen». Nå står en film om verdensrommet for tur.

Ole Giæver er en sjelden fugl i den norske filmfaunaen. Han tillater seg å filosofere på film. Mot naturen og Fra balkongen er mer essays enn tradisjonell story- eller karakterdrevet handling, nærmest en slags videodagbøker. Personlig har jeg sansen for slike filmer i en tid der kvalitet telles i antall solgte billetter. Og internasjonale festivaler lar seg begeistre, eksempelvis er Ole Giæver blitt en favoritt på Berlinfestivalen, der han i år var invitert for tredje gang på rad med Fra Balkongen. Berlin er blitt et springbrett for Ole Giæver, som ikke mangler ambisjoner – først erobrer han Berlin, så tar han resten av verden. Neste stopp er den nye festivalen i hovedstaden, Oslo Pix, som han åpner på torsdag denne uken.

Du skriver, regisserer og spiller selv, ofte sammen med din kone og barn. Du må vel regnes som en «auteur» i den klassiske betydningen av begrepet?

– Jeg kommer nok alltid til å skrive mine egne filmer, regiarbeidet og visjonen begynner allerede når jeg får ideen til en film. Det er utenkelig for meg at jeg ikke skal følge prosjektene mine tett gjennom alle fasene av produksjonen. Jeg har spilt selv i de to siste filmene, det har gitt meg mange verdifulle oppdagelser og erfaringer jeg kan dra nytte av som regissør. I neste prosjekt skal jeg bare være bak kamera, og det føles helt riktig nå.

– Om jeg regnes som en auteur er ikke noe viktig for meg, jeg vil tro godt over halvparten av filmregissørene i Norge er auteurer i den klassiske betydningen av begrepet. Selv kaller jeg meg filmregissør.

Er du ikke redd for å bli for privat når du spiller hovedrollen selv?

– Med Mot Naturen var jeg aldri redd for at det skulle bli privat, fordi det er en fiksjon med et oppdiktet narrativ og fiktive karakterer. Ambivalensen lå mer i det at publikum kanskje ville tro at det handlet om meg. I Fra Balkongen er jeg tross alt meg selv, men det er ikke en film som graver i mitt eller familiens privatliv. Det er kanskje én scene i filmen som jeg tror man kan oppleve som privat, men det var helt nødvendig å ha den med, fordi den på en sårbar, komisk og klein måte sier noe om hvem man er når man ikke har noe filter.

Hvilken scene er det?

– I løpet av det året vi gjorde opptak til filmen, hadde jeg ofte med meg et hjemmevideokamera i tilfelle det skulle dukke opp noe som var verdt å filme. Jeg var på en jobbreise og befant meg en kveld alene på et stusselig hotellrom i Stockholm og hadde behov for å lufte ut noe frustrasjon, men det var ingen å snakke med, så da tok jeg opp kameraet og snakket til det. Jeg filmet ganske lenge og glemte etterhvert av at dette kanskje skulle vises til noen, derfor åpner jeg meg på en mer privat måte.

– Da jeg så opptaket igjen i klippen et halvt år senere rødmet jeg så mye som jeg tror jeg aldri har gjort før. Det første jeg tenkte var at det der går ikke an å vise, men når jeg fikk det litt på avstand opplevde jeg at det nettopp derfor var noe interessant der likevel, noe basalt menneskelig som ble avslørt.

Kan man si at ditt prosjekt er å bore så dypt i det private at du kommer inn til det allmenne?

– Jeg synes ikke «privat» er det riktige ordet i så fall. At det er privat er ikke noe premiss for at det skal oppleves som allment. Alle filmene mine er personlige, men jeg vil ikke si at noen av de er spesielt private. Det viktige for meg er å søke etter nye innsikter og sannheter om hva det er å være menneske. Jeg ønsker å treffe noe universelt, og det kan bare gjøres gjennom det spesifikke, ikke nødvendigvis private. Jeg vil heller si at prosjektet mitt er å bore så dypt ned i enkeltmennesket at jeg treffer noe som er sant for oss alle.

– Jeg ønsker at «Fra Balkongen» skal være en film som inviterer publikum til å gjenkjenne og reflektere over sitt eget liv (Foto: Carsten Aniksdal)

Er du påvirket av Knausgård og den nye bekjennelseslitteraturen?

– Jeg leser en del norsk litteratur, og i likhet med kunstformer som musikk, film og teater inspirerer og påvirker også litteraturen meg. Men jeg synes ikke debatten i fjor høst om virkelighetslitteratur ledet til noen ny innsikt. Ingunn Økland begynte debatten med å hevde at litteraturen er på villspor, men det var som om debatten selv kom på villspor, det kom i alle fall ikke noe særlig nyttig ut av den. At forfattere og kunstnere bruker av seg selv og sitt eget liv, er ikke noen ny oppdagelse. Kunsten går sine egne veier i sin søken etter det som er relevant, sant og sublimt. Innsiktsfulle og sanne erkjennelser kan vi finne både i fiksjonen og i virkeligheten.

Selvransakelse virker å være et viktig tema for deg? Både i Fjellet og Mot Naturen, og også i novellefilmen Sommerhuset, handler det om mennesker som søker bakover for å løse knuter i fortiden?

– Jeg vil heller si at det handler om mennesker som har med seg noe fra fortiden som de må ta et oppgjør med for å løse knuter i nåtiden.

Naturen spiller en viktig rolle i filmene dine, både i Fjellet og Mot Naturen, og også i kortfilmen Tommy?

– Naturen er et veldig egnet sted for karakterer med indre konflikter, fordi det er så vanskelig å vende oppmerksomheten bort fra seg selv. Nietzsche har sagt noe sånt som at hvis du stirrer lenge inn i avgrunnen, så vil avgrunnen begynne å stirre tilbake på deg. Sånn opplever jeg naturen noen ganger, at hvis jeg er der lenge nok, så begynner naturen å stirre tilbake på meg, og jeg blir tvunget til selvkonfrontasjon. Dette er i alle fall mye av grunnen til at jeg valgte naturen som hovedlokasjon for Fjellet og Mot Naturen.

– I Tommy er det ikke seg selv Anders Baasmo Christiansen er redd for å bli konfrontert med, men Bjørn Sundquist. Jeg tenkte først å plassere dem i en heis og at Sundquist skulle trykke på nødstoppen, men jeg innså at både komikken og det ubehagelige ble forsterket når Baasmo faktisk har muligheten til å rømme. Det er den sosiale kontrakten som låser Baasmo fast, ikke lokasjonen.

Fjellet og Mot Naturen utspiller seg i ødemarken, mens Fra Balkongen er lagt til byen. Beskriver det en bevegelse tilbake til samfunnet? At du utvider horisonten?

– Ja, det kan man si. Jeg er opptatt av menneskets kamp for å finne tilhørighet i friksjonen mellom det kulturelle og det rurale, mellom selvopplevelsen og det sosiale. Med Fra Balkongen åpner jeg mulighetene, eller horisonten om du vil, til å dra veksler mellom samfunn og natur, alenetilværelsen og det sosiale.

Du filosoferer over ditt eget liv og tilværelsen, filmen er på en måte et essay mer enn en tradisjonell fortelling. Men du serverer ikke de store sannhetene, du holder deg til enkle og iblant ganske naive observasjoner?

– Jeg ønsker at Fra Balkongen skal være en film som inviterer publikum til å gjenkjenne og reflektere over sitt eget liv, det er ikke en film der jeg skal servere en masse sannheter jeg har resonnert meg frem til, det tror jeg lett kunne blitt ganske pretensiøst. At observasjonene er enkle å forstå er til dels en nødvendighet for publikums deltakelse og innlevelse i filmen. I en bok kan du lese den samme setningen om igjen flere ganger og du kan selv bestemme tempo og pauser, slik er det ikke med film, der jeg som filmskaper definerer tempo og rytme og hvordan den tekstlige informasjonen skal balanseres opp mot lyd og bilde.

– Jeg er mer opptatt av å skape rom i filmmediets audiovisualitet som åpner opp for egne tanker og følelser, at det fins noe i de rommene publikum kjenner seg igjen i og opplever som sant på en mer intuitiv måte. Sannhetene bør helst oppstå i møtet mellom filmen og publikum. Jeg og klipper Frida Eggum Michaelsen brukte mye tid på å finne den riktige balansen mellom observasjoner som er enkle og allmenne og betraktninger som er mer utforskende og lekne.

Alle dine tre langfilmer er blitt invitert til Berlinfestivalen, det må være en stor anerkjennelse?

– Ja, det er det, og jeg er veldig glad og takknemlig for at alle filmene mine har blitt så godt mottatt der.

Er Berlin en «stepping stone» for internasjonal lansering? «First we take Berlin, then we take Manhattan», for å vri på Leonard Cohen?

– Ja, absolutt. Med både Mot Naturen og Fra Balkongen nå sist opplevde vi stor interesse fra utenlandske distributører. Vi er allerede i samtaler med flere land, og har fått invitasjoner fra mange festivaler. Jeg har selv stor glede av å se filmer fra ulike deler av verden, og synes det er gøy å reise til andre land for å se hvordan de tar i mot filmene mine der.

– På Lillehammer er det en veldig konvensjonell og dogmatisk måte å tenke filmproduksjon på (Giæver på balkongen med fotograf Øystein Mamen)

Etter at du fikk gjentatte avslag på søknad om støtte til Fjellet, så laget du den likevel? Har du masse penger eller er du bare veldig sta?

– Jeg søkte aldri om forhåndsstøtte til å lage Fjellet. Derimot søkte jeg gjentatte ganger til et annet prosjekt med tittelen Mot Å. Jeg var innom tre ulike konsulenter på NFI uten å få støtte, og det var etter det tredje avslaget at det gikk en liten faen i meg og jeg bestemte meg for å lage en film jeg ikke trengte finansiering fra NFI for å kunne realisere. Jeg tok opp et lite personlig lån for å finansiere innspillingen av Fjellet, og da filmen nesten var ferdig klippet søkte 4 ½, som jeg etterhvert co-produserte filmen sammen med, NFI om penger til å ferdigstille etterarbeidet. Det fikk vi, og da tilbakebetalte jeg lånet.

– Jeg tror det er viktig å omgjøre alle negative opplevelser og kanalisere energien inn mot noe konstruktivt. Jeg vet ikke om jeg er så sta, en veldig god venn av meg beskrev meg en gang som seig, det kjenner jeg meg mer igjen i.

Du er utdannet ved Nordland Kunst- og Filmfagskole i Lofoten og Konstfack i Stockholm. Kom du ikke inn på Filmskolen i Lillehammer eller valgte du den bort?

– Jeg søkte én gang, men kom ikke inn. Jeg hadde ikke artium den gang, noe som var et krav, men filmene jeg lagde da var heller ikke noe å rope så veldig høyt hurra for, så jeg skal ikke påstå at det var grunnen. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg ikke begynte der, måten regiutdannelsen er lagt opp på i Lillehammer ville nok ikke passet meg. Jeg har ikke lest fagplanen, så jeg bør kanskje være forsiktig med å felle en dom over utdannelsen, men jeg har vært på visitt noen ganger de siste årene, og det jeg observerer er en veldig konvensjonell og dogmatisk måte å tenke filmproduksjon på, som jeg opplever som lite stimulerende for regissører som ønsker en mer personlig tilnærming til det å lage film.

Jaws var din første, store filmopplevelse da du var syv år gammel; hva er dine største filmopplevelser i dag? Har du noen favorittregissør?

– Foreldrene mine har stort sett oppdratt meg godt, men at de lot meg se Haisommer som syvåring var kanskje ikke så bra, ha ha. Det var også en stor opplevelse å se Terminator 2 på kino som 15-åring. Noen filmer treffer godt på grunn av hvem og hvor du er i livet når du ser filmen. Jeg har ofte blitt skuffet når jeg ser igjen filmer jeg husker som sterke opplevelser.

Min siste store filmopplevelse var Manchester by the Sea. Jeg så den som matiné etter å ha sovet dårlig natta før, jeg hadde ikke noe å forsvare meg med, tårene bare rant og rant. Jeg har i grunnen ikke én favorittregissør, hvis jeg skulle ha satt opp en topp-20 liste av filmer, så tror jeg det vil være filmer av 20 ulike regissører.

Noen norske på topp 20-lista?

Kjærlighetens kjøtere av Hans Petter Moland.

– Dere kan absolutt forvente noe helt annet i min neste film

Du bruker Mer Film som produsent, de distribuerer også filmene dine. Det er blitt en fast forbindelse?

– Jeg og Maria Ekerhovd har et unikt samarbeid, hun ser meg både som menneske og regissør. Hun forstår hva jeg vil og støtter hundre prosent opp om det, samtidig som hun er en uvurderlig god leser av manusene mine og en jeg kan sparre med i utviklingsfasen. Når Øistein Refseth kom inn som distribusjonsprodusent i Mer Film ble vi et trekløver. Øistein er dønn ærlig og har god teft, et menneske det er lurt å lytte til. At vi tre sammen kan følge en film fra den spede ideens fødsel til premiere noen år senere gjør at vi kan ivareta prosjektets kjerne gjennom alle fasene og tydeliggjøre både for hverandre og publikum hva filmen ønsker å formidle og kommunisere.

Kinoene domineres av kostbare publikumsfilmer, både i Norge og internasjonalt. Hva slags fremtid ser du for den kunstnerisk ærgjerrige filmen? Kommer den smale filmen til å forsvinne fra kinodistribusjonen?

– Jeg er ikke så glad i å bruke ordet smal om kunstnerisk ambisiøse filmer, mange av de filmene som blir betegnet som smale er egentlig veldig tilgjengelige og hadde fortjent et større publikum. Men det er vi som filmskapere som er ansvarlige for gjøre filmene våre relevante. Margreth Olin er en filmskaper som er veldig flink til å aktualisere og skape en diskurs rundt filmene sine, den siste dokumentaren hennes, Mannen fra Snåsa, ble sett av fem ganger så mange mennesker som den mer kommersielle komedien Jakten på Berlusconi.

– Vi trenger den kunstnerisk utfordrende filmen like mye som vi trenger spennende og innovative kommersielle prosjekter, det har alltid vært en inspirerende og utfordrende dialektikk mellom den kunstneriske og den kommersielle filmen. Jeg har ingen tro på at den kunstnerisk ambisiøse filmen kommer til å forsvinne fra kinoene, men politiske føringer og beslutninger kan kanskje føre til at det blir færre av dem.

Både Mot Naturen og Fra Balkongen drives fram av din personlige, indre monolog. Har du funnet din stil? Kan vi forvente et lignende opplegg i din neste film?

– Jeg er ikke så interessert i å finne frem til eller definere en gjennomgående stil, det får være opp til andre å dra sammenlikninger mellom filmene mine. Jeg ønsker snarere å utforske noe nytt for hver film jeg lager. Men det er absolutt noen opplagte paralleller mellom Mot Naturen og Fra Balkongen gjennom bruken av voice-over og at jeg plasserer meg selv og familien min foran kamera. Men det er også tydelige forskjeller, den ene er en ren fiksjonsfilm med et klassisk narrativ, den andre leker med ulike genre og uttrykk og har et narrativ, eller kanskje mer presist en struktur, som baserer seg på filmens tematikk. Dere kan absolutt forvente noe helt annet i min neste film, en historie med to sterke kvinnelige hovedkarakterer der handlingen er lagt til det ytre rom.

Hvilket ytre rom, helt konkret?

– Verdensrommet.

MENY