Panel 1: Våre største filmopplevelser i 2016

Panel 1: Våre største filmopplevelser i 2016

Fra amerikansk pornokitsch-horror til iransk grøsser, fra BBC-drama på sitt beste og norske Skam – vårt første panel deler sine største filmopplevelser fra 2016.

Få også med deg de største filmopplevelsene til Panel 2 (Sølve Skagen, Anne Gjelsvik, Jon Inge Faldalen, Trygve A. Diesen, Jan Erik Holst og Gunnar Strøm) og til Panel 3 (Aleksander Huser, Marte Stapnes, Morten Barth, Leiv Igor Devold, Signe Pahle og Marius Øfsti)

Øystein Stene: Under the Shadow

Årets store filmopplevelse kom på en liten skrekkfilmfestival i Tysvær, med en film som ellers bare er vist på Film fra Sør her til lands. Under the Shadow er både en krigsfilm, en spøkelsesfilm og en skrekkfilm. Men først og fremst er den en ekstremt aktuell film om hva krigens frykt gjør med mennesker.

Handlingen utspiller seg i Teheran i 1980. Shia-teokratiet har akkurat kommet til makta, samtidig er Iran i krig med Irak. Shideh tvinges til å avslutte medisinstudiene fordi hun har vært politisk aktiv på feil side under revolusjonen. Når Shidehs mann blir utkalt til fronten, blir hun alene med datteren i en leilighet i en av Teherans borgerlige forsteder.

Det som gjør filmen til mer enn en semi-dokumentarisk krigsskildring, er måten frykt beskrives: Mens mor og datter forsøker å leve så normalt de kan, blir de oppsøkt av en djinn. Der vi i vesten har gjenferd, har muslimer altså djinner, en form for åndevesen, omtalt blant annet i Koranen. De onde djinnene, dem du helst ikke vil møte, livnærer seg på frykt.

Djinnen som oppsøker Shideh og datteren, bruker spøkelsesknep for å langsomt skape uopprettelige konflikter mellom de to. Filmspråket er enkelt, skuespillet presist og måteholdent, virkemidlene stort sett moderate. Likevel utvikler dette seg til å bli en av de mest effektfulle spøkelses-thrillere jeg har sett.

Under the Shadow benytter mange klassiske virkemidler fra grøsseren, som å runde mørke hjørner eller forvirre tilskueren om hva som er drøm og ikke. Samtidig oppleves ikke dette først og fremst som effekter, men som en treffsikker skildring av hvordan trygghet og tillit forsvinner når redselen ankommer. Om djinnen er virkelig eller ikke, blir underordnet dens rolle som bilde på krigens frykt.

Noe som alltid gjør dypt inntrykk på meg når øyenvitner beskriver krig, er all den tiden det ikke skjer noe, den tiden som går med til å vente på at noe fryktelig kommer til å skje. Det er redselen og destruktiviteten i en slik ventetid Under the Shadow skildrer på en måte jeg aldri har sett før.

Filmen er Babak Anvaris regidebut. Han kommer selv fra Iran, og har i intervjuer uttalt at mye av inspirasjonen er hentet fra krigsopphevelser som barn. Hovedrolleinnhaverne har også bakgrunn fra Iran, filmen for øvrig er en internasjonal samproduksjon mellom Qatar, Jordan og Storbritannia. Filmen skal være å finne på Nettflix, om ingen har vett nok til å gi den tid på norske kinoer.

Gry Rustad: Elle

Når man blir eldre og filmkatalogen vokser, skal det mer til før man ser noe man ikke opplever å ha sett før. Når man er ung, føles hver film som en ny og unik opplevelse. Det ikke det at man ikke har gode filmopplevelser tusenvis av filmer senere, men filmopplevelsen forandrer seg. De opplevelsene man ikke helt klarer å sette ord på, de som etterlater deg storøyd og i en tilstand av barnlig entusiasme, blir færre og færre.

Paul Verhoevens Elle var en slik virvelvind av en opplevelse som etterlot meg, en ellers så ganske blasert medieforsker, målløs av undring og beundring. Jeg opplevde Elle som helt annerledes enn hva jeg har sett før.

Elle er en av disse dypt komplekse filmopplevelsene som operer på flere plan samtidig og appellerer til alle filmens opplevelsesfunksjoner: Estetisk tilfredsstillende og sjokkerende, intellektuelt stimulerende og pulpy underholdning, hysterisk morsom og traumatisk. Elle er en psykologisk thriller, et familiemelodrama, bekmørk absurd komedie, fransk borgerskapssatire og feministisk rape-revenge. Verhoeven dirigerer de raske men alltid organiske toneskiftene mesterlig med Isabelle Huppert som sin ekstraordinære solist. I et år hvor de mest kritikerroste filmene har vært preget av sosialrealistiske og politiske innhold mer enn formmessige innovasjon og kreativ galskap, var det mildt sagt befriende med en skamløs film om moral helt uten moralisme. Elle er shock and awe i filmform som kan gjøre selv den mest blaserte filmtilskuer målløs.

Cecilie Stranger-Thorsen: Skam

Jeg vil så gjerne være original, men må beklage: SKAM har vært 2016s mest minneverdige. Både som fortelling og som det endelige gjennombruddet for flerplattformsfortellingen.

Mye har blitt sagt om SKAMs kvaliteter. Ungdomsdramaets intense emosjonelle realisme er her balansert med tilbakeholden dialog og finstemte bilder, humor og varme. Serien ryker rett inn på topplista mi sammen med klassikere som Buffy the Vampire Slayer og My So-Called Life.

Men det er også andre grunner til at serien er viktig for meg. Den er det første eksemplet på at en flerplattformsfortelling blir en mainstream-hit og at Skandinavia slutter å si «god – til å være norsk» .

Jeg vil så gjerne tro at utvikling skjer progressivt, at gode ideer vinner terreng av seg selv. Men det er først når man ser fyrtårn at folk flytter seg. SKAM er eksempel på akkurat det vi har famlet etter ord for: en fortelling som kombinerer det beste fra tv-drama med nettets samtidighet – samtidig som det fungerer utmerket innpakka i gammelt format (såklart kommer SKAM på kino snart).

Det var midt under sesong to, da jeg hadde sett i kapp episodene og begynte å følge fortellingen live, at serien virkelig satt seg fast. Karakterene ble en del av feeden min på samme måte som bloggen for ti år siden og slik sosiale medier er nå. SKAM er et eksempel på magien som oppstår når historiefortelling og distribusjon smelter sammen – the feed is the message, som Marshall McLuhan kunne ha sagt.

«Flerplattformsfortelling» sier jeg og avslører hvor gammel jeg er i hodet. Å skille medier fra hverandre eller å regne på antall plattformer er det minst interessante. Det er heller ikke interessant å definere SKAM som forløperen for en ny sjanger.

Det interessante å spørre seg er hvordan utvikling og finansiering av nye historier kan tillate flere typer fortellinger. Og uansett hvor treigt akkurat det går med reformasjonen av filmbransjen: vi som er mer opptatt av historier enn av gamle definisjoner slipper I hvert fall nå å famle etter eksempler. Vi kan bare si: Som SKAM.

La gå at suksessen bygger på årevis av nettdrama i regi av NRK Super og at slike “leaps of faith” ofte krever en allmennkringkaster. Utvikling skjer i rykk og napp. Og så tenker alle at det alltid har vært sånn.

Jeg vil så gjerne tro at Norden ser på Norge med like stor interesse som vi ser på dem. Tretten år som arbeidende i Skandinavia med nordisk film- og tv-samarbeid har imidlertid lutret meg. Men nå kan jeg følge danske medlemmer av Kosegruppe DK på Facebook diskutere norske kommaregler og fryde seg over at de har funnet Kampen for tilværelsen på HBO. Det er som en våt drøm for en norsk eksil-nordist! I ukene før jul kom svenskene om bord, Svenska skampodden ligger på svensktoppen og SKAM-normkritikk pipler frem, i påvente av sendingen av sesong 3 på SVT.

Også dette handler om distribusjon såklart. At serien var tilgjengelig utover Norges grenser skapte et folkekrav, i likhet med når NRK ble tvunget til å vise Dynastiet tidlig på åttitallet, grunnet spill-over fra Dallas langs svenskegrensa.

Det er ikke de gamle gatekeeperne, DR og SVT som har oppdaget SKAMs kvaliteter. Det er vanlige tv-seere som har lært seg bergensk og slang. De er de som allerede har sett serien, men nå må se den en gang til med teksting, for ikke å gå glipp av et ord.

At SKAM fikk Foreningen Nordens språkpris før jul var jammen velfortjent. «Er du fra en del i Norge som sier ‘ikkje’, sånn som Eva?», spurte en danske meg før jul. Alt er love.

Cecilie Stranger-Thorsen var gåruss ved Sandnes Videregående skole i 1991 men har beholdt det eksalterte følelseslivet til en sekstenåring. Hun har bodd i Malmö siden 2004 og har mast om transmedia og publikumsengasjement omtrent like lenge.

Jan Toreg: Taking off

Siden undertegnede har markert seg som en sann fiende av loven som forbyr å vise norsk statsstøttet film uten teksting, og i tillegg heller ikke vil se dansk, svensk eller engelskspråklig film med tilsvarende «hjerteflimmer» (som ødelegger de fleste klipperytmer), sier det seg selv at kino i det store og hele er et sted jeg svært sjelden besøker (hvis noen vil fordype seg i dette temaet, er det mulig å se en side av saken i artikkelen En kulturpolitisk skandale, på rushprint.no. Og for ordens skyld: selvfølgelig skal film tekstes for hørselshemmede og andre som måtte ønske det).

Ganske forsinket får jeg kun med meg et lite utvalg kinofilm, mens fjernkontrollens velsignede valgmuligheter (tekst / ikke tekst) gjør en stadig bedre og større produksjon av tv-serier til vinnere i mitt univers.

… men, la gå. Filmen som gjorde størst inntrykk i 2016 var nok Taking off. Og siden de fleste jeg nevner tittelen for ikke aner hva jeg snakker om, må jeg raskt legge til at filmen er produsert i 1970 (premiere 1971), og at regissør og svært delaktig manusforfatter er Milos Forman (Gjøkeredet 1975, Hair 1979, Amadeus 1984, Larry Flynt – Skandalenes mann 1996, Man on the moon 1999, + mye, mye mer).

Taking off var Tsjekkeren Formans første film i vesten. Den handler om en ung jente som i slutten av hippie-tiden, forsiktig prøvesmaker voksenverden, gjennom deltakelse på en audition for unge musikktalenter (viser/visepop).

Mor og far tror hun har rømt, og forviklingene kan begynne. Men dette er ingen vanlig forviklingskomedie. Filmen er like mye en øst-europeers (i den kommunistiske æra) møte med, og syn på vestlig kultur og moral (les: dobbeltmoral), – i et filmspråk med en fot i hver kultur.

Filmen gjorde et dypt inntrykk i 1971. Jeg har ikke sett den siden, men Taking off har aldri helt sluppet takket. I dag er den vanskelig å få tak i. Den er ute av de fleste kataloger, men er fortsatt mulig å bestille hos Amazon UK. Der hentet jeg mitt eksemplar, og gikk til påsyn med skrekkblandet fryd. En gammel regel sier: Oppsøk aldri gammel kjærlighet – den tåler sjeldens tidens tann.

Vel, Taking off gjorde, med bravur. Selvfølgelig er den til en viss grad preget av tiden, men det er flott å se realtime scenografi fra New York og Manhattan 1970 – uten fargemetning og valør dagens tilbakeskuende øyne gjenskaper. Her finnes klippe- og regigrep fremmed i tiden, men med pek framover.

I mitt univers finnes her også en sekvens med filmhistorisk «høydare»-potensiale:

I en tid hvor ingen i foreldregenerasjonen visste hva en joint var, og langt hår var vesentlig mer problematisk enn punkernes hanekam, holder «Foreningen for savnede barn» et innføringskurs for foreldre, i bruk og virkning av gress/marihuana/hasj (stryk det som ikke passer). Målet er å forstå sine ungdommer på vei mot nyrestaurert familielykke!

Aldeles spinnvilt! Tiltredes – som president i Norsk Dusteforbund Darwin P. Erlandsen ville sagt. Bonus: Tina og Ike Turner og en ung Kathy «Towanda» Bates.

Glem ikke å se Taking off i 2017!

Arne Berggren: The Hollow Crown

Den store slagscenen i Game of Thrones overgår vel det meste som er sendt av tv-drama noensinne. Den er en studie i … alt, egentlig. Horace & Pete av Louie CK var også minneverdig, det var briljant på sitt beste, og tarvelig på sitt verste, et rått disruptivt eksperiment, nakent og i det hele tatt enda en grunn til å elske Louie CK.

Jeg hadde stor glede av The Crown, men enda større glede av The Hollow Crown, Shakespeare-dramatiseringene fra BBC 2 som ble fullført i fjor. Alle som sysler med tekst, enten de kaller seg skuespillere, forfattere eller regissører, bør studere Ben Whishaws monologer i Richard II.

Helene Aalborg: The Greasy Strangler

Min mest minneverdige filmopplevelse fra 2016 må være den ubeskrivelige The Greasy Strangler, som hadde sin Norges-premiere på skrekkfestivalen Ramaskrik i oktober.

Filmen kombinerer kitsch, pornoestetikk og horror med en enestående sans for kult og svart humor. Handlingen er lagt til de mindre glamorøse sidene av Los Angeles, hvor en eksentrisk far/sønn-duo lever av å vise turister det de påstår er landemerker fra discoens gullalder. Da sønnen forelsker seg i en kunde blir faren fort sjalu – og samtidig blir byen terrorisert av en morder som, innsmurt i fett fra topp til tå, kveler sine ofre til døde…

To av filmens produsenter, Elijah Woods kollegaer fra Spectrevision, innledet filmen på Ramaskrik med å si at det er den mest absurde filmen vi noen gang vil ha sett. Try me, tenkte jeg. De fikk rett. HOOTIE TOOTIE DISCO CUTIE!

Få også med deg de største filmopplevelsene til Panel 2 (Sølve Skagen, Anne Gjelsvik, Jon Inge Faldalen, Trygve A. Diesen, Jan Erik Holst og Gunnar Strøm) og til Panel 3 (Aleksander Huser, Marte Stapnes, Morten Barth, Leiv Igor Devold, Signe Pahle og Marius Øfsti)

Legg igjen en kommentar

Panel 1: Våre største filmopplevelser i 2016

Panel 1: Våre største filmopplevelser i 2016

Fra amerikansk pornokitsch-horror til iransk grøsser, fra BBC-drama på sitt beste og norske Skam – vårt første panel deler sine største filmopplevelser fra 2016.

Få også med deg de største filmopplevelsene til Panel 2 (Sølve Skagen, Anne Gjelsvik, Jon Inge Faldalen, Trygve A. Diesen, Jan Erik Holst og Gunnar Strøm) og til Panel 3 (Aleksander Huser, Marte Stapnes, Morten Barth, Leiv Igor Devold, Signe Pahle og Marius Øfsti)

Øystein Stene: Under the Shadow

Årets store filmopplevelse kom på en liten skrekkfilmfestival i Tysvær, med en film som ellers bare er vist på Film fra Sør her til lands. Under the Shadow er både en krigsfilm, en spøkelsesfilm og en skrekkfilm. Men først og fremst er den en ekstremt aktuell film om hva krigens frykt gjør med mennesker.

Handlingen utspiller seg i Teheran i 1980. Shia-teokratiet har akkurat kommet til makta, samtidig er Iran i krig med Irak. Shideh tvinges til å avslutte medisinstudiene fordi hun har vært politisk aktiv på feil side under revolusjonen. Når Shidehs mann blir utkalt til fronten, blir hun alene med datteren i en leilighet i en av Teherans borgerlige forsteder.

Det som gjør filmen til mer enn en semi-dokumentarisk krigsskildring, er måten frykt beskrives: Mens mor og datter forsøker å leve så normalt de kan, blir de oppsøkt av en djinn. Der vi i vesten har gjenferd, har muslimer altså djinner, en form for åndevesen, omtalt blant annet i Koranen. De onde djinnene, dem du helst ikke vil møte, livnærer seg på frykt.

Djinnen som oppsøker Shideh og datteren, bruker spøkelsesknep for å langsomt skape uopprettelige konflikter mellom de to. Filmspråket er enkelt, skuespillet presist og måteholdent, virkemidlene stort sett moderate. Likevel utvikler dette seg til å bli en av de mest effektfulle spøkelses-thrillere jeg har sett.

Under the Shadow benytter mange klassiske virkemidler fra grøsseren, som å runde mørke hjørner eller forvirre tilskueren om hva som er drøm og ikke. Samtidig oppleves ikke dette først og fremst som effekter, men som en treffsikker skildring av hvordan trygghet og tillit forsvinner når redselen ankommer. Om djinnen er virkelig eller ikke, blir underordnet dens rolle som bilde på krigens frykt.

Noe som alltid gjør dypt inntrykk på meg når øyenvitner beskriver krig, er all den tiden det ikke skjer noe, den tiden som går med til å vente på at noe fryktelig kommer til å skje. Det er redselen og destruktiviteten i en slik ventetid Under the Shadow skildrer på en måte jeg aldri har sett før.

Filmen er Babak Anvaris regidebut. Han kommer selv fra Iran, og har i intervjuer uttalt at mye av inspirasjonen er hentet fra krigsopphevelser som barn. Hovedrolleinnhaverne har også bakgrunn fra Iran, filmen for øvrig er en internasjonal samproduksjon mellom Qatar, Jordan og Storbritannia. Filmen skal være å finne på Nettflix, om ingen har vett nok til å gi den tid på norske kinoer.

Gry Rustad: Elle

Når man blir eldre og filmkatalogen vokser, skal det mer til før man ser noe man ikke opplever å ha sett før. Når man er ung, føles hver film som en ny og unik opplevelse. Det ikke det at man ikke har gode filmopplevelser tusenvis av filmer senere, men filmopplevelsen forandrer seg. De opplevelsene man ikke helt klarer å sette ord på, de som etterlater deg storøyd og i en tilstand av barnlig entusiasme, blir færre og færre.

Paul Verhoevens Elle var en slik virvelvind av en opplevelse som etterlot meg, en ellers så ganske blasert medieforsker, målløs av undring og beundring. Jeg opplevde Elle som helt annerledes enn hva jeg har sett før.

Elle er en av disse dypt komplekse filmopplevelsene som operer på flere plan samtidig og appellerer til alle filmens opplevelsesfunksjoner: Estetisk tilfredsstillende og sjokkerende, intellektuelt stimulerende og pulpy underholdning, hysterisk morsom og traumatisk. Elle er en psykologisk thriller, et familiemelodrama, bekmørk absurd komedie, fransk borgerskapssatire og feministisk rape-revenge. Verhoeven dirigerer de raske men alltid organiske toneskiftene mesterlig med Isabelle Huppert som sin ekstraordinære solist. I et år hvor de mest kritikerroste filmene har vært preget av sosialrealistiske og politiske innhold mer enn formmessige innovasjon og kreativ galskap, var det mildt sagt befriende med en skamløs film om moral helt uten moralisme. Elle er shock and awe i filmform som kan gjøre selv den mest blaserte filmtilskuer målløs.

Cecilie Stranger-Thorsen: Skam

Jeg vil så gjerne være original, men må beklage: SKAM har vært 2016s mest minneverdige. Både som fortelling og som det endelige gjennombruddet for flerplattformsfortellingen.

Mye har blitt sagt om SKAMs kvaliteter. Ungdomsdramaets intense emosjonelle realisme er her balansert med tilbakeholden dialog og finstemte bilder, humor og varme. Serien ryker rett inn på topplista mi sammen med klassikere som Buffy the Vampire Slayer og My So-Called Life.

Men det er også andre grunner til at serien er viktig for meg. Den er det første eksemplet på at en flerplattformsfortelling blir en mainstream-hit og at Skandinavia slutter å si «god – til å være norsk» .

Jeg vil så gjerne tro at utvikling skjer progressivt, at gode ideer vinner terreng av seg selv. Men det er først når man ser fyrtårn at folk flytter seg. SKAM er eksempel på akkurat det vi har famlet etter ord for: en fortelling som kombinerer det beste fra tv-drama med nettets samtidighet – samtidig som det fungerer utmerket innpakka i gammelt format (såklart kommer SKAM på kino snart).

Det var midt under sesong to, da jeg hadde sett i kapp episodene og begynte å følge fortellingen live, at serien virkelig satt seg fast. Karakterene ble en del av feeden min på samme måte som bloggen for ti år siden og slik sosiale medier er nå. SKAM er et eksempel på magien som oppstår når historiefortelling og distribusjon smelter sammen – the feed is the message, som Marshall McLuhan kunne ha sagt.

«Flerplattformsfortelling» sier jeg og avslører hvor gammel jeg er i hodet. Å skille medier fra hverandre eller å regne på antall plattformer er det minst interessante. Det er heller ikke interessant å definere SKAM som forløperen for en ny sjanger.

Det interessante å spørre seg er hvordan utvikling og finansiering av nye historier kan tillate flere typer fortellinger. Og uansett hvor treigt akkurat det går med reformasjonen av filmbransjen: vi som er mer opptatt av historier enn av gamle definisjoner slipper I hvert fall nå å famle etter eksempler. Vi kan bare si: Som SKAM.

La gå at suksessen bygger på årevis av nettdrama i regi av NRK Super og at slike “leaps of faith” ofte krever en allmennkringkaster. Utvikling skjer i rykk og napp. Og så tenker alle at det alltid har vært sånn.

Jeg vil så gjerne tro at Norden ser på Norge med like stor interesse som vi ser på dem. Tretten år som arbeidende i Skandinavia med nordisk film- og tv-samarbeid har imidlertid lutret meg. Men nå kan jeg følge danske medlemmer av Kosegruppe DK på Facebook diskutere norske kommaregler og fryde seg over at de har funnet Kampen for tilværelsen på HBO. Det er som en våt drøm for en norsk eksil-nordist! I ukene før jul kom svenskene om bord, Svenska skampodden ligger på svensktoppen og SKAM-normkritikk pipler frem, i påvente av sendingen av sesong 3 på SVT.

Også dette handler om distribusjon såklart. At serien var tilgjengelig utover Norges grenser skapte et folkekrav, i likhet med når NRK ble tvunget til å vise Dynastiet tidlig på åttitallet, grunnet spill-over fra Dallas langs svenskegrensa.

Det er ikke de gamle gatekeeperne, DR og SVT som har oppdaget SKAMs kvaliteter. Det er vanlige tv-seere som har lært seg bergensk og slang. De er de som allerede har sett serien, men nå må se den en gang til med teksting, for ikke å gå glipp av et ord.

At SKAM fikk Foreningen Nordens språkpris før jul var jammen velfortjent. «Er du fra en del i Norge som sier ‘ikkje’, sånn som Eva?», spurte en danske meg før jul. Alt er love.

Cecilie Stranger-Thorsen var gåruss ved Sandnes Videregående skole i 1991 men har beholdt det eksalterte følelseslivet til en sekstenåring. Hun har bodd i Malmö siden 2004 og har mast om transmedia og publikumsengasjement omtrent like lenge.

Jan Toreg: Taking off

Siden undertegnede har markert seg som en sann fiende av loven som forbyr å vise norsk statsstøttet film uten teksting, og i tillegg heller ikke vil se dansk, svensk eller engelskspråklig film med tilsvarende «hjerteflimmer» (som ødelegger de fleste klipperytmer), sier det seg selv at kino i det store og hele er et sted jeg svært sjelden besøker (hvis noen vil fordype seg i dette temaet, er det mulig å se en side av saken i artikkelen En kulturpolitisk skandale, på rushprint.no. Og for ordens skyld: selvfølgelig skal film tekstes for hørselshemmede og andre som måtte ønske det).

Ganske forsinket får jeg kun med meg et lite utvalg kinofilm, mens fjernkontrollens velsignede valgmuligheter (tekst / ikke tekst) gjør en stadig bedre og større produksjon av tv-serier til vinnere i mitt univers.

… men, la gå. Filmen som gjorde størst inntrykk i 2016 var nok Taking off. Og siden de fleste jeg nevner tittelen for ikke aner hva jeg snakker om, må jeg raskt legge til at filmen er produsert i 1970 (premiere 1971), og at regissør og svært delaktig manusforfatter er Milos Forman (Gjøkeredet 1975, Hair 1979, Amadeus 1984, Larry Flynt – Skandalenes mann 1996, Man on the moon 1999, + mye, mye mer).

Taking off var Tsjekkeren Formans første film i vesten. Den handler om en ung jente som i slutten av hippie-tiden, forsiktig prøvesmaker voksenverden, gjennom deltakelse på en audition for unge musikktalenter (viser/visepop).

Mor og far tror hun har rømt, og forviklingene kan begynne. Men dette er ingen vanlig forviklingskomedie. Filmen er like mye en øst-europeers (i den kommunistiske æra) møte med, og syn på vestlig kultur og moral (les: dobbeltmoral), – i et filmspråk med en fot i hver kultur.

Filmen gjorde et dypt inntrykk i 1971. Jeg har ikke sett den siden, men Taking off har aldri helt sluppet takket. I dag er den vanskelig å få tak i. Den er ute av de fleste kataloger, men er fortsatt mulig å bestille hos Amazon UK. Der hentet jeg mitt eksemplar, og gikk til påsyn med skrekkblandet fryd. En gammel regel sier: Oppsøk aldri gammel kjærlighet – den tåler sjeldens tidens tann.

Vel, Taking off gjorde, med bravur. Selvfølgelig er den til en viss grad preget av tiden, men det er flott å se realtime scenografi fra New York og Manhattan 1970 – uten fargemetning og valør dagens tilbakeskuende øyne gjenskaper. Her finnes klippe- og regigrep fremmed i tiden, men med pek framover.

I mitt univers finnes her også en sekvens med filmhistorisk «høydare»-potensiale:

I en tid hvor ingen i foreldregenerasjonen visste hva en joint var, og langt hår var vesentlig mer problematisk enn punkernes hanekam, holder «Foreningen for savnede barn» et innføringskurs for foreldre, i bruk og virkning av gress/marihuana/hasj (stryk det som ikke passer). Målet er å forstå sine ungdommer på vei mot nyrestaurert familielykke!

Aldeles spinnvilt! Tiltredes – som president i Norsk Dusteforbund Darwin P. Erlandsen ville sagt. Bonus: Tina og Ike Turner og en ung Kathy «Towanda» Bates.

Glem ikke å se Taking off i 2017!

Arne Berggren: The Hollow Crown

Den store slagscenen i Game of Thrones overgår vel det meste som er sendt av tv-drama noensinne. Den er en studie i … alt, egentlig. Horace & Pete av Louie CK var også minneverdig, det var briljant på sitt beste, og tarvelig på sitt verste, et rått disruptivt eksperiment, nakent og i det hele tatt enda en grunn til å elske Louie CK.

Jeg hadde stor glede av The Crown, men enda større glede av The Hollow Crown, Shakespeare-dramatiseringene fra BBC 2 som ble fullført i fjor. Alle som sysler med tekst, enten de kaller seg skuespillere, forfattere eller regissører, bør studere Ben Whishaws monologer i Richard II.

Helene Aalborg: The Greasy Strangler

Min mest minneverdige filmopplevelse fra 2016 må være den ubeskrivelige The Greasy Strangler, som hadde sin Norges-premiere på skrekkfestivalen Ramaskrik i oktober.

Filmen kombinerer kitsch, pornoestetikk og horror med en enestående sans for kult og svart humor. Handlingen er lagt til de mindre glamorøse sidene av Los Angeles, hvor en eksentrisk far/sønn-duo lever av å vise turister det de påstår er landemerker fra discoens gullalder. Da sønnen forelsker seg i en kunde blir faren fort sjalu – og samtidig blir byen terrorisert av en morder som, innsmurt i fett fra topp til tå, kveler sine ofre til døde…

To av filmens produsenter, Elijah Woods kollegaer fra Spectrevision, innledet filmen på Ramaskrik med å si at det er den mest absurde filmen vi noen gang vil ha sett. Try me, tenkte jeg. De fikk rett. HOOTIE TOOTIE DISCO CUTIE!

Få også med deg de største filmopplevelsene til Panel 2 (Sølve Skagen, Anne Gjelsvik, Jon Inge Faldalen, Trygve A. Diesen, Jan Erik Holst og Gunnar Strøm) og til Panel 3 (Aleksander Huser, Marte Stapnes, Morten Barth, Leiv Igor Devold, Signe Pahle og Marius Øfsti)

Legg igjen en kommentar

MENY