Alle norske kinofilmer skal tekstes. Debatten rundt denne kulturpolitiske skandalen har nærmest vært fraværende, skriver Jan Toreg, som mener at filmbransjen her har sovet i timen.
– En kulturpolitisk skandale
Fra 1.1.2012 har Kulturdepartementet gjennom en forskriftsendring vedtatt at alle norske kinofilmer skal tekstes for hørselshemmede.
Debatten rundt denne kulturpolitiske skandalen har nærmest vært fraværende i media, unntatt små bølger på noen få nettsteder og blogger.
På debattsidene i Aftenposten har to innlegg minnet oss om hva som har skjedd. Den 23. januar hevder skuespiller, forfatter og psykolog Arild Søgnen at teksting av kinofilm ”stjeler oppmerksomheten” – svekker filmopplevelsen.
Onsdag 1. februar svarer audiovisuell oversetter og skribent Søren Munch at Søgnen ”… røper en total mangel på forståelse for (…) hva audiovisuell teksting handler om” – før han deler sin kunnskap om tekst synkronisert med billed- og lydskift, og tekst som ikke ”dekker til viktig informasjon”.
Søgnen har et poeng han ikke klarer å formulere, mens Munch er den som definitivt viser totall mangel på forståelse. Til hans forsvar kan det sies at han er i godt selskap.
Hvor var filmbransjen?
Hvor var Norsk Filminstitutt? Hvor var Oslo Kino? Produsentforeningen? Norsk Filmforbund? Norske Filmregissører og Norske Filmklippere? Jo da, de var nok alle i mot, men jeg så særdeles få faglige argumenter, og de la seg flate lenge før vinden fikk karakter av noe mer enn pust.
At bransjen ikke er i stand til å formulere fagmessig kritikk utover at dette er estetisk betenkelig og forstyrrende for billedkomposisjonen, gjør det enkelt for Kulturdepartementet og Hørselshemmedes Landsforbund å fronte tøv. Hvem skal kunne gi disse nødvendig kunnskap om ikke vår egen bransje? På lengre sikt må vi sette vår lit til Filmskolen på Lillehammer og andre som utdanner i filmfortelling … filmspråk.
For å unngå enhver misforståelse: Selvfølgelig skal vi tekste film for hørselshemmede, selvfølgelig skal vi legge forholdene til rette for at så mange som mulig kan nyte en god filmopplevelse. Vi er glad for at utenlandsk film blir tekstet og ikke dubbet, at vi slipper å høre DeCaprio på et annet språk enn hans eget … men, der vi behersker språket, enten det er vårt eget eller et fremmedspråk, der handler det om noe langt mer enn de fleste synes å være klar over …
Eyescan – en del av filmens særegne språk
Sammensetting av bilder manipulerer og skaper illusjon, både i den store dramaturgiske helhet og i detaljnivå. I sist nevnte oppfattes enkeltklippet i sine ytterpunkter som organisk/flytende eller uorganisk/abrupt.
Læren om hvordan vi dekoder/”leser” et bilde kalles eyescan. I et ansikt er det første vi ser øynene. Deretter følger blikket vårt spesielle mønstre ut fra hva som skjer videre – om det er dialog, stillstand eller bevegelse. Nær- eller totalbilde, med eller uten mennesker, uansett innhold: All bevegelse tiltrekker seg blikket. I tillegg finnes et spekter av andre ”lese”-parametre som styrer vår opplevelse, uten at jeg har plass til å utdype det her.
Tiden et bilde står (lengden) styres ofte av ”lesetiden”. Et bilde med mye informasjon krever lengre ”lesetid” enn et med lite informasjon. Ønskes flyt legges innklippet der tilskuerens blikk forlot utklippet i forrige bilde. Er dette markant viktig, klippes det ofte ut av en klart definert bevegelse, til en tilsvarende bevegelse på eksakt samme sted i innklippet. Dette er en del av den såkalt sømløse metoden, og skaper en organisk flyt som ”skjuler” klippene. Ved å gå andre veien skapes klipp som står fram – synes.
I filmhistorisk sammenheng var idealet først det organisk sømløse – skapt av amerikanske pionerer som D.W. Griffith (The Birth of a Nation – 1915) – illusjonen hvor klippene ikke oppleves som klipp, men hvor summen … helheten oppfattes som en lang, flytende bevegelse. Dette ble etter hvert imøtegått av russiske filmskapere som f.eks. Sergej Eisenstein (Panserkryssseren Potemkin – 1925). Her ble det viktig å sette ting opp mot hverandre, gjøre noen klipp synlige, skape illusjonsbrudd, bryte med konvensjonen – ”vekke” tilskueren i abrupte, uorganiske klipp – lik det Bertolt Brechts senere kalte Verfremdung.
På samme måten ga Den franske bølgen, i overgangen mellom 1950- og 60-tallet, nye klippe- og fortellertekniske grep.
Filmhistorien har gitt oss et velutviklet sett verktøy. I denne særdeles kortfattede fremstillingen berører jeg bare en liten del av et stort fortellerteknisk univers.
Teksting er ødeleggende
”What makes a movie a movie is the editing” – sier filmklipperen Zach Staenberg, som bl.a. har klippet “The Matrix Trilogy”. Og han har så rett så rett.
Enhver som kan noe om filmfortellingens særegenhet vet at teksting sterkt svekker intensjonene som er lagt i bevisste fortellertekniske valg som flyt/ikkeflyt (sømløs/abrupt), takt, rytme (f.eks. bruk av synkopering), presisjon i dialogklipping, bruk av blikk, emosjon og timing, etc. Der regissøren og klipperen eksempelvis har skapt en organisk flytende sekvens, vil denne oppleves helt annerledes med tekster, nettopp fordi bilde med og uten teksting ”leses” på to helt forskjellige måter. I tillegg vil selvfølgelig ”lese”-tiden være forskjellig.
Spissfindig? Ja og nei. Graden av effekt er avhengig av visningsforholdene. Et relativt mindre bilde svekker effekten av disse virkemidlene. Snakker vi om tv-format (uansett kilde) vil størrelsen på skjerm/avstand avgjøre. Dessuten kan vi selv velge teksting eller ikke. Og det er her det håpløse ligger: Ikke noe annet sted er grad og effekt maksimalt tilstede som i kinosalen, med mindre du har en svært avansert hjemmekino. Ikke noe annet sted ville det være mer naturlig å se en ”ren” film.
I den grad film kan defineres som kunst; ingen annen kunstform ville akseptert en slik forurensing og svekkelse av uttrykket.
Det er å snu verden fullstendig på hodet når det i fullt alvor hevdes at vi som vil se en film på eget morsmål utekstet kan benytte oss av – ” … spesialvisninger, filmfestivaler eller lignende”.
Undertegnede utga i fjor boken Klipperen – Den tredje fortelleren (Abstrakt forlag – 2011). Her er det mulig å fordype seg i dette temaet.
Jan Toreg
Regissør, klipper og forfatter
Epilog
Dessverre gikk det litt for sent opp for meg hva som var i ferd med å skje. Bortsett fra tendenser til et par nettdebatter, kulminerte denne ”ikke saken” med to håpløse innlegg på Aftenpostens debattsider. Jeg svarte i kortform, uten å nå fram. Min respons var denne kronikken, samtidig som jeg hevdet at det ikke var debattredaksjonen verdig å la feilinformasjon (les: tøv) stå uimotsagt. Svaret var fortsatt negativt. Derfor …
- Det er betenkelig at Aftenposten ikke slipper til korrigering av feilinformasjon.
… men, kanskje viktigst av alt …
- Det er mer enn betenkelig at bransjen i høringsrunden ikke klarte å møte dette angrepet på filmen med noe som kunne minne om fagkunnskap.
- For meg er konsekvensen innlysende: Boikott norsk film på kino!
Se film på DVD inntil denne avgjørelsen er reversert.
24 kommentarer til – En kulturpolitisk skandale
Legg igjen en kommentar
– En kulturpolitisk skandale
Alle norske kinofilmer skal tekstes. Debatten rundt denne kulturpolitiske skandalen har nærmest vært fraværende, skriver Jan Toreg, som mener at filmbransjen her har sovet i timen.
Fra 1.1.2012 har Kulturdepartementet gjennom en forskriftsendring vedtatt at alle norske kinofilmer skal tekstes for hørselshemmede.
Debatten rundt denne kulturpolitiske skandalen har nærmest vært fraværende i media, unntatt små bølger på noen få nettsteder og blogger.
På debattsidene i Aftenposten har to innlegg minnet oss om hva som har skjedd. Den 23. januar hevder skuespiller, forfatter og psykolog Arild Søgnen at teksting av kinofilm ”stjeler oppmerksomheten” – svekker filmopplevelsen.
Onsdag 1. februar svarer audiovisuell oversetter og skribent Søren Munch at Søgnen ”… røper en total mangel på forståelse for (…) hva audiovisuell teksting handler om” – før han deler sin kunnskap om tekst synkronisert med billed- og lydskift, og tekst som ikke ”dekker til viktig informasjon”.
Søgnen har et poeng han ikke klarer å formulere, mens Munch er den som definitivt viser totall mangel på forståelse. Til hans forsvar kan det sies at han er i godt selskap.
Hvor var filmbransjen?
Hvor var Norsk Filminstitutt? Hvor var Oslo Kino? Produsentforeningen? Norsk Filmforbund? Norske Filmregissører og Norske Filmklippere? Jo da, de var nok alle i mot, men jeg så særdeles få faglige argumenter, og de la seg flate lenge før vinden fikk karakter av noe mer enn pust.
At bransjen ikke er i stand til å formulere fagmessig kritikk utover at dette er estetisk betenkelig og forstyrrende for billedkomposisjonen, gjør det enkelt for Kulturdepartementet og Hørselshemmedes Landsforbund å fronte tøv. Hvem skal kunne gi disse nødvendig kunnskap om ikke vår egen bransje? På lengre sikt må vi sette vår lit til Filmskolen på Lillehammer og andre som utdanner i filmfortelling … filmspråk.
For å unngå enhver misforståelse: Selvfølgelig skal vi tekste film for hørselshemmede, selvfølgelig skal vi legge forholdene til rette for at så mange som mulig kan nyte en god filmopplevelse. Vi er glad for at utenlandsk film blir tekstet og ikke dubbet, at vi slipper å høre DeCaprio på et annet språk enn hans eget … men, der vi behersker språket, enten det er vårt eget eller et fremmedspråk, der handler det om noe langt mer enn de fleste synes å være klar over …
Eyescan – en del av filmens særegne språk
Sammensetting av bilder manipulerer og skaper illusjon, både i den store dramaturgiske helhet og i detaljnivå. I sist nevnte oppfattes enkeltklippet i sine ytterpunkter som organisk/flytende eller uorganisk/abrupt.
Læren om hvordan vi dekoder/”leser” et bilde kalles eyescan. I et ansikt er det første vi ser øynene. Deretter følger blikket vårt spesielle mønstre ut fra hva som skjer videre – om det er dialog, stillstand eller bevegelse. Nær- eller totalbilde, med eller uten mennesker, uansett innhold: All bevegelse tiltrekker seg blikket. I tillegg finnes et spekter av andre ”lese”-parametre som styrer vår opplevelse, uten at jeg har plass til å utdype det her.
Tiden et bilde står (lengden) styres ofte av ”lesetiden”. Et bilde med mye informasjon krever lengre ”lesetid” enn et med lite informasjon. Ønskes flyt legges innklippet der tilskuerens blikk forlot utklippet i forrige bilde. Er dette markant viktig, klippes det ofte ut av en klart definert bevegelse, til en tilsvarende bevegelse på eksakt samme sted i innklippet. Dette er en del av den såkalt sømløse metoden, og skaper en organisk flyt som ”skjuler” klippene. Ved å gå andre veien skapes klipp som står fram – synes.
I filmhistorisk sammenheng var idealet først det organisk sømløse – skapt av amerikanske pionerer som D.W. Griffith (The Birth of a Nation – 1915) – illusjonen hvor klippene ikke oppleves som klipp, men hvor summen … helheten oppfattes som en lang, flytende bevegelse. Dette ble etter hvert imøtegått av russiske filmskapere som f.eks. Sergej Eisenstein (Panserkryssseren Potemkin – 1925). Her ble det viktig å sette ting opp mot hverandre, gjøre noen klipp synlige, skape illusjonsbrudd, bryte med konvensjonen – ”vekke” tilskueren i abrupte, uorganiske klipp – lik det Bertolt Brechts senere kalte Verfremdung.
På samme måten ga Den franske bølgen, i overgangen mellom 1950- og 60-tallet, nye klippe- og fortellertekniske grep.
Filmhistorien har gitt oss et velutviklet sett verktøy. I denne særdeles kortfattede fremstillingen berører jeg bare en liten del av et stort fortellerteknisk univers.
Teksting er ødeleggende
”What makes a movie a movie is the editing” – sier filmklipperen Zach Staenberg, som bl.a. har klippet “The Matrix Trilogy”. Og han har så rett så rett.
Enhver som kan noe om filmfortellingens særegenhet vet at teksting sterkt svekker intensjonene som er lagt i bevisste fortellertekniske valg som flyt/ikkeflyt (sømløs/abrupt), takt, rytme (f.eks. bruk av synkopering), presisjon i dialogklipping, bruk av blikk, emosjon og timing, etc. Der regissøren og klipperen eksempelvis har skapt en organisk flytende sekvens, vil denne oppleves helt annerledes med tekster, nettopp fordi bilde med og uten teksting ”leses” på to helt forskjellige måter. I tillegg vil selvfølgelig ”lese”-tiden være forskjellig.
Spissfindig? Ja og nei. Graden av effekt er avhengig av visningsforholdene. Et relativt mindre bilde svekker effekten av disse virkemidlene. Snakker vi om tv-format (uansett kilde) vil størrelsen på skjerm/avstand avgjøre. Dessuten kan vi selv velge teksting eller ikke. Og det er her det håpløse ligger: Ikke noe annet sted er grad og effekt maksimalt tilstede som i kinosalen, med mindre du har en svært avansert hjemmekino. Ikke noe annet sted ville det være mer naturlig å se en ”ren” film.
I den grad film kan defineres som kunst; ingen annen kunstform ville akseptert en slik forurensing og svekkelse av uttrykket.
Det er å snu verden fullstendig på hodet når det i fullt alvor hevdes at vi som vil se en film på eget morsmål utekstet kan benytte oss av – ” … spesialvisninger, filmfestivaler eller lignende”.
Undertegnede utga i fjor boken Klipperen – Den tredje fortelleren (Abstrakt forlag – 2011). Her er det mulig å fordype seg i dette temaet.
Jan Toreg
Regissør, klipper og forfatter
Epilog
Dessverre gikk det litt for sent opp for meg hva som var i ferd med å skje. Bortsett fra tendenser til et par nettdebatter, kulminerte denne ”ikke saken” med to håpløse innlegg på Aftenpostens debattsider. Jeg svarte i kortform, uten å nå fram. Min respons var denne kronikken, samtidig som jeg hevdet at det ikke var debattredaksjonen verdig å la feilinformasjon (les: tøv) stå uimotsagt. Svaret var fortsatt negativt. Derfor …
- Det er betenkelig at Aftenposten ikke slipper til korrigering av feilinformasjon.
… men, kanskje viktigst av alt …
- Det er mer enn betenkelig at bransjen i høringsrunden ikke klarte å møte dette angrepet på filmen med noe som kunne minne om fagkunnskap.
- For meg er konsekvensen innlysende: Boikott norsk film på kino!
Se film på DVD inntil denne avgjørelsen er reversert.
Les også
- IDA med tre priser til «No Other Land».
- Årets filmnavn i Rogaland.
- Norske filmer til «Europas Sundance».
- Sven Wickman – en unik gjenskaper av tidsepoker.
- NFI satser på KI i søknadsbehandlingen.
- Hvor vil KI ta oss i løpet av fem år? (+)
- Aamot-statuetten til Ingvil Giske, Benjamin Ree og Vibeke Skistad.
- «Milliardærøya»-location nominert til internasjonal pris.
- Når får vi en Amanda for beste søknad?
- Rose d’Or til «Dates in real life».
24 Responses to – En kulturpolitisk skandale
-
I og med at de aller fleste filmer på norske kinoer IKKE er norske og derfor tekstes, betyr dette da at norske kinogjengere i all hovedsak får amputerte filmopplevelser? Hva når man ikke har språkkunnskapen (som på ikke engelskspråklige filmer)? Vi vil gjerne kunne se filmer vi ellers ikke forstår og godtar derfor teksting?
Slik er det for mennesker med hørselshemming. Teksting av alle filmer, inklusive norske, er deres inngang til å se dem. Norske filmer utgjør en minoritet av filmene på kino, så om disse tekstes blir vår opplevelse av dem på lik linje som med de aller fleste filmene…
En kulturpolitisk skandale er at mennesker som trenger tilrettelegging – tekst for hørselshemmede, fysisk tilgjengelighet for mennesker med bevegelseshemming – ikke får med seg filmer. Og attpåtil må forholde seg til å lese slike innlegg om at deres spesielle behov «ødelegger» for oss andre.
Ca 20% av Norges befolkning har en eller annen grad av funksjonsnedsettelse. Man skal ikke så langt ut i sin krets før man kjenner noen. Eller plutselig snur livet opp ned – og man er blant dem.
Det er en liten pris å «betale» for en som er helt frisk å gi avkall på sin «rett», om det igjen innebærer inkludering av andre som ellers ikke ville hatt sjansen til å delta i filmopplevelsen.
-
Hei, Jan, jeg er helt uenig med deg i dette, faktisk. 90% av all stor filmkunst ser vi med tekst og hvis norsk film skal ut i verden, så er vi også avhengig av teksting (og dubbing). Retten til å se utekstet norsk film i Norge blir derfor noe veldig eksklusivt som publikum er lite opptatt av.
Som regissør og produsent synes jeg det er helt uproblematisk at filmene mine tekstes, vi har da også tekstet alle filmene i Speranza gjennom en årrekke uten at det svekker opplevelsen slik vi ser det. Mange vet ikke en gang at de har vært tekstet. Flere har til og med påstått de har sett filmer vi har produsert uten tekst når de faktisk har vært tekstet.
Jeg er uenig i at det svekker filmopplevelsen. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at opplevelsen øker fordi man raskt leser i stedet for å bruke hjernekapasitet på å oppfatte hva som blir sagt. Jeg forretrekker også at engelske, svenske, danske og italienske filmer er tekstet fordi dialekter, merkelig uttale, dårlig lyd osv. forstyrrer opplevelsen mer enn tekst gjør. Dette på tross av at jeg forstår de nevnte språkene godt.
Grunnen til at dette ikke har skapt all verdens debatt er nok rett og slett at de aller fleste opplever det som uproblematisk.
-
Jeg må også kaste meg på her og si at jeg er helt ufattelig uenig med Jan Toreg. For meg handler en filmopplevelse om historie. Punktum. Og som dramatiker ønsker jeg at publikum skal forstå min historie, at den skal nå ut til en stor masse, ikke bare filmarbeidere. Jeg har ingen kilde til dette, men jeg vil tør å påstå at majoriteten av kinopublikumet og filmtittere generelt, setter pris på at franske, spanske, engelske og til og med norske filmer blir tekstet. For man vil ha en filmopplevelse man kan leve seg inn i, gråte, le, skremmes. Det får jeg når jeg blir fortalt en historie. Og da er det uhyre sjeldent jeg føler at teksting kommer i veien. Heller tvert imot.
-
Helt enig med artikkelforfatter her.
Teksting er absolutt ødeleggende, hvem som helst kan bare se en film med tekst, og prøve å være seg bevisst sin egen eyescan for å forstå hva man mister. (Rytme, spillnyanser, viktige visuelle elementer etc.)I mitt hode handicapper man flertallet for at et lite mindretall skal få med seg historien.
Selvsagt er det en nødvendighet for hørselshemmede, og det ville være synd om man måtte sette opp spesielle visninger med tekst på fordi det da ville være vanskelig for hørselshemmede og dra på kino med de ikke-hørselshemmede. Man kunne muligens delt ut hodetelefoner med høyere lyd til mange av dem, men for de døve ville tekst være eneste mulighet.
Etter litt googling på polarisererte undertekster slo det meg at dette har folk tenkt på før. En glimrende mulighet kunne være å projisere filtrerte undertekster digitalt på kinoskjermen. Senere har de som vil på seg polariserende briller som gjør at bare de ser teksten, og ingen andre.
Noen burde heller undersøke disse mulighetene før man begynner å tekste alle visninger av norske filmer.
-
Kanskje jeg er rar som skrur av teksten på engelske filmer hver gang jeg har muligheten? Hvordan klarer dere å holde blikkontakten med karakterene samtidig som dere leser?
Har sett nok av eksempler på norske filmer hvor teksteren ikke forstår dialekt eller poenget i det som sies eller i verste fall avslører teksten FØR den sies og dermed dreper alt som kan kalles timing.
Før det kommer teknologiske løsninger som gjør at alle for viljen sin så burde det i det minste settes opp visninger med og uten.
-
Trenger ikke ha svekket hørsel for å ikke skjønne hva som blir sagt i norsk film. Dessverre.
-
Helt enig med Jan Toreg her. Det er vel ingen tvil om at teksting påvirker det fortellertekniske, komposisjon, timing og hvordan øyet «leser» bildet?
Jan Trygve R, for meg handler også film om historie. Heldigvis handler det også om hvordan man forteller historien. Det finnes mange medier for å fortelle en historie og det er nettopp disse fortellerteknikkene, verktøyene og virkemidlene som gjør film til film.
For meg blir dette et handicap, men det ser ut til at Robsahm har rett i at de fleste oppfatter det som uproblematisk… -
Ja, om en film har dårlig lyd, eller skuespillerne dårlig diksjon, kan teksting løse problemet – men det er en helt annen diskusjon.
Til Linda May Kallestein og Jan Trygve R; les kronikken en gang til. Selvfølgelig skal vi ha visninger med teksting, men spranget derfra til diktatet: All norsk film med en grad av statsstøtte skal tekstes – er et skandaløst angrep på filmens særegne språk. Og det er kanskje her jeg ikke helt forstår ditt standpunkt Thomas R.
Objektivt sett er det ingen tvil om at et bilde uten tekst kodes/”leses” annerledes enn et med tekst. Det legges ned mye arbeid i klipperommet for å skape ønsket opplevelseseffekt, enten vi snakker om flyt/ikke flyt, eller hele spekteret i mellom. Skal vi begynne å ta hensyn til tekstingen når en film klippes? Nei, jeg synes ikke det.
En kollega av meg hevder (noe humoristisk), at grunnen til at filmkritikere og publikum synes norsk film er tregere enn eksempelvis amerikansk, er tekstingen. Blikk må flyttes opp og ned, og det tar tid. Det er neppe hele sannheten, men han har et illustrerende poeng.Denne diskusjonen bør ikke handle om teksting av film for hørselshemmede eller film på språk vi ikke kan. Av ikke-optimale løsninger er kanskje teksting det beste. Men innenfor språkområdet norsk/engelsk er det svært mange som ikke har behov for eller vil ha teksting. Det bør respekteres.
Ved siden av Thomas Robsahms kjappe respons, vil jeg gjerne se synspunkter fra de mer offisielle aktørene jeg nevner i kronikken.
Og om jeg ikke klarer å ordlegge meg godt nok. Er du en trofast kinogjenger uten sterke meninger om dette – finn deg en skikkelig storskjerm, sett deg i kinoposisjon og se et par sekvenser to ganger; en med og en uten tekster. Finn et par andre sekvenser og snu på rekkefølgen (tekst/ikke tekst / ikke tekst/tekst). Kommentarer bør være overflødig.
-
-
Norsk film har et eneste fortrinn i konkurransen med Hollywood – vi kan vise våre bilder fri for tekst og dermed la det visuelle stå i fokus. Det er faktisk det film handler om – å fortelle med bilder. Det er klart at teksting i denne sammenhengen er ødeleggende. Hva med filmer for småbarn – skal disse også tekstes? Skal barn som ikke kan lese forstyres av undertekster? I dag er det mulig å se norsk film overalt – på tv, dvd/bluray,… og alle steder kan man selv velge undertekst. Da burde det faktisk være mulig å kunne se en norsk film på kino uten undertekst. At dette i dag ikke er mulig er rett og slett absurd!!!
-
En liten faktaopplysning: 700.000 av Norges befolkning er hørselshemmede. Altså en ganske stor andel. Jeg tør faktisk påstå at andelen hørselshemmede som trenger tekst på filmer er langt større enn andelen ihuga filmelskere som ser en filmopplevelse som en fordypelse i et kunstnerisk univers.
Jeg skjønner at enkelte har kunstneriske argumenter mot teksting, men vil våge å påstå at flertallet av publikum, ikke-filmfaglig u(t)dannet som vi er, bryr oss katta om «eyescan» og «koding» og «flyt». Vi går på kino for å la oss underholde, få en opplevelse, og det klarer vi fint å få selv om det flyr noen bokstaver forbi nederst på skjermen.
Enkelte undervurderer også folks evne til å lese tekst. Det tar en brøkdel av et sekund å oppfatte de to linjene med tekst nederst på lerretet, og blikket flyr fort tilbake til handlingen.
Kanskje dere filmskapere kan spare dere bryet med alle disse utstuderte bildene deres, som må tolkes og «leses». De fleste er jo, som Jan Trygve R så prisverdig sier, bare ute etter en god historie!
Herlig å lese at Thomas Robsahm også har forstått dette!
Nordmenn har sett utenlandske filmer og serier – med tekst – i flere tiår – uten å protestere på det.
Hva om vi snur på flisa, og sier «Fjern Lyden» – ta den bort fullstendig, så folk kan bruke all sin konsentrasjon på å nyte bildene du Jan Toreg og dine meningsfeller så omsorgsfullt har klippet sammen.
-
Jeg har fulgt med debatten rundt dette, og de kom med argumenter med at teksting ødelegger for filmopplevelsen. De mente at estestikk var svært viktig for filmopplevelsen. Men sannheten er at et soleklart flertall av publikum driter i estestikken, og heller vil se innholdet i filmen.
-
Eg blir så provosert at eg får nesten pusteproblem. Dersom du vil ha kunstneriske filmer uten tekst får du lage stumfilmer. Det er jo så i vinden nå uansett. Så lenge noen prater så skal filmen være tekstet. Det er ingen selvfølge å ha god hørsel!
-
Eg har hørt om Thomas Robsahm. Mange ganger. Eg har sett hans produkter. Mange ganger.
Jan Toreg? Hvem? Har han produsert noe? Sikkert, men hva? Og jeg ser mye film….
Så… Hvem snakker med tyngde her? Iallfall IKKE Toreg, selv om eg kan forstå hans tanker, de (og hans produksjoner) passer nok best i små lukkede forum. Nok sagt. -
Erling Jacobsen, du setter fingeren på et meget sentralt punkt!
Jeg har googlet litt, og i følge vedlagte link ser det ut til at Toregs «glansdager» var på 70-tallet. Det er nok også fra den tiden holdningene hans stammer…
Man kan jo snu på overskriften her, og si det er en Likestillingspolitisk Skandale at 700.000 nordmenn til nå har vært avskåret fra å glede seg over norske filmer! Oslo Kino (siden Toreg spør hvor de har vært i debatten) gleder seg nok over økte inntekter fra denne kundegruppen i årene som kommer.
Norske skattebetalere gleder seg nok også over at pengene deres går til filmer som kan deles med flertallet, heller enn å være forbeholdt en snever krets bestående av Toreg og hans meningsfeller.
Enig med Gørill også! Hold deg til stumfilmer, Toreg! Din egen stemme trenger vi heller ikke høre!
-
Kulturpolitisk skandale sier du? Kulturpolitisk skandale for hvem? Er det ikke kulturpolitisk skandale å ekskludere hørselshemmede fra å få gode filmopplevelser på lik linje med hørende? En film uten tekst ekskluderer en stor gruppe som ikke hører. Den gruppen har ingen sjanse til å høre dialoger, som jeg regner med dog er en del av filmfortellingens særegenhet, og ikke får med seg helheten av filmen. En film med tekst forstyrrer kanskje noen få sine opplevelser av filmer – er det ikke bare å overse tekstene? En film med tekst EKSKLUDERER INGEN – dermed er verdens naturligste ting nemlig det å tekste filmer.
Dermed er spørsmålet mitt til sitatet: Det er å snu verden fullstendig på hodet når det i fullt alvor hevdes at vi som vil se en film på morsmål utekstet kan benytte oss av «… spesialvisninger, filmfestivaler eller lignende». Ja, hvorfor ikke?
I Sveits tekster de nemlig filmer med to linjer tysk og to linjer fransk på kino, og det med engelsk tale. To simple linjer med norsk tekst er vel noe alle tåler?
-
Jan Toreg er en kjernekar og glimrende klipper, så la oss holde negative personkarakteristikker utenfor denne debatten! Og, ja, noen ganger er det fint å kunne se film uten tekst, men i det store bildet er dette en slags luksus for spesielt interesserte. Publikum sjeneres ikke av teksting og de fleste filmskapere i verden må erkjenne at det eneste alternativet er dubbing (eller et meget begrenset publikum). De aller fleste ser også engelskspråklige filmer med tekst – også når de kan velge selv. Teksting er en så stor del av en films kommunikasjon med publikum at man selvfølgelig bør ta hensyn til teksting når man klipper, slik man også tar hensyn til lyd, dialog, voice-over og alle andre elementer i formidlingen.
På kino må det gjøres et valg. Enten vises filmene med tekst, så flest mulig har glede av den, eller uten – med de begrensninger det har for en stor del av publikum. Men det er jo objektivt verre for hørselshemmede at filmene ikke er tekstet enn det er for oss andre at de er det. Man kan, som det også skrives lenger opp, la være å lese teksten.
Men jeg spør meg også, er Joachim Triers Oslo 31. august en dårligere film for utlendinger enn for oss nordmenn? . Ble opplevelsen av Margreth Olins Engelen svekket pga tekstingen? Blir den mindre visuell?? Verken regissør, produsent eller klipper synes det. Men langt viktigere: Publikum går ikke mindre på kino fordi om norske filmer er tekstet. Tvert i mot. Spesialvisninger uten tekst? Ja, hvorfor ikke. Man vil kanskje klare å fylle den minste salen på Klingenberg på de mest populære filmene.
-
Kjære debattanter, det var da voldsomt da.
Jeg er vel kanskje ikke spesielt imponert over debattnivået, men …
”Glansdager” er jeg usikker på om jeg noen gang har hatt. Derimot har jeg hatt mine ups and downs, fra slutten av 1960-tallet og fram til i dag.Litt i overkant av 40 år i bransjen med en lett blanding av manus-, regi og klippejobber, en god del undervisning og et par bøker, gir meg vel, om ikke akkurat genifølelsen, en slags faglig trygghet. Men kanskje handler dette om noe helt annet?
Akkurat nå rekker jeg ikke å utdype temaet, men følg med – jeg kommer tilbake. -
Veldig enig med Thomas Robsahm, her!!!
Og til deg Toreg: Du får regne med sterke meninger i retur når du stempler argumenter om tilgjengelighet for 14% av Norges befolkning som «tøv». Det er slett ikke «tøv» Hørselshemmedes Landsforbund kommer med.
Så litt mindre suveren arroganse fra deg i utgangspunktet, ville kanskje gitt deg et annet debattklima.
Argumentene våre er likevel gyldige! Vi er mange som kjenner diskrimineringen på kroppen hver dag, og ditt innlegg her er et fint bidrag til nettopp dette.
-
Og bare for å få litt balanse i argumentasjonen, vedlegger jeg pressemeldingen fra Kulturdepartementet, som presiserer at det er filmer _som mottar statstilskudd_ som underlegges krav om teksting.
Det betyr at man står fritt til å finne egen finansiering av prosjektet, og vil dermed være unntatt fra kravet.
Som pressemeldingen nevner, vil teksting også kunne hjelpe andre grupper enn de som tradisjonelt regnes som hørselshemmede. For egen regning nevner jeg fremmedspråklige innvandrere blant dem. Teksting vil ofte kunne hjelpe dem til å oppfatte det som blir sagt, og vil dermed bidra til bedre forståelse av handlingen og kanskje til og med bedre kunnskaper i norsk. Publikumsgrunnlaget vil også kunne bli utvidet som en følge av dette. Man vil vel at det man skaper skal bli sett av flest mulig?
Vil også igjen takke Thomas Robsahm! Du har virkelig satt deg inn i denne saken, og du formulerer dine argumenter meget godt!
Hele pressemeldingen her:
Kulturdepartementet endrer forskriften om tilskudd til audiovisuelle produksjoner og innfører vilkår om obligatorisk teksting. Alle spillefilmer som mottar statstilskudd etter 1. januar 2012, skal vises med tekst når de settes opp på kino.
– Dette vil gjøre norske filmer tilgjengelige for et større publikum og bidra til å gjøre samfunnet mer inkluderende og tilgjengelig for alle deler av befolkningen. Obligatorisk teksting vil ha stor betydning for hørselshemmede som i framtiden vil kunne gå på kino sammen med venner og være trygge på at filmen er tekstet, sier kulturminister Anniken Huitfeldt.
Teksting av norske filmer vil ikke bare komme de hørselshemmede til gode. Også for grupper som tradisjonelt ikke regnes blant hørselshemmede, vil tiltaket virke inkluderende. Dette gjelder for eksempel de som av aldersmessige årsaker er blitt tunghørte.
– Vi nordmenn er vant til å se film med tekst fordi det er svært høy andel av utenlandske filmer som vises på kino. Vi glemmer nærmest at teksten er der. For de som er hørselshemmede er dette imidlertid et viktig tiltak.
Forskriftsendringene er et ledd i Regjeringens overordnede kulturpolitiske målsetning om å legge til rette for at alle grupper skal få reell tilgang til et bredt spekter av ulike kunst- og kulturtilbud av høy kunstnerisk og faglig kvalitet.
Kravet om obligatorisk visning med tekst, gjelder filmer i ordinær kinodistribusjon. Det vil fortsatt være mulig å vise filmen uten tekst i forbindelse med spesialvisninger, festivalvisninger og lignende.
Forskriftsendringene vil trå i kraft fra 1. januar 2012.
-
Så lenge en del av befolkningen blir eksludert fra å oppleve film på kino synes jeg det burde være en selvfølge at vi gjør det vi kan for å inkludere denne gruppen.
-
Så det er en «kulturpolitisk skandale» å gjøre norske filmer tilgjengelig for hele befolkningen? Det er en særs elitistisk og ekskluderende holdning. Det er langt flere enn landets ca. 700.000 hørselshemmede som ønsker teksting.
For øvrig: Film er både kunst og massekommunikasjon, kirke og kommers. Hvilke filmer er ikke resultat av opptil flere «benspænd»?
Hvis det er noe som er en «kulturpolitisk skandale», er det den manglende forståelsen som deler av filmbransjen har vist for at kunstopplevelsen faktisk oppstår i møtet mellom verket og betrakteren. For ikke å snakke om den manglende respekten som denne delen av bransjen også har vist for sitt publikum.
For øvrig synes jeg Thomas Robsahms argumentasjon treffer blink: Med teksting som normalsituasjon kan man jo godt sette opp utekstede spesialvisninger på kinoene, som et tilbud til den minoriteten som måtte ønske det.
-
Kjære debattanter, her er en liten oppsummering fra min side av gjerdet.
Etter litt sjekking rundt omkring oppdager jeg at enhver debatt rundt dette ender opp som et for eller i mot hørselshemmede, og at de aller fleste debattantene er virksomme i organisasjoner knyttet til hørselshemming. Ære være dere for det! Og vit at jeg i de fleste tilfellene støtter den kampen dere fører. Men her mener jeg dere trår feil … går for langt.
700 000 med nedsatt hørsel – tallet går igjen både i høringsnotater og innlegg. Gå tilbake til Hørselshemmedes Landsforbunds hjemmeside og se på prosentandelen av hørselshemmede i de forskjellige aldersgruppene – sammenlign det med kinobesøkendes aldersammensetning. Resultatet sier meg at et diktat om obligatorisk teksting nødvendigvis ikke er veien å gå. En liten digresjon; svært mange eldre klager på ”alt for høy lyd” på kino. Dette viser at det er mange hensyn å ta. Dagens teknologi gjør det mulig å løse det meste uten å stille absolutte krav.
Som jeg sier i kronikken: Selvfølgelig skal vi tekste for hørselshemmede, og selvfølgelig skal vi tekste på språk vi ikke forstår. Debatten rundt dette er fra min side over.
Komplikasjonen for meg ligger i diktatet. Ja da, min bruk av ordet tøv kan misoppfattes, men det er altså ikke rettet mot hørselshemmede. Det jeg sikter til er innholdet i høringsprosessen – den fullstendige utelatelsen av hundre års utvikling av et særegent filmspråk, og kanskje tilsidesettelse av åndsverksloven?
At Hørselhemmedes Landsforbund og Norges Døveforbund fremmer sine synspunkter er naturlig, likeledes at Norsk Målungdom i tillegg stiller krav ” … om parallell teksting på nynorsk og bokmål til filmproduksjonar som får statleg støtte”, og at Norges Blindeforbund ber departementet se på flere tiltak – ” … for blinde og svaksynte vil synstolking være et slikt tiltak”. Mer betenkelig er det at Språkrådet ikke anerkjenner filmspråket.
Men først og fremst handler det om våre egne. Riktignok yter Norske Filmregissører poengtert (men for snau) motstand. Norske Film og Tv Produsenters Forening og Norske Filmbyråers Forening markerer (forsiktig) motstand, mens Norsk Filminstitutt og Film og Kino legger seg flate. Hvordan skal Kulturdepartementet kunne fatte en kompetent avgjørelse hvis ikke fagmiljøene klarer å videreformidle filmspråkets historie, utvikling og særpreg?
Hvor er dere – nevnte og unevnte organisasjoner, enkeltindivider – i den offentlige debatten?
Jeg avslutter med en liten ”eyescan-sak”. Vi er mange fotballinteresserte (Thomas R. – følg med), både med og uten problematisk hørsel, som ved tv-overføringer ergrer oss grønne over de ”levende reklameskiltene” som omkranser banen. Smarte markedsførere vet at her er det om å gjøre å lage så mye ”støy” (les: bevegelse) som mulig for å ”trekke blikk” – og det gjør de. Denne utviklingen er bare ved sin begynnelse. Eksemplet har lite med nødvendig teksting å gjøre, men sier mye om effekten av ”eys-scan”.
-
Jeg er en av flere som har begynt å foretrekke en god Blu-Ray hjemme fremfor eyescan-ødeleggende, distraherende teksting som forteller meg hva karakterene skal si før de har sagt det. Forhåpentligvis er det noen hørselshemmede som tar vår plass – hvis ikke har kinoene tapt publikum!
I og med at de aller fleste filmer på norske kinoer IKKE er norske og derfor tekstes, betyr dette da at norske kinogjengere i all hovedsak får amputerte filmopplevelser? Hva når man ikke har språkkunnskapen (som på ikke engelskspråklige filmer)? Vi vil gjerne kunne se filmer vi ellers ikke forstår og godtar derfor teksting?
Slik er det for mennesker med hørselshemming. Teksting av alle filmer, inklusive norske, er deres inngang til å se dem. Norske filmer utgjør en minoritet av filmene på kino, så om disse tekstes blir vår opplevelse av dem på lik linje som med de aller fleste filmene…
En kulturpolitisk skandale er at mennesker som trenger tilrettelegging – tekst for hørselshemmede, fysisk tilgjengelighet for mennesker med bevegelseshemming – ikke får med seg filmer. Og attpåtil må forholde seg til å lese slike innlegg om at deres spesielle behov «ødelegger» for oss andre.
Ca 20% av Norges befolkning har en eller annen grad av funksjonsnedsettelse. Man skal ikke så langt ut i sin krets før man kjenner noen. Eller plutselig snur livet opp ned – og man er blant dem.
Det er en liten pris å «betale» for en som er helt frisk å gi avkall på sin «rett», om det igjen innebærer inkludering av andre som ellers ikke ville hatt sjansen til å delta i filmopplevelsen.
Hei, Jan, jeg er helt uenig med deg i dette, faktisk. 90% av all stor filmkunst ser vi med tekst og hvis norsk film skal ut i verden, så er vi også avhengig av teksting (og dubbing). Retten til å se utekstet norsk film i Norge blir derfor noe veldig eksklusivt som publikum er lite opptatt av.
Som regissør og produsent synes jeg det er helt uproblematisk at filmene mine tekstes, vi har da også tekstet alle filmene i Speranza gjennom en årrekke uten at det svekker opplevelsen slik vi ser det. Mange vet ikke en gang at de har vært tekstet. Flere har til og med påstått de har sett filmer vi har produsert uten tekst når de faktisk har vært tekstet.
Jeg er uenig i at det svekker filmopplevelsen. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at opplevelsen øker fordi man raskt leser i stedet for å bruke hjernekapasitet på å oppfatte hva som blir sagt. Jeg forretrekker også at engelske, svenske, danske og italienske filmer er tekstet fordi dialekter, merkelig uttale, dårlig lyd osv. forstyrrer opplevelsen mer enn tekst gjør. Dette på tross av at jeg forstår de nevnte språkene godt.
Grunnen til at dette ikke har skapt all verdens debatt er nok rett og slett at de aller fleste opplever det som uproblematisk.
Jeg må også kaste meg på her og si at jeg er helt ufattelig uenig med Jan Toreg. For meg handler en filmopplevelse om historie. Punktum. Og som dramatiker ønsker jeg at publikum skal forstå min historie, at den skal nå ut til en stor masse, ikke bare filmarbeidere. Jeg har ingen kilde til dette, men jeg vil tør å påstå at majoriteten av kinopublikumet og filmtittere generelt, setter pris på at franske, spanske, engelske og til og med norske filmer blir tekstet. For man vil ha en filmopplevelse man kan leve seg inn i, gråte, le, skremmes. Det får jeg når jeg blir fortalt en historie. Og da er det uhyre sjeldent jeg føler at teksting kommer i veien. Heller tvert imot.
Helt enig med artikkelforfatter her.
Teksting er absolutt ødeleggende, hvem som helst kan bare se en film med tekst, og prøve å være seg bevisst sin egen eyescan for å forstå hva man mister. (Rytme, spillnyanser, viktige visuelle elementer etc.)
I mitt hode handicapper man flertallet for at et lite mindretall skal få med seg historien.
Selvsagt er det en nødvendighet for hørselshemmede, og det ville være synd om man måtte sette opp spesielle visninger med tekst på fordi det da ville være vanskelig for hørselshemmede og dra på kino med de ikke-hørselshemmede. Man kunne muligens delt ut hodetelefoner med høyere lyd til mange av dem, men for de døve ville tekst være eneste mulighet.
Etter litt googling på polarisererte undertekster slo det meg at dette har folk tenkt på før. En glimrende mulighet kunne være å projisere filtrerte undertekster digitalt på kinoskjermen. Senere har de som vil på seg polariserende briller som gjør at bare de ser teksten, og ingen andre.
Noen burde heller undersøke disse mulighetene før man begynner å tekste alle visninger av norske filmer.
Kanskje jeg er rar som skrur av teksten på engelske filmer hver gang jeg har muligheten? Hvordan klarer dere å holde blikkontakten med karakterene samtidig som dere leser?
Har sett nok av eksempler på norske filmer hvor teksteren ikke forstår dialekt eller poenget i det som sies eller i verste fall avslører teksten FØR den sies og dermed dreper alt som kan kalles timing.
Før det kommer teknologiske løsninger som gjør at alle for viljen sin så burde det i det minste settes opp visninger med og uten.
Trenger ikke ha svekket hørsel for å ikke skjønne hva som blir sagt i norsk film. Dessverre.
Helt enig med Jan Toreg her. Det er vel ingen tvil om at teksting påvirker det fortellertekniske, komposisjon, timing og hvordan øyet «leser» bildet?
Jan Trygve R, for meg handler også film om historie. Heldigvis handler det også om hvordan man forteller historien. Det finnes mange medier for å fortelle en historie og det er nettopp disse fortellerteknikkene, verktøyene og virkemidlene som gjør film til film.
For meg blir dette et handicap, men det ser ut til at Robsahm har rett i at de fleste oppfatter det som uproblematisk…
Ja, om en film har dårlig lyd, eller skuespillerne dårlig diksjon, kan teksting løse problemet – men det er en helt annen diskusjon.
Til Linda May Kallestein og Jan Trygve R; les kronikken en gang til. Selvfølgelig skal vi ha visninger med teksting, men spranget derfra til diktatet: All norsk film med en grad av statsstøtte skal tekstes – er et skandaløst angrep på filmens særegne språk. Og det er kanskje her jeg ikke helt forstår ditt standpunkt Thomas R.
Objektivt sett er det ingen tvil om at et bilde uten tekst kodes/”leses” annerledes enn et med tekst. Det legges ned mye arbeid i klipperommet for å skape ønsket opplevelseseffekt, enten vi snakker om flyt/ikke flyt, eller hele spekteret i mellom. Skal vi begynne å ta hensyn til tekstingen når en film klippes? Nei, jeg synes ikke det.
En kollega av meg hevder (noe humoristisk), at grunnen til at filmkritikere og publikum synes norsk film er tregere enn eksempelvis amerikansk, er tekstingen. Blikk må flyttes opp og ned, og det tar tid. Det er neppe hele sannheten, men han har et illustrerende poeng.
Denne diskusjonen bør ikke handle om teksting av film for hørselshemmede eller film på språk vi ikke kan. Av ikke-optimale løsninger er kanskje teksting det beste. Men innenfor språkområdet norsk/engelsk er det svært mange som ikke har behov for eller vil ha teksting. Det bør respekteres.
Ved siden av Thomas Robsahms kjappe respons, vil jeg gjerne se synspunkter fra de mer offisielle aktørene jeg nevner i kronikken.
Og om jeg ikke klarer å ordlegge meg godt nok. Er du en trofast kinogjenger uten sterke meninger om dette – finn deg en skikkelig storskjerm, sett deg i kinoposisjon og se et par sekvenser to ganger; en med og en uten tekster. Finn et par andre sekvenser og snu på rekkefølgen (tekst/ikke tekst / ikke tekst/tekst). Kommentarer bør være overflødig.
Her er høringsuttalelsene: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/hoeringer/hoeringsdok/2011/horing—utkast-til-endringer-i-forskrif/horingsuttalelser.html?id=646751
Norsk film har et eneste fortrinn i konkurransen med Hollywood – vi kan vise våre bilder fri for tekst og dermed la det visuelle stå i fokus. Det er faktisk det film handler om – å fortelle med bilder. Det er klart at teksting i denne sammenhengen er ødeleggende. Hva med filmer for småbarn – skal disse også tekstes? Skal barn som ikke kan lese forstyres av undertekster? I dag er det mulig å se norsk film overalt – på tv, dvd/bluray,… og alle steder kan man selv velge undertekst. Da burde det faktisk være mulig å kunne se en norsk film på kino uten undertekst. At dette i dag ikke er mulig er rett og slett absurd!!!
En liten faktaopplysning: 700.000 av Norges befolkning er hørselshemmede. Altså en ganske stor andel. Jeg tør faktisk påstå at andelen hørselshemmede som trenger tekst på filmer er langt større enn andelen ihuga filmelskere som ser en filmopplevelse som en fordypelse i et kunstnerisk univers.
Jeg skjønner at enkelte har kunstneriske argumenter mot teksting, men vil våge å påstå at flertallet av publikum, ikke-filmfaglig u(t)dannet som vi er, bryr oss katta om «eyescan» og «koding» og «flyt». Vi går på kino for å la oss underholde, få en opplevelse, og det klarer vi fint å få selv om det flyr noen bokstaver forbi nederst på skjermen.
Enkelte undervurderer også folks evne til å lese tekst. Det tar en brøkdel av et sekund å oppfatte de to linjene med tekst nederst på lerretet, og blikket flyr fort tilbake til handlingen.
Kanskje dere filmskapere kan spare dere bryet med alle disse utstuderte bildene deres, som må tolkes og «leses». De fleste er jo, som Jan Trygve R så prisverdig sier, bare ute etter en god historie!
Herlig å lese at Thomas Robsahm også har forstått dette!
Nordmenn har sett utenlandske filmer og serier – med tekst – i flere tiår – uten å protestere på det.
Hva om vi snur på flisa, og sier «Fjern Lyden» – ta den bort fullstendig, så folk kan bruke all sin konsentrasjon på å nyte bildene du Jan Toreg og dine meningsfeller så omsorgsfullt har klippet sammen.
Jeg har fulgt med debatten rundt dette, og de kom med argumenter med at teksting ødelegger for filmopplevelsen. De mente at estestikk var svært viktig for filmopplevelsen. Men sannheten er at et soleklart flertall av publikum driter i estestikken, og heller vil se innholdet i filmen.
Eg blir så provosert at eg får nesten pusteproblem. Dersom du vil ha kunstneriske filmer uten tekst får du lage stumfilmer. Det er jo så i vinden nå uansett. Så lenge noen prater så skal filmen være tekstet. Det er ingen selvfølge å ha god hørsel!
Eg har hørt om Thomas Robsahm. Mange ganger. Eg har sett hans produkter. Mange ganger.
Jan Toreg? Hvem? Har han produsert noe? Sikkert, men hva? Og jeg ser mye film….
Så… Hvem snakker med tyngde her? Iallfall IKKE Toreg, selv om eg kan forstå hans tanker, de (og hans produksjoner) passer nok best i små lukkede forum. Nok sagt.
Erling Jacobsen, du setter fingeren på et meget sentralt punkt!
Jeg har googlet litt, og i følge vedlagte link ser det ut til at Toregs «glansdager» var på 70-tallet. Det er nok også fra den tiden holdningene hans stammer…
Man kan jo snu på overskriften her, og si det er en Likestillingspolitisk Skandale at 700.000 nordmenn til nå har vært avskåret fra å glede seg over norske filmer! Oslo Kino (siden Toreg spør hvor de har vært i debatten) gleder seg nok over økte inntekter fra denne kundegruppen i årene som kommer.
Norske skattebetalere gleder seg nok også over at pengene deres går til filmer som kan deles med flertallet, heller enn å være forbeholdt en snever krets bestående av Toreg og hans meningsfeller.
Enig med Gørill også! Hold deg til stumfilmer, Toreg! Din egen stemme trenger vi heller ikke høre!
http://www.filmklippere.com/index.php?page=jan_toreg
Kulturpolitisk skandale sier du? Kulturpolitisk skandale for hvem? Er det ikke kulturpolitisk skandale å ekskludere hørselshemmede fra å få gode filmopplevelser på lik linje med hørende? En film uten tekst ekskluderer en stor gruppe som ikke hører. Den gruppen har ingen sjanse til å høre dialoger, som jeg regner med dog er en del av filmfortellingens særegenhet, og ikke får med seg helheten av filmen. En film med tekst forstyrrer kanskje noen få sine opplevelser av filmer – er det ikke bare å overse tekstene? En film med tekst EKSKLUDERER INGEN – dermed er verdens naturligste ting nemlig det å tekste filmer.
Dermed er spørsmålet mitt til sitatet: Det er å snu verden fullstendig på hodet når det i fullt alvor hevdes at vi som vil se en film på morsmål utekstet kan benytte oss av «… spesialvisninger, filmfestivaler eller lignende». Ja, hvorfor ikke?
I Sveits tekster de nemlig filmer med to linjer tysk og to linjer fransk på kino, og det med engelsk tale. To simple linjer med norsk tekst er vel noe alle tåler?
Jan Toreg er en kjernekar og glimrende klipper, så la oss holde negative personkarakteristikker utenfor denne debatten! Og, ja, noen ganger er det fint å kunne se film uten tekst, men i det store bildet er dette en slags luksus for spesielt interesserte. Publikum sjeneres ikke av teksting og de fleste filmskapere i verden må erkjenne at det eneste alternativet er dubbing (eller et meget begrenset publikum). De aller fleste ser også engelskspråklige filmer med tekst – også når de kan velge selv. Teksting er en så stor del av en films kommunikasjon med publikum at man selvfølgelig bør ta hensyn til teksting når man klipper, slik man også tar hensyn til lyd, dialog, voice-over og alle andre elementer i formidlingen.
På kino må det gjøres et valg. Enten vises filmene med tekst, så flest mulig har glede av den, eller uten – med de begrensninger det har for en stor del av publikum. Men det er jo objektivt verre for hørselshemmede at filmene ikke er tekstet enn det er for oss andre at de er det. Man kan, som det også skrives lenger opp, la være å lese teksten.
Men jeg spør meg også, er Joachim Triers Oslo 31. august en dårligere film for utlendinger enn for oss nordmenn? . Ble opplevelsen av Margreth Olins Engelen svekket pga tekstingen? Blir den mindre visuell?? Verken regissør, produsent eller klipper synes det. Men langt viktigere: Publikum går ikke mindre på kino fordi om norske filmer er tekstet. Tvert i mot. Spesialvisninger uten tekst? Ja, hvorfor ikke. Man vil kanskje klare å fylle den minste salen på Klingenberg på de mest populære filmene.
Kjære debattanter, det var da voldsomt da.
Jeg er vel kanskje ikke spesielt imponert over debattnivået, men …
”Glansdager” er jeg usikker på om jeg noen gang har hatt. Derimot har jeg hatt mine ups and downs, fra slutten av 1960-tallet og fram til i dag.
Litt i overkant av 40 år i bransjen med en lett blanding av manus-, regi og klippejobber, en god del undervisning og et par bøker, gir meg vel, om ikke akkurat genifølelsen, en slags faglig trygghet. Men kanskje handler dette om noe helt annet?
Akkurat nå rekker jeg ikke å utdype temaet, men følg med – jeg kommer tilbake.
Veldig enig med Thomas Robsahm, her!!!
Og til deg Toreg: Du får regne med sterke meninger i retur når du stempler argumenter om tilgjengelighet for 14% av Norges befolkning som «tøv». Det er slett ikke «tøv» Hørselshemmedes Landsforbund kommer med.
Så litt mindre suveren arroganse fra deg i utgangspunktet, ville kanskje gitt deg et annet debattklima.
Argumentene våre er likevel gyldige! Vi er mange som kjenner diskrimineringen på kroppen hver dag, og ditt innlegg her er et fint bidrag til nettopp dette.
Og bare for å få litt balanse i argumentasjonen, vedlegger jeg pressemeldingen fra Kulturdepartementet, som presiserer at det er filmer _som mottar statstilskudd_ som underlegges krav om teksting.
Det betyr at man står fritt til å finne egen finansiering av prosjektet, og vil dermed være unntatt fra kravet.
Som pressemeldingen nevner, vil teksting også kunne hjelpe andre grupper enn de som tradisjonelt regnes som hørselshemmede. For egen regning nevner jeg fremmedspråklige innvandrere blant dem. Teksting vil ofte kunne hjelpe dem til å oppfatte det som blir sagt, og vil dermed bidra til bedre forståelse av handlingen og kanskje til og med bedre kunnskaper i norsk. Publikumsgrunnlaget vil også kunne bli utvidet som en følge av dette. Man vil vel at det man skaper skal bli sett av flest mulig?
Vil også igjen takke Thomas Robsahm! Du har virkelig satt deg inn i denne saken, og du formulerer dine argumenter meget godt!
Hele pressemeldingen her:
Kulturdepartementet endrer forskriften om tilskudd til audiovisuelle produksjoner og innfører vilkår om obligatorisk teksting. Alle spillefilmer som mottar statstilskudd etter 1. januar 2012, skal vises med tekst når de settes opp på kino.
– Dette vil gjøre norske filmer tilgjengelige for et større publikum og bidra til å gjøre samfunnet mer inkluderende og tilgjengelig for alle deler av befolkningen. Obligatorisk teksting vil ha stor betydning for hørselshemmede som i framtiden vil kunne gå på kino sammen med venner og være trygge på at filmen er tekstet, sier kulturminister Anniken Huitfeldt.
Teksting av norske filmer vil ikke bare komme de hørselshemmede til gode. Også for grupper som tradisjonelt ikke regnes blant hørselshemmede, vil tiltaket virke inkluderende. Dette gjelder for eksempel de som av aldersmessige årsaker er blitt tunghørte.
– Vi nordmenn er vant til å se film med tekst fordi det er svært høy andel av utenlandske filmer som vises på kino. Vi glemmer nærmest at teksten er der. For de som er hørselshemmede er dette imidlertid et viktig tiltak.
Forskriftsendringene er et ledd i Regjeringens overordnede kulturpolitiske målsetning om å legge til rette for at alle grupper skal få reell tilgang til et bredt spekter av ulike kunst- og kulturtilbud av høy kunstnerisk og faglig kvalitet.
Kravet om obligatorisk visning med tekst, gjelder filmer i ordinær kinodistribusjon. Det vil fortsatt være mulig å vise filmen uten tekst i forbindelse med spesialvisninger, festivalvisninger og lignende.
Forskriftsendringene vil trå i kraft fra 1. januar 2012.
http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/pressesenter/pressemeldinger/2011/alle-norske-kinofilmer-skal-tekstes-for-.html?id=663692
Så lenge en del av befolkningen blir eksludert fra å oppleve film på kino synes jeg det burde være en selvfølge at vi gjør det vi kan for å inkludere denne gruppen.
Så det er en «kulturpolitisk skandale» å gjøre norske filmer tilgjengelig for hele befolkningen? Det er en særs elitistisk og ekskluderende holdning. Det er langt flere enn landets ca. 700.000 hørselshemmede som ønsker teksting.
For øvrig: Film er både kunst og massekommunikasjon, kirke og kommers. Hvilke filmer er ikke resultat av opptil flere «benspænd»?
Hvis det er noe som er en «kulturpolitisk skandale», er det den manglende forståelsen som deler av filmbransjen har vist for at kunstopplevelsen faktisk oppstår i møtet mellom verket og betrakteren. For ikke å snakke om den manglende respekten som denne delen av bransjen også har vist for sitt publikum.
For øvrig synes jeg Thomas Robsahms argumentasjon treffer blink: Med teksting som normalsituasjon kan man jo godt sette opp utekstede spesialvisninger på kinoene, som et tilbud til den minoriteten som måtte ønske det.
Kjære debattanter, her er en liten oppsummering fra min side av gjerdet.
Etter litt sjekking rundt omkring oppdager jeg at enhver debatt rundt dette ender opp som et for eller i mot hørselshemmede, og at de aller fleste debattantene er virksomme i organisasjoner knyttet til hørselshemming. Ære være dere for det! Og vit at jeg i de fleste tilfellene støtter den kampen dere fører. Men her mener jeg dere trår feil … går for langt.
700 000 med nedsatt hørsel – tallet går igjen både i høringsnotater og innlegg. Gå tilbake til Hørselshemmedes Landsforbunds hjemmeside og se på prosentandelen av hørselshemmede i de forskjellige aldersgruppene – sammenlign det med kinobesøkendes aldersammensetning. Resultatet sier meg at et diktat om obligatorisk teksting nødvendigvis ikke er veien å gå. En liten digresjon; svært mange eldre klager på ”alt for høy lyd” på kino. Dette viser at det er mange hensyn å ta. Dagens teknologi gjør det mulig å løse det meste uten å stille absolutte krav.
Som jeg sier i kronikken: Selvfølgelig skal vi tekste for hørselshemmede, og selvfølgelig skal vi tekste på språk vi ikke forstår. Debatten rundt dette er fra min side over.
Komplikasjonen for meg ligger i diktatet. Ja da, min bruk av ordet tøv kan misoppfattes, men det er altså ikke rettet mot hørselshemmede. Det jeg sikter til er innholdet i høringsprosessen – den fullstendige utelatelsen av hundre års utvikling av et særegent filmspråk, og kanskje tilsidesettelse av åndsverksloven?
At Hørselhemmedes Landsforbund og Norges Døveforbund fremmer sine synspunkter er naturlig, likeledes at Norsk Målungdom i tillegg stiller krav ” … om parallell teksting på nynorsk og bokmål til filmproduksjonar som får statleg støtte”, og at Norges Blindeforbund ber departementet se på flere tiltak – ” … for blinde og svaksynte vil synstolking være et slikt tiltak”. Mer betenkelig er det at Språkrådet ikke anerkjenner filmspråket.
Men først og fremst handler det om våre egne. Riktignok yter Norske Filmregissører poengtert (men for snau) motstand. Norske Film og Tv Produsenters Forening og Norske Filmbyråers Forening markerer (forsiktig) motstand, mens Norsk Filminstitutt og Film og Kino legger seg flate. Hvordan skal Kulturdepartementet kunne fatte en kompetent avgjørelse hvis ikke fagmiljøene klarer å videreformidle filmspråkets historie, utvikling og særpreg?
Hvor er dere – nevnte og unevnte organisasjoner, enkeltindivider – i den offentlige debatten?
Jeg avslutter med en liten ”eyescan-sak”. Vi er mange fotballinteresserte (Thomas R. – følg med), både med og uten problematisk hørsel, som ved tv-overføringer ergrer oss grønne over de ”levende reklameskiltene” som omkranser banen. Smarte markedsførere vet at her er det om å gjøre å lage så mye ”støy” (les: bevegelse) som mulig for å ”trekke blikk” – og det gjør de. Denne utviklingen er bare ved sin begynnelse. Eksemplet har lite med nødvendig teksting å gjøre, men sier mye om effekten av ”eys-scan”.
Jeg er en av flere som har begynt å foretrekke en god Blu-Ray hjemme fremfor eyescan-ødeleggende, distraherende teksting som forteller meg hva karakterene skal si før de har sagt det. Forhåpentligvis er det noen hørselshemmede som tar vår plass – hvis ikke har kinoene tapt publikum!