– Jeg ville rive Karl XII ned fra pidestallen

– Jeg ville rive Karl XII ned fra pidestallen

– Filmene mine er frukter av en besværlig situasjon, jeg utviklet jo stilen min gjennom reklamefilm, forteller den svenske filmskaperen Roy Andersson. Han er straks klar for norske kinoer med den etterlengtede Gulløve-vinneren «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen». Oda Bhar møtte ham i Stockholm.

Når jeg kommer inn på Roy Anderssons kontor i Stockholm er det første jeg oppdager en skulptur av to personer i en sofa, en mann og en kvinne, middelaldrende og framoverbøyd, han med armen rundt henne, som om hun trenger trøst. Egentlig ser begge ut som om de trenger trøst, noe som får dem til å minne om figurer i en Roy Andersson-film. Jeg spør hvem som har lagd dem, og regissøren erklærer seg skyldig.

– Det er en installasjon vi hadde på en utstilling. Jeg har kalt den «Et gråtende par som nettopp har sett bilder fra Auschwitz». Det er litt juks, ikke ordentlig skulpturarbeid, jeg har fått scannet inn virkelige personer og skåret figuren ut med en 3D-printer. Men jeg valgte ut personene og situasjonen, og idéen var min.

Vi skal senere snakke mer om skulpturen. Men først er temaet Anderssons metoder som filmskaper, framfor alt i trilogien hans om om å være menneske: Sanger fra annen etasje (2000), Du levande (2007) og det nyeste tilskuddet, En duva satt på en gren och funderade på tillvaron, som nylig vant Gulløven i Venezia og får norsk premiere 21. november.

– Jeg holder på med å tydeliggjøre hvordan mennesket ydmykes. Det hater jeg å se på, derfor prøver jeg å krige mot det, sier Roy Andersson.

Mørke og lys

Filmene til Andersson består av enkeltscener som kan være like selvstendige som en kortfilm, filmet i én tagning uten å flytte kamera, og uten å panorere eller zoome. Den nyeste filmen En duva… begynner med en refleksjon over døden.

– Den første scenen jeg kom på var nok mannen med vinflasken. Kona lager middag og han skal åpne vinen, men så sliter han med korken og får hjerteinfarkt, og faller om. Slik slutter det for ham. Det er jo tragisk, og likevel morsomt. Jo, jeg synes nok det er morsomt å spøke med med døden. Det skjer jo også i scenen på ferjen, når en mann faller om i kaféen og de ansatte lurer på hvor de skal gjøre av rekesmørbrødet han nettopp har kjøpt. Jeg liker at folk får problemene ned på et konkret nivå.

Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
Roy Andersson instruerer mannen med vinflasken. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

Mange oppfatter nok humoren i Anderssons filmer som mørk, selv om det er nyanseforskjeller mellom filmene. Sanger fra annen etasje har et sterkt fokus på skyld og nazisme, og kan nok framstå noe mørkere enn Du levande med sine små historier om kjærlighetsdrømmer og lengsel. Jeg spør om det skjedde noe personlig for regissøren mellom disse to filmen, som gjorde at tonen endret seg.

– Det hendte vel ikke så mye med meg personlig. Nei, det tror jeg ikke man kan si. Men du vet, etter å ha behandlet skyldproblemet så lenge hadde jeg vel lyst til å gjøre noe lettere, eller lysere. Og den nye filmen er vel lysere enn Du levande igjen. Eller?

Når jeg drar på det virker han et øyeblikk bekymret.

– Ikke det? Ajajaj…

Eget studio

Vi sitter i et rom med staselig 1800-tallsstukkatur, bokhyller fra gulv til tak og høye vinduer mot den fasjonable Sibyllegatan. Midt i bydelen Östermalm eier Roy Andersson en hel bygård med filmstudio, kontorer, tre leiligheter (han bor selv i den ene), og en kinosal hvor jeg nettopp har sett En duva satt på en gren och funderade över tillvaron. På gateplan fantes opprinnelig en telegrafstasjon, deretter en familiedreven pantebank, før regissøren kjøpte huset og innredet sitt Studio 24.

– Jeg tok kontakt for å leie lokalene, men det viste seg at de heller ville selge. Da var det bare å slå til. Dette var i 1980, så jeg fikk en fordelaktig pris, siden det var lånestopp. Det var ikke mange som kunne låne penger på den tida, men jeg hadde kontakter og fikk det til.

Studio 24 i Stockholm. © Roy Andersson Filmproduktion.
Studio 24 i Stockholm. © Roy Andersson Filmproduktion.

At han endte med å bygge opp sitt eget studio handlet om både hell og uhell. Debutfilmen En kärlekshistoria (1970) gjorde stor suksess, men andrefilmen Giliap (1975) ble slaktet av kritikerne, noe som i kombinasjon med budsjettsprekk førte til at han i tjue år ble nektet støtte til flere filmer. Reklamebransjen tok derimot kontakt, noe som etter hvert gjorde at han kunne kjøpe fast eiendom og skape seg en kreativ frihet.

– Det er jo aldri helt slik at du er økonomisk fri, banken finnes alltid der. Men verdistigningen gjorde det mulig for meg å belåne huset for å lage film.

Roy Andersson under innspillingen av sin debutfilm «En kärlekshistoria».
Roy Andersson under innspillingen av sin debutfilm «En kärlekshistoria». © Roy Andersson Filmproduktion.

Reklamefilmer

Roy Andersson snakker entusiastisk om tida med reklamefilm, men det er ikke til å komme fra at det tok tjuefem år før han lagde sin neste spillefilm. For publikum kan jo dette føles som et tap, og det må det da også gjøre for ham selv?

– Joo… litt kan jeg nok føle på det. Men jeg er ikke så lei meg, egentlig. Reklamefilmene har jo også sin verdi, dessuten fikk jeg lagd et par interessante kortfilmer underveis. At det gikk så lang tid handler dels om at jeg ikke fikk støtte, men også om at det er vanskelig å stoppe når du får bra tilbud. Du tenker: Æsj, jeg utsetter det, jeg gjør det senere. Og så går årene. Men jeg angrer virkelig ingenting av det som har hendt.

Reklamefilm for Lotto. © Roy Andersson Filmproduktion.
Reklamefilm for Lotto. © Roy Andersson Filmproduktion.

Jeg fritter ham ut om langfilmidéene som ikke ble noe av. Han mener at det neppe ville ha blitt filmer som liknet på dem han lager idag.

– På den tida hang jeg fortsatt igjen i realistisk tenkning, så det ville ha blitt episke filmer. Blant annet husker jeg en idé om to søsken på landet som skulle starte et transport­firma, og som dermed kom i kontakt med mange skjebner. Det er mulig jeg aldri hadde lagd disse filmene jeg lager idag, om det hadde skjedd på en annen måte. De er frukter av den besværlige situasjonen. Jeg utviklet jo stilen min gjennom reklamefilm.

Reklamefilm for Aftonbladet. © Roy Andersson Filmproduktion.
Reklamefilm for Aftonbladet. © Roy Andersson Filmproduktion.

Av de mest kjente reklamefilmene handler flere om forsikring. I et typisk forløp snakker en kvinne i telefonen og tegner bilforsikring, og i det hun legger på faller noe stort og tungt ned på bilen. Her oppsto behovet for å filme alt i én tagning.

– Jeg ville at det skulle handle om hvordan gravitasjonen spiller oss puss. Når du mister noe eller ramler blir det feil å skape årsaken på klippebordet. Det gjaldt å skape scener hvor den fysiske gravitasjonen fikk plass, og da var vi nødt til å bruke helbilde. Jeg prøvde å klippe inn uhellet, men merket at det ble falskt og dårlig.

Et mannlig vennskap

I den nyeste filmen finner vi ikke de arketypiske ekteparene som var så framtredende i Sånger från andra våningen og Du levande, den lille tynne mannen og den store tjukke kona, eller den geskjeftige kona som pusler rundt en stor og tung mann.

– Det stemmer nok, de er ikke med denne gangen. Man kan jo bli trøtt av figurer. Nå syntes jeg det var fint å vise noen ganske normale par. Og så hadde jeg lyst til å gå inn i en helt annen type konstellasjon, vennskapet mellom to menn.

Gjennomgangsfigurene i En duva… er to middelaldrende menn som selger morosaker. De går rundt i butikkene og drar fram sine tre produkter; vampyrtenner, en latterpose og en grotesk maske. Angivelig vil de «hjelpe folk å ha det gøy», men selv ser de ikke ut til å more seg, de likner mer en dobbel utgave av den triste klovnen.

Sam og Jonathan selger morosaker. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
Sam og Jonathan selger morosaker. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

– Det er et klassisk mannlig vennskap, som er vanlig i litteraturen. Jeg har tenkt på Don Quijote og Sancho Panza, men også på Helan og Halvan. Det er noe med kombinasjonen av to slike figurer som må kjempe seg fram i livet, ulike av personlighet, men avhengige av hverandre. Den ene er visjonær og den andre kanskje litt enkel, eller følsom og pysete som her.

– Som barn syntes jeg Helan og Halvan var morsomme, men samtidlig sørgelige. Det har sittet igjen hos meg hele livet. Det jo handler om å komme seg opp i samfunnet. De kjemper for å komme seg opp en klasse, men lykkes ikke. Beckett var også veldig glad i Helan og Halvan, og dialogen i filmen har nok mye av Beckett i seg. Bare tenk på Mens vi venter på Godot. Det er utrolig at det går an å skrive et tre timer langt stykke som handler om at noen prater tull og misforstår hverandre, uten at det blir kjedelig.

Helan og Halvan.
Både Beckett og Roy Andersson liker Helan og Halvan.

Talevendinger

I Roy Anderssons filmer finnes det en type talevendinger som både virker realistiske og absurde, gjerne basert på klisjéer fra hverdagsspråket. I Du levande sier personene stadig: «Det är en dag imorgon också.» I En duva… lyder refrenget: «Det var roligt å höra att ni har det bra.» Jeg spør om han synes slike utsagn er irriterende. Han rister på hodet og ser litt irritert på meg. Rørende, da? Ja, nettopp. Nå nikker han ivrig.

– Filmene mine handler mye om å komme til kort. Det gjelder å ta vare på det du hører. De færreste legger merke til hvordan vi gjentar oss selv og snakker i vante mønstre. Først når jeg stiller det sammen, kjenner de det igjen.

På psykiatrisk sykehus i «Sanger fra andre etasje.» Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
På psykiatrisk sykehus i «Sanger fra andre etasje.» Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

I Sånger från andra våningen blir ung mann som liker å skrive dikt innlagt på psykiatrisk sykehus, og faren hans er overbevist om at diktene har skylda.

– Jeg er veldig glad i den replikken. «Min son har skrivit dikter så han har blivit snurrig.» Da jeg fant på den løsnet hele filmen. Å benytte ordet «snurrig» var også en befrielse. Han er jo ikke spesielt intellektuell, denne mannen. Når du holder på med en slik scene gjelder det å finne et clou å henge den på. En slik replikk gjør at du ikke trenger å forklare mye mer om denne faren og sønnen.

Den evangeliske dimensjonen

Det finnes enda sønn i Sanger fra andre etasje, som ikke skriver dikt, men som gjerne deklamerer dem høyt. Mens faren blir stadig mer ergelig leser han opp for oss fra et surrealistisk dikt, Snubblande mellan två stjärnor av peruvianske César Vallejo (1892-1938).

– César Vallejo blir ofte kalt «smertens poet», fordi han er sensibel og lider av å ser hvor utsatte vi er. I filmen benytter jeg verselinjer som begynner med «älskad vara…» «Älskad vare den som sover på rygg. Äskad vare den som klämmer sitt finger i dørren.» Og så sier faren: «Vad är det för märkvärdigt med det!? Det har väl alla gjort.» Haha!

Roy Andersson er glad i diktene til peruvianske César Vallejo, som blir kalt «smertens poet».
Roy Andersson er glad i diktene til peruvianske César Vallejo, som blir kalt «smertens poet».

Roy Andersson ler og tygger tyggegummi, mens han siterer sine egne replikker. Vallejos dikt er han så glad i at han fryktet det ville bli for pretensiøst å bare illustrere dem, derfor lot han farens replikker komme inn som kritisk motvekt.

– «Älskad vare den som sätter sig.» «Sätter sig!? Varför ska man älska den?» Da disse filmene kom forsto ikke folk helt hva som var meningen med dem. Jeg husker det var en journalist i Göteborgsposten som sa: «Det der med å elske den som setter seg, det forsto jeg ikke.» Haha! Han må ha gått glipp av den evangeliske dimensjonen.

Rommet juger ikke

Roy Anderssons tablåer er ofte så komplekse at du må se på dem lenge for å få med deg detaljene. Det foregår gjerne noe spennende i bakgrunnen, og miljøet er designet for å si noe vesentlig om personene.

– Rommet forteller mye om mennesket. I boka Vår tids redsel for alvor har jeg skrevet at hvis vi går tilstrekkelig nær et øye, så ser vi ikke om det tilhører ei ku eller et menneske. Ved å gå lenger unna kan du vise mer, som hvorvidt noen føler seg vel eller uvel. Mennesket prøver å forbedre sitt image, men rommet er hva det er, det juger ikke.

Flamenco i En duva… Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
Sexpress på flamencokurs i En duva… Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

I enkelte av scenene er handlingen minimal.

– Jeg kan ikke egentlig si hva som gjør et levende stillbilde interessant. Det kan handle om posisjoner, hvordan personene står i rommet, avstanden til vegger og tak, miljøet og lyset. Det kan være nok at de bare står der. Er det riktig fanget blir det interessant, som i et maleri. Kunsthistorien er full av mennesker i fryste posisjoner som likevel forteller oss om tilværelsen. Plasseringer må gjøres på en måte som fremmer det ubevisste og nakne, slik at vi aner den eksistensielle utsattheten og ensomheten hos hvert menneske.

Scene fra «Du levande». Foto: Studio 24.
Scene fra «Du levande». Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

Inspirert av maleri

Tittelen En duva satt på en gren och funderade på tillvaron er inspirert av 1500-tallsmaleriet Jegere i snøen, av den flamske maleren Pieter Bruegel den eldre. I det komplekse bildet har Andersson lagt merke til fugler i trærne, og ser for seg at de sitter og betrakter menneskene, og undrer hva vi driver med.

– Flere steder i filmen hører folk en due og kikker opp. Duen er jo et liv her på Jorda, og vil også være med. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men jeg synes det er vakkert.

«Jegere i snøen» av Pieter Bruegel den eldre.
«Jegere i snøen» av Pieter Bruegel den eldre.

Det er ikke første gang han henter idéer fra kunsthistorien.

– Malerkunst betyr mye for meg. Som ung hadde jeg lyst til å bli både kunstner, forfatter og musiker. I begynnelsen var jeg mest glad i realisme og naturalisme innen kunst. Det handlet nok om bakgrunnen min, i arbeidermiljø var jo realismen det eneste som gjaldt, alt annet var bare borgerlig og rart. Idag synes jeg det ikke-naturalistiske er mer spennende.

– Iblant er jeg glad for å kunne ta skrittet helt ut av realismen og inn i absurde situasjoner. Jeg tror det meste kan bli troverdig hvis det gjennomføres med stor selvtillit.

I det siste har han vært inspirert av satirisk maleri fra mellomkrigstida.

– En malertradisjon fra Tyskland på 1920-tallet kalles «Neue Sachlichkeit». For eksempel liker jeg George Grosz og Otto Dix, som er opptatt av å forvrenge og forstørre. De kom tilbake fra første verdenskrig med fryktelige erfaringer, og bildene er preget av desillusjonen. Nesten ingen er vakker, det groteske framheves. I tillegg finnes det en enorm dybdeskarphet, som gir rommet omkring figurene enda større betydning.

«Samfunnets støtter» (1926) av George Grosz.
«Samfunnets støtter» (1926) av George Grosz.

Overgang til digitalt

Dybdeskarpheten er noe Roy Andersson liker ved å skyte film digitalt, slik han gjorde for første gang med En duva… Men fortsatt er alle kulisser og modeller bygd tredimensjonalt.

– Det finnes elementer i filmen som er lagd i mindre skala, som når vi kopierer inn en liten modell av et tog. Men landeveien ved siden av toget er for det meste bygd i skala 1:1. Vi har ikke brukt så mye digital teknikk når det kommer til stykket. Jeg foretrekker fortsatt trompe l’oeil.

I årevis hadde han vært skeptisk til digitalfoto.

– Da vi lagde Sanger fra andre etasje var det en scene på slutten hvor de skulle ofre ei ung jente ved å kaste henne utfor et stup. Vi hadde tusen statister på Gotland, men jeg ville at det skulle kjennes som tre tusen. Vi prøvde med digital teknikk, men det ble så dårlig at jeg la ned idéen. Nå er det jo over ti år siden, og teknikken er blitt mye bedre. Jeg var veldig fornøyd med arbeidsmetoden og mulighetene som finnes idag.

Sånger-Offret
Offerscenen i «Sanger fra andre etasje». Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

Svenske referanser

Flere scener i En duva… handler om svensk samfunnsliv, historie og politikk. Referansene er ikke nødvendige for å ha glede av filmen, noe Gulløven i Venezia skulle være et bevis på. For Andersson er de likevel vesentlige.

I en svært brutal scene blir en gruppe afrikanere sendt inn i et torturapparat inspirert av antikken, hvor en sylinder dreies over et brennende bål. Apparatet er kobberfarget og har påskriften Boliden, et spark til den svenske kobber- og sinkprodusenten som sto bak en giftdumpingsskandale i Chile. Boliden har også en norsk avdeling, etter kjøpet av Norzink i Odda i 2003, og scenen er innspilt i Norge.

– Torturorgelet ble oppført på Fornebu, hvor vi gjorde opptak i en stor hangar. Det trengtes et kjempelokale, for det er bygd i full størrelse.

Torturorgelet i «En duva» er bygd og filmet i Norge. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
Torturorgelet i «En duva» er bygd og filmet i Norge. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

En annen svensk referanse handler om krigerkongen Karl den tolvte, som forsøkte å forsvare det svenske Østersjøriket, men tapte katastrofalt mot Russland i Poltava i 1709. I 1718 ble han drept under beleiringen av Fredriksten festning i Halden. I filmen ser vi kongen på vei til ukrainske Poltava, og møter ham senere på hjemveien med en haltende, lemlestet hær. Rytterscenen inne på et skjenkested var ifølge regissøren filmens mest utfordrende å lage. For publikum er et annet element kanskje mer påfallende: Kongen blir framstilt som homofil.

– Vi svensker er oppvokst med Karl den tolvte som machoideal. Samtidig skal han ha vært homoseksuell, noe man i liten grad har villet erkjenne eller snakke om i svensk historie. Nå synes jeg det er bra om det kommer fram, spesielt fordi han til tider har vært et symbol for de høyreekstreme. Hver år den 30. november feirer de dødsdagen hans. Jeg hadde lyst til å rive ham ned fra pidestallen.

Rytterscenen på baren var den vanskeligste scenen i filmen, ifølge regissøren. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
Rytterscenen på baren var den vanskeligste scenen i filmen, ifølge regissøren. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

En navnløs by

Estetikken i filmene til Andersson kan ofte minne om 1950-tallets Skandinavia, med bleke farger, menn kledd i hatter og frakker, og funkisarkitektur.

– Jeg jobber med hukommelsen som referanse, og er opptatt av det rendyrkede minnet. Minner er gjerne enkle og klare, uten for mange detaljer. Jeg pleier å si at mennesker har verdensbildet sitt ganske ferdig allerede i 10-11-årsalderen. Da har du peiling på mye, du kan se på de voksne og skjønne hvem som er tapere og vinnere. Barn kan til og med ta hånd om en familie når de er 10-11 år gamle. For meg falt denne viktige alderen sammen med femtitallet, og det har naturligvis preget meg.

«Halta Lottas krog i Göteborg» er en gammel svensk snapsvise. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
«Halta Lottas krog i Göteborg» er ei gammel svensk snapsvise. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

Hendelsene foregår gjerne i en navnløs by, som kan ha enkelte likheter med Anderssons barndomsby Göteborg. Denne gangen finnes en direkte henvisning til geografi, i den gamle snapsvisa Halta Lottas krog i Göteborg.

– Jeg vil fortsatt helst at publikum skal se det som en universell og ikke navngitt by. Halta Lottas krog er en virkelig restaurant som har eksistert i ulike former og lokaler gjennom årene. Det stedet i Göteborg som bærer navnet idag har ikke noe historisk ved seg. Ingen vet hvordan det opprinnelige skjenkestedet så ut, men noen sier at det lå i et kjellerlokale. Det finnes mange restauranter av den typen både i København og Göteborg, en halv trapp ned fra gata.

Scenene fra Halta Lottas krog foregår i 1943, som er året da Roy Andersson ble født.

– Jeg ble født det året, ja. Men poenget er snarere at det skjer under krigen, da byen var full av militære. Selv om Sverige var nøytralt, så var det jo beredskap. Min far var innkalt og lå ved Svinesund. Jeg hørte mange historier om dette som barn.

Amatører og dialekt

Under innspillingen av Du levande (2007) lagde en av medarbeiderne til Roy Andersson, Johan Carlsson, en dokumentar som heter Det är en dag imorgon också. Her ser vi regissøren i ferd med å arbeide fram scener sammen med kollegene, bytte om på replikker, la en kvinne eller mann uttale dem, og så videre. Først etter en lang prosess med utprøving blir manuset klart, og castingen kan begynne. I rollene foretrekker han amatører.

– Jeg er ute etter en slags autentisitet. En profesjonell skuespiller vil gjerne føle at han gjør en jobb, men jeg liker ikke at noen har full kontroll. Jeg vil heller at personene bare skal være, det holder lenge for meg. Samtidig inngår det i jobben å skape tillit, slik at de føler seg godt tatt vare på. Vi treffes mye og har prøver så lenge det er nødvendig.

Å velge noen til en rolle kan handle om utseende, personlighet, dialekt eller liknende. Det er ikke tilfeldig at den sutrete selgeren i En duva… kommer fra Närke i det svenskene kaller «gnällbeltet», et område hvor folk er kjent for å dra litt klagende («gnällig») på vokalene. Andre ganger hører vi Smålandsdialekt, som nordmenn kjenner best fra Emil i Lönneberget, og som svenskene forbinder med sunt bondevett. Fra Småland kommer både den livstrøtte psykiateren i Du levande, som ikke orker å prate i timevis for å gjøre «en elak människa lycklig», og den poesifientlige faren i Sanger fra andre etasje.

– Faren var nødt til å være smålending. Det ble så riktig! «Min son har skrivit dikter så han har blivit snurrig…» Det er bare i Småland man kan si en sånn ting!

Anklaget for gjentakelser

Roy Andersson framstår som en mild og munter mann, men én type kritikk irriterer ham. Den handler om at han gjentar seg selv.

– Allerede etter Du levande begynte folk å anklage meg for å gjenta meg selv. Hvorfor sier de ikke det samme til disse som bruker alle formlene i boka og fullstendig mangler estetikk? Det er jo de som virkelig gjentar seg selv. Men jeg som lager film på en mer bevisst måte, jeg blir beskyldt for å gjenta meg selv.

Han ramser opp gode forbilder når det gjelder særegenhet.

– Hele kunsthistorien er jo full av folk som holder på en stil. Van Gogh er et prakteksempel. Også Munch hadde en veldig tydelig estetikk. Skulle de ha endret stil bare for å gjøre noe nytt? Også Chaplin ble beskyldt for å gjenta seg selv. På et tidspunkt ble han anbefalt å slutte med tablåer, for tida var blitt annerledes, nå skulle det være raskere klipp og bevegelig kamera. Så Chaplin gjorde et forsøk, men det ble ikke bra, for ham fungerte det ikke. Dermed gikk han tilbake til sin gamle estetikk.

Framtidsprosjekter

Å lage en trilogi betyr vanligvis at tredje film er den siste, men i Venezia avslørte Andersson planer for «en fjerde film i trilogien». Foreløpig har han to inspirasjonskilder, karikaturserien Los Caprichios av den spanske 1700-tallsmaleren Goya, og eventyrene i 1001 natt.

– Egentlig er jeg mest interesseret i den kvinnelige fortelleren i 1001 natt, Sjeherasad. Jeg liker at det finnes en person som leder historien videre.

Nylig kunne en norsk avis slippe nyheten om at Andersson også skriver en roman, inspirert av Selma Lagerlöfs barnebok Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige.

– Det kan bli en roman, men jeg er ikke sikker ennå. Jeg vet ikke om jeg skal legge kraften min på en ny film, eller forsøke å få til romanen også. Arbeidstittelen er Jag fattar ingenting. Selma Lagerlöfs bok om Nils Holgersson er en klassiker som svenske barn pleide å lese på skolen. Den handler om en liten gutt som blir krympet, slik at han kan fly på en gås fra sør til nord i Sverige. Det ga meg idéen til en roman om å reise gjennom landet, på et oppdrag som gjør det mulig å treffe mennesker på hvert sted. Alle får et behov for å bekjenne seg for denne personen, mens han selv bare synes det er kjedelig å høre på elendigheten og løgnene deres. Jeg vil at det skal være en nådeløs roman.

«Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige» av Selma Lagerlöf er en klassisk svensk barnebok.
«Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige» er en klassisk svensk barnebok.

Et nådeløst lys

Også i filmene sine er han opptatt av det nådeløse.

– Jeg vil unngå å være innsmigrende, spesielt når det gjelder lyssetting. Noen har kalt det «et nådeløst lys», «a light without mercy.» Jeg vil ikke tilsløre, men sette fullt belysning på det som skjer. Det skal ikke finnes skygger å gjemme seg i.

Han nevner en scene fra En duva…, hvor en eldre mann sitter alene med glasset sitt rundt stengetid.

– Han forsøker å prate med personalet som vasker. Han sier: «Jeg har forstått en sak. Jeg har vært ugenerøs i hele mitt liv. Det er derfor jeg er så ulykkelig.» Dette har han endelig forstått i livets siste fase. Det er jo ganske sørgelig.

Du mener det er slik man blir ensom i livet?

– Ja, menneskets ulykke er mangelen på generøsitet. Det skaper ulykke både for en selv og den andre. Idag spør folk hele tida: «Hva koster det?» Alle er så redde for å betale for andre enn seg selv. Jeg kan bare si at jeg synes det er stygt.

Det tafatte menneske

I alle filmene til Roy Andersson finnes mennesker som har sterkt behov for struktur. Ofte er det slik absurditeten blir tydelig. Mot slutten av En duva… er det en scene som handler om viktigheten av å vite hvilken ukedag det er.

– Like før har vi sett den brutale scenen med torturorgelet, og så oppstår kontrasten når en mann plutselig prater om hvor viktig det er å skille mellom onsdag og torsdag. Det handler om å åpne øynene for absurditeten i måten vår å legge opp tilværelsen på. Etter all denne elendigheten er det onsdag igjen, og man bør i alle fall holde rede på hvilken ukedag det er. Slikt tydeliggjør menneskets tafatthet.

En glad Roy Andersson mottar årets Gulløve i Venezia for «En duva satt på en gren och funderade på tillvaron».
En glad Roy Andersson mottar årets Gulløve i Venezia for «En duva satt på en gren och funderade på tillvaron».

Roy Andersson snur seg og peker mot skulpturen av menneskene i sofaen.

– Det er omtrent som dette paret. Jeg har kalt figuren «Et gråtende par som nettopp har sett bilder fra Auschwitz.» Men hva tenker de på, nå som de nettopp har sett Auschwitz-bildene? Jo, de synes nok det er «grusomt». Men jeg lurer på om de setter seg mer inn i saken? De færreste vil nok tenke over hvordan det ble så grusomt, om det kan bli like grusomt igjen, og hva kan vi gjøre for å hindre at det skjer.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

– Jeg ville rive Karl XII ned fra pidestallen

– Jeg ville rive Karl XII ned fra pidestallen

– Filmene mine er frukter av en besværlig situasjon, jeg utviklet jo stilen min gjennom reklamefilm, forteller den svenske filmskaperen Roy Andersson. Han er straks klar for norske kinoer med den etterlengtede Gulløve-vinneren «En due satt på en gren og funderte over tilværelsen». Oda Bhar møtte ham i Stockholm.

Når jeg kommer inn på Roy Anderssons kontor i Stockholm er det første jeg oppdager en skulptur av to personer i en sofa, en mann og en kvinne, middelaldrende og framoverbøyd, han med armen rundt henne, som om hun trenger trøst. Egentlig ser begge ut som om de trenger trøst, noe som får dem til å minne om figurer i en Roy Andersson-film. Jeg spør hvem som har lagd dem, og regissøren erklærer seg skyldig.

– Det er en installasjon vi hadde på en utstilling. Jeg har kalt den «Et gråtende par som nettopp har sett bilder fra Auschwitz». Det er litt juks, ikke ordentlig skulpturarbeid, jeg har fått scannet inn virkelige personer og skåret figuren ut med en 3D-printer. Men jeg valgte ut personene og situasjonen, og idéen var min.

Vi skal senere snakke mer om skulpturen. Men først er temaet Anderssons metoder som filmskaper, framfor alt i trilogien hans om om å være menneske: Sanger fra annen etasje (2000), Du levande (2007) og det nyeste tilskuddet, En duva satt på en gren och funderade på tillvaron, som nylig vant Gulløven i Venezia og får norsk premiere 21. november.

– Jeg holder på med å tydeliggjøre hvordan mennesket ydmykes. Det hater jeg å se på, derfor prøver jeg å krige mot det, sier Roy Andersson.

Mørke og lys

Filmene til Andersson består av enkeltscener som kan være like selvstendige som en kortfilm, filmet i én tagning uten å flytte kamera, og uten å panorere eller zoome. Den nyeste filmen En duva… begynner med en refleksjon over døden.

– Den første scenen jeg kom på var nok mannen med vinflasken. Kona lager middag og han skal åpne vinen, men så sliter han med korken og får hjerteinfarkt, og faller om. Slik slutter det for ham. Det er jo tragisk, og likevel morsomt. Jo, jeg synes nok det er morsomt å spøke med med døden. Det skjer jo også i scenen på ferjen, når en mann faller om i kaféen og de ansatte lurer på hvor de skal gjøre av rekesmørbrødet han nettopp har kjøpt. Jeg liker at folk får problemene ned på et konkret nivå.

Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
Roy Andersson instruerer mannen med vinflasken. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

Mange oppfatter nok humoren i Anderssons filmer som mørk, selv om det er nyanseforskjeller mellom filmene. Sanger fra annen etasje har et sterkt fokus på skyld og nazisme, og kan nok framstå noe mørkere enn Du levande med sine små historier om kjærlighetsdrømmer og lengsel. Jeg spør om det skjedde noe personlig for regissøren mellom disse to filmen, som gjorde at tonen endret seg.

– Det hendte vel ikke så mye med meg personlig. Nei, det tror jeg ikke man kan si. Men du vet, etter å ha behandlet skyldproblemet så lenge hadde jeg vel lyst til å gjøre noe lettere, eller lysere. Og den nye filmen er vel lysere enn Du levande igjen. Eller?

Når jeg drar på det virker han et øyeblikk bekymret.

– Ikke det? Ajajaj…

Eget studio

Vi sitter i et rom med staselig 1800-tallsstukkatur, bokhyller fra gulv til tak og høye vinduer mot den fasjonable Sibyllegatan. Midt i bydelen Östermalm eier Roy Andersson en hel bygård med filmstudio, kontorer, tre leiligheter (han bor selv i den ene), og en kinosal hvor jeg nettopp har sett En duva satt på en gren och funderade över tillvaron. På gateplan fantes opprinnelig en telegrafstasjon, deretter en familiedreven pantebank, før regissøren kjøpte huset og innredet sitt Studio 24.

– Jeg tok kontakt for å leie lokalene, men det viste seg at de heller ville selge. Da var det bare å slå til. Dette var i 1980, så jeg fikk en fordelaktig pris, siden det var lånestopp. Det var ikke mange som kunne låne penger på den tida, men jeg hadde kontakter og fikk det til.

Studio 24 i Stockholm. © Roy Andersson Filmproduktion.
Studio 24 i Stockholm. © Roy Andersson Filmproduktion.

At han endte med å bygge opp sitt eget studio handlet om både hell og uhell. Debutfilmen En kärlekshistoria (1970) gjorde stor suksess, men andrefilmen Giliap (1975) ble slaktet av kritikerne, noe som i kombinasjon med budsjettsprekk førte til at han i tjue år ble nektet støtte til flere filmer. Reklamebransjen tok derimot kontakt, noe som etter hvert gjorde at han kunne kjøpe fast eiendom og skape seg en kreativ frihet.

– Det er jo aldri helt slik at du er økonomisk fri, banken finnes alltid der. Men verdistigningen gjorde det mulig for meg å belåne huset for å lage film.

Roy Andersson under innspillingen av sin debutfilm «En kärlekshistoria».
Roy Andersson under innspillingen av sin debutfilm «En kärlekshistoria». © Roy Andersson Filmproduktion.

Reklamefilmer

Roy Andersson snakker entusiastisk om tida med reklamefilm, men det er ikke til å komme fra at det tok tjuefem år før han lagde sin neste spillefilm. For publikum kan jo dette føles som et tap, og det må det da også gjøre for ham selv?

– Joo… litt kan jeg nok føle på det. Men jeg er ikke så lei meg, egentlig. Reklamefilmene har jo også sin verdi, dessuten fikk jeg lagd et par interessante kortfilmer underveis. At det gikk så lang tid handler dels om at jeg ikke fikk støtte, men også om at det er vanskelig å stoppe når du får bra tilbud. Du tenker: Æsj, jeg utsetter det, jeg gjør det senere. Og så går årene. Men jeg angrer virkelig ingenting av det som har hendt.

Reklamefilm for Lotto. © Roy Andersson Filmproduktion.
Reklamefilm for Lotto. © Roy Andersson Filmproduktion.

Jeg fritter ham ut om langfilmidéene som ikke ble noe av. Han mener at det neppe ville ha blitt filmer som liknet på dem han lager idag.

– På den tida hang jeg fortsatt igjen i realistisk tenkning, så det ville ha blitt episke filmer. Blant annet husker jeg en idé om to søsken på landet som skulle starte et transport­firma, og som dermed kom i kontakt med mange skjebner. Det er mulig jeg aldri hadde lagd disse filmene jeg lager idag, om det hadde skjedd på en annen måte. De er frukter av den besværlige situasjonen. Jeg utviklet jo stilen min gjennom reklamefilm.

Reklamefilm for Aftonbladet. © Roy Andersson Filmproduktion.
Reklamefilm for Aftonbladet. © Roy Andersson Filmproduktion.

Av de mest kjente reklamefilmene handler flere om forsikring. I et typisk forløp snakker en kvinne i telefonen og tegner bilforsikring, og i det hun legger på faller noe stort og tungt ned på bilen. Her oppsto behovet for å filme alt i én tagning.

– Jeg ville at det skulle handle om hvordan gravitasjonen spiller oss puss. Når du mister noe eller ramler blir det feil å skape årsaken på klippebordet. Det gjaldt å skape scener hvor den fysiske gravitasjonen fikk plass, og da var vi nødt til å bruke helbilde. Jeg prøvde å klippe inn uhellet, men merket at det ble falskt og dårlig.

Et mannlig vennskap

I den nyeste filmen finner vi ikke de arketypiske ekteparene som var så framtredende i Sånger från andra våningen og Du levande, den lille tynne mannen og den store tjukke kona, eller den geskjeftige kona som pusler rundt en stor og tung mann.

– Det stemmer nok, de er ikke med denne gangen. Man kan jo bli trøtt av figurer. Nå syntes jeg det var fint å vise noen ganske normale par. Og så hadde jeg lyst til å gå inn i en helt annen type konstellasjon, vennskapet mellom to menn.

Gjennomgangsfigurene i En duva… er to middelaldrende menn som selger morosaker. De går rundt i butikkene og drar fram sine tre produkter; vampyrtenner, en latterpose og en grotesk maske. Angivelig vil de «hjelpe folk å ha det gøy», men selv ser de ikke ut til å more seg, de likner mer en dobbel utgave av den triste klovnen.

Sam og Jonathan selger morosaker. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
Sam og Jonathan selger morosaker. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

– Det er et klassisk mannlig vennskap, som er vanlig i litteraturen. Jeg har tenkt på Don Quijote og Sancho Panza, men også på Helan og Halvan. Det er noe med kombinasjonen av to slike figurer som må kjempe seg fram i livet, ulike av personlighet, men avhengige av hverandre. Den ene er visjonær og den andre kanskje litt enkel, eller følsom og pysete som her.

– Som barn syntes jeg Helan og Halvan var morsomme, men samtidlig sørgelige. Det har sittet igjen hos meg hele livet. Det jo handler om å komme seg opp i samfunnet. De kjemper for å komme seg opp en klasse, men lykkes ikke. Beckett var også veldig glad i Helan og Halvan, og dialogen i filmen har nok mye av Beckett i seg. Bare tenk på Mens vi venter på Godot. Det er utrolig at det går an å skrive et tre timer langt stykke som handler om at noen prater tull og misforstår hverandre, uten at det blir kjedelig.

Helan og Halvan.
Både Beckett og Roy Andersson liker Helan og Halvan.

Talevendinger

I Roy Anderssons filmer finnes det en type talevendinger som både virker realistiske og absurde, gjerne basert på klisjéer fra hverdagsspråket. I Du levande sier personene stadig: «Det är en dag imorgon också.» I En duva… lyder refrenget: «Det var roligt å höra att ni har det bra.» Jeg spør om han synes slike utsagn er irriterende. Han rister på hodet og ser litt irritert på meg. Rørende, da? Ja, nettopp. Nå nikker han ivrig.

– Filmene mine handler mye om å komme til kort. Det gjelder å ta vare på det du hører. De færreste legger merke til hvordan vi gjentar oss selv og snakker i vante mønstre. Først når jeg stiller det sammen, kjenner de det igjen.

På psykiatrisk sykehus i «Sanger fra andre etasje.» Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
På psykiatrisk sykehus i «Sanger fra andre etasje.» Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

I Sånger från andra våningen blir ung mann som liker å skrive dikt innlagt på psykiatrisk sykehus, og faren hans er overbevist om at diktene har skylda.

– Jeg er veldig glad i den replikken. «Min son har skrivit dikter så han har blivit snurrig.» Da jeg fant på den løsnet hele filmen. Å benytte ordet «snurrig» var også en befrielse. Han er jo ikke spesielt intellektuell, denne mannen. Når du holder på med en slik scene gjelder det å finne et clou å henge den på. En slik replikk gjør at du ikke trenger å forklare mye mer om denne faren og sønnen.

Den evangeliske dimensjonen

Det finnes enda sønn i Sanger fra andre etasje, som ikke skriver dikt, men som gjerne deklamerer dem høyt. Mens faren blir stadig mer ergelig leser han opp for oss fra et surrealistisk dikt, Snubblande mellan två stjärnor av peruvianske César Vallejo (1892-1938).

– César Vallejo blir ofte kalt «smertens poet», fordi han er sensibel og lider av å ser hvor utsatte vi er. I filmen benytter jeg verselinjer som begynner med «älskad vara…» «Älskad vare den som sover på rygg. Äskad vare den som klämmer sitt finger i dørren.» Og så sier faren: «Vad är det för märkvärdigt med det!? Det har väl alla gjort.» Haha!

Roy Andersson er glad i diktene til peruvianske César Vallejo, som blir kalt «smertens poet».
Roy Andersson er glad i diktene til peruvianske César Vallejo, som blir kalt «smertens poet».

Roy Andersson ler og tygger tyggegummi, mens han siterer sine egne replikker. Vallejos dikt er han så glad i at han fryktet det ville bli for pretensiøst å bare illustrere dem, derfor lot han farens replikker komme inn som kritisk motvekt.

– «Älskad vare den som sätter sig.» «Sätter sig!? Varför ska man älska den?» Da disse filmene kom forsto ikke folk helt hva som var meningen med dem. Jeg husker det var en journalist i Göteborgsposten som sa: «Det der med å elske den som setter seg, det forsto jeg ikke.» Haha! Han må ha gått glipp av den evangeliske dimensjonen.

Rommet juger ikke

Roy Anderssons tablåer er ofte så komplekse at du må se på dem lenge for å få med deg detaljene. Det foregår gjerne noe spennende i bakgrunnen, og miljøet er designet for å si noe vesentlig om personene.

– Rommet forteller mye om mennesket. I boka Vår tids redsel for alvor har jeg skrevet at hvis vi går tilstrekkelig nær et øye, så ser vi ikke om det tilhører ei ku eller et menneske. Ved å gå lenger unna kan du vise mer, som hvorvidt noen føler seg vel eller uvel. Mennesket prøver å forbedre sitt image, men rommet er hva det er, det juger ikke.

Flamenco i En duva… Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
Sexpress på flamencokurs i En duva… Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

I enkelte av scenene er handlingen minimal.

– Jeg kan ikke egentlig si hva som gjør et levende stillbilde interessant. Det kan handle om posisjoner, hvordan personene står i rommet, avstanden til vegger og tak, miljøet og lyset. Det kan være nok at de bare står der. Er det riktig fanget blir det interessant, som i et maleri. Kunsthistorien er full av mennesker i fryste posisjoner som likevel forteller oss om tilværelsen. Plasseringer må gjøres på en måte som fremmer det ubevisste og nakne, slik at vi aner den eksistensielle utsattheten og ensomheten hos hvert menneske.

Scene fra «Du levande». Foto: Studio 24.
Scene fra «Du levande». Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

Inspirert av maleri

Tittelen En duva satt på en gren och funderade på tillvaron er inspirert av 1500-tallsmaleriet Jegere i snøen, av den flamske maleren Pieter Bruegel den eldre. I det komplekse bildet har Andersson lagt merke til fugler i trærne, og ser for seg at de sitter og betrakter menneskene, og undrer hva vi driver med.

– Flere steder i filmen hører folk en due og kikker opp. Duen er jo et liv her på Jorda, og vil også være med. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men jeg synes det er vakkert.

«Jegere i snøen» av Pieter Bruegel den eldre.
«Jegere i snøen» av Pieter Bruegel den eldre.

Det er ikke første gang han henter idéer fra kunsthistorien.

– Malerkunst betyr mye for meg. Som ung hadde jeg lyst til å bli både kunstner, forfatter og musiker. I begynnelsen var jeg mest glad i realisme og naturalisme innen kunst. Det handlet nok om bakgrunnen min, i arbeidermiljø var jo realismen det eneste som gjaldt, alt annet var bare borgerlig og rart. Idag synes jeg det ikke-naturalistiske er mer spennende.

– Iblant er jeg glad for å kunne ta skrittet helt ut av realismen og inn i absurde situasjoner. Jeg tror det meste kan bli troverdig hvis det gjennomføres med stor selvtillit.

I det siste har han vært inspirert av satirisk maleri fra mellomkrigstida.

– En malertradisjon fra Tyskland på 1920-tallet kalles «Neue Sachlichkeit». For eksempel liker jeg George Grosz og Otto Dix, som er opptatt av å forvrenge og forstørre. De kom tilbake fra første verdenskrig med fryktelige erfaringer, og bildene er preget av desillusjonen. Nesten ingen er vakker, det groteske framheves. I tillegg finnes det en enorm dybdeskarphet, som gir rommet omkring figurene enda større betydning.

«Samfunnets støtter» (1926) av George Grosz.
«Samfunnets støtter» (1926) av George Grosz.

Overgang til digitalt

Dybdeskarpheten er noe Roy Andersson liker ved å skyte film digitalt, slik han gjorde for første gang med En duva… Men fortsatt er alle kulisser og modeller bygd tredimensjonalt.

– Det finnes elementer i filmen som er lagd i mindre skala, som når vi kopierer inn en liten modell av et tog. Men landeveien ved siden av toget er for det meste bygd i skala 1:1. Vi har ikke brukt så mye digital teknikk når det kommer til stykket. Jeg foretrekker fortsatt trompe l’oeil.

I årevis hadde han vært skeptisk til digitalfoto.

– Da vi lagde Sanger fra andre etasje var det en scene på slutten hvor de skulle ofre ei ung jente ved å kaste henne utfor et stup. Vi hadde tusen statister på Gotland, men jeg ville at det skulle kjennes som tre tusen. Vi prøvde med digital teknikk, men det ble så dårlig at jeg la ned idéen. Nå er det jo over ti år siden, og teknikken er blitt mye bedre. Jeg var veldig fornøyd med arbeidsmetoden og mulighetene som finnes idag.

Sånger-Offret
Offerscenen i «Sanger fra andre etasje». Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

Svenske referanser

Flere scener i En duva… handler om svensk samfunnsliv, historie og politikk. Referansene er ikke nødvendige for å ha glede av filmen, noe Gulløven i Venezia skulle være et bevis på. For Andersson er de likevel vesentlige.

I en svært brutal scene blir en gruppe afrikanere sendt inn i et torturapparat inspirert av antikken, hvor en sylinder dreies over et brennende bål. Apparatet er kobberfarget og har påskriften Boliden, et spark til den svenske kobber- og sinkprodusenten som sto bak en giftdumpingsskandale i Chile. Boliden har også en norsk avdeling, etter kjøpet av Norzink i Odda i 2003, og scenen er innspilt i Norge.

– Torturorgelet ble oppført på Fornebu, hvor vi gjorde opptak i en stor hangar. Det trengtes et kjempelokale, for det er bygd i full størrelse.

Torturorgelet i «En duva» er bygd og filmet i Norge. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
Torturorgelet i «En duva» er bygd og filmet i Norge. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

En annen svensk referanse handler om krigerkongen Karl den tolvte, som forsøkte å forsvare det svenske Østersjøriket, men tapte katastrofalt mot Russland i Poltava i 1709. I 1718 ble han drept under beleiringen av Fredriksten festning i Halden. I filmen ser vi kongen på vei til ukrainske Poltava, og møter ham senere på hjemveien med en haltende, lemlestet hær. Rytterscenen inne på et skjenkested var ifølge regissøren filmens mest utfordrende å lage. For publikum er et annet element kanskje mer påfallende: Kongen blir framstilt som homofil.

– Vi svensker er oppvokst med Karl den tolvte som machoideal. Samtidig skal han ha vært homoseksuell, noe man i liten grad har villet erkjenne eller snakke om i svensk historie. Nå synes jeg det er bra om det kommer fram, spesielt fordi han til tider har vært et symbol for de høyreekstreme. Hver år den 30. november feirer de dødsdagen hans. Jeg hadde lyst til å rive ham ned fra pidestallen.

Rytterscenen på baren var den vanskeligste scenen i filmen, ifølge regissøren. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
Rytterscenen på baren var den vanskeligste scenen i filmen, ifølge regissøren. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

En navnløs by

Estetikken i filmene til Andersson kan ofte minne om 1950-tallets Skandinavia, med bleke farger, menn kledd i hatter og frakker, og funkisarkitektur.

– Jeg jobber med hukommelsen som referanse, og er opptatt av det rendyrkede minnet. Minner er gjerne enkle og klare, uten for mange detaljer. Jeg pleier å si at mennesker har verdensbildet sitt ganske ferdig allerede i 10-11-årsalderen. Da har du peiling på mye, du kan se på de voksne og skjønne hvem som er tapere og vinnere. Barn kan til og med ta hånd om en familie når de er 10-11 år gamle. For meg falt denne viktige alderen sammen med femtitallet, og det har naturligvis preget meg.

«Halta Lottas krog i Göteborg» er en gammel svensk snapsvise. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.
«Halta Lottas krog i Göteborg» er ei gammel svensk snapsvise. Foto: Studio 24. © Roy Andersson Filmproduktion.

Hendelsene foregår gjerne i en navnløs by, som kan ha enkelte likheter med Anderssons barndomsby Göteborg. Denne gangen finnes en direkte henvisning til geografi, i den gamle snapsvisa Halta Lottas krog i Göteborg.

– Jeg vil fortsatt helst at publikum skal se det som en universell og ikke navngitt by. Halta Lottas krog er en virkelig restaurant som har eksistert i ulike former og lokaler gjennom årene. Det stedet i Göteborg som bærer navnet idag har ikke noe historisk ved seg. Ingen vet hvordan det opprinnelige skjenkestedet så ut, men noen sier at det lå i et kjellerlokale. Det finnes mange restauranter av den typen både i København og Göteborg, en halv trapp ned fra gata.

Scenene fra Halta Lottas krog foregår i 1943, som er året da Roy Andersson ble født.

– Jeg ble født det året, ja. Men poenget er snarere at det skjer under krigen, da byen var full av militære. Selv om Sverige var nøytralt, så var det jo beredskap. Min far var innkalt og lå ved Svinesund. Jeg hørte mange historier om dette som barn.

Amatører og dialekt

Under innspillingen av Du levande (2007) lagde en av medarbeiderne til Roy Andersson, Johan Carlsson, en dokumentar som heter Det är en dag imorgon också. Her ser vi regissøren i ferd med å arbeide fram scener sammen med kollegene, bytte om på replikker, la en kvinne eller mann uttale dem, og så videre. Først etter en lang prosess med utprøving blir manuset klart, og castingen kan begynne. I rollene foretrekker han amatører.

– Jeg er ute etter en slags autentisitet. En profesjonell skuespiller vil gjerne føle at han gjør en jobb, men jeg liker ikke at noen har full kontroll. Jeg vil heller at personene bare skal være, det holder lenge for meg. Samtidig inngår det i jobben å skape tillit, slik at de føler seg godt tatt vare på. Vi treffes mye og har prøver så lenge det er nødvendig.

Å velge noen til en rolle kan handle om utseende, personlighet, dialekt eller liknende. Det er ikke tilfeldig at den sutrete selgeren i En duva… kommer fra Närke i det svenskene kaller «gnällbeltet», et område hvor folk er kjent for å dra litt klagende («gnällig») på vokalene. Andre ganger hører vi Smålandsdialekt, som nordmenn kjenner best fra Emil i Lönneberget, og som svenskene forbinder med sunt bondevett. Fra Småland kommer både den livstrøtte psykiateren i Du levande, som ikke orker å prate i timevis for å gjøre «en elak människa lycklig», og den poesifientlige faren i Sanger fra andre etasje.

– Faren var nødt til å være smålending. Det ble så riktig! «Min son har skrivit dikter så han har blivit snurrig…» Det er bare i Småland man kan si en sånn ting!

Anklaget for gjentakelser

Roy Andersson framstår som en mild og munter mann, men én type kritikk irriterer ham. Den handler om at han gjentar seg selv.

– Allerede etter Du levande begynte folk å anklage meg for å gjenta meg selv. Hvorfor sier de ikke det samme til disse som bruker alle formlene i boka og fullstendig mangler estetikk? Det er jo de som virkelig gjentar seg selv. Men jeg som lager film på en mer bevisst måte, jeg blir beskyldt for å gjenta meg selv.

Han ramser opp gode forbilder når det gjelder særegenhet.

– Hele kunsthistorien er jo full av folk som holder på en stil. Van Gogh er et prakteksempel. Også Munch hadde en veldig tydelig estetikk. Skulle de ha endret stil bare for å gjøre noe nytt? Også Chaplin ble beskyldt for å gjenta seg selv. På et tidspunkt ble han anbefalt å slutte med tablåer, for tida var blitt annerledes, nå skulle det være raskere klipp og bevegelig kamera. Så Chaplin gjorde et forsøk, men det ble ikke bra, for ham fungerte det ikke. Dermed gikk han tilbake til sin gamle estetikk.

Framtidsprosjekter

Å lage en trilogi betyr vanligvis at tredje film er den siste, men i Venezia avslørte Andersson planer for «en fjerde film i trilogien». Foreløpig har han to inspirasjonskilder, karikaturserien Los Caprichios av den spanske 1700-tallsmaleren Goya, og eventyrene i 1001 natt.

– Egentlig er jeg mest interesseret i den kvinnelige fortelleren i 1001 natt, Sjeherasad. Jeg liker at det finnes en person som leder historien videre.

Nylig kunne en norsk avis slippe nyheten om at Andersson også skriver en roman, inspirert av Selma Lagerlöfs barnebok Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige.

– Det kan bli en roman, men jeg er ikke sikker ennå. Jeg vet ikke om jeg skal legge kraften min på en ny film, eller forsøke å få til romanen også. Arbeidstittelen er Jag fattar ingenting. Selma Lagerlöfs bok om Nils Holgersson er en klassiker som svenske barn pleide å lese på skolen. Den handler om en liten gutt som blir krympet, slik at han kan fly på en gås fra sør til nord i Sverige. Det ga meg idéen til en roman om å reise gjennom landet, på et oppdrag som gjør det mulig å treffe mennesker på hvert sted. Alle får et behov for å bekjenne seg for denne personen, mens han selv bare synes det er kjedelig å høre på elendigheten og løgnene deres. Jeg vil at det skal være en nådeløs roman.

«Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige» av Selma Lagerlöf er en klassisk svensk barnebok.
«Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige» er en klassisk svensk barnebok.

Et nådeløst lys

Også i filmene sine er han opptatt av det nådeløse.

– Jeg vil unngå å være innsmigrende, spesielt når det gjelder lyssetting. Noen har kalt det «et nådeløst lys», «a light without mercy.» Jeg vil ikke tilsløre, men sette fullt belysning på det som skjer. Det skal ikke finnes skygger å gjemme seg i.

Han nevner en scene fra En duva…, hvor en eldre mann sitter alene med glasset sitt rundt stengetid.

– Han forsøker å prate med personalet som vasker. Han sier: «Jeg har forstått en sak. Jeg har vært ugenerøs i hele mitt liv. Det er derfor jeg er så ulykkelig.» Dette har han endelig forstått i livets siste fase. Det er jo ganske sørgelig.

Du mener det er slik man blir ensom i livet?

– Ja, menneskets ulykke er mangelen på generøsitet. Det skaper ulykke både for en selv og den andre. Idag spør folk hele tida: «Hva koster det?» Alle er så redde for å betale for andre enn seg selv. Jeg kan bare si at jeg synes det er stygt.

Det tafatte menneske

I alle filmene til Roy Andersson finnes mennesker som har sterkt behov for struktur. Ofte er det slik absurditeten blir tydelig. Mot slutten av En duva… er det en scene som handler om viktigheten av å vite hvilken ukedag det er.

– Like før har vi sett den brutale scenen med torturorgelet, og så oppstår kontrasten når en mann plutselig prater om hvor viktig det er å skille mellom onsdag og torsdag. Det handler om å åpne øynene for absurditeten i måten vår å legge opp tilværelsen på. Etter all denne elendigheten er det onsdag igjen, og man bør i alle fall holde rede på hvilken ukedag det er. Slikt tydeliggjør menneskets tafatthet.

En glad Roy Andersson mottar årets Gulløve i Venezia for «En duva satt på en gren och funderade på tillvaron».
En glad Roy Andersson mottar årets Gulløve i Venezia for «En duva satt på en gren och funderade på tillvaron».

Roy Andersson snur seg og peker mot skulpturen av menneskene i sofaen.

– Det er omtrent som dette paret. Jeg har kalt figuren «Et gråtende par som nettopp har sett bilder fra Auschwitz.» Men hva tenker de på, nå som de nettopp har sett Auschwitz-bildene? Jo, de synes nok det er «grusomt». Men jeg lurer på om de setter seg mer inn i saken? De færreste vil nok tenke over hvordan det ble så grusomt, om det kan bli like grusomt igjen, og hva kan vi gjøre for å hindre at det skjer.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY