– Skal du lage noe smalt, bør du lage noe helt spesielt

– Skal du lage noe smalt, bør du lage noe helt spesielt

– Satser du på mellomstore filmer, risikerer du å gå konkurs, sier Aage Aaberge som er aktuell med «Den 12. Mann» og i planleggingsfasen av gigantprosjektet «Slaget om Narvik». Han tar til orde for en overhaling av støttesystemet.

Aage Aaberge er en av de store veteranene i norsk film. Han har holdt det gående i 35 år og er sammen med John M. Jacobsen vår eneste «gjenlevende» produsent på fulltid over 60 år. Som ansvarlig for Nordisk Films produksjonsenhet er han en mektig mann. Han er pragmatiker og ikke en mann av store ord og visjoner, men alle som har jobbet med ham omtaler ham som en kjernekar, en som man kan stole på. Da han fikk sin store suksess med Kon-Tiki, var det noe som hele bransjen unnet ham, og forrige uke ble han tildelt kinobransjens ærespris, den såkalte Aamot-statuetten.

Du har snakket om Kon-Tiki i mange sammenhenger, er det noe du ikke har fortalt som kan være nytt for Rushprints lesere?

– Vel, det ble spredd en myte om at det var produsenten Harvey Weinstein som skaffet oss Oscar-nominasjonen. Det er helt feil. Han hadde også rettighetene til den franske De urørlige, og satset alt på den. Han gjorde ingenting for Kon-Tiki. De som skal ha mesteparten av æren for nominasjonen, er regissørene, som jobbet iherdig for filmen i Los Angeles.

Kon-Tiki må ha vært et eventyr fra begynnelse til slutt?

– Det var egentlig det. Det pussige var at jeg produserte dokumentaren om 50-årsjubileet for Kon-Tiki for NRK i 1997. Da var jeg 10 dager på Tenerife hos Thor Heyerdahl og ble kjent med ham. Og jeg ble kjent med Knut Haugland, som var den andre gjenlevende fra ekspedisjonen. Deretter dro Nordisk Film i gang en 4 timers dokumentarserie om Heyerdahl og hans liv, og jeg ble bedt om å produsere. Konseptet var at episodene skulle bygges rundt hver av hans koner. Det ble veldig vellykket. Så jeg hadde stoffet under huden, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få produsere kinofilmen om Kon-Tiki. Heyerdahl fortalte meg nemlig at han hadde solgt rettighetene til boka til Jeremy Thomas i London, så det løpet anså jeg som tapt.

Så hva skjedde?

– Joachim Rønneberg og Espen Sandberg ringte meg. Manusforfatter Petter Skavlan hadde introdusert dem for Jeremy Thomas i London. På det tidspunktet var både Phillip Noyce og Jean-Jacques Annaud aktuelle som regissører, men prosjektet hadde vokst ut over alle budsjettrammer, så de fikk det ikke til. Jeremy Thomas hadde sett Max Manus og var imponert over hva man hadde fått ut av et internasjonalt sett begrenset budsjett. Han rett og slett ga Joachim og Espen regien på prosjektet, samtidig som han sa at han ville gjøre filmen i Norge med norsk produsent. Så de ringte meg på vei hjem fra London. Jeg sa ja på flekken.

Det høres ut som om tilfeldigheter spilte en viss rolle? Hadde ikke Jeremy Thomas brukt Petter Skavlan på manus og hadde ikke finansieringen kjørt seg fast og hadde ikke Max Manus nettopp vært laget, så hadde du ikke fått produksjonen?

– Det der er litt fascinerende. Når du oppsummerer forskjellige prosjekter, så finner du alltid noen tilfeldigheter som har vært helt avgjørende. Det er nesten som stang inn og stang ut i fotball.

Drillo har sagt at fenomenet flaks er grovt undervurdert i fotball?

– Ja, det er opplagt en parallell til filmproduksjon.

 

– Jeg tror fordelingen i Nordisk mellom film og serier kommer til å bli 50-50.

Du er i planleggingsstadiet med en ny gigantproduksjon, Slaget om Narvik?

– Ja, men denne gangen er det tv-drama. Vi snakker om 10×45 minutter, det er stort både i omfang og budsjett, vi tror det vil koste 200 millioner. Det må gjøres veldig ordentlig med rekonstruksjon av sjøslaget der mer enn 60 skip ble senket i løpet av en måned, 8.500 soldater omkom og 80 fly ble skutt ned. Det var mye voldsommere enn det som foregikk lenger sør i landet. Historien om Narvik under krigen er helt enorm og den er underfortalt i norsk offentlighet. I tillegg til Tyskland var England, Frankrike og Polen tungt involvert i krigshandlingene. Vårt håp er å få alle disse landene med som partnere.

Det var vel Hitlers første nederlag under annen verdenskrig?

– Det var det.

Og kontroversielt? De allierte trakk seg jo ut og overlot Narvik til tyskerne?

– Det er veldig kontroversielt. At britiske krigsskip angrep Bjerkvik var en skandale av dimensjoner. Det var ikke tyskere der i det hele tatt, det var bare sivilbefolkningen som ble rammet. Det var en krigsforbrytelse.

Nedslakting av sivile er ubehagelig aktuelt i dagens verden?

– Absolutt. Vi kommer til å legge stor vekt på sivilbefolkningens lidelser. Vi skal ikke lage noe helte-epos, vi kommer til å vise krigens grusomheter. Og vi vil vise de unge soldatenes virkelighet, det var ingen dans på roser. Det er veldig mange interessante ting her. Ordføreren i Narvik spiller en vesentlig rolle, han er en helt spesiell karakter.

Sverige lot tog med tyske soldater passere fritt opp til Narvik?

– Ja, de ga fritt leide for tog med soldater, ammunisjon og utstyr. Det er ingen pen historie.

Vil du si at det er en politisk serie?

– Så absolutt. Jeg tror mange kommer til å få et nytt perspektiv når de ser den. Vi håper at den vil skape debatt.

Kommer Nordisk Film nå til å prioritere tv-drama foran spillefilm?

– Nei, det gjør vi nok ikke. Det blir nok fortsatt en satsing på begge deler, men det er klart at tv-dramaet er kommet mer i fokus. Det har fått større prestisje og det gir flere muligheter, så mange filmfolk har begynt å veksle mellom spillefilm og tv-drama. Jeg tror fordelingen i Nordisk kommer til å bli 50-50.

Om «Den 12.Mann»: – Det er en fantastisk historie som egentlig ikke er troverdig, hadde den ikke skjedd i virkeligheten. Foto: Petter Skafle Henriksen / Nordisk Film

Dere er premiereklare med en ny krigsfilm, Harald Zwarts Den 12. mann?

– Jeg har to ting å si om den filmen. Det ene er at Ni liv er en strålende film og en stor klassiker, så hvorfor skal man lage den på nytt? Fordi det nettopp ikke er en remake, det er en helt annen film. Ni liv fulgte Jan Baalsrud hele tiden. Harald Zwart har en annen intensjon og angrepsvinkel med mye større fokus på hjelperne, som følges i parallellhandlinger. Det er en fantastisk historie som egentlig ikke er troverdig, hadde den ikke skjedd i virkeligheten.

Etter Max Manus-suksessen skal alle lage film om krigen. Hvor lenge varer denne bølgen?

– Der et godt spørsmål. Jeg husker Krigerens hjerte, som jeg utviklet med Arthur Johansen og Leidulv Risan på begynnelsen av 90-tallet, da dro jeg over til London for å få med Channel 4. Jeg fikk et møte med David Rose, head of drama, og sa at jeg ville presentere et prosjekt fra krigen. «World War II?» spurte han. «Ja,» svarte jeg. «Takk for møtet,» sa han. Det er det korteste møtet jeg noen gang har hatt. De hadde bestemt seg for å si nei til alle prosjekter om annen verdenskrig. I dag er det motsatt, men hvor lenge varer det? Det er umulig å si.

Hvorfor er det så stor interesse for krigen nå?

– Jeg har en del venner som ikke er etnisk norske og de sier ofte at norske filmer ikke handler om noe. Kanskje det ligger noe der? Under krigen skjedde det dramatiske og sterke og virkelige ting. Liv og død sto på spill. Og så har vi fått en ung generasjon som ser på krigen med nye øyne. Max Manus, Kongens nei og Kampen om tungtvannet har hatt en voldsom publikumsappell, så foreløpig er interessen veldig stor.

Dette med at norske filmer ikke handler om noe reelt, hvem sin skyld er det? Er det prosjektene som kommer inn eller konsulentene på Filminstituttet som velger feil?

– Jeg tror ikke vi skal skylde på konsulentene. Det handler nok mer om hva vi får inn og hva vi setter i utvikling.

Men du har kritisert konsulentordningen?

– Ja, de har et for upresist mandat. Og det er mangel på kontinuitet, konsulentene har for korte åremål. Når de sitter i 4-5 år, rekker de knapt å følge en produksjon fra start til mål. Dessuten er det nesten umulig å rekruttere gode nok folk, det gjelder også internasjonalt, for det er ekstremt vanskelige jobber. Å kunne lese potensialet ut av et manus er noe av det vanskeligste som fins. Vi har forsøkt forskjellige varianter, brukt forfattere og produsenter, men jeg synes aldri det har fungert fullt ut.

Hva kan man gjøre?

– Det jeg tror, og som hele bransjen er enig i, er at vi må splitte statstilskuddet i to, der den ene delen er kommersiell og markedsrettet, og den andre går til kunstnerisk ambisiøse prosjekter.

Vi har allerede markedsordningen, som ikke har konsulentvurdering?

– Og den fungerer bra. Den leverer film på film som når et publikum og selger billetter, mens konsulentordningen egentlig ikke fungerer. Det er ikke publikum det er noe galt med når en film selger mindre enn 10.000 billetter, det er filmen. Og det er altfor mange sånne filmer. Jeg har stor sans for «nye veier»-prosjektet, der yngre og eksperimentelle folk får prøve seg på mindre kostbare prosjekter. Skal vi lage film til 20 millioner må vi stille et krav om at de skal kommunisere med folk, ellers er det bortkastede midler.

Det er blitt vanskeligere for «smale» filmer å nå fram på kino, de utkonkurreres av blockbusterne?

– Det er ikke tvil om at digitaliseringen av norske kinoer har gjort konkurransen tøffere. De store filmene fordriver de mindre, men det er ikke mulig å skru utviklingen tilbake. På den annen side gjør digitaliseringen det lettere å programmere enkeltvisninger, f.eks. på dagtid. Tendensen i dag er at det settes opp flere og flere nisje-visninger. Vi ser egne festivaler for en spesiell type film etc. Dessuten må vi kanskje akseptere at ikke alle filmer kommer på kino. Det fins andre måter å nå et publikum på. Noen filmer egner seg dårlig for kinodistribusjon, de er for små og egner seg egentlig for et mindre format.

Er det ikke også noe med at våre «smale» filmer ofte ikke er friske nok, frekke nok, originale nok?

– De blir kanskje litt for like, rett og slett. Vi hadde et år hvor flere filmtitler var så like at de gikk om hverandre, jeg greide ikke å skille dem fra hverandre. Og filmene var litt sånn, de også. Skal du lage noe smalt, bør du fleske til og lage noe helt spesielt. Da får du oppmerksomhet og kanskje et større publikum, også.

Om konsulentordningen i NFI: – Det er nesten umulig å rekruttere gode nok folk, det gjelder også internasjonalt.

Louder Than Bombs ble i pressen kalt en flopp fordi den bare ble sett av 20.000, men den ble uttatt til hovedprogrammet i Cannes?

– Joachim Trier lager film på et høyt kunstnerisk nivå, og det tror jeg det fins et marked for. At Louder Than Bombs gikk dårlig, tror jeg var fordi folk ikke opplevde den som norsk og da er det helt andre mekanismer som trer i kraft.

Hvor er det blitt av din store Edvard Munch-film, som Erik Poppe skulle regissere?

– Vi har brukt mye tid og penger på å utvikle Munch-prosjektet, men har etter mange år og fire forskjellige manusforfattere fortsatt ikke lykkes med å få på plass et godt nok manuskript. Jeg setter min lit til at Erik Poppe klarer å løse manusfloken og at prosjektet kan realiseres innen rimelig tid.

Kan du produsere hva du vil? Hvordan er forholdet til hovedkontoret i København, der de mektige eierne av Nordisk Film sitter?

– Jeg har helt frie hender. Vi driver egen prosjektutvikling og når vi tar produksjonsbeslutning, legger vi fram en ferdig pakke for ledelsen i København. Jeg har aldri opplevd at de har sagt nei. Det betyr at jeg har det fulle ansvaret for hva vi produserer i Norge, jeg kan ikke skylde på noen.

København ligger langt fra Sogndal, der du vokste opp. Du skulle vel egentlig ha drevet med fotball eller frukt?

– Helt klart, ha ha. Fotballen står fortsatt sterkt der, men det har blitt mindre frukt og mer utdanning.

Hvorfor valgte du film som yrke?

– Det er en Cinema Paradiso-historie. Far min var en veldig god venn av kinosjefen i Sogndal, og han tok meg med i kinoen fra jeg var en neve stor. Vi kjente kinosjefen, så det var ikke så høytidelig med aldersgrenser og sånt. Jeg ble bergtatt av filmens magi fra første øyeblikk. Jeg så alt og bestemte meg i ung alder for å jobbe med film. En gang klaget jeg på repertoaret til kinosjefen og da ga han meg en pose med vaskesedler og sa: «Sett opp programmet, du da.» Så gjorde jeg det, jeg var vel en 17-18 år. Jeg satte opp Viscontis Døden i Venedig,  og da var det 5 stykker igjen når filmen sluttet. Men jeg var flink til å balansere, så alt i alt gikk publikumsbesøket opp.

Så det var ikke budsjetter, finansiering og kontrakter som tiltrakk deg?

– Definitivt ikke. Det var en altoverskyggende filminteresse. Jeg har sett ufattelig mye film, det er derfor jeg driver med dette.

Har du noen favorittfilmer?

– Da må jeg si italiensk film, og litt tilbake i tid. Ettore Scola, Taviani-brødrene og Bertolucci. De laget filmer som var så utrolig filmatiske, 1900 f. eks. For meg var det veldig sterke kinoopplevelser.

Hvis du skulle produsere en Ettore Scola-film i dag, ville den bli sett av 10.000?

– Kanskje ikke. En del av mine gamle favorittfilmer hadde neppe overlevd i dagens kinosystem, dessverre.

Er ikke det et dilemma?

– Helt klart. I dag er mellomfilmen den store taperen, fordi den koster for mye i forhold til inntektene. Satser du på mellomstore filmer, risikerer du å gå konkurs. Derfor er det så viktig å planlegge en kunstnerisk ambisiøs film fra dag en, den må rett og slett ikke påføre produsenten for stort tap. Og så må vi bli mye flinkere på utenlandssalget. Der er jeg optimist. Norsk film har aldri hatt en sterkere posisjon i utlandet. Vi er ikke lenger fullstendig avhengig av kinoene i Norge, vi kan nå et større publikum der ute som også gir inntekter, slik at vi kan lage flere kunstneriske filmer. Men da må vi planlegge med det for øye.

Når du utvikler prosjekter, hvilke kriterier går du etter?

– Jeg stiller tre fundamentale spørsmål. Hva handler dette om, hva vil du formidle? Det neste er hvilken sjanger, hvilken type film ønsker du å lage? Og det siste er målgruppe, hvem henvender du deg til? Jeg tror ikke på dette med at en film skal være for alle.

Hvem var målgruppen for Heftig og begeistret?

– Eldre korsangere og entusiastiske finnmarkinger, ha ha. Jeg tar poenget ditt, men enkelte filmer sprenger alle regler, ingen kunne i sin villeste fantasi forutse at Heftig og begeistret skulle trekke 500.000 tilskuere, men det gjorde den. Likevel mener jeg at det er nødvendig å definere en målgruppe, ellers bommer man i lanseringen. Treffer filmen flere, er det en bonus.

Hvordan ser den norske film- og tv-situasjonen ut om 5 år?

– Det interessante nå er at det vokser fram en del mindre distribusjonsselskaper, og det er produksjonsselskapene som etablerer dem. Vi får den sirkelen som er vanlig i andre land, at produsentene distribuerer sine egne filmer og dermed også får inntektene. Den modellen tror jeg kommer til å videreutvikles.

– På produksjonssiden tror jeg at en del mindre selskaper vil falle fra, og det mener jeg er sunt. Det er nødvendig å la 4-5 selskaper vokse seg så store at de blir bærekraftige, selskaper som har kapasitet til å lage tunge filmer som Bølgen og Kongens nei. Vi er avhengige av minst en sånn film i året for å holde på publikum. I dag har norske filmer godt over 20% av kinobesøket. Det er fantastisk, og det må vi ikke miste.

Hvor er du om 5 år?

– Da er jeg pensjonist.

Har du noe favorittprosjekt du ønsker å realisere før den tid?

– Ja, Lillehammer-saken i 1973, der Mossad-agenter henrettet feil mann. Det er tungt å få sånne prosjekter opp å stå i dag, men jeg tror den politiske filmen kommer tilbake. Det er jeg faktisk overbevist om!

 

Dette intervjuet ble først publisert i sommerutgaven av Rushprint.

Sorry, comments are closed for this post.

– Skal du lage noe smalt, bør du lage noe helt spesielt

– Skal du lage noe smalt, bør du lage noe helt spesielt

– Satser du på mellomstore filmer, risikerer du å gå konkurs, sier Aage Aaberge som er aktuell med «Den 12. Mann» og i planleggingsfasen av gigantprosjektet «Slaget om Narvik». Han tar til orde for en overhaling av støttesystemet.

Aage Aaberge er en av de store veteranene i norsk film. Han har holdt det gående i 35 år og er sammen med John M. Jacobsen vår eneste «gjenlevende» produsent på fulltid over 60 år. Som ansvarlig for Nordisk Films produksjonsenhet er han en mektig mann. Han er pragmatiker og ikke en mann av store ord og visjoner, men alle som har jobbet med ham omtaler ham som en kjernekar, en som man kan stole på. Da han fikk sin store suksess med Kon-Tiki, var det noe som hele bransjen unnet ham, og forrige uke ble han tildelt kinobransjens ærespris, den såkalte Aamot-statuetten.

Du har snakket om Kon-Tiki i mange sammenhenger, er det noe du ikke har fortalt som kan være nytt for Rushprints lesere?

– Vel, det ble spredd en myte om at det var produsenten Harvey Weinstein som skaffet oss Oscar-nominasjonen. Det er helt feil. Han hadde også rettighetene til den franske De urørlige, og satset alt på den. Han gjorde ingenting for Kon-Tiki. De som skal ha mesteparten av æren for nominasjonen, er regissørene, som jobbet iherdig for filmen i Los Angeles.

Kon-Tiki må ha vært et eventyr fra begynnelse til slutt?

– Det var egentlig det. Det pussige var at jeg produserte dokumentaren om 50-årsjubileet for Kon-Tiki for NRK i 1997. Da var jeg 10 dager på Tenerife hos Thor Heyerdahl og ble kjent med ham. Og jeg ble kjent med Knut Haugland, som var den andre gjenlevende fra ekspedisjonen. Deretter dro Nordisk Film i gang en 4 timers dokumentarserie om Heyerdahl og hans liv, og jeg ble bedt om å produsere. Konseptet var at episodene skulle bygges rundt hver av hans koner. Det ble veldig vellykket. Så jeg hadde stoffet under huden, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få produsere kinofilmen om Kon-Tiki. Heyerdahl fortalte meg nemlig at han hadde solgt rettighetene til boka til Jeremy Thomas i London, så det løpet anså jeg som tapt.

Så hva skjedde?

– Joachim Rønneberg og Espen Sandberg ringte meg. Manusforfatter Petter Skavlan hadde introdusert dem for Jeremy Thomas i London. På det tidspunktet var både Phillip Noyce og Jean-Jacques Annaud aktuelle som regissører, men prosjektet hadde vokst ut over alle budsjettrammer, så de fikk det ikke til. Jeremy Thomas hadde sett Max Manus og var imponert over hva man hadde fått ut av et internasjonalt sett begrenset budsjett. Han rett og slett ga Joachim og Espen regien på prosjektet, samtidig som han sa at han ville gjøre filmen i Norge med norsk produsent. Så de ringte meg på vei hjem fra London. Jeg sa ja på flekken.

Det høres ut som om tilfeldigheter spilte en viss rolle? Hadde ikke Jeremy Thomas brukt Petter Skavlan på manus og hadde ikke finansieringen kjørt seg fast og hadde ikke Max Manus nettopp vært laget, så hadde du ikke fått produksjonen?

– Det der er litt fascinerende. Når du oppsummerer forskjellige prosjekter, så finner du alltid noen tilfeldigheter som har vært helt avgjørende. Det er nesten som stang inn og stang ut i fotball.

Drillo har sagt at fenomenet flaks er grovt undervurdert i fotball?

– Ja, det er opplagt en parallell til filmproduksjon.

 

– Jeg tror fordelingen i Nordisk mellom film og serier kommer til å bli 50-50.

Du er i planleggingsstadiet med en ny gigantproduksjon, Slaget om Narvik?

– Ja, men denne gangen er det tv-drama. Vi snakker om 10×45 minutter, det er stort både i omfang og budsjett, vi tror det vil koste 200 millioner. Det må gjøres veldig ordentlig med rekonstruksjon av sjøslaget der mer enn 60 skip ble senket i løpet av en måned, 8.500 soldater omkom og 80 fly ble skutt ned. Det var mye voldsommere enn det som foregikk lenger sør i landet. Historien om Narvik under krigen er helt enorm og den er underfortalt i norsk offentlighet. I tillegg til Tyskland var England, Frankrike og Polen tungt involvert i krigshandlingene. Vårt håp er å få alle disse landene med som partnere.

Det var vel Hitlers første nederlag under annen verdenskrig?

– Det var det.

Og kontroversielt? De allierte trakk seg jo ut og overlot Narvik til tyskerne?

– Det er veldig kontroversielt. At britiske krigsskip angrep Bjerkvik var en skandale av dimensjoner. Det var ikke tyskere der i det hele tatt, det var bare sivilbefolkningen som ble rammet. Det var en krigsforbrytelse.

Nedslakting av sivile er ubehagelig aktuelt i dagens verden?

– Absolutt. Vi kommer til å legge stor vekt på sivilbefolkningens lidelser. Vi skal ikke lage noe helte-epos, vi kommer til å vise krigens grusomheter. Og vi vil vise de unge soldatenes virkelighet, det var ingen dans på roser. Det er veldig mange interessante ting her. Ordføreren i Narvik spiller en vesentlig rolle, han er en helt spesiell karakter.

Sverige lot tog med tyske soldater passere fritt opp til Narvik?

– Ja, de ga fritt leide for tog med soldater, ammunisjon og utstyr. Det er ingen pen historie.

Vil du si at det er en politisk serie?

– Så absolutt. Jeg tror mange kommer til å få et nytt perspektiv når de ser den. Vi håper at den vil skape debatt.

Kommer Nordisk Film nå til å prioritere tv-drama foran spillefilm?

– Nei, det gjør vi nok ikke. Det blir nok fortsatt en satsing på begge deler, men det er klart at tv-dramaet er kommet mer i fokus. Det har fått større prestisje og det gir flere muligheter, så mange filmfolk har begynt å veksle mellom spillefilm og tv-drama. Jeg tror fordelingen i Nordisk kommer til å bli 50-50.

Om «Den 12.Mann»: – Det er en fantastisk historie som egentlig ikke er troverdig, hadde den ikke skjedd i virkeligheten. Foto: Petter Skafle Henriksen / Nordisk Film

Dere er premiereklare med en ny krigsfilm, Harald Zwarts Den 12. mann?

– Jeg har to ting å si om den filmen. Det ene er at Ni liv er en strålende film og en stor klassiker, så hvorfor skal man lage den på nytt? Fordi det nettopp ikke er en remake, det er en helt annen film. Ni liv fulgte Jan Baalsrud hele tiden. Harald Zwart har en annen intensjon og angrepsvinkel med mye større fokus på hjelperne, som følges i parallellhandlinger. Det er en fantastisk historie som egentlig ikke er troverdig, hadde den ikke skjedd i virkeligheten.

Etter Max Manus-suksessen skal alle lage film om krigen. Hvor lenge varer denne bølgen?

– Der et godt spørsmål. Jeg husker Krigerens hjerte, som jeg utviklet med Arthur Johansen og Leidulv Risan på begynnelsen av 90-tallet, da dro jeg over til London for å få med Channel 4. Jeg fikk et møte med David Rose, head of drama, og sa at jeg ville presentere et prosjekt fra krigen. «World War II?» spurte han. «Ja,» svarte jeg. «Takk for møtet,» sa han. Det er det korteste møtet jeg noen gang har hatt. De hadde bestemt seg for å si nei til alle prosjekter om annen verdenskrig. I dag er det motsatt, men hvor lenge varer det? Det er umulig å si.

Hvorfor er det så stor interesse for krigen nå?

– Jeg har en del venner som ikke er etnisk norske og de sier ofte at norske filmer ikke handler om noe. Kanskje det ligger noe der? Under krigen skjedde det dramatiske og sterke og virkelige ting. Liv og død sto på spill. Og så har vi fått en ung generasjon som ser på krigen med nye øyne. Max Manus, Kongens nei og Kampen om tungtvannet har hatt en voldsom publikumsappell, så foreløpig er interessen veldig stor.

Dette med at norske filmer ikke handler om noe reelt, hvem sin skyld er det? Er det prosjektene som kommer inn eller konsulentene på Filminstituttet som velger feil?

– Jeg tror ikke vi skal skylde på konsulentene. Det handler nok mer om hva vi får inn og hva vi setter i utvikling.

Men du har kritisert konsulentordningen?

– Ja, de har et for upresist mandat. Og det er mangel på kontinuitet, konsulentene har for korte åremål. Når de sitter i 4-5 år, rekker de knapt å følge en produksjon fra start til mål. Dessuten er det nesten umulig å rekruttere gode nok folk, det gjelder også internasjonalt, for det er ekstremt vanskelige jobber. Å kunne lese potensialet ut av et manus er noe av det vanskeligste som fins. Vi har forsøkt forskjellige varianter, brukt forfattere og produsenter, men jeg synes aldri det har fungert fullt ut.

Hva kan man gjøre?

– Det jeg tror, og som hele bransjen er enig i, er at vi må splitte statstilskuddet i to, der den ene delen er kommersiell og markedsrettet, og den andre går til kunstnerisk ambisiøse prosjekter.

Vi har allerede markedsordningen, som ikke har konsulentvurdering?

– Og den fungerer bra. Den leverer film på film som når et publikum og selger billetter, mens konsulentordningen egentlig ikke fungerer. Det er ikke publikum det er noe galt med når en film selger mindre enn 10.000 billetter, det er filmen. Og det er altfor mange sånne filmer. Jeg har stor sans for «nye veier»-prosjektet, der yngre og eksperimentelle folk får prøve seg på mindre kostbare prosjekter. Skal vi lage film til 20 millioner må vi stille et krav om at de skal kommunisere med folk, ellers er det bortkastede midler.

Det er blitt vanskeligere for «smale» filmer å nå fram på kino, de utkonkurreres av blockbusterne?

– Det er ikke tvil om at digitaliseringen av norske kinoer har gjort konkurransen tøffere. De store filmene fordriver de mindre, men det er ikke mulig å skru utviklingen tilbake. På den annen side gjør digitaliseringen det lettere å programmere enkeltvisninger, f.eks. på dagtid. Tendensen i dag er at det settes opp flere og flere nisje-visninger. Vi ser egne festivaler for en spesiell type film etc. Dessuten må vi kanskje akseptere at ikke alle filmer kommer på kino. Det fins andre måter å nå et publikum på. Noen filmer egner seg dårlig for kinodistribusjon, de er for små og egner seg egentlig for et mindre format.

Er det ikke også noe med at våre «smale» filmer ofte ikke er friske nok, frekke nok, originale nok?

– De blir kanskje litt for like, rett og slett. Vi hadde et år hvor flere filmtitler var så like at de gikk om hverandre, jeg greide ikke å skille dem fra hverandre. Og filmene var litt sånn, de også. Skal du lage noe smalt, bør du fleske til og lage noe helt spesielt. Da får du oppmerksomhet og kanskje et større publikum, også.

Om konsulentordningen i NFI: – Det er nesten umulig å rekruttere gode nok folk, det gjelder også internasjonalt.

Louder Than Bombs ble i pressen kalt en flopp fordi den bare ble sett av 20.000, men den ble uttatt til hovedprogrammet i Cannes?

– Joachim Trier lager film på et høyt kunstnerisk nivå, og det tror jeg det fins et marked for. At Louder Than Bombs gikk dårlig, tror jeg var fordi folk ikke opplevde den som norsk og da er det helt andre mekanismer som trer i kraft.

Hvor er det blitt av din store Edvard Munch-film, som Erik Poppe skulle regissere?

– Vi har brukt mye tid og penger på å utvikle Munch-prosjektet, men har etter mange år og fire forskjellige manusforfattere fortsatt ikke lykkes med å få på plass et godt nok manuskript. Jeg setter min lit til at Erik Poppe klarer å løse manusfloken og at prosjektet kan realiseres innen rimelig tid.

Kan du produsere hva du vil? Hvordan er forholdet til hovedkontoret i København, der de mektige eierne av Nordisk Film sitter?

– Jeg har helt frie hender. Vi driver egen prosjektutvikling og når vi tar produksjonsbeslutning, legger vi fram en ferdig pakke for ledelsen i København. Jeg har aldri opplevd at de har sagt nei. Det betyr at jeg har det fulle ansvaret for hva vi produserer i Norge, jeg kan ikke skylde på noen.

København ligger langt fra Sogndal, der du vokste opp. Du skulle vel egentlig ha drevet med fotball eller frukt?

– Helt klart, ha ha. Fotballen står fortsatt sterkt der, men det har blitt mindre frukt og mer utdanning.

Hvorfor valgte du film som yrke?

– Det er en Cinema Paradiso-historie. Far min var en veldig god venn av kinosjefen i Sogndal, og han tok meg med i kinoen fra jeg var en neve stor. Vi kjente kinosjefen, så det var ikke så høytidelig med aldersgrenser og sånt. Jeg ble bergtatt av filmens magi fra første øyeblikk. Jeg så alt og bestemte meg i ung alder for å jobbe med film. En gang klaget jeg på repertoaret til kinosjefen og da ga han meg en pose med vaskesedler og sa: «Sett opp programmet, du da.» Så gjorde jeg det, jeg var vel en 17-18 år. Jeg satte opp Viscontis Døden i Venedig,  og da var det 5 stykker igjen når filmen sluttet. Men jeg var flink til å balansere, så alt i alt gikk publikumsbesøket opp.

Så det var ikke budsjetter, finansiering og kontrakter som tiltrakk deg?

– Definitivt ikke. Det var en altoverskyggende filminteresse. Jeg har sett ufattelig mye film, det er derfor jeg driver med dette.

Har du noen favorittfilmer?

– Da må jeg si italiensk film, og litt tilbake i tid. Ettore Scola, Taviani-brødrene og Bertolucci. De laget filmer som var så utrolig filmatiske, 1900 f. eks. For meg var det veldig sterke kinoopplevelser.

Hvis du skulle produsere en Ettore Scola-film i dag, ville den bli sett av 10.000?

– Kanskje ikke. En del av mine gamle favorittfilmer hadde neppe overlevd i dagens kinosystem, dessverre.

Er ikke det et dilemma?

– Helt klart. I dag er mellomfilmen den store taperen, fordi den koster for mye i forhold til inntektene. Satser du på mellomstore filmer, risikerer du å gå konkurs. Derfor er det så viktig å planlegge en kunstnerisk ambisiøs film fra dag en, den må rett og slett ikke påføre produsenten for stort tap. Og så må vi bli mye flinkere på utenlandssalget. Der er jeg optimist. Norsk film har aldri hatt en sterkere posisjon i utlandet. Vi er ikke lenger fullstendig avhengig av kinoene i Norge, vi kan nå et større publikum der ute som også gir inntekter, slik at vi kan lage flere kunstneriske filmer. Men da må vi planlegge med det for øye.

Når du utvikler prosjekter, hvilke kriterier går du etter?

– Jeg stiller tre fundamentale spørsmål. Hva handler dette om, hva vil du formidle? Det neste er hvilken sjanger, hvilken type film ønsker du å lage? Og det siste er målgruppe, hvem henvender du deg til? Jeg tror ikke på dette med at en film skal være for alle.

Hvem var målgruppen for Heftig og begeistret?

– Eldre korsangere og entusiastiske finnmarkinger, ha ha. Jeg tar poenget ditt, men enkelte filmer sprenger alle regler, ingen kunne i sin villeste fantasi forutse at Heftig og begeistret skulle trekke 500.000 tilskuere, men det gjorde den. Likevel mener jeg at det er nødvendig å definere en målgruppe, ellers bommer man i lanseringen. Treffer filmen flere, er det en bonus.

Hvordan ser den norske film- og tv-situasjonen ut om 5 år?

– Det interessante nå er at det vokser fram en del mindre distribusjonsselskaper, og det er produksjonsselskapene som etablerer dem. Vi får den sirkelen som er vanlig i andre land, at produsentene distribuerer sine egne filmer og dermed også får inntektene. Den modellen tror jeg kommer til å videreutvikles.

– På produksjonssiden tror jeg at en del mindre selskaper vil falle fra, og det mener jeg er sunt. Det er nødvendig å la 4-5 selskaper vokse seg så store at de blir bærekraftige, selskaper som har kapasitet til å lage tunge filmer som Bølgen og Kongens nei. Vi er avhengige av minst en sånn film i året for å holde på publikum. I dag har norske filmer godt over 20% av kinobesøket. Det er fantastisk, og det må vi ikke miste.

Hvor er du om 5 år?

– Da er jeg pensjonist.

Har du noe favorittprosjekt du ønsker å realisere før den tid?

– Ja, Lillehammer-saken i 1973, der Mossad-agenter henrettet feil mann. Det er tungt å få sånne prosjekter opp å stå i dag, men jeg tror den politiske filmen kommer tilbake. Det er jeg faktisk overbevist om!

 

Dette intervjuet ble først publisert i sommerutgaven av Rushprint.

Sorry, comments are closed for this post.

MENY