Fra arkivet: Anne Haugsgjerd – auteur og slacker

Fra arkivet: Anne Haugsgjerd – auteur og slacker

Hva er likheten mellom en kvinne og en puddel, og hva slags forbilde var Marilyn Monroe? Anne Haugsgjerd har gjennom sju filmer overrasket oss med sine assossiasjoner og innfall, og ble i fjor den første norske filmskaper med en retrospektiv i Oberhausen. Oda Bhar gir oss en gjennomgang av hennes karriere.

Anne Haugsgjerd (f. 1944) har de siste tredve årene skapt en kresen filmografi på sju arbeider – fem dokumentarer og to novellefilmer. De fleste er essayistiske, humoristiske og selvgranskende hybridfilmer hvor fiksjon møter dokumentar – en sjanger som idag er blitt enormt populær, men hvor hun gjorde banebrytende arbeid allerede på 1980-tallet.

Fjorårets program (i 2016) ved Kurzfilmtage i Oberhausen, Tysklands eldste kortfilmfestival, var hennes aller første retrospektiv. Hun ble invitert tilbake etter i 2015 å ha besøkt festivalen med sin nyeste film, Opp ned er alt abstrakt… sa pappa (2014), som året før vant Terje Vigen-prisen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad og prisen for beste nordiske dokumentar (under 40 min) på Nordic/Docs.

Anne Haugsgjerd Nordic Docs

Dialog som voiceover

Haugsgjerds debutfilm Livet på Frogner (1986) er et selvbiografisk metaprosjekt om å lage film, med regissøren selv i hovedrollen. En frustrert filmskaper forsøker å fullføre et manus, men stadig blir distrahert av sine egne tanker og utsikten fra vinduet.

Noen voiceover var opprinnelig ikke planlagt, før prosjektet tok en uventet vending midt i klippeprosessen. Regissøren sto fast, da hun snublet over filmen The Passanger (1966) av belgisk-svenske Eric M. Nilsson, lagd i storhetstiden til den franske nybølgen, og inspirert av auteurer som Jean-Luc Godard og Chris Marker. Haugsgjerd opplevde den assossiasjonsrike formen forstyrrende og interessant, og kontaktet Nilsson gjennom felles bekjente. Etter å ha sett gjennom materialet hennes reagerte han spontant:

«Hvor har du lyden? Du trenger et lydspor!»

Anne-ved-klippebordet

En ung Anne Haugsgjerd på klipperommet.

Nilsson foreslo å spille inn lyden av en samtale, der han stilte spørsmål og hun beskrev hva de så på bildene. De gjorde tre opptak, og filmen har utdrag fra alle. Nilssons spørsmål er utelatt, for ikke å bryte tankestrømmen. Det hender at flere lydklipp overlapper, som om kvinnestemmen avbryter og diskuterer med seg selv.

Erfaringen fra denne klippeprosessen fikk stor betydning for Haugsgjerds videre karriere, både når det gjaldt metode og vilje til å eksperimentere.

Kortfilmfestivalen 2015 førte sammen Anne Haugsgjerd og Eric M. Nilsson igjen, til en samtale og et felles filmprogram. Her er et opptak av samtalen.

Hundemetaforer

Den neste filmen, Flink pike… sitt pent! (1991) tar metoden dialog-som-voiceover et skritt lenger, ved at vi hører en samtale mellom filmskaperen og en terapeut. Igjen står hun fast i klippeprosessen, angivelig i arbeidet med en film om hundeshow.

Filmen er vanskelig å ferdigstille, fordi hun blir kvalm av sine egne opptak. Å se hunder spankulere over scenen, eller klippes i eksentriske frisyrer, oppleves som både ubehagelig og lattervekkende.

I et vittig øyeblikk poserer en puddel i en park, før kamera plutselig zoomer ut og avslører en buksbomhekk klipt i nesten identisk pompong-form.

Flink pike sitt pent puddel

Stillbilde fra FLINK PIKE… SITT PENT!

Samspillet mellom hund og eier nærmer seg iblant noe erotisk eller obskønt, som når en kongepuddel sirkler tett rundt beina på en voksen kvinne, med snuten presset mot kjønnet hennes. Filmskaperen er opptatt av maktmisbruk overfor dyr, og mistenker hundeeierne for å ha skjulte, kanskje ubevisste motiver.

«Egentlig er det de som vil posere, men så bruker de hunden.»

Pudlene sammenliknes «rokokkodamer med pudret hår og pomponger», og «sexbomber som Marilyn Monroe.»

Terapeuten utvider problemstillingen ved å stille personlige spørsmål: «Identifiserer du deg med hundene? Minner de om noe fra barndommen din?» Hundedressur og raseoppdrett blir symboler på ufriheten mennesker pålegger seg selv og andre.

Partybilde jeg+livet+på+frogner_0003

LIVET PÅ FROGNER vant publikumsprisen på Kortfilmfestivalen i 1986, selv om den var blitt refusert til festivalens offisielle program. (Foto: Privat.)

Puddelhet

Både hundene og filmikonet Marilyn Monroe dukker opp i flere av Haugsgjerds filmer. I debutfilmen Livet på Frogner (1986) står en mann og en kvinne og samtaler høflig på et gatehjørne, når det dyriske bryter fram i form av deres forlengede selv; to hunder i hvert sitt kobbel som snuser hverandre i baken.

Iblant er hunden en egenrådig type, men puddelen later Haugsgjerd til å forbinde med å ville behage, en rolle særlig kvinner gjennom tidene har blitt belønnet for. Er kvinneligheten en puddelhet? Kan den poserende rasehunden minne om den stivpyntede småjenta på en skoleavslutning?

Flink pike sitt pent engel

Stillbilde fra FLINK PIKE… SITT PENT!

I hennes femte film, En øy i solen (1998), får en hund spille rollen som kjærlighetsvikar, når filmskaperen drar til Gran Canaria for å «lage film om kjærligheten». Hun vil studere turister som aldri dro hjem, men fant lykken med lokale fiskere eller hverandre. Etter hvert begynner hun å harselerer med intervjuobjektene, eller snakke i munnen på dem, noe som får oss til å mistenke en skjult agenda. Er hun på jakt etter en egen elsker?

Når en sjarmerende omstreifer dukker opp blir det fristende å slippe ham inn – til det viser seg at selv hunder er troløse i paradis.

En øy i solen poster

Marilyn-mytologi

Marilyn-mytologien er sentral i Haugsgjerds to fiksjonsfilmer, som begge har handling fra 1950-tallet. De er basert på regissørens egen ungdomstid, men sjangermessig handler det om svært ulike filmer.

Anna (1996) er et realistisk oppvekstdrama med kjekke motorsykkelgutter, svikefulle venninner og uforstående foreldre. Stemningen skifter fra latter til ubehag når Anna står i buskene og spionerer på vennene sine, men blir avslørt av sin uvitende og velmenende far. De populære jentene likner Marilyn-kopier med bleket hår og nylonstrømper med baksøm, mens Anna er mer uvørent kledd i anorakk og alpelue.

Dette er Haugsgjerds eneste film uten voiceover, så her blir kommentatorrollen overlatt til musikken. Elvis-slageren Love me tender uttrykke både lengsel og kjærlighetssorg.

Annas onde venner

De populære jentene flørter med motorsykkel-helten i ANNA.

Musikken står også sentralt i forløperen I Wanna Be Loved By You (1994), en komisk pastisj over 1950-tallets estetiske og moralske verdier, med en stemning som hentet ut av en Tarantino-film.

Den har karikerte figurer og en leken brutalitet, og iblant vipper handlingen over mot det groteske: Når femtenåringen bleker håret blir hun tvangsklipt av sin strenge far, som også hjelper henne å sette klystér i badekaret. Det siste er et hint til konspirasjons­teorien om at Marilyn Monroe ble drept, med sovemedisin injisert gjennom klystér.

I wanna be loved by you Marilyn-kopi

Hovedrolleinnehaver og Marilyn-lookalike Marte Remlov i I WANNA BE LOVED BY YOU.

Søsterdrap

Det dokkeaktige kvinneidealet skaver som en stein i skoen gjennom filmografien til Anne Haugsgjerd. Det som om hun ikke kan døyve sin fascinasjon, og tross bakgrunnen som Club7-er og sekstiåtter unner seg en guilty pleasure. Trolig er det mer enn glamouren som trekker, som en ekte varme og medfølelse overfor virkelighetens Marilyn Monroe.

Og likevel, i Livet på Frogner ender Haugsgjerd med å drepe sin vakre kvinnelige nabo, som soler seg på balkongen overfor den mørke, innestengte leiligheten hvor filmskaperen prøver å skrive manus. På lydsporet omtales naboen som et fruktbarhetssymbol, og vi øyner konflkten mellom to typer kvinnelighet: Den handlende, frustrerte og påkledde kvinnen, versus det vakre objektet som finner nytelse i varmen og andres blikk.

Er mordet nødvendig for å frigjøre filmskaperen? Må den aktive kvinnekarakteren kvitte seg med sin passive motpart, for å kunne fullføre prosjektet?

Livet på Frogner med skrivemaskin

Anne Haugsgjerd spiller selv hovedrollen i LIVET PÅ FROGNER.

En liknende tvetydighet finnes i Haugsgjerds sjette film, Aileen – min rødhårete venninne (2000). Her reiser hun til Normandie for å lage film om Aileen Hennes, en tidligere Penthouse-vertinne og dyrevernaktivist som nå vil forene familielivet på en bondegård med en ny karriere som malerinne.

På et tidspunkt holder hun opp et møkkagreip og en svart blondetopp, og erklærer: «Dette er de to ytterlighetene i mitt liv.»

For filmskaperen blir Hennes et utfordrende studieobjekt, hvor det er vanskelig å finne en sprekk i fasaden. Først under en promotur til London glipper kontrollen, når Aileen brutalt refuseres av den beryktede galleristen Nicholas Treadwell. Etter en nervøs kvinnelig latter sveiper kamera videre til noe galleristen har tatt inn: En kitschy popkunst-statue av Marilyn Monroe, smilende naglet til et kors av burgunderrød fløyel.

Aileen bak blondetopp

Aileen Hennes med møkkagreip og blondeundertøy.

Slacker-heltinne

Å takle refusjoner er også et tema i regissørens sjuende film, om faren Helge Haugsgjerd (1921-1982). Han definerte seg som abstrakt maler, men arbeidet de siste tredve årene av livet uten å stille ut eller selge noe bilde. Ut av dette fikk datteren en brysom og omfangsrik arv – samt tema til en film.

Opp ned er alt abstrakt… sa pappa (2014) er hennes mest åpenlyst selvbiografiske prosjekt, der hun dykker ned i farens og sin egen familiehistorie. Voiceoveren er essayistisk med mange anekdoter. Hun fletter sammen det personlige og filosofiske, og illustrerer med en frodig blanding av lydeffekter, familiebilder og malerier. Sitasjonene er hun velger er ofte morsomme og melankolske: Jeg ser fortsatt for meg kanarifuglen som pleide å sitte på farens pensel mens han malte.

Det er slående hvordan Haugsgjerd i denne siste filmen tar opp tråden fra sine to aller første. Foruten en familiehistorie er også dette en metafilm, der hun studerer den kreative prosessen, og hva som skal til for å få noe gjort – eller ikke. Fortellermåten har modnet, og voiceoveren virker mindre improvisert, selv om vi gjenkjenner selvkritikken og den latente aggresjonen. Iblant kan setningene minne om korte dikt, lest med intonasjonen til en poet, litt slepende, med pustepauser på overraskende steder.

Anne_Haugsgjerd_student_SHKS

Haugsgjerds protagonister kan virke forvirret, men også smarte og reflekterte. De skjuler ikke svakhetene, men eksponerer dem på en vittig og nevrotisk måte. Hun er mer Woody Allen enn Hollywood, mer Diane Keaton enn Marilyn Monroe, og har en humor som kunne vært kalt «quirky» i en amerikansk indiefilm. Det er søtt og rått, og fortalt med et skrått blikk, som hos slacker-heltinnene Miranda July, Greta Gerwig eller Lena Dunham.

Anne Haugsgjerd fortsetter å overraske oss, og muligens seg selv, med stadige innfall og assossiasjoner. Det er som om hun fortsatt lever etter regissør-mottoet fra sin aller første film: «Ikke kjemp mot strømmen. La strømmen føre deg.»

Essayet er en omarbeidet versjon av katalogteksten til Anne Haugsgjerds retrospektiv ved kortfilmfestivalen i Oberhausen, 5.-10. mai 2016. Det ble publisert første gangen på rushprint.no i juni 2016.

Les også: Anne Haugsgjerd får retrospektiv i Oberhausen

Anne_Haugsgjerd_1

Legg igjen en kommentar

Fra arkivet: Anne Haugsgjerd – auteur og slacker

Fra arkivet: Anne Haugsgjerd – auteur og slacker

Hva er likheten mellom en kvinne og en puddel, og hva slags forbilde var Marilyn Monroe? Anne Haugsgjerd har gjennom sju filmer overrasket oss med sine assossiasjoner og innfall, og ble i fjor den første norske filmskaper med en retrospektiv i Oberhausen. Oda Bhar gir oss en gjennomgang av hennes karriere.

Anne Haugsgjerd (f. 1944) har de siste tredve årene skapt en kresen filmografi på sju arbeider – fem dokumentarer og to novellefilmer. De fleste er essayistiske, humoristiske og selvgranskende hybridfilmer hvor fiksjon møter dokumentar – en sjanger som idag er blitt enormt populær, men hvor hun gjorde banebrytende arbeid allerede på 1980-tallet.

Fjorårets program (i 2016) ved Kurzfilmtage i Oberhausen, Tysklands eldste kortfilmfestival, var hennes aller første retrospektiv. Hun ble invitert tilbake etter i 2015 å ha besøkt festivalen med sin nyeste film, Opp ned er alt abstrakt… sa pappa (2014), som året før vant Terje Vigen-prisen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad og prisen for beste nordiske dokumentar (under 40 min) på Nordic/Docs.

Anne Haugsgjerd Nordic Docs

Dialog som voiceover

Haugsgjerds debutfilm Livet på Frogner (1986) er et selvbiografisk metaprosjekt om å lage film, med regissøren selv i hovedrollen. En frustrert filmskaper forsøker å fullføre et manus, men stadig blir distrahert av sine egne tanker og utsikten fra vinduet.

Noen voiceover var opprinnelig ikke planlagt, før prosjektet tok en uventet vending midt i klippeprosessen. Regissøren sto fast, da hun snublet over filmen The Passanger (1966) av belgisk-svenske Eric M. Nilsson, lagd i storhetstiden til den franske nybølgen, og inspirert av auteurer som Jean-Luc Godard og Chris Marker. Haugsgjerd opplevde den assossiasjonsrike formen forstyrrende og interessant, og kontaktet Nilsson gjennom felles bekjente. Etter å ha sett gjennom materialet hennes reagerte han spontant:

«Hvor har du lyden? Du trenger et lydspor!»

Anne-ved-klippebordet

En ung Anne Haugsgjerd på klipperommet.

Nilsson foreslo å spille inn lyden av en samtale, der han stilte spørsmål og hun beskrev hva de så på bildene. De gjorde tre opptak, og filmen har utdrag fra alle. Nilssons spørsmål er utelatt, for ikke å bryte tankestrømmen. Det hender at flere lydklipp overlapper, som om kvinnestemmen avbryter og diskuterer med seg selv.

Erfaringen fra denne klippeprosessen fikk stor betydning for Haugsgjerds videre karriere, både når det gjaldt metode og vilje til å eksperimentere.

Kortfilmfestivalen 2015 førte sammen Anne Haugsgjerd og Eric M. Nilsson igjen, til en samtale og et felles filmprogram. Her er et opptak av samtalen.

Hundemetaforer

Den neste filmen, Flink pike… sitt pent! (1991) tar metoden dialog-som-voiceover et skritt lenger, ved at vi hører en samtale mellom filmskaperen og en terapeut. Igjen står hun fast i klippeprosessen, angivelig i arbeidet med en film om hundeshow.

Filmen er vanskelig å ferdigstille, fordi hun blir kvalm av sine egne opptak. Å se hunder spankulere over scenen, eller klippes i eksentriske frisyrer, oppleves som både ubehagelig og lattervekkende.

I et vittig øyeblikk poserer en puddel i en park, før kamera plutselig zoomer ut og avslører en buksbomhekk klipt i nesten identisk pompong-form.

Flink pike sitt pent puddel

Stillbilde fra FLINK PIKE… SITT PENT!

Samspillet mellom hund og eier nærmer seg iblant noe erotisk eller obskønt, som når en kongepuddel sirkler tett rundt beina på en voksen kvinne, med snuten presset mot kjønnet hennes. Filmskaperen er opptatt av maktmisbruk overfor dyr, og mistenker hundeeierne for å ha skjulte, kanskje ubevisste motiver.

«Egentlig er det de som vil posere, men så bruker de hunden.»

Pudlene sammenliknes «rokokkodamer med pudret hår og pomponger», og «sexbomber som Marilyn Monroe.»

Terapeuten utvider problemstillingen ved å stille personlige spørsmål: «Identifiserer du deg med hundene? Minner de om noe fra barndommen din?» Hundedressur og raseoppdrett blir symboler på ufriheten mennesker pålegger seg selv og andre.

Partybilde jeg+livet+på+frogner_0003

LIVET PÅ FROGNER vant publikumsprisen på Kortfilmfestivalen i 1986, selv om den var blitt refusert til festivalens offisielle program. (Foto: Privat.)

Puddelhet

Både hundene og filmikonet Marilyn Monroe dukker opp i flere av Haugsgjerds filmer. I debutfilmen Livet på Frogner (1986) står en mann og en kvinne og samtaler høflig på et gatehjørne, når det dyriske bryter fram i form av deres forlengede selv; to hunder i hvert sitt kobbel som snuser hverandre i baken.

Iblant er hunden en egenrådig type, men puddelen later Haugsgjerd til å forbinde med å ville behage, en rolle særlig kvinner gjennom tidene har blitt belønnet for. Er kvinneligheten en puddelhet? Kan den poserende rasehunden minne om den stivpyntede småjenta på en skoleavslutning?

Flink pike sitt pent engel

Stillbilde fra FLINK PIKE… SITT PENT!

I hennes femte film, En øy i solen (1998), får en hund spille rollen som kjærlighetsvikar, når filmskaperen drar til Gran Canaria for å «lage film om kjærligheten». Hun vil studere turister som aldri dro hjem, men fant lykken med lokale fiskere eller hverandre. Etter hvert begynner hun å harselerer med intervjuobjektene, eller snakke i munnen på dem, noe som får oss til å mistenke en skjult agenda. Er hun på jakt etter en egen elsker?

Når en sjarmerende omstreifer dukker opp blir det fristende å slippe ham inn – til det viser seg at selv hunder er troløse i paradis.

En øy i solen poster

Marilyn-mytologi

Marilyn-mytologien er sentral i Haugsgjerds to fiksjonsfilmer, som begge har handling fra 1950-tallet. De er basert på regissørens egen ungdomstid, men sjangermessig handler det om svært ulike filmer.

Anna (1996) er et realistisk oppvekstdrama med kjekke motorsykkelgutter, svikefulle venninner og uforstående foreldre. Stemningen skifter fra latter til ubehag når Anna står i buskene og spionerer på vennene sine, men blir avslørt av sin uvitende og velmenende far. De populære jentene likner Marilyn-kopier med bleket hår og nylonstrømper med baksøm, mens Anna er mer uvørent kledd i anorakk og alpelue.

Dette er Haugsgjerds eneste film uten voiceover, så her blir kommentatorrollen overlatt til musikken. Elvis-slageren Love me tender uttrykke både lengsel og kjærlighetssorg.

Annas onde venner

De populære jentene flørter med motorsykkel-helten i ANNA.

Musikken står også sentralt i forløperen I Wanna Be Loved By You (1994), en komisk pastisj over 1950-tallets estetiske og moralske verdier, med en stemning som hentet ut av en Tarantino-film.

Den har karikerte figurer og en leken brutalitet, og iblant vipper handlingen over mot det groteske: Når femtenåringen bleker håret blir hun tvangsklipt av sin strenge far, som også hjelper henne å sette klystér i badekaret. Det siste er et hint til konspirasjons­teorien om at Marilyn Monroe ble drept, med sovemedisin injisert gjennom klystér.

I wanna be loved by you Marilyn-kopi

Hovedrolleinnehaver og Marilyn-lookalike Marte Remlov i I WANNA BE LOVED BY YOU.

Søsterdrap

Det dokkeaktige kvinneidealet skaver som en stein i skoen gjennom filmografien til Anne Haugsgjerd. Det som om hun ikke kan døyve sin fascinasjon, og tross bakgrunnen som Club7-er og sekstiåtter unner seg en guilty pleasure. Trolig er det mer enn glamouren som trekker, som en ekte varme og medfølelse overfor virkelighetens Marilyn Monroe.

Og likevel, i Livet på Frogner ender Haugsgjerd med å drepe sin vakre kvinnelige nabo, som soler seg på balkongen overfor den mørke, innestengte leiligheten hvor filmskaperen prøver å skrive manus. På lydsporet omtales naboen som et fruktbarhetssymbol, og vi øyner konflkten mellom to typer kvinnelighet: Den handlende, frustrerte og påkledde kvinnen, versus det vakre objektet som finner nytelse i varmen og andres blikk.

Er mordet nødvendig for å frigjøre filmskaperen? Må den aktive kvinnekarakteren kvitte seg med sin passive motpart, for å kunne fullføre prosjektet?

Livet på Frogner med skrivemaskin

Anne Haugsgjerd spiller selv hovedrollen i LIVET PÅ FROGNER.

En liknende tvetydighet finnes i Haugsgjerds sjette film, Aileen – min rødhårete venninne (2000). Her reiser hun til Normandie for å lage film om Aileen Hennes, en tidligere Penthouse-vertinne og dyrevernaktivist som nå vil forene familielivet på en bondegård med en ny karriere som malerinne.

På et tidspunkt holder hun opp et møkkagreip og en svart blondetopp, og erklærer: «Dette er de to ytterlighetene i mitt liv.»

For filmskaperen blir Hennes et utfordrende studieobjekt, hvor det er vanskelig å finne en sprekk i fasaden. Først under en promotur til London glipper kontrollen, når Aileen brutalt refuseres av den beryktede galleristen Nicholas Treadwell. Etter en nervøs kvinnelig latter sveiper kamera videre til noe galleristen har tatt inn: En kitschy popkunst-statue av Marilyn Monroe, smilende naglet til et kors av burgunderrød fløyel.

Aileen bak blondetopp

Aileen Hennes med møkkagreip og blondeundertøy.

Slacker-heltinne

Å takle refusjoner er også et tema i regissørens sjuende film, om faren Helge Haugsgjerd (1921-1982). Han definerte seg som abstrakt maler, men arbeidet de siste tredve årene av livet uten å stille ut eller selge noe bilde. Ut av dette fikk datteren en brysom og omfangsrik arv – samt tema til en film.

Opp ned er alt abstrakt… sa pappa (2014) er hennes mest åpenlyst selvbiografiske prosjekt, der hun dykker ned i farens og sin egen familiehistorie. Voiceoveren er essayistisk med mange anekdoter. Hun fletter sammen det personlige og filosofiske, og illustrerer med en frodig blanding av lydeffekter, familiebilder og malerier. Sitasjonene er hun velger er ofte morsomme og melankolske: Jeg ser fortsatt for meg kanarifuglen som pleide å sitte på farens pensel mens han malte.

Det er slående hvordan Haugsgjerd i denne siste filmen tar opp tråden fra sine to aller første. Foruten en familiehistorie er også dette en metafilm, der hun studerer den kreative prosessen, og hva som skal til for å få noe gjort – eller ikke. Fortellermåten har modnet, og voiceoveren virker mindre improvisert, selv om vi gjenkjenner selvkritikken og den latente aggresjonen. Iblant kan setningene minne om korte dikt, lest med intonasjonen til en poet, litt slepende, med pustepauser på overraskende steder.

Anne_Haugsgjerd_student_SHKS

Haugsgjerds protagonister kan virke forvirret, men også smarte og reflekterte. De skjuler ikke svakhetene, men eksponerer dem på en vittig og nevrotisk måte. Hun er mer Woody Allen enn Hollywood, mer Diane Keaton enn Marilyn Monroe, og har en humor som kunne vært kalt «quirky» i en amerikansk indiefilm. Det er søtt og rått, og fortalt med et skrått blikk, som hos slacker-heltinnene Miranda July, Greta Gerwig eller Lena Dunham.

Anne Haugsgjerd fortsetter å overraske oss, og muligens seg selv, med stadige innfall og assossiasjoner. Det er som om hun fortsatt lever etter regissør-mottoet fra sin aller første film: «Ikke kjemp mot strømmen. La strømmen føre deg.»

Essayet er en omarbeidet versjon av katalogteksten til Anne Haugsgjerds retrospektiv ved kortfilmfestivalen i Oberhausen, 5.-10. mai 2016. Det ble publisert første gangen på rushprint.no i juni 2016.

Les også: Anne Haugsgjerd får retrospektiv i Oberhausen

Anne_Haugsgjerd_1

Legg igjen en kommentar

MENY