– Norske VFX-bedrifter viser vei!

– Norske VFX-bedrifter viser vei!

Rovdriften på ansatte i norsk film minner om Henry Fords samlebåndsindustri fra 1920-tallet og ødelegger evnen til nyskaping, mener Cecilie Stranger-Thorsen. Hun peker på norske VFX-bedrifters lagarbeid og langsiktighet som nøkkelen til økt innovasjon i norsk filmbransje.

Foto: Storm Studios sprenger Taj Mahal i luften i studiofilmen Pixels.

En masteroppgave bekreftet nylig at filmarbeidere har usle villkår og sjeldent blir gamle på posten – saken er tidligere omtalt på rushprint.no. Forfatteren, Hilde Elise Helgesen, understreker at forholdene går ut over bransjens konkurranseevne, i tillegg til å bryte med rettigheter norske arbeidstakere har kjempet til seg de siste hundre årene.

Men det er også grunn til å rope varsku på vegne av bransjens behov for innovasjon – og ønske at filmarbeidere tenker nytt rundt lagbygging og kompetansebygging.

Film er ikke såpe

Sett utenfra har norske arbeidstakere gode rammevillkår: oppsigelsesvern og forhandlingsrett i et system med sterke fagforeninger. Men norsk arbeidslivs gode rykte skyldes ikke bare disse strukturelle forholdene. Det skyldes også at vi har et arbeidsmarked med høy grad av utdanning og kostbar arbeidskraft. Kunnskapsarbeiderens trygghet og motivasjon er derfor ikke bare en lovpålagt tvang – i en økonomi hvor mange lever av å selge tid og kunnskap, er dette også en investering.

De siste 40 årene har norsk næringsliv måttet arbeide aktivt med innovasjon og utvikling på grunn av hyppigere markedsendringer. Og man blitt tvunget til å arbeide med organisasjonsutvikling og ledelsesutvikling for å kunne skape attraktive arbeidsplasser.

Til gjengjeld har man skapt en nordisk arbeidskultur der medarbeideres ansvarsevne og initiativlyst er internasjonalt kjent.

Faktorer som trolig er en viktig del av forklaringen på at Norden scorer høyt på innovasjonsbarometere.

Man skulle tro at norsk filmbransje også var gjennomsyret av disse trendene. Den er populær og sågar myteomspunnet, den har stort innovasjonsbehov – og etter hvert en betydelig hjerneflukt til Hollywood (hvilket ses som det ypperste tegn på suksess for bransjen hjemme).

Men alle forsøk på å sammenlikne næringsliv og kulturliv faller på stengrunn. «Kreativitet er en særegen prosess», «kvalitet kan ikke måles», og «å lage kunst er ikke som å drive en såpefabrikk» blir svaret da. Nei, å lage film er ikke det samme som å lage såpe.

Nettopp derfor er det underlig at filmbransjens arbeidsvilkår minner mer på Henry Fords samlebånd fra 1920-tallet enn om sine kreative kusiner som spillbransjen og reklamebransjen.

Et samlebånd hvor arbeiderne er utbyttbare og hvor kreativ frihet handler om å slåss seg til toppen av et usynlig hierarki. Et stjernesystem hvor fagfunksjoner som markedsføring, økonomi og programmering ses som støttefunksjoner, og hvor ledelse er en påskjønnelse og et mandat til «final cut», ikke en forpliktelse til også å løfte andre.

Å tenke langsiktig lønner seg

Men offentlig støttet kultur kan være innovativt – det beviser suksessene til norske VFX-hus, selv om denne delen av bransjen også opererer i større grad på markedsvilkår. Oslo-baserte selskap som Stripe, Storm Studios, Storyline og Qvisten selger effekt- og etterarbeid til både film, tv og reklame – i Norge så vel som internasjonalt. Storm Studios var nylig ansvarlig for å sprenge Taj Mahal i luften i storproduksjonen Pixels.

Og lilleputtstatusen som norsk aktør internasjonalt fungerer kanskje som en innovasjonsdriver? Atle Krogstad Berg i Stripe fremhever i en artikkel i Rushprint 2/15 at det kreves kreativitet når man ikke har store budsjetter eller lange produksjonsperioder: «Da kan vi få til effekter som kanskje er 95 prosent av hva de store selskapene lager».

I samme artikkel fremhever Storylines Torgeir Busch teamarbeid som nøkkelen til suksess: «Vi skal ikke gjennom fem ledd for å godkjenne noe, vi sitter i samme rom og prater med hverandre hele tiden.» Slik snakker ikke ledere som leier inn folk på skrale tremånederskontrakter. Slik snakker man når man innser at kontinuitet innebærer lønnsomhet på sikt.

Lagarbeid og spesialkompetanse

Når vi diskuterer hvordan filmbransjen skal bli mer konkurransedyktig, fokuseres det på økonomiske rammeforhold: flere støttekroner, nye insentiver og piratkontroll. Men den største forskjellen på filmbransjen og innovasjonsdrevne bransjer handler om mentalitet: De fleste filmprodusenter driver forretning som om de hadde sparket i gang en ny start-up eller tre hvert eneste år, og når prosjektet endelig er realisert og filmen er vist, så lukkes butikken og går videre.

Behovet for å bygge langsiktige forretningsmodeller burde for eksempel gjøre at markedsføring ikke ble overlatt til dyre konsulenter eller et samlebånd av praktikanter som egentlig vil lage film selv. Det bør være et ansvarsområde hele virksomheten er engasjert i, og bør forvaltes av noen som elsker internett og publikum like mye som regissøren elsker film.

For å komme dit må store deler av filmbransjen løsrive seg fra gamle statushierarkier og trene opp et nytt blikk for så vel lagarbeid som spesialkompetanser.

Cecilie Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett. 

Les også: Så heldig du er, som får jobbe med film!

1 kommentar til – Norske VFX-bedrifter viser vei!

  1. Her var det mye hummer og kanari! Mens noen prosesser gjennomføres best i flate, kontinuerlige organisasjoner hvor alt også ligger til rette for innovasjon, krever andre temporære prosjektorganisasjoner med større grad av hierarki og faste roller. Her blir innovasjon naturlig nok mer krevende. Å kritisere det ene med utgangspunkt i at det ikke er likt det andre blir lite konstruktivt.

Legg igjen en kommentar

– Norske VFX-bedrifter viser vei!

– Norske VFX-bedrifter viser vei!

Rovdriften på ansatte i norsk film minner om Henry Fords samlebåndsindustri fra 1920-tallet og ødelegger evnen til nyskaping, mener Cecilie Stranger-Thorsen. Hun peker på norske VFX-bedrifters lagarbeid og langsiktighet som nøkkelen til økt innovasjon i norsk filmbransje.

Foto: Storm Studios sprenger Taj Mahal i luften i studiofilmen Pixels.

En masteroppgave bekreftet nylig at filmarbeidere har usle villkår og sjeldent blir gamle på posten – saken er tidligere omtalt på rushprint.no. Forfatteren, Hilde Elise Helgesen, understreker at forholdene går ut over bransjens konkurranseevne, i tillegg til å bryte med rettigheter norske arbeidstakere har kjempet til seg de siste hundre årene.

Men det er også grunn til å rope varsku på vegne av bransjens behov for innovasjon – og ønske at filmarbeidere tenker nytt rundt lagbygging og kompetansebygging.

Film er ikke såpe

Sett utenfra har norske arbeidstakere gode rammevillkår: oppsigelsesvern og forhandlingsrett i et system med sterke fagforeninger. Men norsk arbeidslivs gode rykte skyldes ikke bare disse strukturelle forholdene. Det skyldes også at vi har et arbeidsmarked med høy grad av utdanning og kostbar arbeidskraft. Kunnskapsarbeiderens trygghet og motivasjon er derfor ikke bare en lovpålagt tvang – i en økonomi hvor mange lever av å selge tid og kunnskap, er dette også en investering.

De siste 40 årene har norsk næringsliv måttet arbeide aktivt med innovasjon og utvikling på grunn av hyppigere markedsendringer. Og man blitt tvunget til å arbeide med organisasjonsutvikling og ledelsesutvikling for å kunne skape attraktive arbeidsplasser.

Til gjengjeld har man skapt en nordisk arbeidskultur der medarbeideres ansvarsevne og initiativlyst er internasjonalt kjent.

Faktorer som trolig er en viktig del av forklaringen på at Norden scorer høyt på innovasjonsbarometere.

Man skulle tro at norsk filmbransje også var gjennomsyret av disse trendene. Den er populær og sågar myteomspunnet, den har stort innovasjonsbehov – og etter hvert en betydelig hjerneflukt til Hollywood (hvilket ses som det ypperste tegn på suksess for bransjen hjemme).

Men alle forsøk på å sammenlikne næringsliv og kulturliv faller på stengrunn. «Kreativitet er en særegen prosess», «kvalitet kan ikke måles», og «å lage kunst er ikke som å drive en såpefabrikk» blir svaret da. Nei, å lage film er ikke det samme som å lage såpe.

Nettopp derfor er det underlig at filmbransjens arbeidsvilkår minner mer på Henry Fords samlebånd fra 1920-tallet enn om sine kreative kusiner som spillbransjen og reklamebransjen.

Et samlebånd hvor arbeiderne er utbyttbare og hvor kreativ frihet handler om å slåss seg til toppen av et usynlig hierarki. Et stjernesystem hvor fagfunksjoner som markedsføring, økonomi og programmering ses som støttefunksjoner, og hvor ledelse er en påskjønnelse og et mandat til «final cut», ikke en forpliktelse til også å løfte andre.

Å tenke langsiktig lønner seg

Men offentlig støttet kultur kan være innovativt – det beviser suksessene til norske VFX-hus, selv om denne delen av bransjen også opererer i større grad på markedsvilkår. Oslo-baserte selskap som Stripe, Storm Studios, Storyline og Qvisten selger effekt- og etterarbeid til både film, tv og reklame – i Norge så vel som internasjonalt. Storm Studios var nylig ansvarlig for å sprenge Taj Mahal i luften i storproduksjonen Pixels.

Og lilleputtstatusen som norsk aktør internasjonalt fungerer kanskje som en innovasjonsdriver? Atle Krogstad Berg i Stripe fremhever i en artikkel i Rushprint 2/15 at det kreves kreativitet når man ikke har store budsjetter eller lange produksjonsperioder: «Da kan vi få til effekter som kanskje er 95 prosent av hva de store selskapene lager».

I samme artikkel fremhever Storylines Torgeir Busch teamarbeid som nøkkelen til suksess: «Vi skal ikke gjennom fem ledd for å godkjenne noe, vi sitter i samme rom og prater med hverandre hele tiden.» Slik snakker ikke ledere som leier inn folk på skrale tremånederskontrakter. Slik snakker man når man innser at kontinuitet innebærer lønnsomhet på sikt.

Lagarbeid og spesialkompetanse

Når vi diskuterer hvordan filmbransjen skal bli mer konkurransedyktig, fokuseres det på økonomiske rammeforhold: flere støttekroner, nye insentiver og piratkontroll. Men den største forskjellen på filmbransjen og innovasjonsdrevne bransjer handler om mentalitet: De fleste filmprodusenter driver forretning som om de hadde sparket i gang en ny start-up eller tre hvert eneste år, og når prosjektet endelig er realisert og filmen er vist, så lukkes butikken og går videre.

Behovet for å bygge langsiktige forretningsmodeller burde for eksempel gjøre at markedsføring ikke ble overlatt til dyre konsulenter eller et samlebånd av praktikanter som egentlig vil lage film selv. Det bør være et ansvarsområde hele virksomheten er engasjert i, og bør forvaltes av noen som elsker internett og publikum like mye som regissøren elsker film.

For å komme dit må store deler av filmbransjen løsrive seg fra gamle statushierarkier og trene opp et nytt blikk for så vel lagarbeid som spesialkompetanser.

Cecilie Stranger-Thorsen arbeider med innovasjonsprosesser i kulturlivet i sitt Malmö-baserte firma STRANGER. Hun har to kjærligheter: historiefortelling og internett. 

Les også: Så heldig du er, som får jobbe med film!

One Response to – Norske VFX-bedrifter viser vei!

  1. Her var det mye hummer og kanari! Mens noen prosesser gjennomføres best i flate, kontinuerlige organisasjoner hvor alt også ligger til rette for innovasjon, krever andre temporære prosjektorganisasjoner med større grad av hierarki og faste roller. Her blir innovasjon naturlig nok mer krevende. Å kritisere det ene med utgangspunkt i at det ikke er likt det andre blir lite konstruktivt.

Legg igjen en kommentar

MENY