Har noen en plan?

Med fare for å komme sent til festen, denne kommentarartikkelen skal handle om skiftet av kulturminister. Tiden for kulturpolitisk monumentbygging – i form av store enheter, tunge utredninger, og høye tall – er trolig over. Filmbransjen kan også forberede seg på at det i kommende periode ikke lenger vil være deres tur til å være budsjettvinnere. Hvis filmbransjen mener de har noen særlige behov, ønsker om tiltak eller å bli tildelt oppmerksomhet, så vil det kreve en gjennomtenkt begrunnelse. Fremsatt som krav eller syting vil neppe gi noen effekt.

Etter noen år der krana ser ut til å ha stått på fullt, risikerer man nå å pådra seg hollandsk syke. Noen bør ha en plan.

I 1996 tok Anniken Huitfeldt over for Trond Giske som leder av AUF, med nei til EU høyt på dagsordenen. De har også begge engasjert seg i utdanningspolitikken. Nå har Huitfeldt fulgt etter Giske som kulturminister. Flere likheter enn disse er det ikke sikkert at det fins mellom dem. Før Giske ble kulturminister satt han i Familie- og kulturkomiteen på Stortinget. Dette var ikke noen opplagt komité for Giske å sitte i, for i foregående periode var han en reformivrig kirke og undervisnings- og forskningsminister, og i perioden før det igjen var han i finanskomiteen. Giske flyttet altså fra politisk tunge sektorer med høyt støynivå, til en på alle måter beskjeden sektor. Giske selv ironiserte over hvor små budsjettene som de forholdt seg til var. Noen tolket plasseringen av Giske i familie og kulturkomiteen som en parkering av en brysom partikronprins. I så fall mislykkes strategien. En annen tolkning var at man ønsket mer trøkk i kulturpolitikken. Det fikk man til fulle. Den alltid virketrange Giske må tidlig ha oppdaget at det i kulturpolitkken var mye upløyd mark.

Som kulturpolitiker på Stortinget gjorde Giske flere ting som senere fikk avgjørende betydning for hans virke som kulturminister. Han oppfordret de forskjellige delene av kultursektoren til mer aktivt å spille inn sine ønsker for kulturpolitikken. Fra før av var Giske vant til å forholde seg til en mengde interesseorganisasjoner som ville ha sitt syn frem. I kultursektoren var det derimot ganske stille. Giske ville lage politikk, og trengte materiale. Og for en opposisjonspolitiker var det i tillegg bra å være inne med de toneangivende aktørene. Nå deltok Giske på diverse kulturdebatter og –arrangementer. Blant annet en paneldebatt i forbindelse med Folk flest bor i kina der han med selvironisk vidd la ut om alle metanivåene i Arbeiderpartifilmen. Noen må ha coachet mannen. Og han var i ferd med å skaffe seg en fanskare.

Det andre Giske gjorde var å innlede et samarbeid med SV og Sp om formuleringen av Kulturløftet. Betydningen av dette kan ikke underslås. Kulturløftet var en viktig testballong for samarbeidsmulighetene mellom de tre partiene, for å se om de kunne gå til valg på en felles politisk plattform. De budsjettene Giske tidligere hadde raljert over, skulle økes med Kulturløftet.

Innspillende Giske fikk fra filmbransjen og en rekke andre kultursektorer ser ut til å ha vært ”send mer penger!” Dette kunne Giske levere som kulturminister, både fordi han var dyktig, men også fordi finansministeren hadde omfavnet Kulturløftet. Men pengene kom ikke gratis. For filmsektorens del har de kommet i bytte mot løfter om økt volum, økt publikumsandel og økt internasjonal prestisje, dvs. Oscar, Gullpalme, Gulløve eller Emmy. I det hele tatt var Giske svært tett på den sektoren han skulle styre. Prinsippet om armlengdes avstand ble i mange tilfeller ikke overholdt, og Giske har blitt kritisert for å overstyre diverse råd og styrer i stor skala. Giske fremsto i mange sammenhenger som lite lyttende, spesielt hvis han allerede hadde gjort seg opp en mening. Ryktene forteller også om en detaljfiksert minister som skulle godkjenne absolutt alt byråkratene foretok seg. På den annen side, det har vært svært gylne tider for kultursektoren, og særlig for filmbransjen.

Så er spørsmålet, hva kan man vente seg fra Anniken Huitfeldt?

Et hvert skifte av statsråd, uansett departement, innebærer også et skifte av tilnærming og stil. Dette er en del av den politiske hverdagen, og er ikke nødvendigvis noe dramatisk. Men forandringer blir det, ganske sikkert. Og det er lite trolig at meldingen ”send mer penger!” vil vinne særlig gehør, til tross for at Kulturløftet 2 sier at norsk films suksess skal følges opp. Nå har Sigbjørn Johnsen blitt finansminister, og han kommer til å være langt mer knipen enn det Kristin Halvorsen var. Johnsen står heller ikke i noen form for politisk gjeld til Kulturløftet, slik Halvorsen på sett og vis gjorde. Huitfeldt ser heller ikke ut til å mene at penger er det beste smøremidlet for maskineriet, slik Giske ofte har fremstått.

Anniken Huitfeldt gjorde sitt comeback i rikspolitikken da hun ble valgt inn på Stortinget i 2005, der hun ble nestleder i kirke, utdannings- og forskningskomiteen. Huitfeldt ledet også et utvalg som reviderte Arbeiderpartiets skolepolitikk. Det var tydelig at Huitfeldt skulle brukes til å gi Arbeiderpartiet troverdighet på området, og utfordre Høyres dominans uten å bli limt til SV. Men etter all turbolensen rundt Manuella Ramin Osmundsen var det slutt på å hente politiske amatører til statsrådsposter. Inn med Huitfeldt som ryddejente. Etter valget var Huitfeldt favoritt til å bli kunnskapsminister, men den posten ville Kristin Halvorsen ha. Det var også viktig for et blødende SV å få Barne-, likestillings, og inkluderingsdepartementet. Dermed kan det se ut til at det var stolleken som gjorde at Huitfeldt ble kulturminister.

I motsetning til Giske har ikke Huitfeldt hatt fire år på Stortinget til å skaffe oversikt over sektoren, bygge allianser og å legge politiske handlingsplaner. Huitfeldts politiske stab har heller ingen erfaring fra kulturfeltet. Knut Olav Åmås ironiserte over Huitfeldts manglende interesse for å tilbringe tid sammen med deltakerne på årskonferansen til Norsk kulturråd. I stedet holdt hun en svak tale, og dro nokså umiddelbart etterpå. På den annen side, heller ikke Giske hadde for vane å bli igjen for å mingle på disse konferansene.

Huitfeldt er ikke kjent for å være en oppsøkende politiker. Derimot er hun flink til å sette seg inn i store sakskomplekser, med sin bakgrunn som forsker ved Fafo bør hun være rimelig analytisk, og hun har ikke for vane å trekke forhastede slutninger (bare se hvor lite bråk det ble av å ikke støtte EM-søkad i fotball). Huitfeldt blir omtalt som lyttende, og med Huitfeldt som kulturminister vil antakelig byråkratiet få mer ansvar. Så hvis man har en god sak og velbegrunnede argumenter, bør det være mulig å bli hørt.

Huitfeldt kommer neppe til å snakke høyt om gjeve filmpriser, eller om å bli best i Norden. Hun vil nok stille seg bak målsetningene om høyt produksjonsvolum og høy publikumsandel, men disse tallene vil ganske sikkert bli satt i sammenheng med deltakelse, som ser ut til å være et nøkkelord i Huitfeldts politiske virke. Det vil si, hvem gis tilgang på å lage film, og hvem har mulighet til å se film? Den regionale filmsatsingen vil trolig få oppmerksomhet. Bli heller ikke overrasket hvis spørsmålet om kvinneandel blir utvidet til også å gjelde minoriteter og barn. Med 625 millioner kroner bevilget til filmsektoren over statsbudsjettet, hvorav 60% av disse går direkte til produksjonsstøtte, tar det seg dårlig ut når store produsentaktører truer med å slutte å lage barnefilm.

I det hele tatt, med såpass store bevilgninger bør filmbransjen vise langt større villighet til å produsere filmer som fremstår som vesentlige, og de bør bli flinkere til å synliggjøre disse filmene. I et intervju i Aftenposten (9 januar) uttrykker Huitfeldt et ønske om mer samfunnskritikk fra kultursektoren. De som måtte mene at Norge er for godt å bo i til å lage filmer med skikkelig brodd (noe Per Haddal skriver godt om i siste utgave av Rushprint) vil neppe vinne gehør hos kulturministeren.

Å spå i fremtidens økonomiske konjunkturer er en øvelse med stor feilmargin. Det er likevel ingen dristig antakelse at neste statsbudsjett ikke lenger vil være flust av vinnere og uten tapere. Det betyr innstramminger og omfordeling av midler. Hvis filmbransjen skal bli vist like stor velvilje som i forrige periode, bør noen ha en plan.

Audun Engelstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer. Han skal skrive fast for Rushprint.no