TIFF: Venting og lengting på The Host!!

TIFF dag 2

Min første fulle dag av TIFF er i god gang. Gatene begynner å fylles med feststemte cinefile. Rushtickets-køene er i dannelse. Hviskingen om hvilke filmer som duger eller suger finnes. Festivalsjef Martha Otte kommer hvert år med sin anbefaling («Skal du bare se én film i år…») i programmet. I år er dette palestinske Waiting. Men flere sier etter første visning at denne er grusomt kjedelig. Det samme sies om den tyske filmen Longing. Så er det bare venting og lengting på TIFF i år? Absolutt ikke. Dagen har bydd på stor variasjon!

Første film ut i dag var …more than 1000 words, en dokumentar om den israelske fotojournalisten Ziv Koren. Koren bor i Tel Aviv, og har i et drøyt tiår fotografert krig og elendighet i sin umiddelbare nærhet. Dette er et fascinerende emne, som alene fikk meg til å stå opp tidlig for å få med meg denne. En jødisk fotograf i møte med sitt lands forferdelige konflikt er en interessant inngang til en allerede svært omtalt konflikt.

Men filmen lider dessverre av overdreven formbruk fra regissør Solo Avital. Først og fremst gjelder dette ukontrollert malplassert musikkbruk, masete klipp og et merkelig stort fokus på fotografens modellkone (kanskje er hun kjendis i Israel?). Jeg kan se at filmskaperen har villet vise krigsfotografen både som privatperson og i sitt yrke . Men han utnytter det da heller ikke nok i den retning. Filmen er mest interessant når den holder fokus på Koren i møte med sitt yrke og kall. Da den var over var det rimelig enighet om at svakhetene dessverre overskygget styrkene.

The Host

Neste film ut var i så måte en svært positiv overraskelse; den sørkoreanske monsterfilmen The Host. Helt siden Cannes i mai har jeg vært oppmerksom på denne filmen. Den har fått den ene gode anmeldelsen etter den andre, og lenge før USA-premieren (9. mars – sjekk traileren) er det enorm hype rundt denne. Visstnok ble den i 2006 en av de mest sette filmene i sitt hjemland noensinne. Alt i alt; jeg gledet meg.

Den stillferdige Han-elven renner gjennom Seoul. En amerikansk giftlekkasje – filmens lite overbevisende åpningsscene – har skapt i elvens dyp et monster med et ufyselig mordergap og en slu hale. Ved elvebredden møter vi en broket familie som driver kiosk. De rammes hardt når det muterte monsteret stiger opp fra elven med onde hensikter!

For en herlig kinoopplevelse! The Host er en overraskende mangefasettert underholdningsfilm. Selv om den tilhører monstersjangeren slik jeg var forberedt på, er den også et familiedrama og en actionkomedie. Humoren er overraskende, actionscenene er spennende – og selv om ikke dramaet er bevegende, har karakterene masse sjarm som øses ut på lerretet. Filmen står og faller på om du tar den seriøst eller ikke, og jeg mener filmen har god selvironisk distanse. Arthaus har distribusjonen på denne i Norge, med planlagt kinopremiere i juli – den bør bli en attraksjon! Bare ikke skjul at den har humor.

TIFF: Venting og lengting på The Host!!

TIFF dag 2

Min første fulle dag av TIFF er i god gang. Gatene begynner å fylles med feststemte cinefile. Rushtickets-køene er i dannelse. Hviskingen om hvilke filmer som duger eller suger finnes. Festivalsjef Martha Otte kommer hvert år med sin anbefaling («Skal du bare se én film i år…») i programmet. I år er dette palestinske Waiting. Men flere sier etter første visning at denne er grusomt kjedelig. Det samme sies om den tyske filmen Longing. Så er det bare venting og lengting på TIFF i år? Absolutt ikke. Dagen har bydd på stor variasjon!

Første film ut i dag var …more than 1000 words, en dokumentar om den israelske fotojournalisten Ziv Koren. Koren bor i Tel Aviv, og har i et drøyt tiår fotografert krig og elendighet i sin umiddelbare nærhet. Dette er et fascinerende emne, som alene fikk meg til å stå opp tidlig for å få med meg denne. En jødisk fotograf i møte med sitt lands forferdelige konflikt er en interessant inngang til en allerede svært omtalt konflikt.

Men filmen lider dessverre av overdreven formbruk fra regissør Solo Avital. Først og fremst gjelder dette ukontrollert malplassert musikkbruk, masete klipp og et merkelig stort fokus på fotografens modellkone (kanskje er hun kjendis i Israel?). Jeg kan se at filmskaperen har villet vise krigsfotografen både som privatperson og i sitt yrke . Men han utnytter det da heller ikke nok i den retning. Filmen er mest interessant når den holder fokus på Koren i møte med sitt yrke og kall. Da den var over var det rimelig enighet om at svakhetene dessverre overskygget styrkene.

The Host

Neste film ut var i så måte en svært positiv overraskelse; den sørkoreanske monsterfilmen The Host. Helt siden Cannes i mai har jeg vært oppmerksom på denne filmen. Den har fått den ene gode anmeldelsen etter den andre, og lenge før USA-premieren (9. mars – sjekk traileren) er det enorm hype rundt denne. Visstnok ble den i 2006 en av de mest sette filmene i sitt hjemland noensinne. Alt i alt; jeg gledet meg.

Den stillferdige Han-elven renner gjennom Seoul. En amerikansk giftlekkasje – filmens lite overbevisende åpningsscene – har skapt i elvens dyp et monster med et ufyselig mordergap og en slu hale. Ved elvebredden møter vi en broket familie som driver kiosk. De rammes hardt når det muterte monsteret stiger opp fra elven med onde hensikter!

For en herlig kinoopplevelse! The Host er en overraskende mangefasettert underholdningsfilm. Selv om den tilhører monstersjangeren slik jeg var forberedt på, er den også et familiedrama og en actionkomedie. Humoren er overraskende, actionscenene er spennende – og selv om ikke dramaet er bevegende, har karakterene masse sjarm som øses ut på lerretet. Filmen står og faller på om du tar den seriøst eller ikke, og jeg mener filmen har god selvironisk distanse. Arthaus har distribusjonen på denne i Norge, med planlagt kinopremiere i juli – den bør bli en attraksjon! Bare ikke skjul at den har humor.

MENY