Å skape et monsterunivers

Å skape et monsterunivers

Hvordan animerer man den perfekte monsterpelsen fra et lite produksjonsselskap i Tromsø? Endre Skandfer om monsteruniverset i «Dunder» som er springbrett til festivaldeltakelse, det kinesiske markedet og langfilm.

– Disse monstrene er veldig opptatt av hvordan pelsen deres skiller dem fra mennesker, forteller Endre Skandfer, animatør og regissør av kortfilmen Dunder, som nylig hadde premiere under Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF).

– Menneskene i dette universet er ikke så glad i monsterpels, men monstrene er stolte av pelsen sin. Så vi visste at vi måtte velge en teknikk hvor pelsen deres synes godt – som er vanskelig både i tegnefilm, dukkefilm og digital animasjon.

Karakterer fra flere vinkler

Dunder er en del av Dunderly-universet, en barnebokserie illustrert av Skandfer og skrevet av navnebror Endre Lund Eriksen.

– Prosjektet kom i stand sammen med forlaget GAN Aschehoug. De er flinke på lærebøker til barnehage og grunnskole, og på 90-tallet hadde de konseptet Sesam stasjon, med tv-serie, lærebøker og mye pedagogisk materiell, forteller Skandfer.

De ønsket seg et nytt konsept, og tok kontakt med Endre Lund Eriksen som blant annet har skrevet bokserien og manus til Pitbullterje. Lund Eriksen hadde en idé om et monsterunivers, og ville ha med Skandfer som illustratør og designer.

Nå består Dunderlys univers av bøker, kosedyr og spill, og de første bøkene er blant annet oversatt til kinesisk, utgitt på et forlag i Beijing. Allerede fra starten av ønsket Skandfer at dette skulle bli film.

– Jeg er jo egentlig animatør, ikke illustratør, så jeg designet karakterene og universet som om det var animasjonsfilm. Jeg ville ha karakterer som fungerer fra alle vinkler, og tegnet kart over verdenen deres og hvordan alt henger sammen. 

Fra kortfilmen «Dunder». Foto: Fabelfjord.
Fra kortfilmen «Dunder». Foto: Fabelfjord.

Problemet med pels

I 2013 startet Skandfer, Lund Eriksen og produsent og daglig leder Merete Korsberg Dalsbø produksjonsselskapet Fabelfjord i Tromsø, med mål om å skape et animasjonsmiljø i nord. Med Skandfers bakgrunn fra tegnefilm var det først naturlig at Dunder skulle ha det uttrykket.

– Det ville ligna mer på bøkene også. Samtidig så jeg at det var så mange detaljer på tegningene at å gjengi det ville blitt fryktelig tidkrevende og dyrt. Antagelig hadde vi ikke fått det til så bra heller. Det er vanskelig å finne nok flinke tegnefilmanimatører for tida – faget har dødd litt ut.

Skandfer vurderte derfor om det var mulig å gjøre filmen i stop motion.

– Men igjen var problemet pels. Vi så på Fantastic Mr. Fox, hvor det er mye pels. Men den rører seg hver gang animatøren tar i dukkene, så den blir stående og blafre hele tiden. Det synes jeg er litt forstyrrende. Dessuten ville en slik produksjon kreve at vi satte opp et svært studio som måtte stå ganske lenge, hvor mange animatører kan jobbe på ett og samme sted. Og siden vi ønsket å gjøre mest mulig av produksjonen i Nord-Norge, tenkte vi det ville bli for vanskelig.

Så kom Skandfer over filmen om Gruffalo, laget av det tyske selskapet Studio Soi. Der bruker de miniatyrer som scenografi, mens karakterene er digitale.

– Gruffalo har ikke hårete pels, der er det mer plastelina-looken. Men det ble en sterk referanse for oss.

De hyret inn Sunit Parekh, mannen ansvarlig for motion control i The Gruffalo-filmen, som fikk oppdraget med både motion control og foto på Dunder. I Oslo gjorde de testopptak med en liten modell på rundt en kvadratmeter.

– Da vi visste hva som fungerte av lyssetting og materialer, bygde vi en ganske stor modell her i Oslo, som ble satt på en trailer og kjørt til Filmcamp i Målselv hvor innspillinga skjedde over 14 dager. Den modellen ble bygd i et lokale i Oslo i tredje etasje, med vindeltrapp, forteller Skandfer.

– Og der kom jo ikke modellen ned, viste det seg. Så for å få den ut, måtte vi heise den ned – etter å ha saget den opp i mindre biter. Det var smertefullt.

Innsamling for pels

Selv om de fant frem til hvilken teknikk de ønsket å bruke, ble det en krevende prosess.

– Vi har 116 shots i filmen, tror jeg. Og å skulle sy dette sømløst sammen ble i praksis å ha 116 visual effect-shots hvor man skal integrere CGI og en fotografert bakgrunn. Det er mange bilder for en kortfilm. Selv om fotobakgrunnen er en miniatyr, er det i prinsippet det samme som å integrere en dinosaur i et liveopptak.

Underveis har de vært fire mennesker i studio, og i tillegg brukt frilansere fra Norge, Danmark, Nederland, Polen, India og Australia. Noe arbeid har også foregått i England og Frankrike

– Kortfilmen er laget uten støtte fra NFI, og det er en dyr kortfilm på over 2 millioner kroner, forteller Skandfer.

– For et ferskt studio som oss, uten kapital i bunnen, var det vanskelig å skaffe. På et tidspunkt i høst måtte vi stoppe produksjonen noen uker og kjøre en crowdfundingkampanje for å komme videre. Det ble en innsamling til monsterpels. Folk ga mer enn 200 000 for at monstrene skulle bli varme til premieren på utekinoen i Tromsø.

Endre Skandfer på settet til «Dunder». Foto: Fabelfjord.
Endre Skandfer på settet til «Dunder». Foto: Fabelfjord.

Skandfer satt fortsatt og klippet filmen da den skulle vises under TIFF, men de kom i mål fem minutter før visningen startet. Selv med en krevende prosess mener Skandfer de ikke kunne fått til filmens uttrykk på en annen måte, med en annen teknikk.

– Det ville jeg ikke gjort om på. Jeg har ikke sett så mange filmer som ser sånn ut. Og jeg liker at publikum kanskje blir litt fascinert av det. At de ikke med en gang skjønner hvordan det er gjort. At vi har skapt noe som er litt annerledes. Det håper jeg vi har fått til.

Å etablere et miljø

Det er ifølge Skandfer mye de har lært fra kortfilmen som skal videreføres om det går som de ønsker – om de får lage langfilm fra Dunderly-universet.

– Men det er også ting vi kunne gjort smartere, enklere, rimeligere. Å starte en produksjon uten å ha den ferdigfinansiert ble litt for nervepirrende, og i overkant shoestring noen ganger. Vi skal ikke gjøre et stort prosjekt på den måten. Men for oss er dette mye mer enn ni minutter animasjon. Vi håper dette kan være Fabelfjords break inn i bransjen som selskap.

Siden de forsøker å etablere en base i Tromsø, trenger de noe å vise til for å få jobbe med større prosjekter.

– Det finnes ikke noe etablert animasjonsmiljø i Nord-Norge fra før av, så det er ikke bare å ansette folk og starte opp. Det er få animatører som bor her oppe, og ingen som hadde akkurat den kompetansen vi så etter. Men mange i animasjonsbransjen kommer fra Nord-Norge, og vi håper i fremtida at nordlendinger kan tenke seg å jobbe i Tromsø. At det blir et stort nok fagmiljø her.

Fra «Dunder». Foto: Fabelfjord.
Fra «Dunder». Foto: Fabelfjord.

Dialogfri barnefilm

Nå skal kortfilmen benyttes som springbrett til langfilmen – blant annet i mars når de drar til Cartoon Movie i Lyon, Frankrike for å pitche ideen. I tillegg håper Skandfer at Dunder skal innom ulike festivaler i året som kommer, før den går videre til tv-visning og nettdistribusjon.

– Så blir det lansering i Kina etter hvert, siden deres internett er litt avsondret fra vårt, forteller han.

– Vi ble veldig overraska da bøkene ble oversatt til kinesisk, på deres initiativ. De hadde en agent i Norge som plukket det opp. Men da vi reiste dit, så vi raskt at kulturforskjellen ikke er så stor. Når du snakker med barn, er den nesten ikke-eksisterenede. Barn er barn, de ler av de samme tingene og blir berørt av det samme. Vi har ikke trengt å tenke på at historien må kunne «passe» i Kina.

– Men vi har gjort filmen uten dialog, så vi skal slippe å lage så mange versjoner.

Han håper unger kan få glede av versjonen slik den er nå, med tre barn fra Tromsø som stemmene i filmen, uten meningsbærende dialog.

– Men skal vi lage en spillefilm, vil den få dialog, bedyrer han.

– Det var en morsom idé å gjørte kortfilmen sånn, men som regissør har det vært vanskelig og litt tvangstrøyeaktig noen ganger. Man har lyst til at de skal si noen ting for å gjøre ting tydelig. Det har vært utfordrende for animatørene også, det krever voldsomt mye av animasjonen når kroppsspråket skal bære så mye av handlingen og emosjonene.

– Men jeg ble veldig stolt av resultatet. De har gjort en fantastisk jobb. Jeg som har gjort mye animasjon i reklame – der opererer man veldig på overflata. Men her kan vi dykke ned i mørkere toner også. Ned i sinnet på monstrene.

Legg igjen en kommentar

Å skape et monsterunivers

Å skape et monsterunivers

Hvordan animerer man den perfekte monsterpelsen fra et lite produksjonsselskap i Tromsø? Endre Skandfer om monsteruniverset i «Dunder» som er springbrett til festivaldeltakelse, det kinesiske markedet og langfilm.

– Disse monstrene er veldig opptatt av hvordan pelsen deres skiller dem fra mennesker, forteller Endre Skandfer, animatør og regissør av kortfilmen Dunder, som nylig hadde premiere under Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF).

– Menneskene i dette universet er ikke så glad i monsterpels, men monstrene er stolte av pelsen sin. Så vi visste at vi måtte velge en teknikk hvor pelsen deres synes godt – som er vanskelig både i tegnefilm, dukkefilm og digital animasjon.

Karakterer fra flere vinkler

Dunder er en del av Dunderly-universet, en barnebokserie illustrert av Skandfer og skrevet av navnebror Endre Lund Eriksen.

– Prosjektet kom i stand sammen med forlaget GAN Aschehoug. De er flinke på lærebøker til barnehage og grunnskole, og på 90-tallet hadde de konseptet Sesam stasjon, med tv-serie, lærebøker og mye pedagogisk materiell, forteller Skandfer.

De ønsket seg et nytt konsept, og tok kontakt med Endre Lund Eriksen som blant annet har skrevet bokserien og manus til Pitbullterje. Lund Eriksen hadde en idé om et monsterunivers, og ville ha med Skandfer som illustratør og designer.

Nå består Dunderlys univers av bøker, kosedyr og spill, og de første bøkene er blant annet oversatt til kinesisk, utgitt på et forlag i Beijing. Allerede fra starten av ønsket Skandfer at dette skulle bli film.

– Jeg er jo egentlig animatør, ikke illustratør, så jeg designet karakterene og universet som om det var animasjonsfilm. Jeg ville ha karakterer som fungerer fra alle vinkler, og tegnet kart over verdenen deres og hvordan alt henger sammen. 

Fra kortfilmen «Dunder». Foto: Fabelfjord.
Fra kortfilmen «Dunder». Foto: Fabelfjord.

Problemet med pels

I 2013 startet Skandfer, Lund Eriksen og produsent og daglig leder Merete Korsberg Dalsbø produksjonsselskapet Fabelfjord i Tromsø, med mål om å skape et animasjonsmiljø i nord. Med Skandfers bakgrunn fra tegnefilm var det først naturlig at Dunder skulle ha det uttrykket.

– Det ville ligna mer på bøkene også. Samtidig så jeg at det var så mange detaljer på tegningene at å gjengi det ville blitt fryktelig tidkrevende og dyrt. Antagelig hadde vi ikke fått det til så bra heller. Det er vanskelig å finne nok flinke tegnefilmanimatører for tida – faget har dødd litt ut.

Skandfer vurderte derfor om det var mulig å gjøre filmen i stop motion.

– Men igjen var problemet pels. Vi så på Fantastic Mr. Fox, hvor det er mye pels. Men den rører seg hver gang animatøren tar i dukkene, så den blir stående og blafre hele tiden. Det synes jeg er litt forstyrrende. Dessuten ville en slik produksjon kreve at vi satte opp et svært studio som måtte stå ganske lenge, hvor mange animatører kan jobbe på ett og samme sted. Og siden vi ønsket å gjøre mest mulig av produksjonen i Nord-Norge, tenkte vi det ville bli for vanskelig.

Så kom Skandfer over filmen om Gruffalo, laget av det tyske selskapet Studio Soi. Der bruker de miniatyrer som scenografi, mens karakterene er digitale.

– Gruffalo har ikke hårete pels, der er det mer plastelina-looken. Men det ble en sterk referanse for oss.

De hyret inn Sunit Parekh, mannen ansvarlig for motion control i The Gruffalo-filmen, som fikk oppdraget med både motion control og foto på Dunder. I Oslo gjorde de testopptak med en liten modell på rundt en kvadratmeter.

– Da vi visste hva som fungerte av lyssetting og materialer, bygde vi en ganske stor modell her i Oslo, som ble satt på en trailer og kjørt til Filmcamp i Målselv hvor innspillinga skjedde over 14 dager. Den modellen ble bygd i et lokale i Oslo i tredje etasje, med vindeltrapp, forteller Skandfer.

– Og der kom jo ikke modellen ned, viste det seg. Så for å få den ut, måtte vi heise den ned – etter å ha saget den opp i mindre biter. Det var smertefullt.

Innsamling for pels

Selv om de fant frem til hvilken teknikk de ønsket å bruke, ble det en krevende prosess.

– Vi har 116 shots i filmen, tror jeg. Og å skulle sy dette sømløst sammen ble i praksis å ha 116 visual effect-shots hvor man skal integrere CGI og en fotografert bakgrunn. Det er mange bilder for en kortfilm. Selv om fotobakgrunnen er en miniatyr, er det i prinsippet det samme som å integrere en dinosaur i et liveopptak.

Underveis har de vært fire mennesker i studio, og i tillegg brukt frilansere fra Norge, Danmark, Nederland, Polen, India og Australia. Noe arbeid har også foregått i England og Frankrike

– Kortfilmen er laget uten støtte fra NFI, og det er en dyr kortfilm på over 2 millioner kroner, forteller Skandfer.

– For et ferskt studio som oss, uten kapital i bunnen, var det vanskelig å skaffe. På et tidspunkt i høst måtte vi stoppe produksjonen noen uker og kjøre en crowdfundingkampanje for å komme videre. Det ble en innsamling til monsterpels. Folk ga mer enn 200 000 for at monstrene skulle bli varme til premieren på utekinoen i Tromsø.

Endre Skandfer på settet til «Dunder». Foto: Fabelfjord.
Endre Skandfer på settet til «Dunder». Foto: Fabelfjord.

Skandfer satt fortsatt og klippet filmen da den skulle vises under TIFF, men de kom i mål fem minutter før visningen startet. Selv med en krevende prosess mener Skandfer de ikke kunne fått til filmens uttrykk på en annen måte, med en annen teknikk.

– Det ville jeg ikke gjort om på. Jeg har ikke sett så mange filmer som ser sånn ut. Og jeg liker at publikum kanskje blir litt fascinert av det. At de ikke med en gang skjønner hvordan det er gjort. At vi har skapt noe som er litt annerledes. Det håper jeg vi har fått til.

Å etablere et miljø

Det er ifølge Skandfer mye de har lært fra kortfilmen som skal videreføres om det går som de ønsker – om de får lage langfilm fra Dunderly-universet.

– Men det er også ting vi kunne gjort smartere, enklere, rimeligere. Å starte en produksjon uten å ha den ferdigfinansiert ble litt for nervepirrende, og i overkant shoestring noen ganger. Vi skal ikke gjøre et stort prosjekt på den måten. Men for oss er dette mye mer enn ni minutter animasjon. Vi håper dette kan være Fabelfjords break inn i bransjen som selskap.

Siden de forsøker å etablere en base i Tromsø, trenger de noe å vise til for å få jobbe med større prosjekter.

– Det finnes ikke noe etablert animasjonsmiljø i Nord-Norge fra før av, så det er ikke bare å ansette folk og starte opp. Det er få animatører som bor her oppe, og ingen som hadde akkurat den kompetansen vi så etter. Men mange i animasjonsbransjen kommer fra Nord-Norge, og vi håper i fremtida at nordlendinger kan tenke seg å jobbe i Tromsø. At det blir et stort nok fagmiljø her.

Fra «Dunder». Foto: Fabelfjord.
Fra «Dunder». Foto: Fabelfjord.

Dialogfri barnefilm

Nå skal kortfilmen benyttes som springbrett til langfilmen – blant annet i mars når de drar til Cartoon Movie i Lyon, Frankrike for å pitche ideen. I tillegg håper Skandfer at Dunder skal innom ulike festivaler i året som kommer, før den går videre til tv-visning og nettdistribusjon.

– Så blir det lansering i Kina etter hvert, siden deres internett er litt avsondret fra vårt, forteller han.

– Vi ble veldig overraska da bøkene ble oversatt til kinesisk, på deres initiativ. De hadde en agent i Norge som plukket det opp. Men da vi reiste dit, så vi raskt at kulturforskjellen ikke er så stor. Når du snakker med barn, er den nesten ikke-eksisterenede. Barn er barn, de ler av de samme tingene og blir berørt av det samme. Vi har ikke trengt å tenke på at historien må kunne «passe» i Kina.

– Men vi har gjort filmen uten dialog, så vi skal slippe å lage så mange versjoner.

Han håper unger kan få glede av versjonen slik den er nå, med tre barn fra Tromsø som stemmene i filmen, uten meningsbærende dialog.

– Men skal vi lage en spillefilm, vil den få dialog, bedyrer han.

– Det var en morsom idé å gjørte kortfilmen sånn, men som regissør har det vært vanskelig og litt tvangstrøyeaktig noen ganger. Man har lyst til at de skal si noen ting for å gjøre ting tydelig. Det har vært utfordrende for animatørene også, det krever voldsomt mye av animasjonen når kroppsspråket skal bære så mye av handlingen og emosjonene.

– Men jeg ble veldig stolt av resultatet. De har gjort en fantastisk jobb. Jeg som har gjort mye animasjon i reklame – der opererer man veldig på overflata. Men her kan vi dykke ned i mørkere toner også. Ned i sinnet på monstrene.

Legg igjen en kommentar

MENY