Det uferdige mennesket – om Paul Tunges spillefilm «Fountain of Youth»

Det uferdige mennesket – om Paul Tunges spillefilm «Fountain of Youth»

Paul Tunges nye spillefilm «Fountain of Youth», som har premiere under BIFF, er mollstemt og mørk, men preges samtidig av en svevende letthet i uttrykket som er imponerende, mener Gunnar Iversen. ”Tunge er en følsom stemningsmaler som fanger inn det usagte i det sagte, og som kan fortelle mye i et enkelt klipp, et blikk eller et ansiktsuttrykk”.

Olav lever et liv uten forankring. Han svever gjennom tilværelsen. Han mangler den tyngde som familiebånd, relasjoner, venner eller et meningsfylt arbeid kan gi. Olav er løsrevet fra alle vanlige sammenhenger, i fritt fall i livet. Tilsynelatende flyter han alene rundt i en verden han gir inntrykket av å mestre, men som bryter ham ned og huler ham ut. Han prøver å fylle et voksende indre svart hull med porno, alkohol og voldsfantasier, men spises isteden opp innenfra. Han er uten noen form for bakkekontakt, og han tar ut sin økende frustrasjon og aggresjon på verden omkring seg.

Paul Tunges nye spillefilm Fountain of Youth, vises på BIFF og får premiere i Oslo 12. oktober. Den preges av et djervere formuttrykk og en mer sammensatt stil enn regissørens tidligere filmer. Det er en film som har tyngde, men som svever med en tilsynelatende letthet i uttrykket, samtidig som stiller viktige eksistensielle og samfunnsmessige spørsmål. Hva skjer med et menneske som rives løs fra alle sosiale bånd? Hva gir egentlig et liv tyngde? Hvordan er det personlige og det sosiale vevet sammen i et menneske? Det er slike spørsmål Paul Tunge forsøker å stille med Fountain of Youth, og svarene er det langt på vei opp til oss tilskuere å gi.

Paul Tunge er en av de mest karakteristiske og lovende filmskaperne vi har i Norge i dag. Tidligere har han laget mikrobudsjettfilmene Kano (2011) og Demning (2015) som viser at han har en helt egen stemme (les Iversens essay om Demning). Tunge er et særegent talent. Han har et spesielt blikk for kompliserte og sammensatte stemninger og karakterer, og hans langfilmer er skildringer av mennesker som er på flukt fra seg selv. Kano og Demning ble laget i pauser mellom arbeidet som innspillingsleder på andres spillefilmer, eller mens han har laget kortfilm.

Det nye filmen Fountain of Youth, som skal vises på BIFF neste uke, er som Tunges tidligere spillefilmer laget utenfor det vanlige norske støttesystemet, men det er ikke fordi han nødvendigvis er i mot finansieringen av film slik det er offentlig organisert i Norge i dag. Han ville produsere film på en annen måte for å få større frihet. Den nye filmen er laget for 120 000 kroner. 35 000 fikk Tunge i støtte fra Kaja og Bårds fond for gode formål, resten er egenfinansiert eller med midler fra forlaget Fanfare. Selskapet Film farms har støttet noe i etterarbeidet.

At budsjettet er minimalt og produksjonsprosessen uvanlig, er intet hinder for å produsere film som betyr mer enn de fleste vanlige norske filmer. Fountain of Youth hadde intet tradisjonelt manus, men 80 % av dialog og monolog er likevel skrevet av Tunge, selv om han alltid er åpen for improvisasjon. Filmingen startet med fem dager da bare opptak av hovedpersonens tankerekker ble gjort, og dette dannet grunnlaget som de øvrige opptakene ble lagt til.

Paul Tunge har for lengst bevist at han kan lage gode og viktige filmer, og hans tre spillefilmer viser at det norske offentlige støttesystemet mangler evnen til å plukke opp og støtte unge filmskapere som vil noe og kan noe. Selv om Tunge selv legger vekt på at han ønsker å lage film på den måten han har laget sine egne filmer, og et større budsjett garanterer ikke nødvendigvis noen bedre filmer, er det på høy tid at han får enda større muligheter til å realisere sine filmideer i framtiden.

Ungdomskilden

Fountain of Youth handler om Olav (Jørgen Hausberg Nilsen). Han er i slutten av tjueårene, synes å være selvstendig næringsdrivende, og bedriver en slags konsulentvirksomhet som selger. Kanskje er han en fikser som lager IT-løsninger, kanskje er han børsspekulant, eller kanskje han er markedsføringskonsulent. Han sitter i et tomt kontor eller vandrer gatelangs med kunder i den andre enden av mobiltelefonen. Han intervjuer noen yngre mennesker, kanskje fordi han trenger å møte andre mennesker, kanskje fordi han vil utvide virksomheten sin. Han ser ut over storbyen fra kontorvinduet sitt. Etternavnet er usikkert. Kanskje heter han Olav Astrup, kanskje heter han Olav Mykletun.

Olav har ingen venner eller familie. Han har en fire måneder gammel datter, men han har ikke sett henne og har ingen kontakt med moren lenger. Noe har skjedd og hun vil ikke ha noen kontakt med ham. Han vil gjerne se datteren, men han forstår at det ikke er mulig. Moren og faren er også borte, og faren forlot ham og moren en gang i barndommen. Olavs følelser for foreldrene er sammensatte, og spesielt faren blir mer og mer nærværende i livet hans gjennom minner og tanker. Barndomsminner blir stadig viktigere og viktigere i filmen, og faren framstår som en aggressiv bølle som pusher sønnen mot en karriere som fotballproff gjennom løpetrening, push ups og responstrening.

Olav søker kontakt, men alle forsøk på å nærme seg andre mennesker ender i aggresjon og vold. Han klarer ikke å strekke seg ut mot verden. Han forblir en brautende bølle som skryter og truer. En litt eldre mann dukker opp i filmen, og får ham til å begynne å spille inn sine tanker og assosiasjoner på mobiltelefonen. Mannen dukker også opp på slutten av filmen. Med en nylonstrømpe over hodet vil han døpe Olav. Det er usikkert hvem han er. Kanskje er han en leder av et rollespill, en eksperimentell terapeut eller en sektleder? Filmen indikerer bare at han har et slags grep om Olav, og presser ham til selverkjennelse og til desperat fortvilelse.

Filmen slutter like brått som den begynner. Olav har en ung kvinne til intervju på sitt kontor. Han doper henne ned. Plutselig faller hun bevisstløs fra stolen. Han begynner å kle av henne, ser på brystene hennes, men føler en voldsom kvalme som fjerner ham fra kvinnen på gulvet. Han ser opp på viften i taket som langsomt roterer rundt sin akse.

Bevissthetsstrøm

Det er lettere å si hva Fountain of Youth ikke er enn å si hva filmen er. Paul Tunges film er ikke noe inntrengende psykologisk portrett av Olav, og det er heller ikke noen film med dramatisk og fortellermessig utvikling. Persongalleriet er lite, alle rundt Olav er bare vage skygger som flyter inn i livet hans og så forsvinner ut igjen like fort som de kom inn, og hendelsene er vage og konturløse. Det er en stemningsrapport mer enn en fortelling vi får servert, men samtidig er det en film med en særegen og uggen stemning som skaper intens uhygge ettersom vi synker inn i den.

Fountain of Youth ligger nære den europeiske modernistiske filmtradisjonen, i sin insisterende vilje til å si kanskje, og skape en produktiv usikkerhet snarere enn en påståelig skråsikkerhet. Istedenfor å gjøre Olav, hendelsene i filmen, eller tid og rom enkle og forståelige størrelser, som vi umiddelbart sanser og forstår, forblir Fountain of Youth hemmelighetsfull og sammensatt. Det er en fortelling her, og et portrett av Olav, men alt er fortalt i en komplisert mosaikk av fragmenter. Småbiter som langsomt samler seg til et tydeligere bilde, men som aldri blir overtydelig eller forenklende.

I en tid hvor formeksperimenter ses på med forundring og uvilje, spesielt i norsk film, klarer Paul Tunge å lage en film som på den ene siden er lett å forstå, men som på den andre siden er så komplisert at når man begynner å tenke løser den seg opp igjen og gir rom for mange tanker og følelser. Den renner som sand gjennom fingrene våre, men samler seg også som en vond klump som vokser og vokser i magen.

Det er det pregnante øyeblikket Paul Tunge søker. Den lille scenen som forteller oss noe vesentlig om Olav og om vårt moderne liv, men som samtidig ikke er så reduserende at alle usikkerheter og hemmeligheter viskes bort. Filmen er mollstemt, tung, mørk og uggen, men preges samtidig av en svevende letthet i uttrykket som er imponerende. Tunge er en følsom stemningsmaler som fanger inn det usagte i det sagte, og som kan fortelle mye i et enkelt klipp, et blikk eller et ansiktsuttrykk.

Først og fremst skildrer Fountain of Youth en indre tilstand. Det er et psykisk landskap, en subjektivitet, Paul Tunge skildrer. Olavs ord er en ustoppelig bevissthetsstrøm som tar over filmen og mer og mer blir til bilder. Spesielt barndommen griper inn i nåtiden som en ustoppelig kraft. Den bidrar til å forklare Olav, men blir ikke hele forklaringen. Noe av styrken i Fountain of Youth er dens insisterende avvisning av enkle psykologiske modeller. Det er filmens fremste modernistiske impuls. Vi kan ikke summere Olav opp gjennom den brutale faren eller den slumsete fraværende moren. Det er noe mer som skal til, og det er det vi som må legge til. Tunge overlater mer til oss tilskuere enn det som er vanlig, og mer enn det han har gjort i sine tidligere langfilmer, og det er befriende og godt gjort. Fountain of Youth er en film som slår en i mellomgulvet, men ikke så hardt at det gjør vondt, isteden blir slaget hengende igjen lenge etter at filmen er over som en nummen ettertanke. Da gnager scener og sekvenser med Olav og avkrever svar.

 

Det personlige og det sosiale

Noe av det som gjør Paul Tunges film så vellykket er at han fokuserer på grensesnittet mellom det personlige og det sosiale. Vi ser hvordan Olavs ensomhet, giftige maskulinitet, manglende bakkekontakt og aggresjon fører til at han ikke klarer å nå ut til andre mennesker omkring seg. Vi ser også hvordan det fører til ny aggresjon og et fravær av omtanke eller evne til å se andre enn seg selv.

Olav er ute av kontroll, men nettopp derfor vil han kontrollere sine omgivelser. Han er hjelpeløst usikker på seg selv og andre mennesker, og nettopp derfor vil han framstå som selvsikker. En av de sterkeste og mest emblematiske scenene i filmen foregår på en balkong. Olav og en ung kvinne (spilt av Maria Grazia Di Meo) snakker sammen og deler en flaske musserende vin. Det er en mesterlig scene som forteller alt om Olav, men på en indirekte og forsiktig måte, uten pekefingre eller enkle forklaringer.

Typisk for Tunges fortellermåte og stil er at vi ikke er helt sikre på om dette er et minne eller noe som foregår i filmens nåtid. Vi vet heller ikke hvordan de to har møtt hverandre. Kvinnen er navnløs, og hun kjenner ikke Olav fra tidligere. Vi er på samme måte som den unge kvinnen kastet inn i scenen, uten noen bakgrunn eller forklaring. Vi antar at vi er på en date, og at de to føler hverandre på fingrene, men alt går tilsynelatende galt.

Olav er brautende og selvsikker, for å skjule sitt indre svarte hull som suger all energi fra ham, og prøver å imponere kvinnen. Han forteller om arbeidet sitt, og hva han har. Det er firmabiler, framgang og suksess han legger vekt på. Og det er crémant på bordet mellom dem. Han vil gjøre det glassklart for kvinnen at han har det, det som skal til for suksess i livet, det som fører til penger og materiell overflod. Penger er viktigere enn kjærlighet, og penger er viktigere enn sex. Har man penger får man jo sex, som Olav sier. I denne scenen skjærer Paul Tunge inn til beinet i vår moderne tid.

På den ene siden avslører Olav seg ustanselig. Hans selvsikkerhet framhever hans usikkerhet, og tydeliggjør også hans manglende evne til å kommunisere eller til og med flørte eller forsøke å forføre den unge kvinnen. Det tydeliggjør også hans giftige maskulinitet. Hun er ikke imponert over hans valg av musserende vin. Hun er glad i all alkohol. Og når Olav virkelig vil forføre henne er det med pornografiens arsenal av flaue forklaringer og gester, som får henne til å bli utilpass og usikker. Hun vil ikke slippe ham helt, kanskje fordi hun trenger ham like mye som han trenger henne, men han er helt uvillig og uten evne til virkelig å se og møte henne, annet enn som et objekt for vage og stadig mer aggressive erotiske fantasier og drømmer. Istedenfor å søke trøst gjennom seksualitet og nærhet, og åpne seg opp slik at han virkelig kan møte noen, begynner han å snakke om hvordan valget av crémant er bevisst fordi det får sæden hans til å smake bedre enn champagne. Og når de to går inn i leiligheten hans tar han fram et gevær og stikker det inn i munnen hennes. Hun er livredd og vet ikke hva hun skal gjøre. Det lyser skrekk og usikkerhet i øynene hennes, men likevel spiller hun med. Hun slikker forsiktig på metallet. Hun har også sett film før, akkurat som Olav, hun vet også hvordan man kanskje skal gjøre i en avansert sexlek. Det slutter der, i dette speilkabinettet av kunstig liv, der ingen våger å føle noe, der intet er ekte, og der alt er en spiral mot et mørkt og blodløst hjerte.

På den andre siden peker Tunge på hvordan det mest personlige er knyttet til det sosiale. Olav mester ikke det sosiale spillet, fordi det bare er et spill for ham, ikke mer eller mindre ekte enn de voldelige videospillene han har ofret så mange år på å spille. Det personlige blir til gjennom det sosiale, og Olavs ubehagelige letthet og økende aggresjon skyldes at han ikke har de båndene som kan gjøre ham til et helt menneske. Tunges film tar utgangspunkt i det mest personlige, men viser hvordan sosiale sammenhenger former det aller mest personlige i oss og samtidig slår tilbake i våre holdninger og handlinger.

Olav framstår som en moderne entreprenør i sin forelskede enetale om seg selv som enestående og spesiell. Mannen som har det. Opprinnelig var det knyttet til magnetisk karisma og sex appeal, slik forfatteren Elinor Glyn formulerte det i romanen It fra 1927. Selvsikkerhet er en del av det, slik det også forkroppsliges i Clara Bow i Clarence Badgers filmatisering fra samme år som romanen. Også her er det noe som fører til fremgang og oppdrift i det sosiale livet, når den unge butikkdamen får en rik playboys oppmerksomhet, så det er også opprinnelig noe som er både knyttet til sex og penger. I Olavs øyne, og i vår moderne tid, er det imidlertid blitt en lummer perversjon, en tegn på nådeløshet og brutalitet. Den som har det i forretningslivet må ha overbevisning, og evnen til å overtale andre, men også være en hai som pløyer seg gjennom livet med glupsk appetitt og voldsom hensynsløshet. «I’ve got it», roper Olav til den unge kvinnen på den andre siden av bordet, som får å overbevise seg selv mer enn henne.

Det er neppe tilfeldig at Olav er en type forretningsmann frikoblet fra tradisjonelt arbeid. Han er selve symbolet på en postindustriell, nyliberal og senkapitalistisk etos, der alle mennesker er objekter. Det er ikke bare fordi han er en skadeskutt personlighet, åpenbart med en vanskelig barndom bak seg, at Olav oppfører seg som han gjør. Det er også fordi han er en sosial type. For en slik type betyr det å ha det at mennesker er objekter og ting, som er til for å brukes. De er bare brikker i et sosialt spill. At Olav ikke makter å spille dette spillet fullt ut, han mangler åpenbart det meste og definitivt også det, gjør ham til en ekstra tragisk figur.

Noe av det som gjør Fountain of Youth så skremmende og effektiv, er ikke bare skildringen av et skadeskutt menneske som forsøker å hele det såret og fylle det svarte hullet som vokser i ham, som ustanselig gnir seg mot de indre og ytre skrubbsårene i livet sitt, men at Paul Tunge peker på hvordan Olav er et resultat av en samfunnsmessig utvikling. Som menneske er Olav formet ikke bare av barndommen, men også av vår samtid og vårt syn på hva som gjør et menneske til et vellykket menneske. Dermed har Fountain of Youth også en tydeligere sosial tematikk enn i Tunges tidligere filmer, og har en klar samfunnskritikk.

Ikke minst er dette formulert i Olavs bevissthetsstrøm og holdning til kvinner og innvandrere. Han ser alle kvinner som objekter, og det er noen fragmentariske scener som kan gi inntrykk av at han ikke skiller mellom prostituerte og andre unge kvinner, men det mest aksentuerte er hans holdning til innvandrere. Fountain of Youth er ikke bare skildringen av en mann som går i oppløsning under et stort indre og ytre press, som løser seg opp foran øynene våre, men også et bilde på hvordan hverdagsrasisme oppstår av usikkerhet, selvhat og manglende evne til å se og forholde seg til andre mennesker. I en rekke små scener skildrer Tunge overbevisende hvordan Olav er en fascistisk karakter. Han forakter svakhet, ser kvinner som sexobjekter, er fascinert av vold, og alle som ikke har samme hudfarge som han selv er «pakk». Fascinasjonen overfor språklige uttrykk, og hvordan språk gjør oss til de vi er, og samtidig avslører hvem vi egentlig er, er en av de mange styrkene ved Tunges film.

 

Språk og identitet

Et av hovedtemaene i Fountain of Youth er forholdet mellom språk og identitet. Selv om skildringen av Olav er for fragmentert og springende til å få en virkelig psykologisk dybde, noe som sikkert er godt og som forhindrer en type flau psykologisk reduksjonisme som moderne film er så full av, er det gjennom språket han avslører seg og samtidig viser seg fram for oss som ser og hører.

At Olav tar opp sine tanker og assosiasjoner på mobiltelefonen framstår sikkert for noen som en dramaturgisk nødløsning, og det er kanskje ikke den mest elegante løsningen, men det muliggjør en unik tilgang til hans indre subjektivitet. Igjen er det en styrke ved filmen at alt ikke reduseres til betydningen av barndommens opplevelser. Selv om farens brutalitet og senere fravær åpenbart har en stor betydning for Olavs personlighetsdannelse og personlighetsforstyrrelse, er dette ikke alt. Også gjennom hans språklige identitet knyttes det personlige til det sosiale på en skremmende, slående og usedvanlig vellykket måte.

Olavs verden er delt i to. Det er oss mot dem. Oss er de hvite i Europa, kanskje til og med bare Skandinavia mot røkla. «Alt annet enn Europa er skittent og uferdig», sier han et sted, men korrigerer seg selv gjennom en ettertanke, og sier at kanskje er det bare Skandinavia som teller. Alt annet er skittent og uferdig. For Olav er innvandrere ikke bare en trussel mot rikets renhet, de er bokstavelig talt skitten under skosålene hans. En av filmens mest emblematiske og skremmende scener er når Olav detaljert beskriver i en enetale inn i mobiltelefonen mens han vandrer ute i mørket hvordan han en dag etter å ha pusset skoene møysommelig kommer hjem og kjenner lukten av møkk. Han har tråkket i ekskrementer. Dette fører ham ut i en lang aggressiv enetale mot innvandrere, og han fabler om å samle en gjeng og sende dem alle ut av landet. Det er en skremmende scene. Hverdagsrasismen slår over i en stumt dyp avgrunn. Det bor en liten Hitler i Olav, som vil rense landet for alt «pakk».

Det eneste som teller og som oppleves som ekte er penger i Olavs verden. «Penger er i hvert fall ekte», sier han et sted, og dette er ikke bare koplet til hans manglende evne til å møte og forstå kvinner, men det får også konsekvenser for hans verdensbilde. Så lenge alle med en annen hudfarge enn ham selv befinner seg et annet sted, ute av syne og rekkevidde, et fjernt sted ute i verden, er alt i orden. For de er jo tross alt gode arbeidere. De kan lage produkter av toppkvalitet. Riktignok må de utnyttes, og selvmord er en nødvendig bieffekt av kapitalistisk utsuging, men sånn er det jo bare.

Olavs verden og livsholdning blir nådeløst avslørt i hans bevisststrøm og monolog. Der blandes barndommens minner med aggressive utfall mot alle som truer ham. «Jeg husker at hun smilte til meg», sier han om sin mor, men så smelter bildet av moren sammen med sex og aggresjon. Han kommer umiddelbart til å tenke på store bryster med små brystvorter, og rask kommer den underliggende volden fram. «Dømmer du meg? Må jeg knuse trynet ditt?», sier han om sin bitch av en mor.

Fountain of Youth er en befriende film ikke bare gjennom sin bevisst kompliserte form, men også gjennom sin oppmerksomhet overfor det verbalspråklige. Her gjør også hovedrolleinnehaveren Jørgen Hausberg Nilsen en stor innsats. Han spilte også en av hovedrollene i Demning, men får hele scenen for seg selv i Tunges nye film, og spiller med en overbevisende kraft. Han gir ikke bare Olav en kropp og et ansikt – vekslende mellom åpenhet, uskyld og hardhet, og med like mye sinne som fortvilelse – men gjør dialog og monolog til et inntrengende og avslørende redskap for å forstå Olav som menneske og sosial type.

Språk er identitet, og identiteten avleses gjennom språket i Fountain of Youth. Den har et like sammensatt språk som bildesiden er fragmentert og collageaktig. Der bunnløs hverdagsrasisme, giftig maskulinitet og rester av hul markedsførings- og selgerretorikk blandes med dyp menneskelig fortvilelse. Ikke bare moren og faren veves inn i hans bevissthetsstrøm, men også barnet han har. «Jeg har fått et barn. Som er fire måneder nå». Han forstår at han ikke kan se henne, fordi han har gjort noe eller fordi han er den han er, en som man ikke kan stole på og som ikke klarer å være i en virkelig relasjon eller en virkelig far, men han vil likevel med heles og se barnet og holde barnet. Det er i slike øyeblikk språkets kompleksitet, og språkets unike inngang til et menneskes rotete indre, vises på en overbevisende måte. Det gjør inntrykk. Han sier alt, men samtidig intet. Han sier ingenting, men sier likevel alt.

 Demning

 Terroristens skygge

I Paul Tunges andre spillefilm Demning sitter de to hovedpersonene i filmen og snakker om Anders Behring Breivik. De lurer på hvor Breiviks aggresjon egentlig kom fra. Jeg opplever at Fountain of Youth er Tunges forsøk på å besvare dette spørsmålet. Demning har noe av samme impuls, men den nye filmen går mye lengre og er mye tydeligere knyttet til gåten Breivik. Olavs historie og bakgrunn har mange berøringspunkter og paralleller til Breivik, og det er terroristens skygge som ligger over skildringen av Olav.

Fountain of Youth har mange likhetstrekk med Tunges tidligere filmer, men i den nye filmen samler han mange av temaene i de to tidligere spillefilmene i et brennglass som kaster lys over Breivik og mange andre som ikke gjorde som ham, men som har de samme holdninger og tanker. Det er Tunges fortjeneste at han ikke gir oss enkle svar, og at han også i forsøket på å forklare hvor aggresjonene kommer fra kopler det personlige til det sosiale og samfunnsmessige.

«Min far, det er han som har definert meg», sier en av hovedpersonene i Demning, og dette synes også å være tilfellet med Olav i Fountain of Youth. Faren blir stadig viktigere i Olavs bevissthetsstrøm, og bilder fra barndommen blir stadig mer fremtredende mot slutten av filmen. Moren er fraværende. En kvinne spiller moren i det spillet som hans sektleder, terapeut eller rollespilleder setter i gang, men i tilbakeblikkene er det bare faren vi ser. Han er en følelsesløs og nådeløs leder, som pusher Olav videre i trening, men som ikke ser gutten. Og så er han plutselig borte i livet hans. Olav selv har på alle måter internalisert faren. Han har definert ham, både i handlinger og holdninger, også i sitt fravær. Han kopierer faren gjennom å få et barn, men å være fraværende, og farens holdninger slik det får uttrykk i treningen med sønnen former Olav også som et voksent menneske. Han bærer den aggressive faren med seg i sitt indre. Dette er en av de viktige aspektene ved framstillingen av en usunn og giftig maskulinitet i filmen.

Samtidig defineres Olav av sine idealer. I forretningslivet og i forholdet til andre mennesker. Han vil lykkes i liv og arbeid, og tror at det eneste saliggjørende er penger, makt og anseelse. I scenen på balkongen med den unge kvinnen snakker han med beundring om bitcoin og børsspekulasjoner. Han vil være en børshai, men tar også med seg haiens nådeløshet inn i alle personlige forhold, og dette fører til katastrofe gang på gang. Et ansettelsesintervju fører nesten til voldtekt, en uskyldig date fører til en voldslek med gevær, og en tur hjem fra byen med en annen kvinne får en blodig slutt som opphisser ham mer enn sex. Fordi han ikke har noen bakkekontakt er det pornofilmenes, videospillenes og forretningslivets holdninger til andre mennesker som former ham. Han er ikke bare et resultat av en ulykkelig barndom, av uhellet av å vokse opp med dysfunksjonelle foreldre, men han er også et resultat av vår tid. Det er også vi og vår verden som har skapt Olav.

Et annet tema i Tunges filmer er selviscenesettelse. I de to tidligere spillefilmene Kano og Demning er dette et viktig tema, og den nye filmen både tydeliggjør og kompliserer Tunge dette motivet. Olav iscenesetter seg selv, i konsulenthaiens rolle, for å unngå å komme for nære andre mennesker. Han preges av denne umulige og nedbrytende dobbeltheten. Han iscenesetter seg selv for å få avstand, men lengter egentlig etter nærhet. Dermed ødelegger han enhver mulighet for et virkelig eksistensielt møte som kan hele ham. Alle mennesker blir objekter eller ting for ham, og dermed mister han også selv samtidig.

Olavs verden sammenlignes i begynnelsen av filmen med naturens nådeløse spis-eller-bli-spist verden. Olav sitter og ser på en naturfilm om løver. Vi hører filmens kommentatorstemme snakke om løver, mens vi ser Olav sitte i en stol i mørket. Det er slik han ser sine omgivelser og sin verden, synes Tunge å si, og i hans øyne er det bedre å slå blindt fra seg. Ellers blir man selv spist.

Fountain of Youth er ikke en film om Anders Behring Breivik, men det er en film i skyggen av terroristen. Det er en film som handler om hvordan aggresjon og vold oppstår. Det oppstår når man ikke har bakkekontakt, men svever i sin egen verden. Det oppstår når man såres så dypt at man skaper et panser omkring seg slik at man ikke slipper noen andre inn på seg, og slik at man lukker alle muligheter for et virkelig gjensidig eksistensielt møte med noen andre mennesker. Det oppstår når ømhet og seksualitet perverteres til aggresjon og vold. Det oppstår når man iscenesetter seg selv i rollen som usårlig hai som har det, det som gjør ham vellykket, rik, nådeløs og umulig å såre. Og det oppstår når man ikke er blitt ferdig som menneske, og velger å leve et falskt liv, som reduserer alle omkring en til oss eller dem, og til brikker i et spill. Vi vet alt dette utmerket vel, men vi trenger å bli påminnet om det, gang på gang, og Paul Tunges film er en viktig påminnelse.

Det uferdige mennesket

Paul Tunges film åpner med en lang montasje av ulike bilder. Det er vakkert og utfordrende. Vi befinner oss både ute og inne. Det er vinter. Musikken er vakker, men mollstemt. En type elektronisk ambient musikk som sitrer med undertoner av melankoli, mørke, spenning og en intens energi. Omdreiningspunktet i bildene er et spebarn. I et av bildene ligger spebarnet på et stellebord og stirrer på oss.

Dette er et bilde som blir sittende etter at man har sett Tunges film. Det er et spebarn som er knyttet til fortellingen om og framstillingen av Olav. Det er kanskje hans barn. Barnet han ikke får treffe. Barnet som ser ut på en verden som snart skal forme ham. Kanskje skal det bli som Olav, fordi det ikke får det som trengs i livet, og fraværet skaper et svart hull i ham som vokser og vokser. Det er det uferdige mennesket vi ser. Spebarnet som for alvor er i ferd med å tre ut av det rent biologiske og bli et sosialt vesen. Famlende, ennå uten forståelse for omgivelsene, men likevel i ferd med å bli noen.

Spebarnet er også Olav, og det er alle mennesker. I det uferdige menneskets blikk ligger en insisterende oppfordring. Det er dere som skal forme meg, sier blikket. Det er dere som har skapt Olav, og det er dere som skal skape meg.

Gunnar Iversen er fast bidragsyter til Rushprint. Du kan lese alle innleggene hans her.

Legg igjen en kommentar

Det uferdige mennesket – om Paul Tunges spillefilm «Fountain of Youth»

Det uferdige mennesket – om Paul Tunges spillefilm «Fountain of Youth»

Paul Tunges nye spillefilm «Fountain of Youth», som har premiere under BIFF, er mollstemt og mørk, men preges samtidig av en svevende letthet i uttrykket som er imponerende, mener Gunnar Iversen. ”Tunge er en følsom stemningsmaler som fanger inn det usagte i det sagte, og som kan fortelle mye i et enkelt klipp, et blikk eller et ansiktsuttrykk”.

Olav lever et liv uten forankring. Han svever gjennom tilværelsen. Han mangler den tyngde som familiebånd, relasjoner, venner eller et meningsfylt arbeid kan gi. Olav er løsrevet fra alle vanlige sammenhenger, i fritt fall i livet. Tilsynelatende flyter han alene rundt i en verden han gir inntrykket av å mestre, men som bryter ham ned og huler ham ut. Han prøver å fylle et voksende indre svart hull med porno, alkohol og voldsfantasier, men spises isteden opp innenfra. Han er uten noen form for bakkekontakt, og han tar ut sin økende frustrasjon og aggresjon på verden omkring seg.

Paul Tunges nye spillefilm Fountain of Youth, vises på BIFF og får premiere i Oslo 12. oktober. Den preges av et djervere formuttrykk og en mer sammensatt stil enn regissørens tidligere filmer. Det er en film som har tyngde, men som svever med en tilsynelatende letthet i uttrykket, samtidig som stiller viktige eksistensielle og samfunnsmessige spørsmål. Hva skjer med et menneske som rives løs fra alle sosiale bånd? Hva gir egentlig et liv tyngde? Hvordan er det personlige og det sosiale vevet sammen i et menneske? Det er slike spørsmål Paul Tunge forsøker å stille med Fountain of Youth, og svarene er det langt på vei opp til oss tilskuere å gi.

Paul Tunge er en av de mest karakteristiske og lovende filmskaperne vi har i Norge i dag. Tidligere har han laget mikrobudsjettfilmene Kano (2011) og Demning (2015) som viser at han har en helt egen stemme (les Iversens essay om Demning). Tunge er et særegent talent. Han har et spesielt blikk for kompliserte og sammensatte stemninger og karakterer, og hans langfilmer er skildringer av mennesker som er på flukt fra seg selv. Kano og Demning ble laget i pauser mellom arbeidet som innspillingsleder på andres spillefilmer, eller mens han har laget kortfilm.

Det nye filmen Fountain of Youth, som skal vises på BIFF neste uke, er som Tunges tidligere spillefilmer laget utenfor det vanlige norske støttesystemet, men det er ikke fordi han nødvendigvis er i mot finansieringen av film slik det er offentlig organisert i Norge i dag. Han ville produsere film på en annen måte for å få større frihet. Den nye filmen er laget for 120 000 kroner. 35 000 fikk Tunge i støtte fra Kaja og Bårds fond for gode formål, resten er egenfinansiert eller med midler fra forlaget Fanfare. Selskapet Film farms har støttet noe i etterarbeidet.

At budsjettet er minimalt og produksjonsprosessen uvanlig, er intet hinder for å produsere film som betyr mer enn de fleste vanlige norske filmer. Fountain of Youth hadde intet tradisjonelt manus, men 80 % av dialog og monolog er likevel skrevet av Tunge, selv om han alltid er åpen for improvisasjon. Filmingen startet med fem dager da bare opptak av hovedpersonens tankerekker ble gjort, og dette dannet grunnlaget som de øvrige opptakene ble lagt til.

Paul Tunge har for lengst bevist at han kan lage gode og viktige filmer, og hans tre spillefilmer viser at det norske offentlige støttesystemet mangler evnen til å plukke opp og støtte unge filmskapere som vil noe og kan noe. Selv om Tunge selv legger vekt på at han ønsker å lage film på den måten han har laget sine egne filmer, og et større budsjett garanterer ikke nødvendigvis noen bedre filmer, er det på høy tid at han får enda større muligheter til å realisere sine filmideer i framtiden.

Ungdomskilden

Fountain of Youth handler om Olav (Jørgen Hausberg Nilsen). Han er i slutten av tjueårene, synes å være selvstendig næringsdrivende, og bedriver en slags konsulentvirksomhet som selger. Kanskje er han en fikser som lager IT-løsninger, kanskje er han børsspekulant, eller kanskje han er markedsføringskonsulent. Han sitter i et tomt kontor eller vandrer gatelangs med kunder i den andre enden av mobiltelefonen. Han intervjuer noen yngre mennesker, kanskje fordi han trenger å møte andre mennesker, kanskje fordi han vil utvide virksomheten sin. Han ser ut over storbyen fra kontorvinduet sitt. Etternavnet er usikkert. Kanskje heter han Olav Astrup, kanskje heter han Olav Mykletun.

Olav har ingen venner eller familie. Han har en fire måneder gammel datter, men han har ikke sett henne og har ingen kontakt med moren lenger. Noe har skjedd og hun vil ikke ha noen kontakt med ham. Han vil gjerne se datteren, men han forstår at det ikke er mulig. Moren og faren er også borte, og faren forlot ham og moren en gang i barndommen. Olavs følelser for foreldrene er sammensatte, og spesielt faren blir mer og mer nærværende i livet hans gjennom minner og tanker. Barndomsminner blir stadig viktigere og viktigere i filmen, og faren framstår som en aggressiv bølle som pusher sønnen mot en karriere som fotballproff gjennom løpetrening, push ups og responstrening.

Olav søker kontakt, men alle forsøk på å nærme seg andre mennesker ender i aggresjon og vold. Han klarer ikke å strekke seg ut mot verden. Han forblir en brautende bølle som skryter og truer. En litt eldre mann dukker opp i filmen, og får ham til å begynne å spille inn sine tanker og assosiasjoner på mobiltelefonen. Mannen dukker også opp på slutten av filmen. Med en nylonstrømpe over hodet vil han døpe Olav. Det er usikkert hvem han er. Kanskje er han en leder av et rollespill, en eksperimentell terapeut eller en sektleder? Filmen indikerer bare at han har et slags grep om Olav, og presser ham til selverkjennelse og til desperat fortvilelse.

Filmen slutter like brått som den begynner. Olav har en ung kvinne til intervju på sitt kontor. Han doper henne ned. Plutselig faller hun bevisstløs fra stolen. Han begynner å kle av henne, ser på brystene hennes, men føler en voldsom kvalme som fjerner ham fra kvinnen på gulvet. Han ser opp på viften i taket som langsomt roterer rundt sin akse.

Bevissthetsstrøm

Det er lettere å si hva Fountain of Youth ikke er enn å si hva filmen er. Paul Tunges film er ikke noe inntrengende psykologisk portrett av Olav, og det er heller ikke noen film med dramatisk og fortellermessig utvikling. Persongalleriet er lite, alle rundt Olav er bare vage skygger som flyter inn i livet hans og så forsvinner ut igjen like fort som de kom inn, og hendelsene er vage og konturløse. Det er en stemningsrapport mer enn en fortelling vi får servert, men samtidig er det en film med en særegen og uggen stemning som skaper intens uhygge ettersom vi synker inn i den.

Fountain of Youth ligger nære den europeiske modernistiske filmtradisjonen, i sin insisterende vilje til å si kanskje, og skape en produktiv usikkerhet snarere enn en påståelig skråsikkerhet. Istedenfor å gjøre Olav, hendelsene i filmen, eller tid og rom enkle og forståelige størrelser, som vi umiddelbart sanser og forstår, forblir Fountain of Youth hemmelighetsfull og sammensatt. Det er en fortelling her, og et portrett av Olav, men alt er fortalt i en komplisert mosaikk av fragmenter. Småbiter som langsomt samler seg til et tydeligere bilde, men som aldri blir overtydelig eller forenklende.

I en tid hvor formeksperimenter ses på med forundring og uvilje, spesielt i norsk film, klarer Paul Tunge å lage en film som på den ene siden er lett å forstå, men som på den andre siden er så komplisert at når man begynner å tenke løser den seg opp igjen og gir rom for mange tanker og følelser. Den renner som sand gjennom fingrene våre, men samler seg også som en vond klump som vokser og vokser i magen.

Det er det pregnante øyeblikket Paul Tunge søker. Den lille scenen som forteller oss noe vesentlig om Olav og om vårt moderne liv, men som samtidig ikke er så reduserende at alle usikkerheter og hemmeligheter viskes bort. Filmen er mollstemt, tung, mørk og uggen, men preges samtidig av en svevende letthet i uttrykket som er imponerende. Tunge er en følsom stemningsmaler som fanger inn det usagte i det sagte, og som kan fortelle mye i et enkelt klipp, et blikk eller et ansiktsuttrykk.

Først og fremst skildrer Fountain of Youth en indre tilstand. Det er et psykisk landskap, en subjektivitet, Paul Tunge skildrer. Olavs ord er en ustoppelig bevissthetsstrøm som tar over filmen og mer og mer blir til bilder. Spesielt barndommen griper inn i nåtiden som en ustoppelig kraft. Den bidrar til å forklare Olav, men blir ikke hele forklaringen. Noe av styrken i Fountain of Youth er dens insisterende avvisning av enkle psykologiske modeller. Det er filmens fremste modernistiske impuls. Vi kan ikke summere Olav opp gjennom den brutale faren eller den slumsete fraværende moren. Det er noe mer som skal til, og det er det vi som må legge til. Tunge overlater mer til oss tilskuere enn det som er vanlig, og mer enn det han har gjort i sine tidligere langfilmer, og det er befriende og godt gjort. Fountain of Youth er en film som slår en i mellomgulvet, men ikke så hardt at det gjør vondt, isteden blir slaget hengende igjen lenge etter at filmen er over som en nummen ettertanke. Da gnager scener og sekvenser med Olav og avkrever svar.

 

Det personlige og det sosiale

Noe av det som gjør Paul Tunges film så vellykket er at han fokuserer på grensesnittet mellom det personlige og det sosiale. Vi ser hvordan Olavs ensomhet, giftige maskulinitet, manglende bakkekontakt og aggresjon fører til at han ikke klarer å nå ut til andre mennesker omkring seg. Vi ser også hvordan det fører til ny aggresjon og et fravær av omtanke eller evne til å se andre enn seg selv.

Olav er ute av kontroll, men nettopp derfor vil han kontrollere sine omgivelser. Han er hjelpeløst usikker på seg selv og andre mennesker, og nettopp derfor vil han framstå som selvsikker. En av de sterkeste og mest emblematiske scenene i filmen foregår på en balkong. Olav og en ung kvinne (spilt av Maria Grazia Di Meo) snakker sammen og deler en flaske musserende vin. Det er en mesterlig scene som forteller alt om Olav, men på en indirekte og forsiktig måte, uten pekefingre eller enkle forklaringer.

Typisk for Tunges fortellermåte og stil er at vi ikke er helt sikre på om dette er et minne eller noe som foregår i filmens nåtid. Vi vet heller ikke hvordan de to har møtt hverandre. Kvinnen er navnløs, og hun kjenner ikke Olav fra tidligere. Vi er på samme måte som den unge kvinnen kastet inn i scenen, uten noen bakgrunn eller forklaring. Vi antar at vi er på en date, og at de to føler hverandre på fingrene, men alt går tilsynelatende galt.

Olav er brautende og selvsikker, for å skjule sitt indre svarte hull som suger all energi fra ham, og prøver å imponere kvinnen. Han forteller om arbeidet sitt, og hva han har. Det er firmabiler, framgang og suksess han legger vekt på. Og det er crémant på bordet mellom dem. Han vil gjøre det glassklart for kvinnen at han har det, det som skal til for suksess i livet, det som fører til penger og materiell overflod. Penger er viktigere enn kjærlighet, og penger er viktigere enn sex. Har man penger får man jo sex, som Olav sier. I denne scenen skjærer Paul Tunge inn til beinet i vår moderne tid.

På den ene siden avslører Olav seg ustanselig. Hans selvsikkerhet framhever hans usikkerhet, og tydeliggjør også hans manglende evne til å kommunisere eller til og med flørte eller forsøke å forføre den unge kvinnen. Det tydeliggjør også hans giftige maskulinitet. Hun er ikke imponert over hans valg av musserende vin. Hun er glad i all alkohol. Og når Olav virkelig vil forføre henne er det med pornografiens arsenal av flaue forklaringer og gester, som får henne til å bli utilpass og usikker. Hun vil ikke slippe ham helt, kanskje fordi hun trenger ham like mye som han trenger henne, men han er helt uvillig og uten evne til virkelig å se og møte henne, annet enn som et objekt for vage og stadig mer aggressive erotiske fantasier og drømmer. Istedenfor å søke trøst gjennom seksualitet og nærhet, og åpne seg opp slik at han virkelig kan møte noen, begynner han å snakke om hvordan valget av crémant er bevisst fordi det får sæden hans til å smake bedre enn champagne. Og når de to går inn i leiligheten hans tar han fram et gevær og stikker det inn i munnen hennes. Hun er livredd og vet ikke hva hun skal gjøre. Det lyser skrekk og usikkerhet i øynene hennes, men likevel spiller hun med. Hun slikker forsiktig på metallet. Hun har også sett film før, akkurat som Olav, hun vet også hvordan man kanskje skal gjøre i en avansert sexlek. Det slutter der, i dette speilkabinettet av kunstig liv, der ingen våger å føle noe, der intet er ekte, og der alt er en spiral mot et mørkt og blodløst hjerte.

På den andre siden peker Tunge på hvordan det mest personlige er knyttet til det sosiale. Olav mester ikke det sosiale spillet, fordi det bare er et spill for ham, ikke mer eller mindre ekte enn de voldelige videospillene han har ofret så mange år på å spille. Det personlige blir til gjennom det sosiale, og Olavs ubehagelige letthet og økende aggresjon skyldes at han ikke har de båndene som kan gjøre ham til et helt menneske. Tunges film tar utgangspunkt i det mest personlige, men viser hvordan sosiale sammenhenger former det aller mest personlige i oss og samtidig slår tilbake i våre holdninger og handlinger.

Olav framstår som en moderne entreprenør i sin forelskede enetale om seg selv som enestående og spesiell. Mannen som har det. Opprinnelig var det knyttet til magnetisk karisma og sex appeal, slik forfatteren Elinor Glyn formulerte det i romanen It fra 1927. Selvsikkerhet er en del av det, slik det også forkroppsliges i Clara Bow i Clarence Badgers filmatisering fra samme år som romanen. Også her er det noe som fører til fremgang og oppdrift i det sosiale livet, når den unge butikkdamen får en rik playboys oppmerksomhet, så det er også opprinnelig noe som er både knyttet til sex og penger. I Olavs øyne, og i vår moderne tid, er det imidlertid blitt en lummer perversjon, en tegn på nådeløshet og brutalitet. Den som har det i forretningslivet må ha overbevisning, og evnen til å overtale andre, men også være en hai som pløyer seg gjennom livet med glupsk appetitt og voldsom hensynsløshet. «I’ve got it», roper Olav til den unge kvinnen på den andre siden av bordet, som får å overbevise seg selv mer enn henne.

Det er neppe tilfeldig at Olav er en type forretningsmann frikoblet fra tradisjonelt arbeid. Han er selve symbolet på en postindustriell, nyliberal og senkapitalistisk etos, der alle mennesker er objekter. Det er ikke bare fordi han er en skadeskutt personlighet, åpenbart med en vanskelig barndom bak seg, at Olav oppfører seg som han gjør. Det er også fordi han er en sosial type. For en slik type betyr det å ha det at mennesker er objekter og ting, som er til for å brukes. De er bare brikker i et sosialt spill. At Olav ikke makter å spille dette spillet fullt ut, han mangler åpenbart det meste og definitivt også det, gjør ham til en ekstra tragisk figur.

Noe av det som gjør Fountain of Youth så skremmende og effektiv, er ikke bare skildringen av et skadeskutt menneske som forsøker å hele det såret og fylle det svarte hullet som vokser i ham, som ustanselig gnir seg mot de indre og ytre skrubbsårene i livet sitt, men at Paul Tunge peker på hvordan Olav er et resultat av en samfunnsmessig utvikling. Som menneske er Olav formet ikke bare av barndommen, men også av vår samtid og vårt syn på hva som gjør et menneske til et vellykket menneske. Dermed har Fountain of Youth også en tydeligere sosial tematikk enn i Tunges tidligere filmer, og har en klar samfunnskritikk.

Ikke minst er dette formulert i Olavs bevissthetsstrøm og holdning til kvinner og innvandrere. Han ser alle kvinner som objekter, og det er noen fragmentariske scener som kan gi inntrykk av at han ikke skiller mellom prostituerte og andre unge kvinner, men det mest aksentuerte er hans holdning til innvandrere. Fountain of Youth er ikke bare skildringen av en mann som går i oppløsning under et stort indre og ytre press, som løser seg opp foran øynene våre, men også et bilde på hvordan hverdagsrasisme oppstår av usikkerhet, selvhat og manglende evne til å se og forholde seg til andre mennesker. I en rekke små scener skildrer Tunge overbevisende hvordan Olav er en fascistisk karakter. Han forakter svakhet, ser kvinner som sexobjekter, er fascinert av vold, og alle som ikke har samme hudfarge som han selv er «pakk». Fascinasjonen overfor språklige uttrykk, og hvordan språk gjør oss til de vi er, og samtidig avslører hvem vi egentlig er, er en av de mange styrkene ved Tunges film.

 

Språk og identitet

Et av hovedtemaene i Fountain of Youth er forholdet mellom språk og identitet. Selv om skildringen av Olav er for fragmentert og springende til å få en virkelig psykologisk dybde, noe som sikkert er godt og som forhindrer en type flau psykologisk reduksjonisme som moderne film er så full av, er det gjennom språket han avslører seg og samtidig viser seg fram for oss som ser og hører.

At Olav tar opp sine tanker og assosiasjoner på mobiltelefonen framstår sikkert for noen som en dramaturgisk nødløsning, og det er kanskje ikke den mest elegante løsningen, men det muliggjør en unik tilgang til hans indre subjektivitet. Igjen er det en styrke ved filmen at alt ikke reduseres til betydningen av barndommens opplevelser. Selv om farens brutalitet og senere fravær åpenbart har en stor betydning for Olavs personlighetsdannelse og personlighetsforstyrrelse, er dette ikke alt. Også gjennom hans språklige identitet knyttes det personlige til det sosiale på en skremmende, slående og usedvanlig vellykket måte.

Olavs verden er delt i to. Det er oss mot dem. Oss er de hvite i Europa, kanskje til og med bare Skandinavia mot røkla. «Alt annet enn Europa er skittent og uferdig», sier han et sted, men korrigerer seg selv gjennom en ettertanke, og sier at kanskje er det bare Skandinavia som teller. Alt annet er skittent og uferdig. For Olav er innvandrere ikke bare en trussel mot rikets renhet, de er bokstavelig talt skitten under skosålene hans. En av filmens mest emblematiske og skremmende scener er når Olav detaljert beskriver i en enetale inn i mobiltelefonen mens han vandrer ute i mørket hvordan han en dag etter å ha pusset skoene møysommelig kommer hjem og kjenner lukten av møkk. Han har tråkket i ekskrementer. Dette fører ham ut i en lang aggressiv enetale mot innvandrere, og han fabler om å samle en gjeng og sende dem alle ut av landet. Det er en skremmende scene. Hverdagsrasismen slår over i en stumt dyp avgrunn. Det bor en liten Hitler i Olav, som vil rense landet for alt «pakk».

Det eneste som teller og som oppleves som ekte er penger i Olavs verden. «Penger er i hvert fall ekte», sier han et sted, og dette er ikke bare koplet til hans manglende evne til å møte og forstå kvinner, men det får også konsekvenser for hans verdensbilde. Så lenge alle med en annen hudfarge enn ham selv befinner seg et annet sted, ute av syne og rekkevidde, et fjernt sted ute i verden, er alt i orden. For de er jo tross alt gode arbeidere. De kan lage produkter av toppkvalitet. Riktignok må de utnyttes, og selvmord er en nødvendig bieffekt av kapitalistisk utsuging, men sånn er det jo bare.

Olavs verden og livsholdning blir nådeløst avslørt i hans bevisststrøm og monolog. Der blandes barndommens minner med aggressive utfall mot alle som truer ham. «Jeg husker at hun smilte til meg», sier han om sin mor, men så smelter bildet av moren sammen med sex og aggresjon. Han kommer umiddelbart til å tenke på store bryster med små brystvorter, og rask kommer den underliggende volden fram. «Dømmer du meg? Må jeg knuse trynet ditt?», sier han om sin bitch av en mor.

Fountain of Youth er en befriende film ikke bare gjennom sin bevisst kompliserte form, men også gjennom sin oppmerksomhet overfor det verbalspråklige. Her gjør også hovedrolleinnehaveren Jørgen Hausberg Nilsen en stor innsats. Han spilte også en av hovedrollene i Demning, men får hele scenen for seg selv i Tunges nye film, og spiller med en overbevisende kraft. Han gir ikke bare Olav en kropp og et ansikt – vekslende mellom åpenhet, uskyld og hardhet, og med like mye sinne som fortvilelse – men gjør dialog og monolog til et inntrengende og avslørende redskap for å forstå Olav som menneske og sosial type.

Språk er identitet, og identiteten avleses gjennom språket i Fountain of Youth. Den har et like sammensatt språk som bildesiden er fragmentert og collageaktig. Der bunnløs hverdagsrasisme, giftig maskulinitet og rester av hul markedsførings- og selgerretorikk blandes med dyp menneskelig fortvilelse. Ikke bare moren og faren veves inn i hans bevissthetsstrøm, men også barnet han har. «Jeg har fått et barn. Som er fire måneder nå». Han forstår at han ikke kan se henne, fordi han har gjort noe eller fordi han er den han er, en som man ikke kan stole på og som ikke klarer å være i en virkelig relasjon eller en virkelig far, men han vil likevel med heles og se barnet og holde barnet. Det er i slike øyeblikk språkets kompleksitet, og språkets unike inngang til et menneskes rotete indre, vises på en overbevisende måte. Det gjør inntrykk. Han sier alt, men samtidig intet. Han sier ingenting, men sier likevel alt.

 Demning

 Terroristens skygge

I Paul Tunges andre spillefilm Demning sitter de to hovedpersonene i filmen og snakker om Anders Behring Breivik. De lurer på hvor Breiviks aggresjon egentlig kom fra. Jeg opplever at Fountain of Youth er Tunges forsøk på å besvare dette spørsmålet. Demning har noe av samme impuls, men den nye filmen går mye lengre og er mye tydeligere knyttet til gåten Breivik. Olavs historie og bakgrunn har mange berøringspunkter og paralleller til Breivik, og det er terroristens skygge som ligger over skildringen av Olav.

Fountain of Youth har mange likhetstrekk med Tunges tidligere filmer, men i den nye filmen samler han mange av temaene i de to tidligere spillefilmene i et brennglass som kaster lys over Breivik og mange andre som ikke gjorde som ham, men som har de samme holdninger og tanker. Det er Tunges fortjeneste at han ikke gir oss enkle svar, og at han også i forsøket på å forklare hvor aggresjonene kommer fra kopler det personlige til det sosiale og samfunnsmessige.

«Min far, det er han som har definert meg», sier en av hovedpersonene i Demning, og dette synes også å være tilfellet med Olav i Fountain of Youth. Faren blir stadig viktigere i Olavs bevissthetsstrøm, og bilder fra barndommen blir stadig mer fremtredende mot slutten av filmen. Moren er fraværende. En kvinne spiller moren i det spillet som hans sektleder, terapeut eller rollespilleder setter i gang, men i tilbakeblikkene er det bare faren vi ser. Han er en følelsesløs og nådeløs leder, som pusher Olav videre i trening, men som ikke ser gutten. Og så er han plutselig borte i livet hans. Olav selv har på alle måter internalisert faren. Han har definert ham, både i handlinger og holdninger, også i sitt fravær. Han kopierer faren gjennom å få et barn, men å være fraværende, og farens holdninger slik det får uttrykk i treningen med sønnen former Olav også som et voksent menneske. Han bærer den aggressive faren med seg i sitt indre. Dette er en av de viktige aspektene ved framstillingen av en usunn og giftig maskulinitet i filmen.

Samtidig defineres Olav av sine idealer. I forretningslivet og i forholdet til andre mennesker. Han vil lykkes i liv og arbeid, og tror at det eneste saliggjørende er penger, makt og anseelse. I scenen på balkongen med den unge kvinnen snakker han med beundring om bitcoin og børsspekulasjoner. Han vil være en børshai, men tar også med seg haiens nådeløshet inn i alle personlige forhold, og dette fører til katastrofe gang på gang. Et ansettelsesintervju fører nesten til voldtekt, en uskyldig date fører til en voldslek med gevær, og en tur hjem fra byen med en annen kvinne får en blodig slutt som opphisser ham mer enn sex. Fordi han ikke har noen bakkekontakt er det pornofilmenes, videospillenes og forretningslivets holdninger til andre mennesker som former ham. Han er ikke bare et resultat av en ulykkelig barndom, av uhellet av å vokse opp med dysfunksjonelle foreldre, men han er også et resultat av vår tid. Det er også vi og vår verden som har skapt Olav.

Et annet tema i Tunges filmer er selviscenesettelse. I de to tidligere spillefilmene Kano og Demning er dette et viktig tema, og den nye filmen både tydeliggjør og kompliserer Tunge dette motivet. Olav iscenesetter seg selv, i konsulenthaiens rolle, for å unngå å komme for nære andre mennesker. Han preges av denne umulige og nedbrytende dobbeltheten. Han iscenesetter seg selv for å få avstand, men lengter egentlig etter nærhet. Dermed ødelegger han enhver mulighet for et virkelig eksistensielt møte som kan hele ham. Alle mennesker blir objekter eller ting for ham, og dermed mister han også selv samtidig.

Olavs verden sammenlignes i begynnelsen av filmen med naturens nådeløse spis-eller-bli-spist verden. Olav sitter og ser på en naturfilm om løver. Vi hører filmens kommentatorstemme snakke om løver, mens vi ser Olav sitte i en stol i mørket. Det er slik han ser sine omgivelser og sin verden, synes Tunge å si, og i hans øyne er det bedre å slå blindt fra seg. Ellers blir man selv spist.

Fountain of Youth er ikke en film om Anders Behring Breivik, men det er en film i skyggen av terroristen. Det er en film som handler om hvordan aggresjon og vold oppstår. Det oppstår når man ikke har bakkekontakt, men svever i sin egen verden. Det oppstår når man såres så dypt at man skaper et panser omkring seg slik at man ikke slipper noen andre inn på seg, og slik at man lukker alle muligheter for et virkelig gjensidig eksistensielt møte med noen andre mennesker. Det oppstår når ømhet og seksualitet perverteres til aggresjon og vold. Det oppstår når man iscenesetter seg selv i rollen som usårlig hai som har det, det som gjør ham vellykket, rik, nådeløs og umulig å såre. Og det oppstår når man ikke er blitt ferdig som menneske, og velger å leve et falskt liv, som reduserer alle omkring en til oss eller dem, og til brikker i et spill. Vi vet alt dette utmerket vel, men vi trenger å bli påminnet om det, gang på gang, og Paul Tunges film er en viktig påminnelse.

Det uferdige mennesket

Paul Tunges film åpner med en lang montasje av ulike bilder. Det er vakkert og utfordrende. Vi befinner oss både ute og inne. Det er vinter. Musikken er vakker, men mollstemt. En type elektronisk ambient musikk som sitrer med undertoner av melankoli, mørke, spenning og en intens energi. Omdreiningspunktet i bildene er et spebarn. I et av bildene ligger spebarnet på et stellebord og stirrer på oss.

Dette er et bilde som blir sittende etter at man har sett Tunges film. Det er et spebarn som er knyttet til fortellingen om og framstillingen av Olav. Det er kanskje hans barn. Barnet han ikke får treffe. Barnet som ser ut på en verden som snart skal forme ham. Kanskje skal det bli som Olav, fordi det ikke får det som trengs i livet, og fraværet skaper et svart hull i ham som vokser og vokser. Det er det uferdige mennesket vi ser. Spebarnet som for alvor er i ferd med å tre ut av det rent biologiske og bli et sosialt vesen. Famlende, ennå uten forståelse for omgivelsene, men likevel i ferd med å bli noen.

Spebarnet er også Olav, og det er alle mennesker. I det uferdige menneskets blikk ligger en insisterende oppfordring. Det er dere som skal forme meg, sier blikket. Det er dere som har skapt Olav, og det er dere som skal skape meg.

Gunnar Iversen er fast bidragsyter til Rushprint. Du kan lese alle innleggene hans her.

Legg igjen en kommentar

MENY