– Regelverket i bransjen følges ikke

– Regelverket i bransjen følges ikke

Vi filmarbeidere jobber mye og ofte under krevende forhold. Når vi ser publikum bli berørt av resultatet, er det verd strevet. Men hvorfor må jeg etter 33 år som frilanser fortsatt kjempe om tarifflønn, spør Kjersti Paulsen i dette innlegget.

Rallarblod var tittelen på en film fra 1979 om sluskene som levde frilans og bygde jernbanen for 100 år siden. Om filmen het det: «Hett blod og sterke never, sprit og kvinnfolk, beinhardt arbeid – men også fritid og fest.»

Jeg stjeler begrepet rallar og vil her anvende det på frilanserne i filmbransjen. Ja, det er fest på den røde løperen til premiere. For å delta på denne festen har vi sammen erfart hardt arbeid, tunge vinterstøvler, luer ned i øynene mens vi balanserer en halv-varm lunsj på en vaklende stol i et nokså kaldt partytelt ute på location.

Vi jobber mye og lenge og ofte under krevende og helt ugunstige arbeidsforhold. Årsaken til at vi holder ut – og smiler – er tilfredstillelsen ved å jobbe i team med folk som med hver sin spesialkompetanse sammen klarer å løfte regissørens visjon fra bokstaver i manus til et pulserende levende verk som kan berøre et publikum. Det er det store kicket. Det gjør at jeg har vært frilanser i norsk filmbransje i 33 år.

Å jobbe under vanskelige forhold i mange timer i lange perioder er selvsagt slitsomt. Filmproduksjon er vanskelig å tilrettelegge for de som har ryggplager, er gravide, de som skal hente barn i barnehagen eller følge opp sine gamle foreldre. De er helt avhengig av at noen gjør doble oppgaver på hjemmebane. Så kan frilanseren til gjengjeld ha veldig mye tid til overs i lange perioder – og da altfor lite penger å rutte med.

Dette kan også være til å holde ut, men kanskje altfor krevende for mange.

Det er vanskelig å finansiere film i Norge. Jo mer kompleks en produksjon er, desto dyrere blir den. Jeg tar av meg hatten for at det finnes enheter som påtar seg denne jobben – store og små filmprodusenter. De stilles overfor sterke krav til orden i sysakene.

Men i praksis følges ikke alltid regelverket mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Det mest nedslående er at uansett hvor mye kompetanse og ansiennitet jeg har opparbeidet, og selv om jeg er den beste kandidaten, så er det ikke nødvendigvis nok til å få jobben. Arbeidsgiver står helt fritt til å velge noen uten erfaring på området, det er få jobber som krever fagbrev eller dokumentert erfaring.

Fortsatt må jeg kjempe om å få tarifflønn – i 95 prosent av tilfellene.

Det finnes ingen rutiner for evaluering etter produksjoner. Jeg har ikke mulighet til å formidle erfaringer som kan gjøre den neste produksjonen bedre. Det finnes heller ingen fora der jeg kan få tilbakemelding på min innsats.

Den eneste tilbakemeldingen jeg kan få er ny jobb. Dette er mekanismene i filmbransjen som bidrar til å jage kompetente folk ut. Disse mekanismene har ikke forandret seg det siste året.

Det ville sett helt annerledes ut dersom overenskomsten mellom Filmforbundet og Produsentforeningen Virke ble fulgt. Bevilgende myndigheter, kanskje først og fremst Norsk Filminstitutt, må kunne etterse at filmproduksjoner med statlig støtte har fulgt overenskomsten som er framforhandlet mellom partene. Dersom man finner ut at så ikke har skjedd, bør det finnes sanksjonsmuligheter.

Jeg tør påstå at norske filmarbeidere har de egenskapene en hver arbeidsgiver ønsker seg: Vi har evne til å sette oss lynraskt inn i arbeidsoppgavene og på selvstendig grunnlag komme med effektive løsninger, enten det  handler om rekvisitter, casting, lyssetting eller andre fagfunksjoner.

Dessuten bidrar vi til å opprette produksjonsenheter fra bunnen av – hver gang. Det kan dreie seg om å trikse til et kostymelager og garderobefasiliteter i en låve. Eller at produksjonsassistentene lager det så hyggelig som mulig ved kaffebordet under et tre i skogen.

Stikkord er fleksibilitet, utholdenhet og tilpasningsdyktighet.

Vi bærer på mye erfaring det er viktig for bransjen å ta med seg videre. Men det forutsetter at bestemmelsene for lønns- og arbeidsforhold følges  som avtalt.

Kjersti Paulsen har vært casting-ansvarlig på 30 norske produksjoner og vant i 2011 Amandakomiteens Gullklapper. Hun har i tillegg drevet eget castingbyrå: Kampen Casting. 

Sorry, comments are closed for this post.

– Regelverket i bransjen følges ikke

– Regelverket i bransjen følges ikke

Vi filmarbeidere jobber mye og ofte under krevende forhold. Når vi ser publikum bli berørt av resultatet, er det verd strevet. Men hvorfor må jeg etter 33 år som frilanser fortsatt kjempe om tarifflønn, spør Kjersti Paulsen i dette innlegget.

Rallarblod var tittelen på en film fra 1979 om sluskene som levde frilans og bygde jernbanen for 100 år siden. Om filmen het det: «Hett blod og sterke never, sprit og kvinnfolk, beinhardt arbeid – men også fritid og fest.»

Jeg stjeler begrepet rallar og vil her anvende det på frilanserne i filmbransjen. Ja, det er fest på den røde løperen til premiere. For å delta på denne festen har vi sammen erfart hardt arbeid, tunge vinterstøvler, luer ned i øynene mens vi balanserer en halv-varm lunsj på en vaklende stol i et nokså kaldt partytelt ute på location.

Vi jobber mye og lenge og ofte under krevende og helt ugunstige arbeidsforhold. Årsaken til at vi holder ut – og smiler – er tilfredstillelsen ved å jobbe i team med folk som med hver sin spesialkompetanse sammen klarer å løfte regissørens visjon fra bokstaver i manus til et pulserende levende verk som kan berøre et publikum. Det er det store kicket. Det gjør at jeg har vært frilanser i norsk filmbransje i 33 år.

Å jobbe under vanskelige forhold i mange timer i lange perioder er selvsagt slitsomt. Filmproduksjon er vanskelig å tilrettelegge for de som har ryggplager, er gravide, de som skal hente barn i barnehagen eller følge opp sine gamle foreldre. De er helt avhengig av at noen gjør doble oppgaver på hjemmebane. Så kan frilanseren til gjengjeld ha veldig mye tid til overs i lange perioder – og da altfor lite penger å rutte med.

Dette kan også være til å holde ut, men kanskje altfor krevende for mange.

Det er vanskelig å finansiere film i Norge. Jo mer kompleks en produksjon er, desto dyrere blir den. Jeg tar av meg hatten for at det finnes enheter som påtar seg denne jobben – store og små filmprodusenter. De stilles overfor sterke krav til orden i sysakene.

Men i praksis følges ikke alltid regelverket mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

Det mest nedslående er at uansett hvor mye kompetanse og ansiennitet jeg har opparbeidet, og selv om jeg er den beste kandidaten, så er det ikke nødvendigvis nok til å få jobben. Arbeidsgiver står helt fritt til å velge noen uten erfaring på området, det er få jobber som krever fagbrev eller dokumentert erfaring.

Fortsatt må jeg kjempe om å få tarifflønn – i 95 prosent av tilfellene.

Det finnes ingen rutiner for evaluering etter produksjoner. Jeg har ikke mulighet til å formidle erfaringer som kan gjøre den neste produksjonen bedre. Det finnes heller ingen fora der jeg kan få tilbakemelding på min innsats.

Den eneste tilbakemeldingen jeg kan få er ny jobb. Dette er mekanismene i filmbransjen som bidrar til å jage kompetente folk ut. Disse mekanismene har ikke forandret seg det siste året.

Det ville sett helt annerledes ut dersom overenskomsten mellom Filmforbundet og Produsentforeningen Virke ble fulgt. Bevilgende myndigheter, kanskje først og fremst Norsk Filminstitutt, må kunne etterse at filmproduksjoner med statlig støtte har fulgt overenskomsten som er framforhandlet mellom partene. Dersom man finner ut at så ikke har skjedd, bør det finnes sanksjonsmuligheter.

Jeg tør påstå at norske filmarbeidere har de egenskapene en hver arbeidsgiver ønsker seg: Vi har evne til å sette oss lynraskt inn i arbeidsoppgavene og på selvstendig grunnlag komme med effektive løsninger, enten det  handler om rekvisitter, casting, lyssetting eller andre fagfunksjoner.

Dessuten bidrar vi til å opprette produksjonsenheter fra bunnen av – hver gang. Det kan dreie seg om å trikse til et kostymelager og garderobefasiliteter i en låve. Eller at produksjonsassistentene lager det så hyggelig som mulig ved kaffebordet under et tre i skogen.

Stikkord er fleksibilitet, utholdenhet og tilpasningsdyktighet.

Vi bærer på mye erfaring det er viktig for bransjen å ta med seg videre. Men det forutsetter at bestemmelsene for lønns- og arbeidsforhold følges  som avtalt.

Kjersti Paulsen har vært casting-ansvarlig på 30 norske produksjoner og vant i 2011 Amandakomiteens Gullklapper. Hun har i tillegg drevet eget castingbyrå: Kampen Casting. 

Sorry, comments are closed for this post.

MENY