Det siste innlegget ligger til en hver tid øverst.

 

Den brutale sannhet

Utkledd som pakistansk flyktning reiste Kadafi Zaman rundt i Europa. Virkeligheten som møtte han var brutal.

Av Mari Linge Five

– Da vi åpnet redningsvestene, og fikk se hva de egentlig inneholdt ble jeg skikkelig forbannet. Du har kjøpt en redningsvest du tror er i topp kvalitet, og får et klapp på skulderen der de sier ”må Gud være med deg”, også ser du hva de virkelig inneholder. Da tenker du for noen svin altså, sier en tydelig oppgitt Kadafi Zaman.

Etter å ha vært på reportasjereise for å dokumentere om flyktningstrømmen i Ungarn, Østerrike, Tyskland og Danmark satte Zaman og hans team igjen med mange spørsmål om den kritiske situasjonen i Europa. Det har resultert i dokumentaren Norge til salgs som ble vist på Den Norske dokumentarfilmfestivalen, fredag.

– Det som var grunntanken var at Kadafi hadde lyst til å utgi seg for å være flyktning for å helt konkret finne ut hvordan det er. Hvordan snakker man med menneskesmuglerne, hvordan ser de ut, hvordan forholder de seg til hverandre, hvor mye koster en båttur og en redningsvest, forteller regissør Peder Borch Giæver.

Zaman valgte å gå undercover for å komme så tett som mulig på bransjen, der ekstreme mengder penger er involvert.

– Mye var småfarlig, men det var samtidig litt vondt også. Det gjorde vondt å se barna i flyktningleir i Libanon som mor og far hadde tatt ut av skolen fordi de ikke hadde råd til å ha de i skolen lenger, og det gjør vondt å tenke på at dette er barn som aldri kommer seg videre til Europa.

Zaman forteller også at det var tøft å oppleve det han på forhånd kun hadde sett på tv, på så nært hold.

– Det gjorde inntrykk å høre skrikene fra gummibåten da motoren sviktet. Når man jobber med en slik dokumentar kommer man veldig tett på, og det gjør veldig vondt, forteller Zaman.

I løpet av reisen gjennom Europa blir vi vitne til at Zaman får hjelp av en rekke forskjellige menn. De er en del av en omfattende bransje, som lever av å selge pass og dårlige redningsvester til desperate flyktninger som flykter fra krig og elendighet, og som håper at det disse mennene selger skal være veien videre til frihet.

– Det er mafia, og det er kriminelle karteller som samarbeider. Det er samarbeid på tvers av landegrensene, og du har tyrkisk mafia som samarbeider med gresk mafia. Alle disse ser på dette som et produkt, og at det er en vare de kan tjene penger på. De tjener mer på disse fortvilte menneskene enn på narkotika, og det er de samme menneskene som driver med dette, sier Zaman.

Reisen gjorde sterkt inntrykk på Zaman, og han forteller at det var rart å komme tilbake til Norge.

– Det var litt absurd, for mange av de vi møtte som hadde kommet over til Europa var jo veldig fornøyde. De hadde klart det, og de var fulle av energi, og da tenkte jeg mye på hvordan det kommer til å gå med disse etter å ha tilbrakt et par år norsk mottak. Livsgnisten kommer helt sikkert til å forsvinne. De vet jo ikke hva de går til, de tenker jo bare ”nå har vi klart det”, men det har jo egentlig ikke begynt engang, forteller Zaman.

 

Magnar og Oddny inntar Amerika

Amerikareisa tar med syskenparet Kleiva over Atlanterhavet og på nye eventyr. For Frode Fimland har det vore viktig å fange dei små augneblink i kvardagen.

 Tekst av: Katrine Nordeide Kuiper og Tonje Hareland / Foto: Kristian Kapelrud

Fredag vart Søsken til evig tid – Amerikareisa syna for festivalpublikummet i Volda. Det var ein lattermild sal som humra med når Magnar og Oddny tok turen til slektningane sine i Minnesota. Filmregissør Frode Fimland, som sjølv har studert i Volda, uttrykte glede over å vere tilbake i bygda med ein film å vise.

– Det var veldig hyggelig å få vere i salen saman med dykk. Eg tykte dykk lo på dei riktige plassane i filmen.

For Fimland ble det ein stor overgang då han skulle lage den fyste dokumentaren om syskenparet Oddny og Magnar på Kleiva. Han gjekk frå å vere vant til å filme situasjonar kor det stadig er action, til å filme i rolege omgivnader på ei lita gard.

– Viss dokumentarfilmen skulle få fram liva til Oddny og Magnar måtte vi skildre roen i livet deira. Vi ville vektlegge dei gode historiene og dei små detaljane i kvardagen. Eg måtte jobbe på ein heilt anna måte enn det eg var vant til, fortel Fimland.

Fimland som sjølv kjem frå Naustdal, huskar godt Magnar frå då han var liten. Magnar, som jobba som slaktar i bygda, og resten av familien levde eit enkelt liv på den lille garden på Kleiva. I 2010 bestemte Fimland seg for å kontakte syskenparet om å lage ein dokumentar om dei.

– Når eg filma til fyste filmen forsto eg etterkvart at Magnar og Oddny trudde eg tok stillbilete av dei, og eg brukte lang tid på å forklare dei kva eg eigentleg heldt på med. Eg visste at eg måtte bruke tida til å komme nær dei, men det er også derfor det gjekk mindre tid på å lage Amerikareisa. Begge var mykje meir vand med kamera denne gongen.

Medan Søsken til evig tid tok heile tre år å lage, var Amerikareisa ferdigstilt på seks månader.

– Eg ser på det som to forskjellige filmar og samanliknar dei ikkje i det heile tatt. Rytmen, forma og forteljemåten er annleis, men ein likskap er at eg var veldig oppteken av dei små detaljane i begge filmane.

Særleg trekk han frem augeblikka kor forholdet mellom syskena kjem fram som viktige for å få reaksjonar hos publikum. Kanskje er det nettopp dette som gjer syskenparet så folkekjære meiner Fimland.

Medan Fimland filma den fyste filmen kom det amerikansk besøk til garden på Kleiva. Det var fjerne slektningar frå Amerika som ville finne tilbake til dei gamle norske opphava sine og sjå garden bestemora deira var frå. Dei opplevde at garden ikkje hadde forandra seg så mykje, kanskje nettopp fordi Magnar og Oddny lev eit så enkelt liv.

– Slektningane inviterte Magnar og Oddny på besøk til Minnesota, men som sunnfjording veit eg at det tar noken år før du bestemmer seg. Det gjorde det også nå, men når dei fyst bestemte seg var dei fast bestemte på å gjennomføre dette, seier Fimland.

Eika som har ein dominerande rolle i den fyste filmen er også med i oppfølgjaren. Då Magnar får høyre at han eine slektningen dei skal besøke også har ein stor eik på garden sin, kjenner han på konkurranseinstinktet sitt. Fimland fortel at Magnar var genuint interessert i å vite om alt faktisk er større i USA.

På Facebook har Søsken til evig tid godt over 50 000 likes. Dei tilhengjarane har teamet jobba hardt for å opparbeide gjennom dei siste åra. Fimland trur at måten dei har brukt sosiale media har hjelpt å vise filmselskap kor stor interesse det er for temaet.

– Vi bruker Facebook aktivt ved å legge ut nye bilete og videosnuttar av kva Magnar og Oddny gjer. Eg opplever at folk hele tida er interessert i kva syskena driv på med, forklarer Fimland om Facebook-suksessen.

I etterkant av filmane er Fimland framleis i kontakt syskena og som ein kan sjå på Facebook-sida deira.

– Det var spesielt eit bilete kor vi fekk mange likes på, då eg hjalp Magnar med å kutte opp bjørk på garden deira. Slike bilete er med på å halde interessa til folket oppe.

Måten Fimland og kollegaene har marknadsført filmane på har blitt så mykje omtalt at dei held seminar om korleis nå ut til publikum gjennom sosiale media.

 

Cut-out over Middelhavet

Ved hjelp av animasjonsteknikken cut-out ønsket vi å komme nærmere noen av flyktningene som overlevde drukningsdramaet i Middelhavet, forteller Maria Galliani Dyrvik om kortdokumentaren We will arrive tomorrow.

Av Klara Skovro Thoresen (foto: Dagfinn Graneng)

Det er oktober 2013. En båt reiser fra Afrika i retning Europa. Ombord sitter over 500 migranter. Så, ved den sørlige italienske øya Catania, begynner båten å synke. Over 360 mennesker mistet livet.

Dramaet som utspilte seg inspirerte regissør Maria Galliani Dyrvik. Gjennom stemmene til Mahmad, Ibrahim, Mahadi, Rasha og Odei tar kortfilmen We will arrive tomorrow, en dokumentar på snaue åtte minutter, oss med på reisen over Middelhavet med en sterk cut-out animasjon.

– Jeg så ingen annen måte å fortelle denne historien på, sier Dyrvik.

Sammen med produsent Anita Jonsterhaug Vedå reiste hun ned til Italia. Der traff de flyktninger som hadde overlevd drukningsdramaet og nettopp kommet i land. Fra Eritrea. Fra Syria, og fra Somalia. Mennesker med ulik bakgrunn, men med det samme målet: å finne fred.

– Nok en gang blir Europa virkelig skremt av tallene. Men når du får høre historiene skjønner du at tallene ikke har noen betydning. Folk må skjønne at de også er mennesker, akkurat som oss, sier Dyrvik.

Å bruke cut-out som teknikk føltes naturlig for filmskaperne. Denne type animasjon lages av løse, flate biter som flyttes litt mellom hvert stillbildeopptak. Kunstneren bak, Tommy Grov, er tidligere studiekamerat av produsenten, og var et passende valg.

– Tommy har en dyster og mørk stil som jeg tror passer følelsen mange av flyktningene kan ha kjent på under reisen. Det er hakkete, en bit om gangen. Denne måten fungerer bra for å fortelle de sterke historiene, man kommer lenger under huden.

Animasjonsprosessen var lang. Teknikken krevde mye, det var langsomt og tungt.

– Risikoen for å feile og måtte gjøre ting på nytt er stor. Ingen av oss har laget animasjonsfilm før, så det har vært en stor læringsprosess, sier Dyrvik.

Flyktningtemaet går tydelig igjen under årets dokumentarfilmfestival, og selv om We will arrive tomorrow skiller seg ut i stil, er regissøren bare glad for å være med på å styrke flyktningenes stemme.

– Det er kjempebra at så mange tar det opp. Det er en ære å få lov til å være med på å ta opp temaet, sier Dyrvik.

 

Et portrett av vår tid

Da faren døde fikk regissør Charlotte Røhder Tvedt en følelse av at egne oppfatninger av verden ikke nødvendigvis var til hjelp. Hun fikk et behov for å se andre perspektiver. Dermed var det brukergenererte dokumentarfilmprosjektet Mellom oss i gang.

Av Klara Skovro Thoresen (Foto: Dagfinn Graneng)

Hvordan forholder vi oss til hverandre? Hvordan oppfatter vi den virkeligheten vi lever i? Det kan kanskje dokumentarfilmen Mellom oss belyse når det nå spørres om hva som rører seg i Norge.

Filmen er nemlig et individualistisk fellesskapsprosjekt der alle forteller sine egne historier. Ved å sende inn ditt eget filmklipp blir du med på å speile tiden vi lever i. En tid preget av raske forandringer hvor globalisering og digitalisering utfordrer fellesskapet.

– Tiden vi lever i nå gjør prosjektet mulig. Det kunne ikke vært gjort for 20 år siden. Folk filmer mer enn noensinne. Og når samfunnet forandrer seg må vi hele tiden finne ut hvordan vi skal forholde oss til det nye. Alle er filmskapere i sitt eget liv. Alle sager sin egen historie og sine egne myter. Dermed har alle en egen historie å fortelle, sier Tvedt.

Det er første gang en norsk dokumentarfilm lages på denne måten. Som inspirasjon har engelske filmer som ”Life in a day” og ”Britain in a day” vært laget på liknende måter. Alle som sender inn filmklipp blir stående som eier av sitt eget bidrag, og hvis klippet kommer med blir man titulert som filmskaper. Fristen for å sende inn bidrag er 31.mai. Da begynner den store jobben for Tvedt. Klipp skal plukkes ut og manus skal skrives.

– Dette prosjektet er et forsøk. Vi har ingen garanti for at vi får det til. Men jeg har is i magen, fordi vi allerede har fått inn så mye fint.

Filmen lager Tvedt sammen med Medieoperatørene. Med på samarbeidet er også NFI, Aftenposten og Sparebankstiftelsen. Filmen skal være ferdig i 2018 og skal vises på AftenpostenTV. For regissøren, som sist stod bak serien Sykt Perfekt, er det viktig at folk tør å være ærlige. Hun vil ikke bare ha smilefjeset.

– Det underliggende temaet er på deg selv kjenner du ingen andre. Hvis jeg bare går og antar og aldri spør, tar jeg ofte feil. Grunnlaget for et godt fellesskap er å spørre, eller fortelle, for jeg tror vi lever veldig forskjellige liv. Derfor vil jeg at folk skal fortelle det de selv ser. Jeg håper å få se forskjellige blikk, og at folk tør å vise frem dagene sine både på godt og vondt.

Et brukergenerert dokumentarfilmprosjekt er avhengig av å nå ut til mange, og det er en utfordring å få med hele landet. Regiassistenter er derfor utplassert i Lillehammer, Bergen, Tromsø og Stavanger.

– Dette er jo et høyterskelprosjekt. Ikke bare ber vi folk om å fortelle om eget liv, men de skal selv filme og sende det inn. Men for at dette skal bli noe større, må mange være med på å fortelle om vår tid. Vi trenger mange forskjellige stemmer, sier Tvedt.

 

Frivilligånden holder festivalen i live

Det nærmer seg slutten for den 20. utgaven av Den Norske Dokumentarfilmfestivalen i Volda. De som står bak festivalen byttes ut hvert år, men mange vender tilbake.

Tekst og foto: Natalie Kristiansen

Hans Martin Dypvik er lærer i journalistikk og dokumentar ved Avdeling for mediefag ved Høgskulen i Volda. Han er nok en av få som har vært til stede på alle festivalene. Dette året er han med i juryen for lang dokumentarfilm. Han forteller at han hele tiden har vært imponert over at festivalen er studentdrevet, og at den holder ut til tross for at styret og frivillige blir byttet ut hvert år.

– De har hatt et bra system med å overlevere informasjon. Det har til tider vært lite overlapping, sier han.

Dypvik tror at festivalen hadde vært vesentlig mindre hvis den ikke var frivilligdrevet av studenter. Blant de 20 årene er det særlig ett år som skiller seg ut med et godt minne.

– Det var da kronprinsen kom på besøk og åpna festivalen for fem-seks år siden. Det var veldig morsomt.

 En årlig «hyttetur»

Det er flere tidligere studenter som fortsatt kommer tilbake til festivalen flere år etter at de selv gikk ut av høgskulen. En av de som har vendt tilbake til festivalen i flere år er Ragnhild Laukolm Sandvik. Hun var ferdig med å studere radiojournalistikk i Volda i 2003, og sammen med vennegjeng av tidligere voldastudenter har hun besøkt festivalen hvert år siden.

– Vi er en gjeng på ca. ti personer som drar hvert år. Da leier vi samme hus hvert år, så blir det en hyttetur med faglig innhold.

Vennegjengen består blant annet av journalister og personer som driver med politisk kommunikasjon, og det er en dokumentarfilminteresse som ligger i bunn hos dem alle.

– Flere av oss har også jobbet for festivalen tidligere, så det er en festival vi har et forhold til.

Sandvik forteller at hun kan bli lettrørt når det blir sene kvelder med gode venner og engasjerende dokumentarfilmer.

– Jeg ønsker å få en reaksjon etter at jeg har sett en film. Brødre, som ble vist i fjor, er et sånt eksempel. Da ble det diskusjon i gjengen etterpå.

I år tror hun er det Snåsamannen som kan skape et lignende engasjement.

En felles opplevelse

Til tross for at det er nye mennesker som står bak festivalen hvert år, forteller Dypvik at det er lite som har forandret seg med festivalen de siste ti årene.

– Det har blitt flere visningssteder, man har hatt færre filmer og perioder med masse utenlandske filmer. Det svinger ganske mye, men det har alltid landet tilbake, med vekt på norske filmer.

Dypvik har sittet i jury for festivalen flere ganger før, og har i tillegg hatt en mentorrolle sammen med Gunnar Strøm.

– Jeg har alltid likt det perspektivet på samfunnet vi lever i, og gjerne når det går utover nyhetssjangeren.

Da festivalen startet i 1996 under navnet Volda Filmfestival (VOFF) var det blant annet for å få en plass å vise filmer som ikke ble vist på tv.

– På den tiden fantes jo ikke youtube, og da var det til VOFF man kom for å se filmer. Det var et veldig bredt spekter av filmer. Det var mye dokumentarer, men også fiksjonsfilmer, blanding av dokumentar og fiksjon, og animasjon. I tillegg var det lite konkurranser de første årene.

Dypvik er imponert over at festivalen fortsatt holder ut selv om man har tilgang på dokumentarfilmer på youtube, NRK eller andre steder.

– De som er her har kommet sammen for en felles opplevelse og å møte filmskapere.

Silje Slang Lutnæs er leder for årets festival, og hun er veldig fornøyd med å ha den rollen for den 20. festivalen i rekken. Det har vært mye jobb både før og under festivalen.

– Det er veldig utfordrende fordi folk har så høye forventninger til Dokfilm, men det er jo bare bra.

Lutnæs tror det er flere ting som har bidratt til at festivalen har holdt ut i så mange år.

– Jeg tror det delvis er på grunn av den høye frivilligånden i Volda, og delvis på grunn av den høye statusen festivalen har opparbeidet seg gjennom årene. Her kommer filmskaperen og publikum nær hverandre, og vi er også den eneste av dokumentarfilmfestivalene som har et ordentlig festivalområde med telt, konserter og masse gøy, sier hun.

Videorapport Dag 3 (musikk: Majorleap – Fallen hero):

 

Pitchekonkurranse: Jakten på den sterke historien

På ”pitchetevling” under Dokfilm tok Ingun Tøndel med seg selve gullkalven – 15.000 i tilskudd fra VGTV til utviklingen av dokumentarfilmen Dominica Comfort.

Av Ine Brunborg

Ingun Tøndel er tidligere nestleder av dokumentarfilmfestivalen, og pitchet for aller første gang sitt mastergradsprosjekt Dominica Comfort. Grunnen til at hun gikk helt til topps mener hun selv er historien hun ønsket å fortelle.

– Det filmen tar for seg er pressende, noe som alle kan relatere seg til, selv om man ikke har opplevd noe lignende. Det handler jo om livet og døden, sier Tøndel.

Dominica Comfort handler om en ekstraordinær fotograf med samme navn. I tillegg til vanlige portretter, tar Comfort også bilder av dødfødte barn. Dette for at foreldrene kan huske dem.

Under presentasjonen av prosjektet, viser Tøndel bilder av små barneføtter i foreldrenes hender. Hun forteller om hvor tungt det kan være, at hun flere ganger har gått fra jobb og kjent på hvor sterk denne hverdagen er. Likevel er dette betydningsfullt arbeid for henne.

– Det er viktig at man også viser det som er vanskelig, sier hun.

Årets panel besto av representanter fra Vestnorsk Filmsenter, VGTV og Norsk filmforbund. Hedda Mjøen fra VGTV delte ut tilskudd til den pitchen hun hadde det beste øyet til.

– Vi ser etter sterke, oppsiktsvekkende historier, noe som oppfordrer til debatt og deling, forteller Mjøen. – Spesielt i VG ser vi også etter potensiale for store overskrifter.

 Kristine Ann Skaret representerte Norsk Filminstitutt i panelet. Hun benyttet anledningen til å fortelle om de harde fakta: det kan være en kamp å få støtte.

– Vi forvalter ca. 16 millioner i året, og i fjor ga vi støtte til 25 prosjekter. Hos oss må man ha med en produsent med vesentlig erfaring, og vi ser etter prosjekter med store ambisjoner – noe som når ut, sier Skaret.

Samtidig mener hun at å fortelle om prosjektene er viktig. – jo mer dere klarer å formulere det dere ønsker å lage, jo bedre blir det, forteller hun.

  En annen som pitchet et prosjekt for første gang var Jesper Kolstad Rødseth. Opplevelsen av å dele et privat prosjekt med panelet og tilskuere var ny.

– Skulle ønske jeg gjorde dette mye tidligere. Jeg tror det er sunt å snakke om ideene sine. Før var jeg slik at jeg ikke ville at noen skulle høre om prosjektet mitt, det var min idé, og jeg ville ikke at andre skulle stjele den eller høre om noe som ikke var ferdigarbeidet. Men nå synes jeg at det er viktig å være åpen. All impuls er god impuls.

Pitchekonkurransen handler om å få hjelp videre, ikke bare i form av pengestøtte, men også tilbakemeldinger på selve utgangspunktet til dokumentarfilmen – ideen og historien man ønsker å fortelle. Lars Skorpen, paneldeltaker fra Vestnorsk Filmsenter, mener presentasjonen har mye å si.

– Det de snakker om på en pitch sier mye om intelligensen de har som filmskapere. Det de velger å ta med, og det de velger å utelukke gir et godt bilde av hva filmen kommer til å bli. Hvis man klarer å komme ned til DNA-et av hva historien er, så har man et godt utgangspunkt for et prosjekt, sier han.

 Skorpen beskrev dagens vinnerpitch, Dominica Comfort, som ”umiddelbart engasjerende”. Ingun Tøndel mener selv at støtten hun fikk kommer til å hjelpe prosjektet framover.

– Når man får en sånn anerkjennelse gjør det noe med prosjektet. Nå kan jeg satse litt mer enn jeg i utgangspunktet gjorde, sier hun.

Karakterjag på helsa løs

– En karakter sier ikke hva du kan i et stort fag, det sier hva du kan om oppgaven du har skrevet, sier Fredrik Lian som i Gjennom nåløyet advarer mot et utdanningssystem der karakterene etter hans syn tillegges alt for stor vekt.

Av Klara Skovro Thoresen

 I dokumentarfilmen ”Gjennom nåløyet” retter den unge studenten og filmskaperen Fredrik Lian et kritisk blikk mot det norske utdanningssystemet og karaktersetting. Filmen er ikke bare systemkritisk. Den dokumenterer også at prestasjonspresset går på selvbildet løs. Vi hører om studenter som ikke takler å gi opp, og som for tredje året på rad legger alt de har av tid og krefter for å komme gjennom et av de trangeste nåløyene i studie-Norge, til tross for at alt kan være forgjeves.

– Vi lever etter myten om at jobber man hardt nok så klarer man alt. Da blir det tungt å svelge at man faktisk ikke klarer alt her i verden, sier Lian.

For mange er det lettere å ta et år til enn å hoppe av. Det stikker å måtte gi seg.

– Vi har et samfunn som underbygger prestasjon. Man skal ikke fraskrive studentene ansvaret, for det er ingen som tvinger dem. Men systemet krever at de presterer, ofte til det ekstreme

 – Karakterjaget er nedbrytende. Det påvirker selvtilliten, sier Lian, og vet hva han snakker om.

Regissøren studerer selv psykologi, og er nå på fjerde året. Men veien dit har ikke vært enkel. Inntil opptakskravene nå endres høsten 2016 har inngangsbilletten til profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Bergen vært toppkarakterer på årsstudiet. Kun A har vært godt nok.

Selv brukte Lian to år på å komme inn. I filmen har han fulgt tre studenter gjennom årsstudiet ved UiB. Et studium som har høstet mye kritikk, blant annet for manglende kvalitetssikring av sensorer.

– Jeg håper filmen kan nyansere bildet av hvordan vi vurderer studenter. At sensuren varierer skjer nok ikke bare på Universitet i Bergen, men er en naturlig konsekvens av vurderingsmåten, sier Lian, som er i mot hele karaktersystemet.

– Karakterer er ingen optimal løsning. En karakter sier ikke hva du kan i et stort fag, det sier hva du kan om oppgaven du har skrevet. Det handler om flaks og uflaks. Det er ikke ideelt. En sensorveiledning er helt nødvendig, og vil være et steg i riktig retning.

Gjennom nåløyet vises under Dokfilm – dokumentarfilmfestivalen i Volda – etter at han først fikk den publisert på Aftenposten.

– Det var godt få filmen på Aftenposten. Jeg tar det som et kvalitetsstempel. Men å vise filmen på Dokfilm betyr kanskje enda mer. Det er skikkelig kult, og gir meg mestringsfølelse og mersmak. Det inspirerer meg til å fortsette å lage film, sier den selvlærte filmskaperen og – entusiasten. Han har lest seg opp spurt seg fram og ellers prøvd og feilet på veien fram mot hans første store filmprosjekt. Bak seg har han flere mindre filmer.

– Jeg ønsker å skape emosjonelle bevegelser og følelser. Film er min måte å uttrykke meg på, fordi det finnes så ekstremt mange elementer som gjør det mulig å føle noe, sier Lian.

 

En film om ytringsfrihet

Guro Sollie Hansebakken har laget en film om Pegida-leder Max Hermansen, men valgte å ikke ta med kritikerne av ham. Hun er likevel opptatt av at filmen ikke bør vises uten debatt eller en problematisering.

Tekst: Natalie Kristiansen / Foto: Kristian Kapelrud

Det er første gang tidligere festivalsjef Guro Sollie Hansebakken er på Dokfilm uten å sitte i styret selv. Dette året har hun premiere på filmen hun lagde som bacheloroppgave i medie, IKT og design ved Høgskulen i Volda. Filmen heter Hylekoret og Max, og handler om Pegida-leder Max Hermansen.

Ideen om filmen kom i fjor da det var mye fokus på Max Hermansen og de kritiske ytringene han kom med om muslimer og islam. Parallelt med dette var det en stor ytringsfrihetsdebatt etter angrepet på Charlie Hebdo.

– Jeg syns jo det var interessant hvordan Hermansen fikk mye motgang gjennom at han både mistet jobben og at han måtte legge ned bokhandelen. Samtidig skulle folk rope høyt om dette angrepet på ytringsfriheten, forteller Hansebakken og legger til at hun ønsket å finne ut hva Hermansen mente om dette og hvordan han taklet motgangen.

– Selv om det ikke blir sagt direkte, så er ytringsfriheten et tema i filmen, sier hun.

I filmen får Hermansen mye spillerom. Det er tatt med få personer som motsier ham, bortsett fra når man ser at det er flere som har møtt opp til motdemonstrasjon enn selve demonstrasjonen arrangert av Pegida. Noen vil kanskje si at filmen er et talerør for Hermansens meninger. Hansebakken forteller at det å lage en film om Hermansen uten å ta inn kritikere, var et valg det tok lang tid å finne ut av. Det var opprinnelig et større fokus på ytringsfrihetsdebatten man ser i starten av filmen.

– Men jeg følte at ved å ha det som kommentar på det han gjorde og på en måte gi fasitsvar på hva som var rett, ville seeren ikke selv gjøre seg opp en mening. Hvis man har noen som forteller deg svaret, så blir filmen mindre interessant, tenker jeg.

Hun legger til at hun syns det er viktig å bli kjent med meninger man er uenig i.

– Det er kun på den måten man kan vite hvorfor man er uenig i det og eventuelt prøve å bekjempe det, sier hun.

Hun forteller videre at selv om hun selv er uenig med Hermansens meninger, ønsket hun ikke å la det forme filmen.

– Jeg sa til ham at jeg var uenig, men jeg begynte ikke å diskutere i detalj. Jeg syns det ville formet filmen for mye. Man former den nok ved å være der med et kamera.

Hun har gjort testvisninger av filmen, og responsen har foreløpig vært god.

– De fleste som ser den sier at de syns det er spennende fordi de mener filmen ikke setter ham i et dårlig lys, samtidig som de som er uenige med ham blir provosert, sier hun og legger til:

– Jeg mener jo at ingen dokumentarfilmer er objektive. Men de kan oppfattes som objektive.

Etter visningen av filmen på Rokken torsdag kveld var det en Q&A. Det dukket opp spørsmål fra salen blant annet om Hansebakken var redd for å være et talerør for Hermansens meninger og hva hun tenkte om at Hermansen kunne bruke filmen til å spre sine meninger. Da svarte Hansebakken at hun er opptatt av at filmen ikke vises alene.

– Det må være en kontekst der enten jeg får lov til å snakke om det eller hvor dette blir et tema. Jeg er opptatt av at hvis den skal brukes andre steder, så skal det være debatt og ikke for å fremme meningen hans, sa hun fra scenen.

Foreløpig har filmen rettigheter som gjør at den ikke kan brukes andre steder uten at det betales penger for det.

 

Dugma – knappen til paradiset

Filmskaper Pål Refsdal (til venstre på foto) ønsker å menneskeliggjøre fienden i en krig. Gjennom filmen Dugma får vi et innblikk i soldaters liv i Syria og deres ønsker om å bli martyrer.

Tekst og foto av Ane Mørk

På kinolerretet vises bilde av en mann. Han viser frem et videoklipp av sin 14 måneder gamle datter som han aldri har møtt. Han smiler mot pc-skjermen hvor en liten jente vagger rundt. Det er video fra den uken hun begynte å gå. Bildet går i svart. Fra høyttalerne i salen kommer sang. Mannen synger – om Allah. På andre rad i salen sitter franske Sandra Giraud fra Paris. Øynene er blanke og hun må tørke vekk en tåre.

– Det var en sterk film, sier hun når vi står ute i inngangen til Rokken, studenthuset i Volda.

Før filmen startet, var hun og venninnen Laurine Kotte undrende. Hvordan kan man velge å bli en selvmordsbomber?

– Jeg er nysgjerrig på hvordan de kan ta det valget om å ofre sitt eget liv. Hva føler de, hva tenker de? Sier Laurine. Hun er på besøk hos Sandra som er utvekslingsstudent i Volda, og begge er franske.

– Det blir interessant, for når jeg tenker på det, så virker det som galskap. Hvordan kan man tro på noe så sterkt at man vil drepe seg selv og andre? lurer Sandra.

De er begge preget av terrorangrepene som har vært i Frankrike det siste året og dette gjør at temaet er ekstra spennende.

– Jeg vil prøve å forsøke å forstå dem, men jeg vet ikke om jeg kan. Vi har ikke det samme livet, samme utdannelsen eller kulturen. I tillegg kommer terroren, og det er fremdeles ganske ferskt, så det vil helt klart prege opplevelsen, sier Laurine.

Filmskaper Pål Refsdal bodde sammen med disse mennene og deres medsoldater i 6 uker. Han filmet dem, spiste med dem og sov sammen med dem.

– Denne gruppen angriper militære mål innad i Syria. Målet er å bekjempe regimet og Assad. De prøver veldig langt å unngå og skade sivile. Da har jeg ingen problemer med å følge dem og filme. De er bare soldater i en krig, sier Refsdal.

Han forteller at han har rapportert fra mange grupper som vi finner svært ekstreme.

– Jeg finner alltid en menneskelighet blant disse soldatene og de er aldri så ille som de blir fremstilt i media. Opp gjennom historien har mennesket alltid demonisert fienden i krig. De har vært sett på som barbarer. Det har alltid vært slik fordi det ellers ville vært umulig å kjempe en krig, forteller Refsdal.

Filmskaperen mener det er viktig å være informert om hvem fienden virkelig er.

– Derfor er det den nisjen jeg jobber med nå. Vise den andre siden av konflikten, vise fiendebildet og vise hvordan de er som mennesker. Hvordan de tenker og hva de ønsker. Menneskeliggjøre fienden vår og gi et mer nyansert syn på hvem de egentlig er.

I filmen blir publikum kjent med to soldater som står på selvmordslisten til Nusrafronten, en av Al-Qaidas jihad-organisasjoner. Den ene er Abu Basir fra Storbritannia. Han har reist fra landet sitt for å bli fremmedkriger i Syria og konvertert til islam. Han vil dø for Allah. Den andre vi møter er Abu Qaswara fra Mekka i fra Saudi-Arabia. Han har vært i Syria i snart to år, også han vil bli selvmordsbomber.

I det ene øyeblikket møter vi vanlige mennesker som snakker om familien sin, mens i det neste ser vi bildet av en eksplosjon og menn som roper. Publikum sitter som klistret til skjermen. Noen er tydelig rørt mens andre sitter spent helt ytterst på stolen. Trykket noen på knappen? Publikum er usikre.

Utenfor storsalen på Rokken står de to franske jentene. De skjønner seg ikke helt på mennene de nettopp har sett på film.

– Jeg vet ikke helt, det var veldig rart å se, sier Laurine. Hun ser bort på venninnen.
– Det var en sterk film, men jeg tror jeg kan forstå hvorfor så mange ønsker å bli selvmordsbomber. Det handler om samfunnet de lever i. Du blir en helt og du gjør noe for samfunnet, der alle blir veldig stolt av deg hvis du gjør det. Men jeg forstår meg ikke på han som reiste fra England for å utkjempe en krig i Syria. Det klarer jeg ikke å forstå, forteller Sandra.

Videorapport Dag 2 (musikk: Acres Wild – Line of sight):

Når boblen sprekker

Filmstudent ved Westerdals, Mauritz Brekke Solberg, tar sine første steg ut i den uforutsigbare filmbransjen med dokumentarfilmen Mommo.

Tekst: Mari Linge Fivee / foto Kristian Kapelrud

Som ung filmstudent lever man i en beskyttet tilværelse, der man slipper å bekymre seg for økonomisk risiko og om filmen man lager blir en suksess.

– Det blir veldig rart å sprekke skolebobla, og starte på bar bakke. Da blir utfordringen å holde på kontaktene man har knyttet gjennom studietiden, sier Mauritz.

Publikum tar plass i storsalen på Rokken i Volda, og gjør seg klare for verdenspremiere på den personlige dokumentarfilmen Mommo. Midt i begivenhetens sentrum står en spent og litt nervøs filmstudent. Mauritz er snart ferdig med sitt andre år på Westerdals, og har hele to filmer under årets festival.

– Mommo startet som et skoleprosjekt hvor vi skulle lage en personlig dokumentar. Jeg har en mormor som nylig har fått diagnosen Alzheimer. Hun har alltid vært den spreke mormoren jeg har tilbragt alle ferier med, og vi har alltid hatt et godt forhold. Men de siste årene har dette forholdet blitt dårligere og dårligere, og mye kan vel skyldes sykdommen.

Etter mye research om hvordan han kunne lage denne filmen, kom Mauritz over en metode som ofte blir brukt i behandling av demente.

– Musikk er noe av det siste som forsvinner fra minnet, og jeg ville prøve om musikkterapi var noe som også funket på min mormor, forteller Mauritz.

Og om det funket var det liten tvil om. Øyeblikket hvor han spiller av en gammel Beatles-klassiker for sin mormor skaper både latter og tårer i salen.

Den unge filmskaperen har valgt og inkludere seg selv i filmen og forteller at det er hans opplevelse som er kjernen i filmen.

– Det er jo noe med det personlige da. Hvis man finner noe som er viktig for en selv, blir det kanskje sterkere.

I løpet av filmen blir vi også kjent med flere i Mauritz sin familie.

– Jeg har også inkludert min egen mor, tante, onkel og bestefar. Det var litt usikkerhet i starten om det var helt greit, og hvordan mormor ville reagere på det, men det ble mye enklere da vi først satte i gang. Alle var veldig ærlig og åpne, så det gikk bedre enn forventet, forteller han.

Foreløpig er Mauritz usikker på om han anser seg selv som filmskaper eller bare en student.

– Jeg blir bare mer og mer trygg på at det er dette jeg ønsker å gjøre også i fremtiden etter hvert som jeg lager flere filmer.

Men hva tenker en ung filmstudent om sjansene for å lykkes i en bransje med et syltynt nåløye?

– Det kommer jo an på i hvilken grad man skal lykkes. Man kan jo lykkes internasjonalt eller i Norge, og man kan lykkes uten å ha vært hørt om en gang. Jeg har et mål om å ha regi på en spillefilm, men jeg har ikke noe særlig behov i å lykkes noe mer utover det. Jeg vil påvirke folk, og til en viss grad ønsker man jo at så mange som mulig ser det man lager.

 

Kampen mot monstermastene

Tekst: Katrine Nordeide Kuiper og Tonje Hareland / Foto: Katrine Nordeide Kuiper

– Når du skal lage ein film skal du utvikle den, skrive den og du skal ha pengar i byrjinga. Det hadde ikkje eg, men eg hadde ein idé, noko eg brann for og som forundra meg undervegs, fortel Vigdis Nielsen om «protestdokumentaren» Kampen om fjordane.

Hardangerfilmen opna igår den 20. utgåva av Den Norske Dokumentarfilmfestival i Volda. Både filmskapar Vigdis Nielsen og hovudrolla i “Kampen om Fjordane”, aksjonisten Synnøve Kvamme, var tilstades for å introdusere filmen og svare på spørsmål etter visinga.

– Eg er opprinneleg frå Hardanger. Heilt frå då eg var lita og gjekk på tur med bestefar har eg vore veldig knytt til fjella. Då eg høyrte om kva Statnett skulle gjere i heimbygda mi vart eg forundra og sint, og tenkte at eg kunne bidra med å lage ein film for å stoppe dei, fortalte Nielsen til den fulle salen.

Også Kvamme delte si oppleving av saka med publikum.

– For min del begynte det som ei veldig personlig sak. Eg var 14 år då eg fyst fekk høyre om planane til Statnett. Eg voks opp i ei lita bygd i Hardanger og foreldra mine tok meg med på fjorden og fjella heilt sidan før eg kunne gå. Eg tenkte aldri at dette skulle skje, det var snakk om ni mil med urørt hardangernatur, fjell- og fjordlandskap! Og det var ein slik unison motstand i heile Hordaland, frå fjortenåringar til nittiåringar, at eg var sikker på at det aldri ville skje.

Aktuell kamp om fjordar

I 2008 søkte Statnett løyve om å byggje ei ni mil lang kraftlinje som skulle gå gjennom Hardangerfjorden. At linja skulle gå gjennom ein av Noregs nasjonalskattar blei et omdiskutert tema, og splitta lokalbefolkninga og staten. Dette er kjernen i dokumentarfilmen “Kampen om fjordane”.

– Då eg starta å filme var temaet veldig aktuelt i det norske samfunn, og slik var det ikkje når vi var ferdig. Det var jo fleire som lurte på kvifor eg fortsette med å lage filmen når slaget var tapt og det kjente eg mykje på. Men nå i ettertid ser eg at filmen har fått ein heilt anna meining på grunn av det som skjer i Førdefjorden, Fosen og Lofoten. Du ser likskapstrekk med nyare naturnvernkonflikter. Mitt vetle bidrag til den forsettande konflikten er at eg endra namnet frå “Kampen om Hardanger” til “Kampen om fjordane”. I tillegg jobba vi mye med lyddesignet slik at filmen skulle vera meir tidlaus. Om filmen vekkjar engasjement blant ungdommar for å kjempe for sine fjordar, så tenkjar eg at vi vinn likevel.

– Ikkje objektiv

Iførd kjole med hardangermotiv som var sydd om frå dei tidligare aksjonist-t-skjortene, var det tydeleg at også filmskaparen hadde latt seg engasjere i kampen mot monstermastene.

– Eg har tenkt tanken at eg burde gjere det til ein enda meir personleg film, men det er eg glad for at eg ikkje gjorde. Synnøve er ein mykje betre karakter enn eg er, og eg følte at aksjonistane var sterkare med meg og kameraet mitt tilstades.

Som filmskapar var det strevsamt for Nielsen å få Statnett til å samarbeide.

– Sjølv om det nok ikkje er ein objektiv film, ynskja eg å ha sjefane Statnett med i filmen. Men det ville dei ikkje. Dei prøvde fleire gonger å forhindra meg frå å filme, medan resten av media kunne snakke med Statnett utan problemar.

Maktkampen mellom både Nielsen og Statnett, og ikkje minst aksjonistane og grunneigarane, førte til at filmen fekk eit litt annleis fokus enn det som var planlagt.

– Eg har studert administrasjon og organisasjonsvitskap på universitetet tidligare, så i filmen tenkte eg mykje på maktstrukturar og korleis makt fungerer. Det starta som ein film om naturvern, med spenninga om “klarar vi å redde naturen eller ikkje?”, og håper eg endte opp med å avsløre ein større mekanisme, om samfunnet og korleis det faktisk fungerer. Det ble ein film om demokrati.

Lite pengar

Heilt ifrå starten var “Kampen om fjordane” eit krevjande prosjekt å jobbe med.

– Eg gjorde alt feil frå starten av. Når du skal lage ein film skal du utvikle den, skrive den og du skal ha pengar i byrjinga. Det hadde ikkje eg, men eg hadde ein idé, noko eg brann for og som forundra meg undervegs.

Vidare poengterte Nielsen fleire gonger for publikum at den finansielle delen førte til utfordringar i sjølve filminga.

– Eg klarte å skaffe litt pengar til utvikling og filme det eg trudde berre skulle vere til research. Etterkvart fekk eg med Vestnorsk og Filmkraft. Frå byrjinga sprang eg etter, fyst vedtaksprosessen og så aksjonistane som gjekk i fjella. Eg visste at eg måtte dekke dagleglivet til bøndene, stølane, årstidene og generasjonane som hadde vore der i hundrevis av år. Eg måtte bruke ulike fotografer, det var unge menn som ikkje var spreke nok til å komme seg til fjells for å filme. Dei “gamle” var faktisk sprekare. Difor måtte eg filme litt sjølv, og mesteparten av lyden tok eg også opp. Men det som var krevjande for filminga var at vi visste jo ikkje alltid kor politiet kom, kor statnett kom, kor aksjonistane skulle ver. Noko av det har jo dei til og med filma sjølv.

Mot slutten av prosjektet kunne ho planlegge meir, og ho visste at ho var nøydd til å ha ein rettssak for å sikre ein god avslutning på dokumentaren.

Trenger ein pause

Ifølgje Nielsen er denne kampen viktig for Noreg, då ho er fortvila over at det nesten ikkje er att noko urørt natur i Noreg lenger. Filmskaparen fortel at ho trudde at dei verkeleg kunne vinne denne kampen.

– Det som er kjerna i dokumentaren er at viss du vil redde verden, må du ta vare på det som er nært deg.

Kva som blir planane framover har ikkje Nielsen heilt kontroll over enda, men er klar på at ho vil jobbe med eit anna tema, gjerne med barn og unge som ho har gjort før.

– Eg har blitt både sliten og blakk av å laga denne filmen, så eg har lurt på om eg orka å fortsette å lage film. Nå med den gode responsen får eg kanskje lyst til å lage fleire filmar i framtida, men eg kjem nok ikkje til å gå inn i ein ny politisk strid.

Her er en stemningsrapport fra festivalens første dag (musikk: Greinalaust – You know it)