Sommerens snakkis på filmfronten, ikke minst i blogosfæren, har vært Inception. Er den så god som noen sier? Hvordan skal den forstås? Kan den forstås? Forstår man den bedre om man spiller dataspill? Og er egentlig drømmer slik?
Men i mindre grad snakker man om hva hovedpersonen Cobb, spilt av Leonardo DiCaprio, drømmer om.
Da jeg gikk på kino for å se Inception i sommerferien var det ikke for å legge nok en film til min omfangsrike liste over filmer som handler om farsrollen, men for å underholdes av noe helt annet. Men jeg har skjønt at den som forsker på farsrollen i amerikansk samtidsfilm aldri kan ta fri. Bakenfor alle de narrative lagene, speilene og effektene i det innerste drømmelaget av Inception er en film om en mann som drømmer om å komme hjem til sine barn.
I så henseende er Christopher Nolans film langt fra original, snarere tvert imot er den tidstypisk så det holder.
I 1979 ble Ted Kramer (Dustin Hoffmann) tvunget hjem fordi Joanna Kramer (Meryl Streep) gikk ut av hjemmet for å realisere et liv som fullverdig kvinne, for å bli noe mer enn en mor. I 1993 forlot protagonisten i Falling Down, D-Fens (Michael Douglas) bilen sin i en uendelig og ubevegelig bilkø for å gå hjem, til det hjemmet han som skilt mann hadde mistet, for å oppsøke barnet han som skilt far hadde tapt. Og drømmen om tapte barn sluttet ikke med ham. I ettertid har både John Cusack, Will Smith og Nicholas Cage spilt skilte menn som drømmer om et hjem, sammen med sine barn. I Weather Man sitter hovedpersonen (Nicholas Cage) i store deler av filmen i bilen sin og stirrer på huset til sin ekskone, deres barn og hennes nye mann.
Etter tusenårsskiftet har fortellingen om menn som reiser ut for å finne sine barn, menn som vender hjem for å stelle sine barn eller på en eller annen annen måte må redde familien, blitt et av Hollywoods mest populære plot. Farsrollen har dessuten blitt sentral i nesten alle de viktige amerikanske filmgenrene, ikke bare familiedramaet.
Mens roadmovien før representerte veien til friheten, fortrinnsvis for unge menn, finner man i dag middelaldrende menn som legger ut på veien for å finne (et) hjem, som i Everybody’s Fine, Broken Flowers or Don’t Come Knocking.
Selv i westernfilmen er Jesse James blitt far (The Assasination of Jesse James by the Coward Robert Ford). Mens actionhelten brukte å være den ensomme helten på en farlig utpost, synes oppdraget i dag å ha skiftet; for å sitere promoen for Disneykomedien The Pacifier, med actionhelten Vin Diesel i hovedrollen:
“The Mission of his life keeping the family together”.
At dette ikke er lett, kan vi se av for eksempel Taken, som viser hvor ille det kan gå når barna, les unge døtre, vil ut i verden på egen hånd. Enda godt at far har egenskaper som kan redde døtrene fra farlig østeuropeisk mafia.
Mens 1980-tallets actionhelt var en ensom og litt dysfunksjonell muskuløs helt som enten skulle redde seg selv (Rambo), eller verden (Terminator), eller et eller annet annet viktig (Die Hard), har helten i dag langt oftere et annet oppdrag: Å redde familien.
Den amerikanske filmforskeren Susan Jeffords har karakterisert actionhelten fra genrens glanstid som ”hard bodies”, det er fristende å beskrive en del av de nye heltene som ”soft daddies” (men dette gjelder altså ikke agenter som Liam Neeson i Taken, en film som blant annet ble markedsført med taglinen: They took his daughter. He’ll take their lives…)
Den nye, mykere helten kan ikke lenger redde verden, men han kan kanskje redde familien. Eller i alle fall bli en bedre far. Dette er det nye oppdraget i filmer som War of the Worlds , Knowing og 2012. At dette er et stort og vanskelig oppdrag er aller mest dramatisk uttrykt i katastrofefilmen 2012. John Cusack spiller Jackson Curtis, en skilt far som har prioritert forfatterkarriere og hatt det ekskona omtaler som tunnel-syn, og med det perspektivet har han ikke sett barna. Jackson blir ikke en helt fordi han kan ordne opp og redde verden, for det kan han ikke – men han blir en helt fordi han forsvarer humanistiske verdier og – etter hvert – demonstrer en form for omsorg. Filmen viser hvor vanskelig det kan være å finne hjem igjen til en familie med mor, far og barn når alt raser sammen rundt en. I filmens siste scene, når de fleste delene av verden slik vi kjenner den er borte, utspiller følgende dialog seg mellom datter og far:
-Daddy, when do we go back home?
-Well, we talked about it, we are gonna find a new home out here somwhere. Right, I mean where-ever we are all together, that’s home.
Ifølge filmen kan far kan ennå finne veien hjem.
Kanskje er dette den mannen kvinnene drømmer om? Kanskje er disse heltene Hollywoods måte å tiltrekke seg kvinnelige publikummere til en tradisjonelt maskulin genre på?
På 2000-tallet har farsfiguren blitt både helt og sexsymbol. Også actionhelter som John McClane (Bruce Willis) i Die Hard 4.0 er fedre, mens sexsymboler som Brad Pitt og Tom Cruise framstilles bærende på sine barn på forsidene av sladderbladene. Pitt og Cruise har gått fra å være sex-symboler til å bli farsfigurer.
Hvordan skal denne trenden forstås? Er det mennenes drøm om å komme hjem, eller kvinnenes drøm om andre typer menn? Og hvorfor lager drømmefabrikken slike forestillinger nå?
Framstillingen av den sterke og trygge faren kan oppfattes som en reaksjonær tendens i tråd med bevegelsen som marsjerer for amerikanske verdier. Framstillingen av en mykere og omsorgsfull far kan sees som en utopisk drøm, en forestilling om at, ja, vi kan få andre helter enn de vi har fått tidligere, en ny helt med mykere verdier.
Jeg har foreløpig ingen klare svar. Jeg skal se enda noen filmer med fedre i hovedrollen. Imens spinner snurrebassen fra Inception videre. Om den faller ned på en av sidene gjenstår å se.
Les Gjelsviks tidligere innlegg:
Will Smith – den komplette stjernen
Jeg, en kjøleskapsmagnetsamler
Anne Gjelsvik er fast spaltist på Rushprint.no. Hun er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medivitenskap, NTNU. Hun har særlig forsker på amerikansk samtidsfilm og forholdet film og samfunn. Hun har blant annet skrevet bøkene Mørkets øyne – filmkritikk, vurdering og analyse og Vondt og Vakkert – vold i audiovisuelle medier, og redigert boken Clint Eastwood’s Iwo Jima som kommer på Wallflower. Hun arbeider for tiden på et bokprosjekt om farsrollen i amerikansk samtidsfilm.
Delicious
Digg
Facebook
Twitter
Epost
«Kommenter denne artikkelen»