Et underbruk av bokbransjen?

På fredag diskuterte jeg de nye bevilgningene fra NFI på NRK Kulturnytt. Hovedtema ble de fire nye langfilmene som er basert på såkalte suksessromaner. Jeg etterspurte nye, ”jomfruelige” filmuniverser i norsk film som vi ikke allerede kjenner fra norske bøker, og ga uttrykk for at de norske bestselgerne dominerer det norske filmrepertoaret i unødvendig stor grad.

Siden det ble liten tid til utdypende kommentarer, la meg komme med noen her:

Det er gode sjanser for at de prosjektene som fikk støtte fra NFI kan bli gode filmer. Det er tross alt begavede filmskapere vi snakker om. Men selv om jeg liker Tore Renberg, Olaug Nilssen og Nikolaj Frobenius bøker aldri så mye, har jeg ikke nødvendigvis lyst til å se dem på film. For det første fordi jeg har egne bilder fra bøkene som jeg er glad i. For det andre fordi jeg savner norske filmer som kan ta meg steder jeg aldri har vært før.

Jo da, jeg vet at nær halvparten av alle filmer er basert på bøker, og at selv de store auteurene har benyttet seg av litterære forelegg når de har utforsket og fornyet filmspråket. Jeg har skrevet om akkurat det i et tidligere innlegg, der jeg også anerkjenner produsentenes behov for å tenke kommersielt.

Men der nyskapende filmskapere som Godard og Hitchcock brukte litterære forelegg ganske fritt, viser de norske adaptasjonene fra de siste årene et sterkt troskap til originalverkene. Det virker som man har vært mest opptatt av å vise respekt overfor leserne og det litterære universet enn å framvise noen eventyrlyst på filmkunstens vegne (bare så det også er sagt: det finnes adaptasjoner som både er tro mot verket og skaper et fordypende, selvstendig filmunivers, men de er sjeldne. Pascal Ferrans Lady Chatterlys elsker og John Hillcoats The Road er ferske eksempler).

Med fare for å gjenta hva jeg har skrevet før:
Jeg ser en tendens de siste årene der produsentene initierer filmprosjektene lenge før regissøren er koblet inn. Disse filmene er gjerne adaptasjoner av kjente bøker. Og det ligger i en filmprodusents rolle, noen vil hevde hans eller hennes fordømte plikt, å sikre at filmen når frem til flest mulig lesere/seere. Dermed låses filmprosjektet på et tidlig tidspunkt til en unødvendig sterk troskap til boken, og blir som regel konvensjonelt fortalte filmer.

Jeg er redd for at det vesle norske filmrepertoaret skal bli enda mer ensrettet og dominert av filmer som er basert på etablerte merkevarer fra bok- og underholdningsbransjen (oppfølgerne til Jul i Blåfjell og Knerten er selvsagt underveis). Jeg merker et klima der filmskapernes eventyrlyst ikke oppmuntres nok, der de ofte reduseres til håndverksmessig kompetente adaptører av etablerte fortellerunivers.

Hvem skal gi oss filmuniversene vi ikke har sett før, hvem skal overraske og forbløffe oss? Vil den fornyelsen som publikummet til en hver tid krever av norsk film kunne oppstå i et produksjonsklima der det hersker en større ensretting og frykt for å ta sjanser (jmf spillefilmkonsulent Einar Egelands uttalelse i Rushprint nr 5 – 2009).

Kanskje er min bekymring overdrevet. Men i verste fall er den uttrykk for et mer grunnleggende problem: Som at det norske filmmiljøet fortsatt lider av mindreverdighetskomplekser overfor norsk litteratur, og ikke helt stoler på uttrykkspotensialet i sitt eget medium. Hvorfor utforske nye filmuniverser når vi har alt ferdig fortalt og ”kvalitetssikret” i bokform?

Dette var jo kongstanken bak den norske filmpolitikken etter krigen, som kom til uttrykk gjennom repertoaret til Norsk Film AS: Selskapet skulle være et filmens nasjonalteater som skulle lage respektfulle adaptasjoner av den litterære gullalderen. Ganske ironisk at denne arven, som ble etterlatt på den filmhistoriske skraphaugen da Norsk Film AS ble nedlagt, skulle dukke opp i det nye årtusenet på denne måten.