”SPLICE” – EN MODERNE VRI PÅ FRANKENSTEIN-MYTEN: Det er ikke tilfeldig at de to sentrale rollefigurene i Splice er oppkalt etter skuespillerne fra horrorklassikeren Frankensteins brud. I likhet med den filmen (og Mary Shelleys roman) er filmskaper Vincenzo Natali opptatt av de etiske sidene ved genetiske eksperimenter. Og som med James Whales filmklassiker får vi en voksende empati med ”monsteret”, mens forskerne som i vitenskapens navn spiller Gud framstår som stadig mer umenneskelige, skriver Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen i sin anmeldelse i Aftenposten. ”Clive (Adrian Brody) og Elsa (Sarah Polley) er eliteforskere i et selskap på randen av et stort vitenskapelig gjennombrudd, og juvelen i kronen er Ginger og Fred, to slimete skapninger. Men disse primitive prototypene er ikke nok for Elsa, for hun har kommet på sporet av noe mer intelligent, noe som i langt større grad likner et menneske. Resultatet er Dren, en underlig skapning med vinger og en dødelig hale som de utvikler i all hemmelighet, også for sin arbeidsgiver. Ja, dette minner utvilsomt om en klisjefylt science fiction-film og kunne fort blitt en traurig affære med en mindre begavet filmskaper. Men Natali makter – med godt hjelp av skuespillerinne Delphine Chanéac og spesialeffekter – å forvandle Dren til en genmanipulert skapning vi kan tro på. Fra første sekund opplevde jeg henne som en vitenskapelig hybrid snarere enn noen filmeffekt, og samspillet med ”foreldrene”, Elsa og Clive, er hjertet i filmen. Det som gjør Splice original er at den handler like mye om å oppdra barn som om forskningens fallgruver. Særlig Elsa utvikler en genuin morskjærlighet til Dren som kompliserer av hennes egen traumatiske oppvekst. Og når Dren (som utvikler seg i rasende fart) blir tenåring, oppstår det uforutsette problemer som viser seg å romme overraskende vendinger.”