Når vi tenker på afrikansk film, så framkaller det ofte bilder av bunnløs nød og krig, på ene siden, og nesten uvirkelige vakker natur og livsglede, på den andre.
Mot denne bakgrunnen er det befriende å se en film som «A Screaming Man» som vises på Film fra Sør og får norsk kinopremiere på nyåret.
Her er det også flust med krig og prøvelser, men det er måten regissør Mahamet-Saleh Haroun anvender krigen på som bakteppe som gjør det til en sterk opplevelse.
Hovedpersonen i «A Screaming Man» er en lite oppsiktsvekkende mann, men det er det som gjør filmen så oppsiktsvekkende. Adam er overhode ikke en person som ville finne på å lage bråk fordi han mister jobben som badevakt, han er verken heroisk eller tror han er noe. Men i løpet av filmen får den litt uvanlige tittelen «A Screaming Man» en mening.
Krig på film skildres ofte gjennom storslåtte og ødeleggende krigsscener. I denne filmen opplever vi krigen gjennom Adams nærsynte perspektiv, og jeg opplever det som langt mer troverdig enn de krigsscenariene vi er vant til å se på film.
I starten forholder Adam seg ganske likegyldig til nyhetene om krigen som trappes opp, for han berøres ennå ikke direkte av den. Det er noe med den boblen Adam lever i, hvordan han i begynnelsen nekter å ta innover seg opptrappingen av krigen, som virker så troverdig på meg. Når han så blir fanget av virkeligheten, begår han en fatal handling for å redde sitt eget skinn.
Men jeg tror samtidig at filmen ville blitt uutholdelig om ikke det fantes bilder av noe annet. Selv har jeg forelsket meg i en scene der Adam deler en vannmelon med sin kone. Eller der svigerdatteren synger en sang, kanskje fordi hun savner mannen sin.
«A Screaming Man» har mange slike bilder som er slående i sin enkelhet, som er uten store gester, der vi beveger oss gjennom lys og mørke på en nyansert måte. Min favorittscene i filmen handler nettopp om dette spillet mellom lys og mørke, når Adam forsvinner inn i natten på sin motorsykkel. Det er ikke sikkert du legger merke til scenen, for regissøren jobber ikke hardt for at den skal stikke seg ut.
Noen utenlandske kritikere har kalt denne filmen for ”modest” – i den betydningen at den er tilbakeholden og beskjeden. Men det er en stor misforståelse: for ambisjonsnivået bak filmen er alt annet enn beskjedent. Det krever guts og talent å bygge opp en filmfortelling på den måten Haroun her gjør det.
KJETIL LISMOEN