Vil ”Spionen” gi Sonja Wigert anerkjennelsen hun fortjener?

Vil ”Spionen” gi Sonja Wigert anerkjennelsen hun fortjener?

Foto fra de første opptakene, med Ingrid Bolsø Berdal

Den norske filmversjonen av skuespillerinnen Sonja Wigerts dramatiske liv som dobbeltagent under Andre verdenskrig er for tiden i opptak i Stockholm, Brüssel og Norge. Det er 4 ½ Fiksjon som produserer Spionen (som muligens er en arbeidstittel), med Jens Jonsson på regi og Ingrid Bolsø Berdal i hovedrollen. Andre skuespillere som medvirker er blant annet Rolf LassgårdEdvin Endre, Gitte Witt Julsrud, Ingrid Vollan,  Anders T. Andersen og Erik Hivju.

Forrige uke ble prosjektet luftet for mulige innkjøpere under filmfestivalen i Cannes, og skal vi tro produsentene og salgsagenten TrustNordisk var mottakelsen veldig positiv.

Med Bolsø Berdals voksende internasjonale profil, og Jonssons meriterte regiskap (mest kjent for arthousefavoritten Ping-pongkungen og mainstreamsuksessen Snabba Cash 3) har filmen gode forutsetninger for å lykkes internasjonalt. Filmen er likevel ikke støttet gjennom den norske markedsordningen, og er en konsulentfilm. Om det innebærer større kunstneriske kvaliteter, eller om det blir en mer tradisjonell biografisk film på linje med Monica Z og Unga Astrid (med regi av to andre arthouse-yndlinger, Per Fly og Pernille F. Christensen) vet vi ikke.

Fortellingen om Sonja Wigerts liv er nesten oppsiktsvekkende ukjent, selv om den er langt mer dramatisk og derfor filmvennlig enn de nevnte svenske titlene. En vesentlig årsak til det er at Wigert selv i etterkrigstiden valgte å unngå å snakke om sin fortid som spion for den svenske etteretningstjenesten. Hun hadde medvirket i en lang rekke norske og svenske filmer, deriblant Fant, Eli Sjursdottir, Ombyte av tåg og senere Lån meg din kone.

Som det kommer fram i Iselin Theiens biografi om Wigert, som filmen er basert på, ble Wigert dyrket på scenen og på film, men fikk aldri full anerkjennelse for sin mest krevende rolle: Nemlig den hun spilte ”etter stram regi fra den svenske etterretningstjenesten som dobbeltagent i Oslo og i Stockholm”.

Foto: Sonja Wigert og Hasse Ekman i «Ombyte av tåg».

Som profilert skuespillerinne ble Wigert tidlig lagt merke til av ledelsen i den tyske okkupasjonsmakten, og særlig rikskommisær Josef Terboven la sin elsk på henne. Wigert tok første gang kontakt med okkupasjonsmyndighetene for å sikre pass og utreisetillatelse for sin bror Knut Wigert, som var aktiv i motstandsbevegelsen. Det skulle bli en fatal forbindelse. Da hun ikke møtte opp til en æresmiddag for Joseph Goebbels i Oslo trakk Terboven brorens utreisetillatelse tilbake, og Wigert ble trukket enda lenger inn i den kompliserte og farlige rollen som dobbeltagent. Da hennes far ble fengslet på Grini for sin motstand mot okkupasjonsmakten, tilbydde hun, etter avtale med svenske Säpo, informasjon til tyskerne fra de diplomatkretsene hun var blitt en del av. Resultatet ble blant annet at svensk etteretning fikk avslørt Gestapos sentrale mann og spion i Stockholm, August Finke. Senere under krigen skulle hun også gjøre tjenester for CIAs forløper, Office of Strategic Services.

Wigert skulle ofre mye for sin patriotisme; ikke bare skulle hun bli mistenkeliggjort i norsk og svensk offentlighet etter krigen, hovedsaklig på grunn av oppslag tyskerne plantet i svenske aviser under krigen, men hun måtte også ofre sitt forhold til den ungarske forfatteren Andor Gellert (et brudd som resulterte i en abort som gjorde at hun aldri mer kunne få barn).

Her er det altså flust med dramatikk om krig, lojalitet og kjærlighet, og det gjenstår å se hvordan Jonsson, Bolsø Berdal og forfatterne Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røyneland forvalter dette råstoffet.

De to forfatterne viste en sensitivitet i skildringen av Kong Haakons tro og tvil om hvordan han skulle forholde seg til tyskerne da det gjaldt som mest i Kongens nei, uten å ofre eller sause til de dramatiske innslagene.

Som på den produksjonen har de fått tilgang til hovedpersonens familie, som for sju år siden henvendte seg til produsent Karin Julsrud med forslag om en filmversjon (siden er det Turid Øversveen som har overtatt som hovedprodusent).

Det er tydelig at det fortsatt er viktig for familien i dag å få fram det de anser som et sannere bilde av Sonja Wigerts rolle under krigen. Om filmskaperne vil komme dem i møte gjenstår å se. Da vi kontaktet Rosenløw Eeg kunne han fortelle at de har konsentrert seg om hennes rolle under krigen, og ikke årene som fulgte:

«Sonja Wigerts historie er en tragedie på så mange plan. Hun ofra alt for sin innsats i krigen, men siden innsatsen som spion er vanskelig å «belønne», fikk hun jo ingen kred for sitt arbeid. Snarere tvert om. Samtidig, en «god spion» er jo en som ikke blir oppdaget eller lagt merke til, så dette med ære og kred er jo litt speiselt i den «bransjen». Primært håper jeg jo at vår fascinasjon for hennes situasjon og valg under krigen kan bidra til at hun får «oppreisning» gjennom filmen”.

Vil ”Spionen” gi Sonja Wigert anerkjennelsen hun fortjener?

Vil ”Spionen” gi Sonja Wigert anerkjennelsen hun fortjener?

Foto fra de første opptakene, med Ingrid Bolsø Berdal

Den norske filmversjonen av skuespillerinnen Sonja Wigerts dramatiske liv som dobbeltagent under Andre verdenskrig er for tiden i opptak i Stockholm, Brüssel og Norge. Det er 4 ½ Fiksjon som produserer Spionen (som muligens er en arbeidstittel), med Jens Jonsson på regi og Ingrid Bolsø Berdal i hovedrollen. Andre skuespillere som medvirker er blant annet Rolf LassgårdEdvin Endre, Gitte Witt Julsrud, Ingrid Vollan,  Anders T. Andersen og Erik Hivju.

Forrige uke ble prosjektet luftet for mulige innkjøpere under filmfestivalen i Cannes, og skal vi tro produsentene og salgsagenten TrustNordisk var mottakelsen veldig positiv.

Med Bolsø Berdals voksende internasjonale profil, og Jonssons meriterte regiskap (mest kjent for arthousefavoritten Ping-pongkungen og mainstreamsuksessen Snabba Cash 3) har filmen gode forutsetninger for å lykkes internasjonalt. Filmen er likevel ikke støttet gjennom den norske markedsordningen, og er en konsulentfilm. Om det innebærer større kunstneriske kvaliteter, eller om det blir en mer tradisjonell biografisk film på linje med Monica Z og Unga Astrid (med regi av to andre arthouse-yndlinger, Per Fly og Pernille F. Christensen) vet vi ikke.

Fortellingen om Sonja Wigerts liv er nesten oppsiktsvekkende ukjent, selv om den er langt mer dramatisk og derfor filmvennlig enn de nevnte svenske titlene. En vesentlig årsak til det er at Wigert selv i etterkrigstiden valgte å unngå å snakke om sin fortid som spion for den svenske etteretningstjenesten. Hun hadde medvirket i en lang rekke norske og svenske filmer, deriblant Fant, Eli Sjursdottir, Ombyte av tåg og senere Lån meg din kone.

Som det kommer fram i Iselin Theiens biografi om Wigert, som filmen er basert på, ble Wigert dyrket på scenen og på film, men fikk aldri full anerkjennelse for sin mest krevende rolle: Nemlig den hun spilte ”etter stram regi fra den svenske etterretningstjenesten som dobbeltagent i Oslo og i Stockholm”.

Foto: Sonja Wigert og Hasse Ekman i «Ombyte av tåg».

Som profilert skuespillerinne ble Wigert tidlig lagt merke til av ledelsen i den tyske okkupasjonsmakten, og særlig rikskommisær Josef Terboven la sin elsk på henne. Wigert tok første gang kontakt med okkupasjonsmyndighetene for å sikre pass og utreisetillatelse for sin bror Knut Wigert, som var aktiv i motstandsbevegelsen. Det skulle bli en fatal forbindelse. Da hun ikke møtte opp til en æresmiddag for Joseph Goebbels i Oslo trakk Terboven brorens utreisetillatelse tilbake, og Wigert ble trukket enda lenger inn i den kompliserte og farlige rollen som dobbeltagent. Da hennes far ble fengslet på Grini for sin motstand mot okkupasjonsmakten, tilbydde hun, etter avtale med svenske Säpo, informasjon til tyskerne fra de diplomatkretsene hun var blitt en del av. Resultatet ble blant annet at svensk etteretning fikk avslørt Gestapos sentrale mann og spion i Stockholm, August Finke. Senere under krigen skulle hun også gjøre tjenester for CIAs forløper, Office of Strategic Services.

Wigert skulle ofre mye for sin patriotisme; ikke bare skulle hun bli mistenkeliggjort i norsk og svensk offentlighet etter krigen, hovedsaklig på grunn av oppslag tyskerne plantet i svenske aviser under krigen, men hun måtte også ofre sitt forhold til den ungarske forfatteren Andor Gellert (et brudd som resulterte i en abort som gjorde at hun aldri mer kunne få barn).

Her er det altså flust med dramatikk om krig, lojalitet og kjærlighet, og det gjenstår å se hvordan Jonsson, Bolsø Berdal og forfatterne Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røyneland forvalter dette råstoffet.

De to forfatterne viste en sensitivitet i skildringen av Kong Haakons tro og tvil om hvordan han skulle forholde seg til tyskerne da det gjaldt som mest i Kongens nei, uten å ofre eller sause til de dramatiske innslagene.

Som på den produksjonen har de fått tilgang til hovedpersonens familie, som for sju år siden henvendte seg til produsent Karin Julsrud med forslag om en filmversjon (siden er det Turid Øversveen som har overtatt som hovedprodusent).

Det er tydelig at det fortsatt er viktig for familien i dag å få fram det de anser som et sannere bilde av Sonja Wigerts rolle under krigen. Om filmskaperne vil komme dem i møte gjenstår å se. Da vi kontaktet Rosenløw Eeg kunne han fortelle at de har konsentrert seg om hennes rolle under krigen, og ikke årene som fulgte:

«Sonja Wigerts historie er en tragedie på så mange plan. Hun ofra alt for sin innsats i krigen, men siden innsatsen som spion er vanskelig å «belønne», fikk hun jo ingen kred for sitt arbeid. Snarere tvert om. Samtidig, en «god spion» er jo en som ikke blir oppdaget eller lagt merke til, så dette med ære og kred er jo litt speiselt i den «bransjen». Primært håper jeg jo at vår fascinasjon for hennes situasjon og valg under krigen kan bidra til at hun får «oppreisning» gjennom filmen”.

MENY