Det skulle en sekstiåtter til for å regissere opprøret mot egen generasjon i tv-serien Lekestue. Nå er Tor Tørstads kritikerroste serie fra 2002 ute på dvd. Her er et utdrag fra vårt intervju med regissøren.

Roger Kurlands roman «Lekestue» var en av årets store kritikersuksesser i 1997 og skulle få status som generasjonsroman. Da Tor Tørstad adapterte boka til en tv-serie i 2002, fikk den strålende mottakelse og ble i snitt sett av 700 000 tv-seere. Tørstad hadde blitt oppmerksom på Roger Kurlands roman under et NRK-seminar om adapsjon. Det som først tiltrakk han ved boka var den lettet omgangen med et alvorlig stoff.

– Lekestue handler enkelt sagt om å bli voksen og lære å ta ansvar. Hovedpersonen er psykologistudent som driver uengasjert omkring i et ganske bevigenhetsløst liv. Så havner han tilfeldig i en barnehagejobb. Der tvinges han til et oppgjør med behandlingen av ungene og med egen barndom.

Kurlands roman er krast kritisk mot sekstiåtterne. Hovedpersonens far er sosiolog, med hovedoppgave om fri barneoppdragelse. Ifølge Tørstad tok Kurlands sekstiåttere aldri ansvar for sine barn, men tenkte mer på selvrealisering og egen karriere – som de finner i å forme andres barn.

– Boka er sterkt kritisk til norske barnehagers ofte bevisstløse jag etter stadig nye pedagogiske modeller, frembrakt og stalinistisk håndhevet av, sekstiåtterne av faren type. Da boka kom, vakte den harme i mange norske barnehager, forteller Tørstad.

I NRK var romanen forsøkt dramatisert før, men oppgitt. Hvorfor alle mente boka var ufilmbar, har Tørstad stadig ikke skjønt.

– Den første dramatiseringen forsøkte å favne alt, også det som foregikk i hovedpersonens hode. Men ikke alt lot seg omforme til spillbare situasjoner, i alle fall ikke uten å miste publikum på veien. Men kanskje NRK på den tiden ikke ønsket å filme boka? Da slapp man å rippe opp i kontroversene den skapte da den kom. Den harde kritikken av norske barnehager kunne jo ha blitt oppfattet som et innlegg for kontantstøtten, legger Tørstad spekulerende til.

Boka er skrevet i ”jeg-form”, men et åpenbart selvbiografisk utgangspunkt. Men hovedpersonen – nå Roger etter romanforfatteren – er en passiv type, som bare lar ting skje i livet sitt. Det er en fartlig strategi i alt drama. Derfor ble det viktig å gå inn i Rogers hode, og rapportere derfra.

– Valget av VO – en fortellerstemme – gav seg selv. Men det er ingen ideell teknikk. Altfor ofte tyr man til den som siste utvei under klippingen, for å forklare hva som egentlig foregår. Men her var det selve utgangspunktet for å gestalte Roger, understreker Tørstad.

En dramatisering er en lang prosess. Tørstad brukte to år på Lekestue.

– Selv om man sitter på råstoffet, har man ikke dermed alle svarene. De åpenbarer seg etter hvert, sammen med nye spørsmål, også noen små men viktige for fiksjonens troverdighet. Man må for eksempel ha et bevisst forhold til filmatisk tid. Boka tar seg uhørte friheter med tidsaspektet, og det ble et (i alle fall teknisk) problem i dramatiseringen. Og bokas handluing er lagt til cirka 1990, da få hadde mobiltelefoner, og de finnes ikke i boka. Men telefon er en viktig kommunikasjonskanal mellom karakterene. Nå er en urban serie uten mobiltelefoner utenkelig, fastslår Tørstad.

Den siste prosessen med manus er prøveperioden med skuespillerne. Tørstad sa til dem da de startet: Jeg er en gammel mann, og dere må korrigere meg hele tiden hvis jeg forlanger noe som ikke er troverdig. Og det gjorde de.

– Kurland er en meget god replikkunstner, men deler av vår dagligtale blir fort utdatert, og bokas dialog med den.

– Jeg hadde ingen kontakt med Kurland underveid i manusarbeidet. Jan fikk lese manus rett før innspillingsstart. Han var tilfreds med det han leste og med det ferdige resultatet. Han hadde selv skrevet hovedoppgave om dramatisering av litteratur, og forstod dermed problematikken.

Tyngdepunktet av seerne vil ligge i den aldersgruppa som kunne identifisere seg direkte med hovedpersonene. Men både roman og serie har ifølge Tørstad bredere nedslagsfelt.

– Familier ser faktisk serien sammen. De yngste er nysgjerrige på hvordan de litt eldre lever utenfor redet, og de voksne har jo vært unge engang, og har tross kritikken en interesse for sine barns hverdag.  Ungdom er ingen ensartet flokk, og må på ikke undervurderes. De tåler å bli presentert for livets alvor. Mennesket er søkende og ønsker noe å strekke seg etter.

Tørstad selv var sikker på at Lekestue ville treffe både sekstiåtterne, deres barn og barnebarn. For sekstiåtterne en høyst levende kraft som stadig holder sine barn unna viktige arenaer i livet ved å insistere på å være evige ungdommer selv. Også Tor tilhører i høy grad den tvilsomme generasjonen. Han studerte film i Paris i ’68 og deltok i gatekampene og var med på å heise den røde og svarte fanen over skolen de okkuperte. Nå deler han mye av Kurlands skepsis til sekstiåtterne, og er glad for å få uttrykke den gjennom Lekestue – selv om noen sikkert misliker at denne generasjonen nå også tar regien på kritikken av seg selv.

(intervju av Morten Barth)

Lekestue: 4 episoder (DVD). Slippes 25.november.