Norske dokumentarer biter godt fra seg på kino. Etter 80 forestillinger har Frode Fimlands Søsken til evig tid – Amerikareisa rundet 7528 besøk på kinoer, melder Tour de Force enstusiastisk fra Bergen.

Det er nok til en fjerdeplass på landsoversikten, ”bare overgått av 007 og de to norske familiefilmene Julekongen og Dr. Proktor”.

Det gjenstår et stykke før den tangerer rekorden fra to år tilbake med den første filmen, Søsken til evig tid, som rundt hele 40 000.

Tor Fosse og Tour de Force har lyktes med sin lokale distribusjon av enkeltfilmer slik tilfellet var med Søsken til evig tid, og blant annet En prest og plage som ble sett av over 10 000 på kinoene.

Etter suksessen med En prest og en plage sa Fosse følgende:

«Vi ser nå at også de som opprinnelig ikke var tenkt som kjernemålgruppe flokker til filmen. Den blir nå sett av alle grupper i samfunnet og er blitt vårens store samtaleemne. Filmen om Børre Knudsen er ikke lenger bare for tilhengerne hans, men også for de som lever i den politisk korrekte mentaliteten.”

I vårt portrett av Tor Fosse fra 2014 kunne han fortelle at det var Folk ved fjorden som ga ham en forståelse av potensialet dokumentaren har på kino – særlig lokalt på vestlandet.

– Vi kan kanskje si at Folk ved fjorden, som Filminstituttet sa nei til å gå inn i, beredte grunnen for Søsken-filmen. Førstnevnte gikk jo et helt år på kino i Bergen – det ble nærmest en gimmick å holde den gående fra BIFF til BIFF. Etter hvert kom Oslo og andre byer etter, så den endte på 32.000 besøk. NFI følte vel at det var en tabbe å ikke støtte den, den blemma hadde de ikke lyst til å gjenta, så de sa ja da vi kom med Søsken til evig tid.

Hvorfor går disse litt trauste og tradisjonelle dokumentarene så godt på kino? 

– Søsken til evig tid fikk veldig mye medieoppmerksomhet på forhånd, både i aviser og på tv. Og så hadde vi NRK-suksessene med «langsomfilmer» om Hurtigruten og Bergensbanen. Jeg tror folk rett og slett har et behov for å roe ned og se noe som går litt langsommere. I Førde slo langsomfilmen Søsken til evig tid knockout på The Fast and the Furious som årets mest sette film, det synes jeg er morsomt.

Dere brukte sosiale medier i markedsføringen? 

– Det har vært veldig viktig. Frode Fimland og produsent Kalle Richardsen har nærmest drevet geriljavirksomhet på Facebook og skapt et trykk på kinoer som ellers ikke hadde tenkt å vise Søsken til evig tid. Fridtjof Kjæreng og Tour de Force gjør noe av det samme med En prest og en plage, og det fører til at kinoer kontakter oss og ber om å få filmen, fordi de får et trykk nedenfra. Å bruke sosiale medier kommer bare til å bli viktigere og viktigere. Vi opplever nå at mange kinoer som vi ikke engang har hørt om og visste eksisterte, ønsker å vise prestefilmen.

Hva er den største utfordringen med å distribuere dokumentar for kino? 

– Det er nok kinosjefene, de prioriterer fiksjonsfilmen. I Oslo, Bergen og Trondheim er de noe mer positive til dokumentar, men utover landet er de veldig skeptiske. Så vi arbeider langsiktig og målrettet med å endre holdninger hos kinosjefer.

Det ligger ikke mye penger i å distribuere dokumentarfilm, det må være noe annet som driver deg?

– Jeg tente på Søsken til evig tid. Jeg synes det var så spesielt med disse to krokete søsknene som lever i pakt med dyrene og naturen. Og det at den er så langsom. Jeg tror at det der stille livet på gården er noe som ligger i de norske genene, noe som har med røttene våre å gjøre. Og så var det selvfølgelig utfordringen. Å få en slik film til å gå på kino krever både kreativitet og innsats, du har i utgangspunktet mange odds mot deg.

– Det er noe av det samme med En prest og en plage. Jeg har ikke noe forhold til avdøde Børre Knudsen og abortkampen, men jeg tenner på denne mannens vilje til å ofre alt for det han tror på. Han er et individ som står på sitt «to the bitter end». Det er noe urnorskt i denne staheten, noe av kjerringa mot strømmen og Ibsens Brand.