Polsk film har en ærerik filmtradisjon (Wajda, Kieslowski, Polanski, etc), men har som andre tidligere østblokkland slitt i overgangen mellom statsfinansiert film og voksende privatisering på 1990-tallet. Etter mye debatt etter årtusenskiftet, vedtok Polen en ny filmlov i 2005 som brøt ganske radikalt med tidligere tenkning. Det sentrale grepet i den nye filmpolitikken er at alle som tjener penger på film – det være seg kinoer, tv-kanaler, kabel tv-selskaper, distributører, etc – skal betale 1.5 prosent av inntektene til det polske filminstituttet. Alle disse midlene går på en eller annen måte direkte tilbake til film- og kinobransjen.
Etter fire år med dette eksperimentet mener Maciej Karpinski i Det polske filminstituttet at man kan kalle det for en suksess, ifølge Filmnyheterna. Antall spillefilmer er fordoblet, og kinobesøket er tidoblet! Markedsandelen til polsk film på hjemmebane ligger nå på 30 prosent. Avgiften har ført til en oppgradering av filmbransjen på alle nivåer, forteller Karpinski, fra produksjon og lansering til utdanning og distribusjon. Og for første gang på 20 år ble en polsk film i fjor nominert til en Oscar (Andrzej Wajdas Katyn, se foto) . En rekke andre østeuropeiske land vurderer nå å innføre en liknende ordning, men som Karpinski er inne på, krever den et visst filmkonsum på nasjonalt nivå. Polen har 38 millioner innbyggere, mens Bulgaria, som nå vurderer ordningen, er relativt liten i sammenlikning med sine 7.6 millioner.
I Norge finnes en sjelden omtalt avgift, videogramavgiften, som trekkes fra hver videofilm nordmenn kjøper i butikkene (3,50 per dvd). Avgiften administreres av bransjeorganisasjonen Film & Kino og har gått til diverse kvalitetsfremmende tiltak i kinobransjen. I forbindelse med omleggingen til et større filminstitutt, var det mange som ønsket å se flere av disse midlene tilbakeført til filmproduksjon, deriblant Trond Giske og Kristenn Einarsson. Men Film & Kino og videogramavgiften overlevde i sin nåværende form, mye takket være det ressurskrevende arbeidet som allerede var i gang med å digitalisere kinoene. Nå går avgiften hovedsakelig til å finansiere digitaliseringen, samt støtte til filmfestivalene, i tillegg til å holde liv i Film & Kino som organisasjon.
Spørsmålet er om denne avgiften vil overleve når digitaliseringen er fullført. Hvis den gjør det, hva skal de framtidige inntektene gå til? Og vil det la seg gjøre, som i Polen, å innføre en ny avgift som kan erstatte den gamle, og som tar høyde for de inntektene som vil følge med Video on Demand? Eller vil en framtidig regjering med Fremskrittspartiet, som ønsker å fjerne avgiften, legge den ballen død? To be continued….
