Orson Welles regnes blant det tyvende århundrets største vidunderbarn i amerikansk kulturliv. Han var teatrets «redningsmann» på 1930-tallet, hadde en høy stjerne som skuespiller på Broadway og skremte vettet av USAs befolkning med sin radioteater-versjon av Klodenes kamp.

Men først og fremst var han filmregissør.

Welles skulle komme til å lage et tyvetalls filmer, fem av dem innenfor Hollywood-systemet, og bare én av disse filmene, Citizen Kane, ble gjort ferdig på den måten han selv ønsket. Det er knyttet mange myter og forvirrende historier til de havarerte prosjektene til Welles, og hans liv som filmhistoriens mest misforståtte, mest overvektige, mest uansvarlige og mest begavede ikon har tiltrukket seg mange filmskapere. I Kampen om Citizen Kane skildres for eksempel den legendariske konflikten med avismagnaten William Hearst som mente Welles brukte hans forhold til sin elskerinne som bakteppe for handlingen i filmen (noe Welles delvis vedgikk).

Regissør Richard Linklater har i Me and Orson Welles (amerikansk premiere i morgen) gått tilbake til teateroppsetningen av Shakespeares Julius Cæsar som Welles regisserte i 1937, og som fortsatt er den oppsetningen av stykket som har holdt det gående lengst på Broadway. Welles store grep var å legge handlingen til Mussolinis fascistiske Italia på 1930-tallet – men uten å endre noe av dialogen.

Linklater lar en tilfeldig ung student praktisk talt ramle inn på scenen under prøvene, der Welles tar ham med videre i produksjonen. Det er en svært ung Welles som her portretteres, med et anstrøk av kynisme og sans for å iscenesette sin egen person som «larger than life», om vi skal tro kritikerne.

De få anmeldelsene som er ute før premieren i morgen, er stort sett positive, men det er ikke hjerteknuser Zac Efron i rollen som den unge studenten som tilskrives æren for det. Den relativt ukjente Christian McKay får skryt for sin innsats som Orson Welles.

Jeff Reichert på Indiewire skriver følgende om filmens Orson Welles:

”This Orson is what we have come to expect of portrayals of the mad genius: brilliant, charismatic, proud, simultaneously above the fray and petty. However, unlike the Welles of our mind, most often the bloated, bearded magician of his later years, McKay’s Welles is shockingly young. “Me and Orson Welles” may be most valuable for reminding us of the wellspring of the legendary filmmaker’s mythology.”

Det er usikkert når filmen får norsk premiere.