KVIFF er en filmfestival som går rett i hjertet på filmelskere med variert smak. På festivalens første dag for oss, i går, fikk jeg sett tre filmer; først den internasjonale premieren på vår egen Mannen som elsket Yngve som deltar i sideprogrammet Forum of Independents, deretter den meget personlige (og fantastiske) dokumentarfilmen Of Time and the City fra sideprogrammet med høydepunktene fra Cannes, Open Eyes, og til slutt midnattsvisningen av Bela Lugosi-horrorfilmen The Dark Eyes of London fra 1939 som hører til retrospektiven over britiske horrorklassikere. En kanonstart, med andre ord. Men i dag er en ny dag, og den begynte med en film som jeg har gledet meg spesielt til, nemlig tyrkiske Nuri Bilge Ceylans nyeste film, Üç Maymun ("Three Monkeys"), som også deltar i sideprogrammet Open Eyes.
De siste tre årene har jeg hatt et prosjekt med å se så mye tyrkisk film som mulig. Nuri Bilge Ceylans filmer har vært en spesielt spennende oppdagelse, fordi det i Tyrkia i stor grad lages "folkefilm", og det går langt mellom de store filmkunstnerne. Men Ceylan er definitivt en av dem. Han startet som stillsfotograf, men debuterte som spillefilmregissør med landsbydramaet Kasaba i 1997 og har siden da fått en stadig gryende stjerne – særlig internasjonalt (han har ikke nådd et stort publikum i hjemlandet). Gjennombruddet kom med Uzak i 2002, som fikk skuespillerutmerkelser og juryens hovedpris i Cannes. Etter det returnerte han til festivalen med Stemninger, og så altså i årets Cannes-konkurranse med Üç Maymun – som han vant regiprisen for. (Flere av Ceylans tidligere filmer har fått norsk kinodistribusjon (sist med Stemninger))

Det er altså ikke uten grunn at jeg satte meg i kinosetet med høye forventninger. Filmen fortjener et kort og konkret handlingsreferat før vi går videre inn i den: En mann kjører ned en ukjent person på en mørk vei. Bilføreren er en ambisiøs politiker, og han overtaler sin faste sjåfør, Eyüp, til å ta skylden for udåden og gå i fengsel. Familien vil få hans lønn, og når han slipper ut et år senere vil en belønning for lojaliteten utbetales. Men hva fører denne lojaliteten med seg? Filmen forteller historien om konsekvensene av hvordan karakterene håndterer denne hendelsen.
 
Ceylans historier er ofte forankret i et dypt tematisk alvor, enten det dreier seg om ensomhet og familiebånd som i Uzak, ekteskapets skjørhet i Stemninger eller klasseforskjeller, familie og utroskap i Üç Maymun. Regissørens form er preget av at han legger stor vekt på visuell slagkraft i sine filmer. Om karakterer og dialog ofte kommer gjennom som kjølige og distanserte, så er bildene hans mettet med sterke følelser og dramatikk. På sitt beste oppnår Ceylan enestående filmatisk kraft når disse to motstridighetene spiller opp mot hverandre. Her i denne filmen lykkes han særlig med samspillet mellom den visuelle dramatikken og et veldig konkret og fortellende lydbilde. Bygården hvor Eyüp, kona og sønnen bor i en leilighet, for eksempel, er plassert med utsikt til det åpne havet – og rett ved jernbanesporet. Vannet og togene brukes som subtile fortellerelementer for å understreke ro/uro i karakterene etterhvert som handlingen sakte skrider frem. Et fysisk oppgjør mellom Eyüp og hans kone på soverommet hadde særlig sterk effekt på meg, nettopp fordi regissøren smittet scenen med ubalanse i rom- og lydbruk. Her er Ceylan på sitt beste.

Ceylan har laget nok et solid filmverk, det er det ingen tvil om. Men… (det er jo alltid et men) …denne gang når han dessverre ikke helt opp til egne høyder, slik jeg ser det. Min hovedinnvending er at jeg ikke fikk et sentralt element i historien som jeg kunne investere mine følelser i. På tross av at det finnes tre sterke karakterer i filmens senter (familien), og et sitrende drama over det hele, lot ikke Ceylan meg komme nært inn til noen av dem. Alle livene forandres dramatisk i løpet av filmen, men hvordan eller hvorfor endte jeg opp med å bry meg lite om. Dermed følte jeg meg på utsiden når filmens hovedkonflikt skulle forløses. Og da kan stemninger, uhyggelige scener og dirrende blikk være hvor sterke de vil – jeg vil uansett savne å føle noe for hva som skjer.

Üç Maymun var derfor en noe skuffende filmopplevelse, og jeg må dessverre si meg litt enig i det Kjetil hadde å si om filmen fra Cannes i mai. Likevel er det betryggende å vite at Tyrkias store filmkunstner (Fatih Akin er tross alt mest tysk) fortsetter å nå ut til publikum, og går videre med sitt egenartede visuelle språk – som gir oss tyrkiske historier på en annerledes måte.